Veien til høstkonsert!
Som jeg nevnte i forrige innlegg, var hodet mitt fylt av tusen ting som jeg måtte huske på til denne konserten. Hvordan begynte det med at jeg fikk så mye oppgaver og ansvar? Da må vi noen uker tilbake i tid.
I koret har vi ulike komiteer som vi må delta i, for at koret skal få gjennomført alt vi skal igjennom i løpet av et år. Jeg tenkte jeg kunne være med i høstkonsert-komiteen og dermed være med på å sette opp hele høstkonserten. Videre sa jeg ja til å holde ansvar for billettene. Dette var et ansvar jeg hadde hatt tidligere, og da hadde det gått så greit. Men lite visste jeg da om at det skulle bli rekordmange forhåndskjøpte billetter.
For første gang i løpet av mine fire år i koret prøvesang jeg som solist. Det var skikkelig skummelt!! Selv om det bare var for den gode og vennlige dirigenten vår, Magnus - det kunne jo faktisk ikke ha blitt mindre skummelt! Da jeg prøvesang til salmen "Kom Jesus lys din fred på jord", husker jeg at Magnus fortalte meg at jeg sang "nydelig". Det varmet virkelig å høre! Så var det å vente på å høre hvem som fikk solistrollene på de ulike sangene. Det var visstnok rekordmange som hadde prøvesunget i år, så jeg belaget meg på at sjansen var liten for meg. Likevel, da solistene ble annonsert, fant jeg navnet mitt under "Kom Jesus, lys din fred på jord"! Jeg ble overlykkelig!! Ikke bare fordi Magnus faktisk hadde troen på meg og min stemme, men jeg fikk også et sikkert grunnlag til å øke troen på meg selv!
Da det var rundt en uke igjen før konserten, gikk programkomiteen rundt og spurte hvem som ville være konferansierere. Jeg gikk tilfeldigvis forbi, og ble dermed spurt om jeg kunne tenke meg å være det. "Pff, nei, haha, jeg kan jo ikke være det, jeg...", sa jeg og lo det vekk. Men ingen lo med meg eller sa at "neida, det går fint, da spør vi noen andre" - slik som jeg hadde forventet. Istedenfor ble det litt stille før noen sa at de så for seg at jeg kunne være det. Jeg som alltid virket så rolig og fylt med selvtillit da jeg stod foran koret (f. eks da jeg holdt andakt eller da jeg ga beskjeder i forbindelse med høstkonserten). Hørte jeg riktig? Hadde de virkelig troen på meg? Etter litt oppmuntring takket jeg likevel ja til å være konferansier. Jeg skulle vise for meg selv at jeg faktisk kan! Vise at jeg er dugelig til noe, jeg også.
Da dagene ned til høstkonserten ble færre og færre, ble oppgavene mine mer og mer omfattende. Det bugnet over med mail og meldinger som tikket inn for bestilling av forhåndskjøpte billetter, og det var et styr å få oversikt på alle sammen. Da fristen for å bestille forhåndskjøpte billetter var gått ut, jobbet jeg til klokken 2 om natten for å gjøre meg ferdig. I tillegg kom det stadig noen bestillinger i etterkant av fristen, noe som gjorde at jeg mistet oversikten til enhver tid. Jeg husker det var en i høstkonsert-komiteen som sa at hun var glad hun ikke hadde tatt på seg ansvaret med billettene, men at hun fikk så vondt at at jeg måtte stå med det alene.
Så var det arbeidet med rollen som konferansier. Programkomiteen, dirigenten Magnus, Elias (den andre konferansiereren) og jeg hadde et møte to dager før konserten hvor vi pratet om hva vi kunne si. Mange forslag ble kastet ut på bordet, men det var opp til oss konferansierere å finne ut hva vi faktisk ville si og hva vi ville bruke av disse forslagene. For en som liker å ha helt kontroll på alt som skjer, merket jeg at jeg hadde mye igjen med dette arbeidet før jeg kunne slå meg til ro med rollen som konferansier. Til min store lettelse og glede var Elias også likedan som meg! Vi planla derfor å møtes en time tidligere på konsertdagen for å kunne forberede og planlegge rollene våre som konferansierere.
