Evaluering av Oslos uteliv.
I forrige natt var jeg ute på byen sammen med Sunniva! Det var spennende å se både hvordan byen livnet til over midnatt og hvor mange festglade mennesker som trasket rundt i gatene. Selv er jeg ikke et særlig party-menneske, noe jeg egentlig bare fikk bekreftet nok en gang denne natten, men er du interessert, skal jeg skrive litt om min opplevelse av utelivet i Oslo!
Sunniva kom over til meg ved kveldstider. Her sjekket vi hvordan vi kunne komme tilbake til hyblene våre etter å ha vært ute (t-banene stopper jo før midnatt), fant ut hvilket utested vi skulle til, så litt på tv og snakket sammen. Da klokken ble 22:15 stakk vi for å rekke t-banen. Vi tok banen fra et annet stopp enn vanlig, og jeg tror faktisk denne stasjonen er nærmere hybelen enn den andre stasjonen jeg pleier å ta. Dessuten var det hit bussen min skulle komme, og da kunne jeg se hvor bussen ville stoppe, samt dobbeltsjekke at bussen gikk denne natten. Det gjorde den, og jeg følte meg med ett trygg på at jeg skulle klare å komme meg tilbake igjen.
Sunniva og jeg stakk først på en bar. Vi fant et sted hvor det var 24-års aldersgrense, men etter å ha vist legitimasjon fikk vi lov til å komme inn likevel. Helt utrolig! Jeg mener; jeg! Jeg som ofte blir tatt for å være en 18-åring, kom rett inn på en bar hvor man egentlig skal være 24 år! Haha, det var jo litt artig da. Vi bestilte ingenting - drinken Sunniva ville ha fantes ikke der. Vi satt derfor bare og snakket litt med hverandre og fikk tiden til å gå.
Da klokken ble 23:30 bega vi oss bort til utestedet; Lavvo, tror jeg det het. For et sted! Jeg fikk med ett flash backs da jeg hadde vært på et liknende utested med folkehøyskolen også. Mens Sunniva kjøpte seg en drink, fikk jeg et glass vann, og vi satte oss ned på en ledig plass. Det var sjokkfullt der! Det var visstnok BI-elever som var der i fadderuken sin. Hvor lav jeg følte meg. I tillegg til at jeg er vanvittig lav fra før av, valgte jeg selvfølgelig å ta på meg sko som ikke ga meg noe høyde i det hele tatt. Det medførte til at jeg ble ett til to hoder lavere enn alle andre. Og da mener jeg faktisk alle andre! Haha, herlighet, jeg følte meg som en dverg!
Etter hvert stakk vi bort til dansegulvet. Når vi går inn i mengden merker jeg at det er en gutt som løfter meg opp og beundrer det store afrohåret mitt. "Du må ha det kuleste håret jeg har sett!" Deretter viste han meg frem til en annen venn av seg før han satte meg ned igjen. Det var jo koselig, jeg har merket jeg ofte får hyggelige tilbakemeldinger på afrohåret mitt, selv om jeg egentlig syns håret mitt er blitt for langt til det. De neste minuttene gikk til dansing til den ekstremt høye musikken som ble spilt der inne. Jeg kjente ikke noen av sangene, bortsett fra "Wonderwall" som de hadde laget i en mer fest-versjon, og jeg vil derfor si det var morsomst å danse til denne låten. Ellers gikk det til å hoppe og bevege seg til takten.
Da vi hadde danset en stund, trakk vi ut for å få inn litt frisk luft. Hvor deilig det var! Plutselig tok en random mann tak i meg og ville kysse meg, men jeg trakk meg unna, samt at Sunniva skubbet borti ham og fikk ham vekk. Hvor heldig var jeg som hadde Sunniva! Hun hjalp meg ut av slike "ubehagelige" situasjoner, og hun passet til enhver tid på at jeg hadde det bra. For ei fantastisk venninne jeg har! Jeg føler meg virkelig så heldig som har henne.
