Frisk luft!
I dag tenkte jeg at jeg skulle gå meg en tur! For det første har jeg vært veldig mye inne i det siste, og for det andre ville jeg prøve de nye innleggssålene mine. I går var jeg hos en fysioterapeut som lagde spesiallagde såler for mine føtter slik at jeg forhåpentligvis ville slippe å få så vondt i knærne til stadighet. Jeg pakket meg inn i varme klær, tok med meg mobil og kamera for å kunne dokumentere turen, og satte musikk i ørene. Da var jeg klar til å gå tur i det friske og fine været i en times tid! Trodde jeg.
Den første bemerkningen jeg gjorde meg, var at det var omtrent såpeglatt ute. Heldigvis fikk jeg låne mammas brodder som jeg satte på skoene. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg nok ligget langflat på bakken et to-sifret antall ganger. Etter hvert som jeg gikk, merket jeg også at kulden bet i meg. Ansiktet mitt ble stivere og stivere, og jeg fant det vanskeligere å synge med artistene jeg hadde i ørene.
Etter å ha gått et stykke, måtte jeg finne ut hvor jeg skulle snu. Skulle jeg snu ved Huseth eller skulle jeg gå helt til Dyrbak? Selv om kulden bet ganske godt i meg, ville jeg ikke la den varmt-lengtende og late sofasliteren som ropte inne i meg vinne denne avgjørelsen; jeg skulle gå enda litt til og heller nyte en god og varm dusj og drikke en deilig kopp te med en god følelse av at dette hadde jeg virkelig fortjent. Med et tungt sinn gikk jeg forbi Huseth og fortsatte vandringen.
Vel fremme på Dyrbak kom jeg plutselig til å tenke på den ene gangen Analin og jeg syklet bort hit for å lese treningslære til atter en prøve. Det var godt å få litt variasjon enn å bare sitte på rommet og lese. Vi bestemte oss der og da for å lese mer her på Dyrbak, for det ble virkelig en koselig leksekveld. Men dette ble ikke noe av, så det ble nok den første og siste gangen jeg gjorde lekser her. Det er egentlig litt trist i grunn, for det var et ypperlig sted å lese lekser i fred og ro. Jeg tok noen bilder av den vakre utsikten herifra før jeg begynte på hjemveien.
Dyrbak!
Kulden ble verre og verre, og jeg gledet meg til å komme meg i hus igjen. Da jeg kommer tilbake til Huseth, blir jeg plutselig vàr på at det føles annerledes å tråkke ned med venstre- enn med høyrefoten, og jeg kikker ned på skoene. Da legger jeg merke til turens kjipeste nederlag:
BRODDEN PÅ VENSTRESKOEN MIN ER BORTE!!!
Så fulgte det vanlige reaksjonsmønsteret:
1: Skrike og bære meg mens det langsomt går opp for meg at dette faktisk har skjedd.
2: I en mer stille vurdering veie opp de neste valgmulighetene som fulgte mot hverandre; skulle jeg gå videre og finne brodden igjen siden, eller skulle jeg gå tilbake for å finne den der og da?
3. Frustrert og oppgitt over egen innsats, snu og tenke at den varme dusjen og teen ikke hadde gjort like godt hadde jeg visst at brodden ikke var trygt og sikkert hjemme.
Den varme dusjen må nok vente enda litt til...
Brodden lå selvfølgelig ikke på veien, men heelt tilbake på Dyrbak-plassen. En stor følelse av tilfredsstillelse fór gjennom kroppen da jeg så den, samtidig som sofasliteren skrek innvendig; NÅ skulle jeg hjem!
Der er'n!!
Alltid se det positive i situasjonen, alltid se det positive i situasjonen, messet tankene mine, og jeg måtte vri hjernen rundt for å finne noen mens jeg hutret meg gjennom hvert steg jeg tok. Jeg kom heldigvis på noen: Jeg har godt av frisk luft, jeg fikk så å si ikke noe vondt i knærne (hvilket var et stort fremskritt for meg!), og det var vakker natur og landskap rundt meg. Fingrene og armene hadde nesten fryst seg stive; det var bare beina som gikk. De gikk enda et skritt for å komme seg nærmere mitt gode og varme hjem hvor den etterlengtede dusjen ventet.
Vakkert, eh?
Omsider kom jeg meg inn på gårdsplassen, og omsider kom jeg meg inn i varmen. Jeg stakk rett inn i dusjen og ble der i flere minutter. I begynnelsen sved det da de varme vannstrålene traff meg, men det gikk bedre etter hvert. Det ble en god, varm og LANG dusj. Deretter fikk jeg i meg en rykende varm kopp te som gjorde godt mot kulden som enda ikke hadde sluppet taket inni kroppen.
Utsikt fra verandaen vår.
Til tross for at det ble en mye lengre tur enn jeg hadde antatt fra starten, er jeg glad jeg gjorde dette i ettertid. Turen ga meg en god mestringsfølelse, og jeg vet at når jeg setter meg slike mål, bryter jeg dem sjelden. Turen ble på rundt 7-8 km i 10 kalde minusgrader, og da jeg hadde kledd meg til å være ute i bare én time, ble det greit digg å vite at jeg var ute i nesten to timer!
