Folkehøyskolefellen!
Har du sett filmen "Foreldrefellen" ("The Parent Trap")? Der et tvillingpar som har skilte foreldre bor hos hver sin forelder (tvillingene ble skilt ved fødselen) for deretter å bytte roller for å møte enten sin mor eller far for første gang? På fredag i forrige uke praktiserte Analin og jeg nesten det samme; hun kom på besøk til meg på skolen min og overtok min rolle her. Og gjett hva; vi fikk faktisk lurt en GOD del da vi gjennomførte prosjektet "Folkehøyskolefellen"!
Jeg må takke Astrid, min kjære romvenninne som kom på denne geniale planen. Analin hadde en hjemreisehelg i januar, og vi fant ut at dette var en ideell helg. Jeg nevnte planen for henne, og siden hun skulle besøke meg likevel, så hvorfor ikke? Og slik gikk det til. Nå var det tid for forberedelsene!
Dette krevdes faktisk en masse planlegging og forberedelser. Analin var ikke kjent på skolen, så jeg måtte forklare henne veien - mens vi var på hver våre skoler. Jeg lagde flere mangsidige dokumenter med bilder fra skolen; jeg måtte vise henne hvor hun skulle sette seg under morgensamlingen og i musikkrommet, og jeg guidet henne veien fra andaktssalen (hvor vi har morgensamlingene) og opp til internatrommet mitt. Dessuten måtte hun også se ut som meg - vi er jo egentlig ikke så like. Angående afrohåret mitt, har jeg skjult det bak en strikk og lue de siste ukene, samt hatt på meg den samme ullvesten flere dager i forveien for at folket her skulle gjenkjenne meg i den. Analin prøvde to ganger å sminke seg som meg, men til min store ergrelse syntes jeg hun så mer ut som seg selv enn meg (absolutt ikke Analins feil - det er jo bare det at vi ikke er så like). Jeg måtte bare håpe at de andre ikke ville tenke så mye over det.
Dagene nærmet seg, og jeg merket jeg var utrolig spent. Jeg var helt ufattelig rastløs dagen før, og jeg gikk gjennom planen i hodet flere ganger for å sjekke om det var noe jeg hadde glemt. Klokka 6 om morgenen på den store dagen fikk jeg ikke sove mer. Jeg sendte Analin en rask melding siden hun ikke ville være langt fra Oslo på denne tiden (hun hadde tatt nattbussen). Vi holdt kontakten helt frem til klokka 7; da var hun kommet seg vel inn på toget på vei til Fredrikstad stasjon, og det var tid for at vi begge måtte stelle oss i stand til den store fellen. Det var nok også på denne tiden det faktisk gikk opp for meg at dette skulle skje; jeg ble med ett kjempenervøs, samtidig som jeg både var spent og overlykkelig. Ville dette bli en suksess?
Først var det tid for å dusje; jeg måtte få satt håret bak i strikk, noe som ikke funker hvis ikke håret er vått på grunn av afrohåret mitt. Deretter måtte jeg stelle meg og få tatt på meg klærne som jeg hadde planlagt i flere uker i forveien. Jeg heiv i meg frokosten mens jeg holdt kontakt med Analin. Håkon, en fantastisk stipendiat her på skolen, hadde påtatt seg oppgaven med å hente Analin på togstasjonen. Uheldigvis var toget forsinket, så Analin rakk ikke morgensamlingen. Det var litt kjipt, men vi skulle da klare å lure noen for det; de første ofrene våre ble klassekameratene mine sangklassen min!
Bildeserie av Analin og meg:
Ferdigsminket! Dette er da meg, for dere som ikke så det, hehe.
Jeg tar en siste photo shoot før klærne blir overgitt til Analin.
Analin venter på rommet mitt og psyker seg opp til å møte klassen min om bare få minutter...
Analin på vei til musikkrommet!
1. felle: I musikkrommet!