Etter enda litt mer dansing ble jeg litt sliten av alt støyet, så jeg fikk med meg Sunniva og stakk på toalettet. Her fant jeg ut at klokken var 2:00. Bussen gikk om et kvarter - ellers måtte jeg vente til 3:00. Jeg hadde egentlig lyst til å stikke hjem igjen, og fortalte det til Sunniva. "Jeg er glad du sier ifra når du vil hjem", sa Sunniva med et smil. Aw, jeg merker jeg sitter her og smiler når jeg tenker på hvor godt Sunniva tok vare på meg! Vi måtte gå hurtig nedover Karl Johan, og jeg rakk bussen min med god margin. Da var det bare en smal sak å komme seg hjem igjen! Tenkte jeg.
På bussen var det godt og trangt, men jeg fikk heldigvis kapret meg en plass helt forrest. Da fikk jeg muligheten til å se på tv'en når jeg skulle av. Foran meg ved siden sto ei dame. Hun så bekymret utover bussen, på alle ungdommene som skulle hjem etter en natt ute på byen. Plutselig bøyde hun seg forover og sa til ei jente bak meg; "du må være forsiktig når du går hjem". Det var først da det gikk opp for meg hvor alene jeg følte meg. Det var langt på natten, det var mørkt og stille, samt at jeg er helt ny i dette området. Ikke lenge etter skulle denne damen av. Hun fortsatte innover i bussen og sa høyt; "vær forsiktig når dere går hjem!" før hun gikk av bakerst. Da var det ikke lenge til det var min tur også. Jeg ba en stille bønn til Gud mens jeg forberedte meg på å gå av bussen når mitt stopp kom.
Sett denne lille oppvekkingen jeg fikk av damen, slo en ny tanke i meg. Stasjonen jeg hadde tenkt å stoppe på, var jo det nærmeste stoppet for meg å gå tilbake til hybelen. Likevel kunne jeg gå av på et stopp tidligere; jo, det var lengre å gå, men av en eller annen grunn følte jeg den virket tryggere. Da gikk jeg jo også forbi sykehuset, og der er det jo folk - hyggelige folk. Etter nøye vurdering frem og tilbake ble det derfor til at jeg gikk av på det tidligere stoppet - som den eneste personen i bussen. Natten kom tettere inn på meg der jeg sto forlatt på busstoppet, men det var opplyst hele veien til hybelen min. Jeg merket jeg var litt anspent i kroppen der jeg gikk så lydløst jeg klarte bortover veien og hele tiden kikket nervøst rundt meg. Da jeg endelig kom opp forbi sykehuset, kunne jeg puste lettet ut; jeg følte meg trygg. Derifra var det en smal sak å komme inn i blokken min og opp til hybelrommet mitt hvor jeg sovnet i den gode sengen min etter å ha kontaktet Sunniva slik at vi begge visste at vi hadde kommet trygt tilbake på hyblene våre.
Denne natten følte jeg at Gud var med meg; jeg kunne alltid føle meg trygg. Med Sunniva som tok vare på meg og passet på at jeg hadde det bra, hadde jeg ingenting å bekymre meg for. I tillegg gjorde damen på bussen meg observant på hva som kan skje hvis man ikke er forsiktig. På flere måter likte jeg henne veldig godt. Hun ønsket det beste for ungdommene, og hun fikk meg til å ta en "spontan" avgjørelse som jeg følte var tryggere for meg selv. I natt tror jeg Gud hjalp meg ved å sette inn ubevisste krefter til menneskene rundt meg, samt at Han har gitt meg en så nydelig venninne som Sunniva! Det er jeg virkelig takknemlig for.
Alt i alt syns jeg denne natten ute på byen var grei. Den var egentlig akkurat slik jeg har hatt det tidligere på festene sammen med folkehøyskolen, og siden ikke de slo an, slo altså ikke denne an heller. Jeg fikk bare bekreftet nok en gang at dette ikke er noe for meg. Men det er absolutt helt greit for meg! Jeg trenger ikke å danse bra eller føle meg festfin for å treffe nye folk. Jeg har nok av venner som er glade i meg for den jeg er. Dessuten lever jeg i troen på at det fins andre verdier i meg som er mer interessant enn hvordan jeg trives ute på byen. Det som befinner seg innvendig. Utelivet er ikke noe for meg. Det var koselig å være sammen med Sunniva - ikke misforstå meg; jeg tror jeg faktisk ikke kunne ha vært ute på byen med noen andre som kunne ha tatt like godt vare på meg som henne! - men jeg trives nok best med f. eks en filmkveld sammen med venner istedet.
- Bella.
"Be who you are and say what you feel, because those who mind don't matter and those who matter don't mind."
Sunniva kom over til meg ved kveldstider. Her sjekket vi hvordan vi kunne komme tilbake til hyblene våre etter å ha vært ute (t-banene stopper jo før midnatt), fant ut hvilket utested vi skulle til, så litt på tv og snakket sammen. Da klokken ble 22:15 stakk vi for å rekke t-banen. Vi tok banen fra et annet stopp enn vanlig, og jeg tror faktisk denne stasjonen er nærmere hybelen enn den andre stasjonen jeg pleier å ta. Dessuten var det hit bussen min skulle komme, og da kunne jeg se hvor bussen ville stoppe, samt dobbeltsjekke at bussen gikk denne natten. Det gjorde den, og jeg følte meg med ett trygg på at jeg skulle klare å komme meg tilbake igjen.
Sunniva og jeg stakk først på en bar. Vi fant et sted hvor det var 24-års aldersgrense, men etter å ha vist legitimasjon fikk vi lov til å komme inn likevel. Helt utrolig! Jeg mener; jeg! Jeg som ofte blir tatt for å være en 18-åring, kom rett inn på en bar hvor man egentlig skal være 24 år! Haha, det var jo litt artig da. Vi bestilte ingenting - drinken Sunniva ville ha fantes ikke der. Vi satt derfor bare og snakket litt med hverandre og fikk tiden til å gå.
Da klokken ble 23:30 bega vi oss bort til utestedet; Lavvo, tror jeg det het. For et sted! Jeg fikk med ett flash backs da jeg hadde vært på et liknende utested med folkehøyskolen også. Mens Sunniva kjøpte seg en drink, fikk jeg et glass vann, og vi satte oss ned på en ledig plass. Det var sjokkfullt der! Det var visstnok BI-elever som var der i fadderuken sin. Hvor lav jeg følte meg. I tillegg til at jeg er vanvittig lav fra før av, valgte jeg selvfølgelig å ta på meg sko som ikke ga meg noe høyde i det hele tatt. Det medførte til at jeg ble ett til to hoder lavere enn alle andre. Og da mener jeg faktisk alle andre! Haha, herlighet, jeg følte meg som en dverg!
Etter hvert stakk vi bort til dansegulvet. Når vi går inn i mengden merker jeg at det er en gutt som løfter meg opp og beundrer det store afrohåret mitt. "Du må ha det kuleste håret jeg har sett!" Deretter viste han meg frem til en annen venn av seg før han satte meg ned igjen. Det var jo koselig, jeg har merket jeg ofte får hyggelige tilbakemeldinger på afrohåret mitt, selv om jeg egentlig syns håret mitt er blitt for langt til det. De neste minuttene gikk til dansing til den ekstremt høye musikken som ble spilt der inne. Jeg kjente ikke noen av sangene, bortsett fra "Wonderwall" som de hadde laget i en mer fest-versjon, og jeg vil derfor si det var morsomst å danse til denne låten. Ellers gikk det til å hoppe og bevege seg til takten.
Da vi hadde danset en stund, trakk vi ut for å få inn litt frisk luft. Hvor deilig det var! Plutselig tok en random mann tak i meg og ville kysse meg, men jeg trakk meg unna, samt at Sunniva skubbet borti ham og fikk ham vekk. Hvor heldig var jeg som hadde Sunniva! Hun hjalp meg ut av slike "ubehagelige" situasjoner, og hun passet til enhver tid på at jeg hadde det bra. For ei fantastisk venninne jeg har! Jeg føler meg virkelig så heldig som har henne.
Etter enda litt mer dansing ble jeg litt sliten av alt støyet, så jeg fikk med meg Sunniva og stakk på toalettet. Her fant jeg ut at klokken var 2:00. Bussen gikk om et kvarter - ellers måtte jeg vente til 3:00. Jeg hadde egentlig lyst til å stikke hjem igjen, og fortalte det til Sunniva. "Jeg er glad du sier ifra når du vil hjem", sa Sunniva med et smil. Aw, jeg merker jeg sitter her og smiler når jeg tenker på hvor godt Sunniva tok vare på meg! Vi måtte gå hurtig nedover Karl Johan, og jeg rakk bussen min med god margin. Da var det bare en smal sak å komme seg hjem igjen! Tenkte jeg.
På bussen var det godt og trangt, men jeg fikk heldigvis kapret meg en plass helt forrest. Da fikk jeg muligheten til å se på tv'en når jeg skulle av. Foran meg ved siden sto ei dame. Hun så bekymret utover bussen, på alle ungdommene som skulle hjem etter en natt ute på byen. Plutselig bøyde hun seg forover og sa til ei jente bak meg; "du må være forsiktig når du går hjem". Det var først da det gikk opp for meg hvor alene jeg følte meg. Det var langt på natten, det var mørkt og stille, samt at jeg er helt ny i dette området. Ikke lenge etter skulle denne damen av. Hun fortsatte innover i bussen og sa høyt; "vær forsiktig når dere går hjem!" før hun gikk av bakerst. Da var det ikke lenge til det var min tur også. Jeg ba en stille bønn til Gud mens jeg forberedte meg på å gå av bussen når mitt stopp kom.
Sett denne lille oppvekkingen jeg fikk av damen, slo en ny tanke i meg. Stasjonen jeg hadde tenkt å stoppe på, var jo det nærmeste stoppet for meg å gå tilbake til hybelen. Likevel kunne jeg gå av på et stopp tidligere; jo, det var lengre å gå, men av en eller annen grunn følte jeg den virket tryggere. Da gikk jeg jo også forbi sykehuset, og der er det jo folk - hyggelige folk. Etter nøye vurdering frem og tilbake ble det derfor til at jeg gikk av på det tidligere stoppet - som den eneste personen i bussen. Natten kom tettere inn på meg der jeg sto forlatt på busstoppet, men det var opplyst hele veien til hybelen min. Jeg merket jeg var litt anspent i kroppen der jeg gikk så lydløst jeg klarte bortover veien og hele tiden kikket nervøst rundt meg. Da jeg endelig kom opp forbi sykehuset, kunne jeg puste lettet ut; jeg følte meg trygg. Derifra var det en smal sak å komme inn i blokken min og opp til hybelrommet mitt hvor jeg sovnet i den gode sengen min etter å ha kontaktet Sunniva slik at vi begge visste at vi hadde kommet trygt tilbake på hyblene våre.
Denne natten følte jeg at Gud var med meg; jeg kunne alltid føle meg trygg. Med Sunniva som tok vare på meg og passet på at jeg hadde det bra, hadde jeg ingenting å bekymre meg for. I tillegg gjorde damen på bussen meg observant på hva som kan skje hvis man ikke er forsiktig. På flere måter likte jeg henne veldig godt. Hun ønsket det beste for ungdommene, og hun fikk meg til å ta en "spontan" avgjørelse som jeg følte var tryggere for meg selv. I natt tror jeg Gud hjalp meg ved å sette inn ubevisste krefter til menneskene rundt meg, samt at Han har gitt meg en så nydelig venninne som Sunniva! Det er jeg virkelig takknemlig for.
Alt i alt syns jeg denne natten ute på byen var grei. Den var egentlig akkurat slik jeg har hatt det tidligere på festene sammen med folkehøyskolen, og siden ikke de slo an, slo altså ikke denne an heller. Jeg fikk bare bekreftet nok en gang at dette ikke er noe for meg. Men det er absolutt helt greit for meg! Jeg trenger ikke å danse bra eller føle meg festfin for å treffe nye folk. Jeg har nok av venner som er glade i meg for den jeg er. Dessuten lever jeg i troen på at det fins andre verdier i meg som er mer interessant enn hvordan jeg trives ute på byen. Det som befinner seg innvendig. Utelivet er ikke noe for meg. Det var koselig å være sammen med Sunniva - ikke misforstå meg; jeg tror jeg faktisk ikke kunne ha vært ute på byen med noen andre som kunne ha tatt like godt vare på meg som henne! - men jeg trives nok best med f. eks en filmkveld sammen med venner istedet.
- Bella.
"Be who you are and say what you feel, because those who mind don't matter and those who matter don't mind."
Jeg er så glad for at du er sånn! <3
SvarSlettOg det er jeg veldig glad for at du synes! :)
Slett