Endelig hjemme!
- Bella
"When you feel like giving up, remember why you held on for so long in the first place"
Den første bemerkningen jeg gjorde meg, var at det var omtrent såpeglatt ute. Heldigvis fikk jeg låne mammas brodder som jeg satte på skoene. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg nok ligget langflat på bakken et to-sifret antall ganger. Etter hvert som jeg gikk, merket jeg også at kulden bet i meg. Ansiktet mitt ble stivere og stivere, og jeg fant det vanskeligere å synge med artistene jeg hadde i ørene.
Etter å ha gått et stykke, måtte jeg finne ut hvor jeg skulle snu. Skulle jeg snu ved Huseth eller skulle jeg gå helt til Dyrbak? Selv om kulden bet ganske godt i meg, ville jeg ikke la den varmt-lengtende og late sofasliteren som ropte inne i meg vinne denne avgjørelsen; jeg skulle gå enda litt til og heller nyte en god og varm dusj og drikke en deilig kopp te med en god følelse av at dette hadde jeg virkelig fortjent. Med et tungt sinn gikk jeg forbi Huseth og fortsatte vandringen.
Vel fremme på Dyrbak kom jeg plutselig til å tenke på den ene gangen Analin og jeg syklet bort hit for å lese treningslære til atter en prøve. Det var godt å få litt variasjon enn å bare sitte på rommet og lese. Vi bestemte oss der og da for å lese mer her på Dyrbak, for det ble virkelig en koselig leksekveld. Men dette ble ikke noe av, så det ble nok den første og siste gangen jeg gjorde lekser her. Det er egentlig litt trist i grunn, for det var et ypperlig sted å lese lekser i fred og ro. Jeg tok noen bilder av den vakre utsikten herifra før jeg begynte på hjemveien.
Dyrbak!Kulden ble verre og verre, og jeg gledet meg til å komme meg i hus igjen. Da jeg kommer tilbake til Huseth, blir jeg plutselig vàr på at det føles annerledes å tråkke ned med venstre- enn med høyrefoten, og jeg kikker ned på skoene. Da legger jeg merke til turens kjipeste nederlag:
BRODDEN PÅ VENSTRESKOEN MIN ER BORTE!!!Så fulgte det vanlige reaksjonsmønsteret:
1: Skrike og bære meg mens det langsomt går opp for meg at dette faktisk har skjedd.
2: I en mer stille vurdering veie opp de neste valgmulighetene som fulgte mot hverandre; skulle jeg gå videre og finne brodden igjen siden, eller skulle jeg gå tilbake for å finne den der og da?
3. Frustrert og oppgitt over egen innsats, snu og tenke at den varme dusjen og teen ikke hadde gjort like godt hadde jeg visst at brodden ikke var trygt og sikkert hjemme.
Den varme dusjen må nok vente enda litt til...Brodden lå selvfølgelig ikke på veien, men heelt tilbake på Dyrbak-plassen. En stor følelse av tilfredsstillelse fór gjennom kroppen da jeg så den, samtidig som sofasliteren skrek innvendig; NÅ skulle jeg hjem!
Der er'n!!Alltid se det positive i situasjonen, alltid se det positive i situasjonen, messet tankene mine, og jeg måtte vri hjernen rundt for å finne noen mens jeg hutret meg gjennom hvert steg jeg tok. Jeg kom heldigvis på noen: Jeg har godt av frisk luft, jeg fikk så å si ikke noe vondt i knærne (hvilket var et stort fremskritt for meg!), og det var vakker natur og landskap rundt meg. Fingrene og armene hadde nesten fryst seg stive; det var bare beina som gikk. De gikk enda et skritt for å komme seg nærmere mitt gode og varme hjem hvor den etterlengtede dusjen ventet.
Vakkert, eh?Omsider kom jeg meg inn på gårdsplassen, og omsider kom jeg meg inn i varmen. Jeg stakk rett inn i dusjen og ble der i flere minutter. I begynnelsen sved det da de varme vannstrålene traff meg, men det gikk bedre etter hvert. Det ble en god, varm og LANG dusj. Deretter fikk jeg i meg en rykende varm kopp te som gjorde godt mot kulden som enda ikke hadde sluppet taket inni kroppen.
Utsikt fra verandaen vår.Til tross for at det ble en mye lengre tur enn jeg hadde antatt fra starten, er jeg glad jeg gjorde dette i ettertid. Turen ga meg en god mestringsfølelse, og jeg vet at når jeg setter meg slike mål, bryter jeg dem sjelden. Turen ble på rundt 7-8 km i 10 kalde minusgrader, og da jeg hadde kledd meg til å være ute i bare én time, ble det greit digg å vite at jeg var ute i nesten to timer!
Endelig hjemme!- Bella
"When you feel like giving up, remember why you held on for so long in the first place"
Det var godt brodden kom tilbake! :) Deilig å lufte seg litt av og til :)
SvarSlettMå spille litt ligretto i ferien ja, kan ikkje ha for lang pause! :P
Blir koselig å treffes igjen!