Analin stakk først bort til musikkrommet, og jeg kom etter da jeg var sikker på at alle i klassen hadde kommet. Jeg ventet en stund utenfor døren; planen var å komme inn i begynnelsen av oppvarmingen. "Da kan vi begynne å varme litt opp", hører jeg Berit, sanglærerinnen min, si, og det var stikkordet mitt (hun var med på spøken, for jeg tenkte det ville være greit at iallfall én lærer visste om dette). Like etter banket jeg på og slentret inn i musikkrommet med setningen "beklager for at jeg er litt sen". (...) Null reaksjon. Jeg går bort til Analin og steller meg rett ved siden av henne. (...) Null reaksjon. Det gikk faktisk flere sekunder før noen i det hele tatt la merke til at det var to av oss, og Martin - som oppdaget det først - utbrøt helt plutselig med en helt alvorlig mine; "Oh sh*t". De andre fulgte på - jeg tror det var for tidlig om morgenen til at noen i det hele tatt tenkte over noe, hehe. Det var jo moro, men høydepunktene ble spart til lunsjen!
2. felle: Lunsjpausen!
Igjen stakk Analin inn i spisesalen og satte seg ned sammen med blant andre Sondre og Heidi fra sangklassen. Jeg entret spisesalen noen minutter senere og prøvde å virke så naturlig som mulig, samtidig som jeg diskré speidet etter Analin. Jeg fant henne ikke, men jeg la merke til at jeg fikk stort fokus; alle så på meg med store øyne. Da jeg fikk satt meg ned sammen med noen, pekte de bort på Analin. Ryktet om at jeg hadde fått besøk av tvillingsøsteren min hadde visst spredt seg like fort som ild i tørt gress, så flesteparten av elevene hadde fått dette med seg. Det eneste jeg fikk høre var at Dence hadde fått en stor reaksjon; han satt rett ovenfor Analin ved spisebordet i den tro at det var meg, og da han hadde sett meg komme inn hadde han visst omtrent friket ut, hehe. I alle fall; de eneste som derfor enda ikke visste om dette, var lærerne.
Lærerne pleier å komme inn på forskjellige tider under lunsjen, og første offer ut var studiolæreren min, Leif. Analin stakk bort og hilste på ham, og jeg fulgte noen meter bak - i skjul bak Sondre. Etter at de hadde tørrpratet litt, stakk jeg frem og stelte meg rett ved siden av Analin. Jeg kan dessverre ikke helt huske reaksjonen hans, men den ble faktisk blant de beste. Resten av matsalen, som hadde holdt pusten i spenning mens de fulgte med på vårt lille nummer, brast ut i latter. Nå var vi i gang! Lærer på lærer som entret matsalen ble våre nye ofre, og alle ble like overrasket. Blikkvekslingen mellom Analin og meg da det gikk opp for dem at "her er det noe som ikke stemmer..." var rett og slett ubeskrivelig artig! Grunnet den store oppmerksomheten som resten av salen ga alle numrene våre, skjønte lærerne at det var noe som var galt, men ikke hva. Skoleinspektøren, Irene, var sikker på at hun hadde noe i håret eller liknende, så hun fattet ikke fellen vår med det første - selv om jeg stod rett ved siden av Analin og at hun hadde vekslet blikk mellom tvillingen min og meg i flere sekunder. Da hun omsider oppdaget det, fikk vi reaksjonen, og den var like kostelig som alle de andre!
Dette var helt fantastisk moro, og jeg smiler bare ved å se for meg ansiktene på ofrene da det plutselig gikk opp for dem at det var to av "meg"! Vi gjorde jo et liknende (og også vellykket) stunt på ungdomsskolen - på 1. april - men dette var likevel annerledes. Dette var langt bedre. Dette gikk langt bedre. Da jeg så "Foreldrefellen" for første gang ble jeg helt bergtatt, og Analin og jeg snakket stadig om at vi måtte få til noe liknende. Det at vi faktisk fikk det til gikk over alle forventninger. Selv om det krevdes nøye planlegging og gode forberedelser for at alt skulle gå så bra som mulig, har dette virkelig vært verdt det!
- Bella
"Do not go where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail."
