The start of something new.

Living in my own world
Didn't understand

That anything can happen
When you take a chance. . .

Så var dagen kommet. Jeg merker jeg har mange blandende følelser for dette neste steget. Selv om jeg bobler over av spenning, er det en del av meg som også er nervøs for hvordan dette vil gå. Likevel finner jeg en følelse som er sterkere enn alle andre: jeg føler meg klar. Jeg føler meg klar for å flytte for meg selv i Oslo.

Gårsdagens solnedgang; den siste jeg ser

for denne sommeren. Vi sees til neste år!

Dette er tredje gangen jeg flytter hjemmefra, men de forrige gangene var ikke like skumle. Første gangen var på videregående; Analin og jeg bodde så langt fra skolen at vi bestemte oss for å flytte på hybel nærmere. Likevel dro vi hjem hver helg, samt at jeg måtte hjem en lang periode da hverdagene vekslet mellom jobb, trening og gospeløvelser i hjemmeområdet. Etter videregående flyttet jeg til Haugetun Folkehøyskole i Fredrikstad, og det ble en stor forandring i livet mitt. Men igjen var dette et trygt sted. Jeg var omringet av venner hele tiden, maten ble servert for oss hver dag, og hver dag var fylt med fryd og glede. Nå som jeg skal flytte til Oslo, vil jeg komme til å være helt for meg selv, og tryggheten jeg har kjent på vil ikke finne plass i meg i like stor grad som tidligere. Maten må jeg lage selv, skolearbeidet vil prege meg i større grad enn de par siste årene, og det er mitt ansvar å ikke falle inn i meg selv.

Men nå må jeg ikke glemme hvem jeg er, hva jeg har jobbet så hardt for de siste par årene og alle erfaringene jeg har fått på denne turen. Årene på Haugetun Folkehøyskole lærte meg at jeg er et verdifullt menneske, og at jeg er sterkere enn det jeg tror jeg er. Nå gjelder det bare å gi en mening bak ordene og utfordre meg til å finne den riktige balansen mellom skole og fritid. Hvis jeg bare vil, så får jeg det nok til! Bare jeg bruker uttrykket på riktig måte.

Når mamma og pappa kommer hjem fra jobb i ettermiddag, skal vi dra. Bagasjen er så godt som ferdigpakket, soverommet mitt er ferdigvasket, første sesong av "Little house on the Prarie" er ferdigsett, og Analin og jeg har tatt avskjed, så nå tror jeg at alt er klart for avreise! Jeg merker at nervene spiller et puss med meg, men jeg gjør mitt beste på å skyve dem unna. For jeg vet innerst inne at jeg er mer klar enn noen gang. . .

Analin og meg i dag morges. Vi sees kanskje ikke før jul

- hvis ikke jeg besøker henne når hun studerer i Frankrike!

- Bella.

"Believe you can and you're halfway there."