Det medførte dermed at jeg dagen før konserten ikke ville ha følelsen av kontroll på alt som skulle gjøres på konsertdagen. Hadde jeg talt opp alle de forhåndskjøpte billettene og systematisert dem riktig i forhold til hva slags type billett de var? Hadde jeg oversikt over alle de andre oppgavene som høstkonsert-komiteen også hadde ansvaret for? Hadde jeg kontroll på alle sangene vi skulle synge og bevegelsene til de sangene som krevde dette? Var jeg trygg nok på solistsangen min? Og jeg turte nesten ikke å tenke på rollen som konferansier som var langt fra ferdigsnekret. Jeg skal innrømme jeg sov dårlig den natten så stresset jeg var for hvordan jeg skulle takle konsertdagen.
Selve konsertdagen!
Stresset hadde tatt fysisk form i løpet av natten, og jeg våknet klam av svette over hele kroppen, haha. Da var det jammen deilig med en dusj på morgenen!
Elias og jeg møttes den formiddagen og begynte å sette sammen et manus. Det var faktisk ganske så gøy, og Elias var en utrolig god og herlig samarbeidspartner! Vi fant ut at jeg skulle være den rolige jenta med oversikt over hele konserten, mens Elias var den skøyeraktige og morsomme. Vi hjalp hverandre med å utfylle rollene våre, og jeg ble fornøyd med manuset! Da var det å øve, både på ord og handlinger. Jeg ble virkelig så glad da jeg skjønte at Elias også var av den typen som liker å øve godt, og det var ofte han som foreslo at vi skulle øve gjennom manuset enda en gang til. Vi gjennomgikk alt helt til det satt uten manus! Det var virkelig så gøy og fint å jobbe med Elias! Jeg tror nesten ikke jeg kunne ha fått en bedre konferansier-kollega!
Rett før generalprøven fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde en håndholdt mikrofon under konserten. Det pleier å være to i stemmegruppen som holder mikrofon i koret under konserten slik at alle stemmene kommer tydelig frem, og jeg tar jo det som en tillitserklæring på at noen syns at jeg er en trygg og stødig stemme i min stemmegruppe. Selv om dette var nok et ansvar oppå alt ansvaret jeg faktisk allerede hadde, ble jeg veldig glad for forslaget, og takket ja. Det var jo ikke noe tilleggsbelastning. Jeg visste jeg kunne sangene, så da var det bare å synge inn i en mikrofon i tillegg.
Så var det endelig duket for konsert! Kirkerommet var oppfylt av mennesker som hadde kommet for å høre på oss - flere enn det hadde vært på jubileumskonserten, til og med! Til min store glede gikk alt etter planen. Jeg husket alt jeg skulle si som konferansier i hodet, solistsangen gikk egentlig helt greit og jeg husket stemmen og bevegelsene til alle sangene. Jeg tror nesten det ikke kunne ha gått bedre! Publikum lo med oss konferansierere da vi slo av en vits og ga applaus på riktige steder! Det var en fantastisk opplevelse. Jeg var virkelig stolt over og fornøyd med egen innsats denne kvelden.
Etter konserten fikk jeg ros og skryt av all min innsats. Lederen for høstkonsert-komiteen, Mari, roste meg opp i skyene for alt jeg hadde gjort, og sa at "hun ikke hadde klart dette uten meg" og at "hvis hun er leder av en annen komité senere, skal hun ha med seg meg igjen!". Jeg fikk ros for rollen som konferansier; om at vi var morsomme, snakket tydelig og at vi kunne alt utenat - til og med navnene på alle solistene! Soloen min fikk jeg gode tilbakemeldinger på. Det var til og med ei som hadde blitt rørt til tårer da jeg sang! Herlighet, dette varmet så utrolig å høre! Jeg var så lykkelig! Endelig fikk jeg følelsen av jeg virkelig kunne være stolt av meg selv.
Dagen derpå.
Nå kan jeg endelig senke skuldrene og slappe av. Alt gikk så bra som det kunne ha gått. Jeg er virkelig glad for at det gikk slik som det gjorde, og at jeg faktisk også gjorde alt jeg gjorde. Nå fikk jeg overbevist meg selv om at jeg faktisk kan bare jeg bestemmer meg for det. En uendelig sterk følelse av lykkelighet, mestring og stolthetsfølelse har bygget seg opp i meg, og jeg håper jeg kan leve på denne følelsen lenge. For vet du hva? Det fortjener jeg.
- Bella.