Jeg må takke Astrid, min kjære romvenninne som kom på denne geniale planen. Analin hadde en hjemreisehelg i januar, og vi fant ut at dette var en ideell helg. Jeg nevnte planen for henne, og siden hun skulle besøke meg likevel, så hvorfor ikke? Og slik gikk det til. Nå var det tid for forberedelsene!
Dette krevdes faktisk en masse planlegging og forberedelser. Analin var ikke kjent på skolen, så jeg måtte forklare henne veien - mens vi var på hver våre skoler. Jeg lagde flere mangsidige dokumenter med bilder fra skolen; jeg måtte vise henne hvor hun skulle sette seg under morgensamlingen og i musikkrommet, og jeg guidet henne veien fra andaktssalen (hvor vi har morgensamlingene) og opp til internatrommet mitt. Dessuten måtte hun også se ut som meg - vi er jo egentlig ikke så like. Angående afrohåret mitt, har jeg skjult det bak en strikk og lue de siste ukene, samt hatt på meg den samme ullvesten flere dager i forveien for at folket her skulle gjenkjenne meg i den. Analin prøvde to ganger å sminke seg som meg, men til min store ergrelse syntes jeg hun så mer ut som seg selv enn meg (absolutt ikke Analins feil - det er jo bare det at vi ikke er så like). Jeg måtte bare håpe at de andre ikke ville tenke så mye over det.
Dagene nærmet seg, og jeg merket jeg var utrolig spent. Jeg var helt ufattelig rastløs dagen før, og jeg gikk gjennom planen i hodet flere ganger for å sjekke om det var noe jeg hadde glemt. Klokka 6 om morgenen på den store dagen fikk jeg ikke sove mer. Jeg sendte Analin en rask melding siden hun ikke ville være langt fra Oslo på denne tiden (hun hadde tatt nattbussen). Vi holdt kontakten helt frem til klokka 7; da var hun kommet seg vel inn på toget på vei til Fredrikstad stasjon, og det var tid for at vi begge måtte stelle oss i stand til den store fellen. Det var nok også på denne tiden det faktisk gikk opp for meg at dette skulle skje; jeg ble med ett kjempenervøs, samtidig som jeg både var spent og overlykkelig. Ville dette bli en suksess?
Først var det tid for å dusje; jeg måtte få satt håret bak i strikk, noe som ikke funker hvis ikke håret er vått på grunn av afrohåret mitt. Deretter måtte jeg stelle meg og få tatt på meg klærne som jeg hadde planlagt i flere uker i forveien. Jeg heiv i meg frokosten mens jeg holdt kontakt med Analin. Håkon, en fantastisk stipendiat her på skolen, hadde påtatt seg oppgaven med å hente Analin på togstasjonen. Uheldigvis var toget forsinket, så Analin rakk ikke morgensamlingen. Det var litt kjipt, men vi skulle da klare å lure noen for det; de første ofrene våre ble klassekameratene mine sangklassen min!
Bildeserie av Analin og meg:
Ferdigsminket! Dette er da meg, for dere som ikke så det, hehe.
Jeg tar en siste photo shoot før klærne blir overgitt til Analin.
Analin venter på rommet mitt og psyker seg opp til å møte klassen min om bare få minutter...
Analin på vei til musikkrommet!1. felle: I musikkrommet!
Analin stakk først bort til musikkrommet, og jeg kom etter da jeg var sikker på at alle i klassen hadde kommet. Jeg ventet en stund utenfor døren; planen var å komme inn i begynnelsen av oppvarmingen. "Da kan vi begynne å varme litt opp", hører jeg Berit, sanglærerinnen min, si, og det var stikkordet mitt (hun var med på spøken, for jeg tenkte det ville være greit at iallfall én lærer visste om dette). Like etter banket jeg på og slentret inn i musikkrommet med setningen "beklager for at jeg er litt sen". (...) Null reaksjon. Jeg går bort til Analin og steller meg rett ved siden av henne. (...) Null reaksjon. Det gikk faktisk flere sekunder før noen i det hele tatt la merke til at det var to av oss, og Martin - som oppdaget det først - utbrøt helt plutselig med en helt alvorlig mine; "Oh sh*t". De andre fulgte på - jeg tror det var for tidlig om morgenen til at noen i det hele tatt tenkte over noe, hehe. Det var jo moro, men høydepunktene ble spart til lunsjen!
