Grønt signal for ny operasjon

"Skitt, så var jeg tilbake igjen. Det var sterkere enn jeg hadde trodd å møte den samme parkeringsplassen og bygningen igjen. Forrige gang jeg var her på A-hus var for to år siden da jeg skulle operere kneet mitt for andre gang, og jeg merket hvordan tankene tok meg med tilbake i et sterkt tilbakeblikk. Det er sårt å være tilbake igjen, for det kjennes ut som et nederlag. Jeg har feilet i opptrening og jeg har skuffet alle - inkludert meg selv - med at jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på meg selv.

Med blanke øyne mens jeg måtte ta meg sammen for ikke å miste meg selv helt, fant jeg endelig veien dit jeg skulle og kunne sette meg ned på venterommet. Det verste med denne timen er at jeg vet jeg ikke kommer til å bli glad for utfallet uansett hva det blir. Enten vil jeg ikke bli tilbudt operasjon, og jeg må fortsette å leve med klikkingen og smerten i kneet som jeg allerede gjør til daglig nå. Eller så vil jeg bli tilbudt operasjon, og da er jeg tilbake i en ny rehabiliteringsfase med krykker, smerter og opptrening. Uansett hva utfallet blir, blir det noen slitsomme dager i vente."

- Skrevet kl. 08:30, rett før jeg ble kalt inn til konsultasjonstime på A-hus.

Utenfor hovedinngangen på A-hus.

Jeg ble kalt inn litt etter kl. 08:30, og en vennlig lege som jeg ikke husker navnet på i farten ropte opp etternavnet mitt. Overraskende nok sa han at han kjente meg igjen! Meget hyggelig, det er jo to år og mange pasienter siden sist. Jeg fulgte ham inn på kontoret hans hvor vi begynte å snakke om knehistorikken min, den blir jo bare mer og mer komplisert ettersom årene går. Jeg har jo allerede lagt bak meg tre korsbåndsoperasjoner, hvorav 1-2 av dem også har vært inngrep i menisk. Deretter var det tid for å kjenne på knærne, og han merket seg at jeg har veldig slerkete og løse kneledd, spesielt høyrekneet (det som er sist operert). Mer enn det normalt burde være, men innskjøt at det kunne være individuelle unntak. Han kjente også over meniskområdene, noe jeg merket var spesielt ømt i høyrekneet hvor jeg har hatt vondt de siste månedene.

Da jeg fikk kledd på meg igjen, var det tid for å snakke om veien videre. Jeg fortalte om den daglige situasjonen min, at kneet klikker flere ganger daglig og at det kjennes ut som at kneet går ut av ledd/låser seg og at jeg må da stoppe opp for å bevege det tilbake på plass rundt 3-5 ganger daglig. Han svarte at siden jeg kjente dette flere ganger daglig og ikke bare 1-2 ganger i måneden, sa han at han skulle sette meg opp til dagkirurgi med full narkose. Han ville gå inn i kneet og se på menisken. Fikse den eller fjerne den. Så ville han se på korsbåndet. Han spurte meg om hva jeg tenkte om en ny korsbåndsoperasjon siden han syntes at korsbåndet var løsere enn det normalt burde være. Da sa jeg at jeg helst ville slippe det. Jeg tror og håper det var lurt. Legen sa at uavhengig om det var noe som var skjedd med korsbåndet eller ikke, skulle han ikke gjøre noe med det. Når det er allerede er operert to ganger tidligere, må man tenke seg godt om før man gjør et tredje inngrep der.

Så ja, nå venter jeg egentlig bare på time til innkalling til en ny operasjonsdag i posten. Men jeg merker jeg er i villrede for hva jeg egentlig vil. Er enda en operasjon noe jeg burde satse på? Joda, jeg kjenner det klikker i kneet flere ganger daglig, og akkurat i de øyeblikkene hvor det kjennes ut som at kneet går ut av ledd, rives jeg ut av nået og må fokusere på å bevege kneet for å få det tilbake på plass igjen. I disse øyeblikkene kan det være vondt. Når jeg får kneet tilbake på plass, gjør det ikke vondt lenger, og alt går tilbake til sin daglige rytme, selv om kneet noen ganger kan kjennes ustabilt og at jeg nesten bare venter på at det skal gå ut av ledd igjen.

Men jeg klarer jo å gå og jeg klarer å fungere greit i hverdagen. Selv om jeg ikke får trent det som gir meg indre glede og at knesituasjonen preger meg hver eneste dag, så går det jo for så vidt greit. Ikke slik som jeg skulle ha ønsket, men optimalt. Er det da grunn å måtte gå inn i kneet for enda en ny operasjon når jeg ikke vet om det vil bli bedre uansett? Selv om rehabiliteringsfasen er langt fra så lang i en meniskoperasjon som i en korsbåndoperasjon, merker jeg at det er sårt å tenke på å måtte gjennomgå det hele enda en gang til.

En del av meg ønsker å takke ja til operasjonen, for jeg tviholder meg til håpet om å bli bedre fysisk enn det jeg er nå. Jeg har fått allerede fått klarsignal til å få operasjon, så jeg venter jo bare på å få operasjonsdatoen tilsendt via post. Men en annen del av meg lurer på om det vil være verdt det. Jeg merker jeg overveldes av så mange tanker og følelser at jeg ikke klarer å tenke klart. Hvis jeg velger å gå for operasjon, tror jeg at jeg vil klare å finne motivasjon til rehabiliteringsfasen ett eller annet sted inne i meg. Jeg vet jo at det er nødvendig for å finne tilbake igjen til et liv jeg ønsker.

Jeg stakk på trening etter økten. Legen fortalte at det beste var å øke muskelstyrken i kroppen før operasjonen, logisk nok. Det ville si kun 5-6 repitisjoner med tunge vekter. Jeg har kun kjørt styrkeøvelser med 12-15 repitisjoner. Jeg tror det ville ha blitt for overveldende å begynne så hardt ut med kun 5-6 repitisjoner, så jeg tenkte heller jeg kunne bli mer bevisst hvor mange kilo og repitisjoner jeg brukte. Legger ved dagens treningsplan her:

Knestrekker:    47 kg x12. 3 sett
Beinpress:       79 kg x12. 3 sett
Knebøy:          30 kg x12. 1 sett + 35 kg x12. 2 sett

Ble ikke mange øvelsene denne økten da tankene lå et annet sted. Her har jeg iallfall et utgangspunkt som jeg kan jobbe videre med. Nå er det bare å forberede kroppen på et mulig nytt inngrep.

Tatt før trening.

- Bella.