I koret har vi ulike komiteer som vi må delta i, for at koret skal få gjennomført alt vi skal igjennom i løpet av et år. Jeg tenkte jeg kunne være med i høstkonsert-komiteen og dermed være med på å sette opp hele høstkonserten. Videre sa jeg ja til å holde ansvar for billettene. Dette var et ansvar jeg hadde hatt tidligere, og da hadde det gått så greit. Men lite visste jeg da om at det skulle bli rekordmange forhåndskjøpte billetter.
For første gang i løpet av mine fire år i koret prøvesang jeg som solist. Det var skikkelig skummelt!! Selv om det bare var for den gode og vennlige dirigenten vår, Magnus - det kunne jo faktisk ikke ha blitt mindre skummelt! Da jeg prøvesang til salmen "Kom Jesus lys din fred på jord", husker jeg at Magnus fortalte meg at jeg sang "nydelig". Det varmet virkelig å høre! Så var det å vente på å høre hvem som fikk solistrollene på de ulike sangene. Det var visstnok rekordmange som hadde prøvesunget i år, så jeg belaget meg på at sjansen var liten for meg. Likevel, da solistene ble annonsert, fant jeg navnet mitt under "Kom Jesus, lys din fred på jord"! Jeg ble overlykkelig!! Ikke bare fordi Magnus faktisk hadde troen på meg og min stemme, men jeg fikk også et sikkert grunnlag til å øke troen på meg selv!
En del av repertoaret vårt til høstkonserten! Streket vekk alle etternavnene i koret med sort, bare for å være på den sikre siden. Resten er tvillingen min sitt verk!
Da det var rundt en uke igjen før konserten, gikk programkomiteen rundt og spurte hvem som ville være konferansierere. Jeg gikk tilfeldigvis forbi, og ble dermed spurt om jeg kunne tenke meg å være det. "Pff, nei, haha, jeg kan jo ikke være det, jeg...", sa jeg og lo det vekk. Men ingen lo med meg eller sa at "neida, det går fint, da spør vi noen andre" - slik som jeg hadde forventet. Istedenfor ble det litt stille før noen sa at de så for seg at jeg kunne være det. Jeg som alltid virket så rolig og fylt med selvtillit da jeg stod foran koret (f. eks da jeg holdt andakt eller da jeg ga beskjeder i forbindelse med høstkonserten). Hørte jeg riktig? Hadde de virkelig troen på meg? Etter litt oppmuntring takket jeg likevel ja til å være konferansier. Jeg skulle vise for meg selv at jeg faktisk kan! Vise at jeg er dugelig til noe, jeg også.
Da dagene ned til høstkonserten ble færre og færre, ble oppgavene mine mer og mer omfattende. Det bugnet over med mail og meldinger som tikket inn for bestilling av forhåndskjøpte billetter, og det var et styr å få oversikt på alle sammen. Da fristen for å bestille forhåndskjøpte billetter var gått ut, jobbet jeg til klokken 2 om natten for å gjøre meg ferdig. I tillegg kom det stadig noen bestillinger i etterkant av fristen, noe som gjorde at jeg mistet oversikten til enhver tid. Jeg husker det var en i høstkonsert-komiteen som sa at hun var glad hun ikke hadde tatt på seg ansvaret med billettene, men at hun fikk så vondt at at jeg måtte stå med det alene.
Så var det arbeidet med rollen som konferansier. Programkomiteen, dirigenten Magnus, Elias (den andre konferansiereren) og jeg hadde et møte to dager før konserten hvor vi pratet om hva vi kunne si. Mange forslag ble kastet ut på bordet, men det var opp til oss konferansierere å finne ut hva vi faktisk ville si og hva vi ville bruke av disse forslagene. For en som liker å ha helt kontroll på alt som skjer, merket jeg at jeg hadde mye igjen med dette arbeidet før jeg kunne slå meg til ro med rollen som konferansier. Til min store lettelse og glede var Elias også likedan som meg! Vi planla derfor å møtes en time tidligere på konsertdagen for å kunne forberede og planlegge rollene våre som konferansierere.