2. felle: Lunsjpausen!
Igjen stakk Analin inn i spisesalen og satte seg ned sammen med blant andre Sondre og Heidi fra sangklassen. Jeg entret spisesalen noen minutter senere og prøvde å virke så naturlig som mulig, samtidig som jeg diskré speidet etter Analin. Jeg fant henne ikke, men jeg la merke til at jeg fikk stort fokus; alle så på meg med store øyne. Da jeg fikk satt meg ned sammen med noen, pekte de bort på Analin. Ryktet om at jeg hadde fått besøk av tvillingsøsteren min hadde visst spredt seg like fort som ild i tørt gress, så flesteparten av elevene hadde fått dette med seg. Det eneste jeg fikk høre var at Dence hadde fått en stor reaksjon; han satt rett ovenfor Analin ved spisebordet i den tro at det var meg, og da han hadde sett meg komme inn hadde han visst omtrent friket ut, hehe. I alle fall; de eneste som derfor enda ikke visste om dette, var lærerne.
Lærerne pleier å komme inn på forskjellige tider under lunsjen, og første offer ut var studiolæreren min, Leif. Analin stakk bort og hilste på ham, og jeg fulgte noen meter bak - i skjul bak Sondre. Etter at de hadde tørrpratet litt, stakk jeg frem og stelte meg rett ved siden av Analin. Jeg kan dessverre ikke helt huske reaksjonen hans, men den ble faktisk blant de beste. Resten av matsalen, som hadde holdt pusten i spenning mens de fulgte med på vårt lille nummer, brast ut i latter. Nå var vi i gang! Lærer på lærer som entret matsalen ble våre nye ofre, og alle ble like overrasket. Blikkvekslingen mellom Analin og meg da det gikk opp for dem at "her er det noe som ikke stemmer..." var rett og slett ubeskrivelig artig! Grunnet den store oppmerksomheten som resten av salen ga alle numrene våre, skjønte lærerne at det var noe som var galt, men ikke hva. Skoleinspektøren, Irene, var sikker på at hun hadde noe i håret eller liknende, så hun fattet ikke fellen vår med det første - selv om jeg stod rett ved siden av Analin og at hun hadde vekslet blikk mellom tvillingen min og meg i flere sekunder. Da hun omsider oppdaget det, fikk vi reaksjonen, og den var like kostelig som alle de andre!
Dette var helt fantastisk moro, og jeg smiler bare ved å se for meg ansiktene på ofrene da det plutselig gikk opp for dem at det var to av "meg"! Vi gjorde jo et liknende (og også vellykket) stunt på ungdomsskolen - på 1. april - men dette var likevel annerledes. Dette var langt bedre. Dette gikk langt bedre. Da jeg så "Foreldrefellen" for første gang ble jeg helt bergtatt, og Analin og jeg snakket stadig om at vi måtte få til noe liknende. Det at vi faktisk fikk det til gikk over alle forventninger. Selv om det krevdes nøye planlegging og gode forberedelser for at alt skulle gå så bra som mulig, har dette virkelig vært verdt det!
- Bella
"Do not go where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail."
Det var så genialt å sjå måten folke reagerte på! :D
SvarSlettHaha. Kjempemorsom lesning! Jeg så dette skikkelig for meg. Siden jeg (som 90 % av de andre gutta i klassen) var stormforelska i Olsen-tvillingene da jeg var 13-14 år, har jeg seff sett Foreldrefellen. Bra gjennomført ;)
SvarSlettMarianne: Ja, det var rett og slett herlig! :D
SvarSlettKjetil: Så utrolig koselig å høre fra deg!! Vil forresten bare minne deg om at Olsen-tvillingene ikke er med i Foreldrefellen; det er Lindsay Lohan som spiller begge to, hehe:) Takk for det!