Det medførte dermed at jeg dagen før konserten ikke ville ha følelsen av kontroll på alt som skulle gjøres på konsertdagen. Hadde jeg talt opp alle de forhåndskjøpte billettene og systematisert dem riktig i forhold til hva slags type billett de var? Hadde jeg oversikt over alle de andre oppgavene som høstkonsert-komiteen også hadde ansvaret for? Hadde jeg kontroll på alle sangene vi skulle synge og bevegelsene til de sangene som krevde dette? Var jeg trygg nok på solistsangen min? Og jeg turte nesten ikke å tenke på rollen som konferansier som var langt fra ferdigsnekret. Jeg skal innrømme jeg sov dårlig den natten så stresset jeg var for hvordan jeg skulle takle konsertdagen.
Selve konsertdagen!
Konsertprogrammet vårt!
Stresset hadde tatt fysisk form i løpet av natten, og jeg våknet klam av svette over hele kroppen, haha. Da var det jammen deilig med en dusj på morgenen!
Elias og jeg møttes den formiddagen og begynte å sette sammen et manus. Det var faktisk ganske så gøy, og Elias var en utrolig god og herlig samarbeidspartner! Vi fant ut at jeg skulle være den rolige jenta med oversikt over hele konserten, mens Elias var den skøyeraktige og morsomme. Vi hjalp hverandre med å utfylle rollene våre, og jeg ble fornøyd med manuset! Da var det å øve, både på ord og handlinger. Jeg ble virkelig så glad da jeg skjønte at Elias også var av den typen som liker å øve godt, og det var ofte han som foreslo at vi skulle øve gjennom manuset enda en gang til. Vi gjennomgikk alt helt til det satt uten manus! Det var virkelig så gøy og fint å jobbe med Elias! Jeg tror nesten ikke jeg kunne ha fått en bedre konferansier-kollega!
Rett før generalprøven fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde en håndholdt mikrofon under konserten. Det pleier å være to i stemmegruppen som holder mikrofon i koret under konserten slik at alle stemmene kommer tydelig frem, og jeg tar jo det som en tillitserklæring på at noen syns at jeg er en trygg og stødig stemme i min stemmegruppe. Selv om dette var nok et ansvar oppå alt ansvaret jeg faktisk allerede hadde, ble jeg veldig glad for forslaget, og takket ja. Det var jo ikke noe tilleggsbelastning. Jeg visste jeg kunne sangene, så da var det bare å synge inn i en mikrofon i tillegg.
Så var det endelig duket for konsert! Kirkerommet var oppfylt av mennesker som hadde kommet for å høre på oss - flere enn det hadde vært på jubileumskonserten, til og med! Til min store glede gikk alt etter planen. Jeg husket alt jeg skulle si som konferansier i hodet, solistsangen gikk egentlig helt greit og jeg husket stemmen og bevegelsene til alle sangene. Jeg tror nesten det ikke kunne ha gått bedre! Publikum lo med oss konferansierere da vi slo av en vits og ga applaus på riktige steder! Det var en fantastisk opplevelse. Jeg var virkelig stolt over og fornøyd med egen innsats denne kvelden.
Linnie og meg! Hun hadde tilfeldigvis på seg samme overdel som meg, noe som resulterte i at hun tok litt av æren min i kveld da hun både fikk en klemmer og ros fra mine kjære korvenner, hehe! Ser du forskjell?
Etter konserten fikk jeg ros og skryt av all min innsats. Lederen for høstkonsert-komiteen, Mari, roste meg opp i skyene for alt jeg hadde gjort, og sa at "hun ikke hadde klart dette uten meg" og at "hvis hun er leder av en annen komité senere, skal hun ha med seg meg igjen!". Jeg fikk ros for rollen som konferansier; om at vi var morsomme, snakket tydelig og at vi kunne alt utenat - til og med navnene på alle solistene! Soloen min fikk jeg gode tilbakemeldinger på. Det var til og med ei som hadde blitt rørt til tårer da jeg sang! Herlighet, dette varmet så utrolig å høre! Jeg var så lykkelig! Endelig fikk jeg følelsen av jeg virkelig kunne være stolt av meg selv.
Dagen derpå.
Nå kan jeg endelig senke skuldrene og slappe av. Alt gikk så bra som det kunne ha gått. Jeg er virkelig glad for at det gikk slik som det gjorde, og at jeg faktisk også gjorde alt jeg gjorde. Nå fikk jeg overbevist meg selv om at jeg faktisk kan bare jeg bestemmer meg for det. En uendelig sterk følelse av lykkelighet, mestring og stolthetsfølelse har bygget seg opp i meg, og jeg håper jeg kan leve på denne følelsen lenge. For vet du hva? Det fortjener jeg.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar