Ny og slett hårsveis!
I går slettet jeg (les: Lise og Heidi) håret mitt!! De brukte hver sin rettetang, og det tok dem en time! Håret mitt, altså - det er nesten litt sykt. Jeg må si jeg ble overrasket imponert over hva de fikk gjort med håret mitt.
Heidis bilde.
Da vi sa oss ferdige etter en liten photo shoot, stakk vi ned i peisestuen hvor det satt noen elever. Heidi gikk like foran meg, og de andre kom litt etter oss. Da vi entret peisestuen ble det helt stille - og jeg mener virkelig HELT stille! - og alle så på meg. Flate, det var så kleint. Av alle mulige reaksjoner jeg kunne ha utløst, valgte jeg selvfølgelig den pinligste: Jeg begynte å knise mens jeg gjemte meg bak Heidi. Så ja, hvis du lurer på hvordan man gjør en klein situasjon enda kleinere enn den allerede er, bare se og lær av meg.
Jeg fikk mange positive kommentarer, til tross for alt. Det varmet veldig! Ole og Nils sa at jeg var skikkelig fin på håret, og Linn sa jeg var alltid skjønn på håret samme hvordan jeg hadde det. Hun vet litt av problemet mitt - som egentlig ikke er noe problem. Jeg kommer ikke til å ta anti-permanent samme hva jeg får høre. Jeg skylder krøllene mine verdens lys etter alle mine barndomsår hvor jeg skjulte dem i fangenskap bak en strikk eller anti-permanent.
I dag var jeg satt opp på treningsøkten julexcycling, og jeg hadde gledet meg i en uke til dette - som vil si helt siden jeg satte meg opp på listen! Heidi var lite keen på at jeg skulle være med, for det betydde at jeg måtte vaske håret etterpå, som ville medføre til at krøllene kom tilbake. Jeg stusset også litt på det, men dette skulle likevel ikke ta fra meg denne spinningsøkten. INGENTING skulle ta fra meg denne gleden! Trodde jeg.
Da jeg satt i bussen før den skulle kjøre til ELIXIA, var det noen som fortsatt manglet. Julia var blant annet ikke kommet, og jeg sa til Marte, læreren, at jeg kunne gå ut og hente henne. På vei ut av bussen mestrer jeg å være uforsiktig; jeg setter høyrebeinet mitt først i bakken etter å ha steget ut. Jeg kjenner et lite ubehag i kneet - akkurat som om det er noe som rører seg der inne. Smerten bygger seg gradvis opp, og jeg halter og haler meg opp trappen til Julias rom. Når jeg omsider kommer frem, får jeg fortalt Julia at bussen drar straks mens jeg selv faller sammen på gulvet. Det gjorde så forferdelig vondt! Etter at jeg hadde ligget utstrakt i korridoren i flere minutter hvor jeg stønnet og bar meg, begynte smertene endelig å avta. Jeg klarte å gå, selv om det fortsatt gjorde litt vondt, og jeg kom meg inn i bussen igjen.
Vel (?) inne i bussen ble tankene mine satt i full sving, og fornuften og lysten kjempet mot hverandre med hver sine overbevisende argumenter. Jeg hadde så inderlig lyst til å være med å sykle, men jeg visste nok innerst inne i meg at det ikke hadde vært det klokeste valget. Rett før Marte skulle kjøre, valgte jeg å gå ut. Det var med et tungt øye jeg så bussen dra fra skolegården mens jeg selv tuslet opp trappen. Det sved i øyekrokene, og tunge og medlidende tårer trillet nedover kinnet mitt. Mens jeg ser bussen kjøre videre fra vinduene i det forlatte tvstue-rommet, hører jeg plutselig skritt bak meg. Jeg tar meg sammen, tørker vekk tårene, og snur meg. Der finner jeg Heidi som sier: "Anabel, bli med på kamp, da!". Haugetun-laget skulle spille mot fjorårets Haugetun-lag i dag. Jeg hadde jo ikke noe annet bedre å foreta meg, så jeg ble med. Jeg er virkelig glad for at jeg har Heidi. Hun er så god og snill med meg!
Jaja, jeg fikk ikke den treningsøkten jeg så inderlig ønsket, men det var kanskje til det beste for meg likevel. Dessuten slipper jeg å dusje håret mitt, så jeg får rett hår på juleavslutningen i kveld! Jeg fikk også sett på en spennende og god kamp som fjorårets Haugetun-lag vant (men det var absolutt moro for det!), og jeg fikk tilbrakt en fin stund sammen med Heidi. Ved å ramse opp alle de positive sidene ved situasjonen, vil jeg kanskje glemme den eneste negative. Og vet du hva; det hjelper faktisk litt.
- Bella.
"When the world gives you a hundred reasons to cry, show life that there's a thousand reasons to smile"
Heidis bilde.Da vi sa oss ferdige etter en liten photo shoot, stakk vi ned i peisestuen hvor det satt noen elever. Heidi gikk like foran meg, og de andre kom litt etter oss. Da vi entret peisestuen ble det helt stille - og jeg mener virkelig HELT stille! - og alle så på meg. Flate, det var så kleint. Av alle mulige reaksjoner jeg kunne ha utløst, valgte jeg selvfølgelig den pinligste: Jeg begynte å knise mens jeg gjemte meg bak Heidi. Så ja, hvis du lurer på hvordan man gjør en klein situasjon enda kleinere enn den allerede er, bare se og lær av meg.
Jeg fikk mange positive kommentarer, til tross for alt. Det varmet veldig! Ole og Nils sa at jeg var skikkelig fin på håret, og Linn sa jeg var alltid skjønn på håret samme hvordan jeg hadde det. Hun vet litt av problemet mitt - som egentlig ikke er noe problem. Jeg kommer ikke til å ta anti-permanent samme hva jeg får høre. Jeg skylder krøllene mine verdens lys etter alle mine barndomsår hvor jeg skjulte dem i fangenskap bak en strikk eller anti-permanent.
I dag var jeg satt opp på treningsøkten julexcycling, og jeg hadde gledet meg i en uke til dette - som vil si helt siden jeg satte meg opp på listen! Heidi var lite keen på at jeg skulle være med, for det betydde at jeg måtte vaske håret etterpå, som ville medføre til at krøllene kom tilbake. Jeg stusset også litt på det, men dette skulle likevel ikke ta fra meg denne spinningsøkten. INGENTING skulle ta fra meg denne gleden! Trodde jeg.
Da jeg satt i bussen før den skulle kjøre til ELIXIA, var det noen som fortsatt manglet. Julia var blant annet ikke kommet, og jeg sa til Marte, læreren, at jeg kunne gå ut og hente henne. På vei ut av bussen mestrer jeg å være uforsiktig; jeg setter høyrebeinet mitt først i bakken etter å ha steget ut. Jeg kjenner et lite ubehag i kneet - akkurat som om det er noe som rører seg der inne. Smerten bygger seg gradvis opp, og jeg halter og haler meg opp trappen til Julias rom. Når jeg omsider kommer frem, får jeg fortalt Julia at bussen drar straks mens jeg selv faller sammen på gulvet. Det gjorde så forferdelig vondt! Etter at jeg hadde ligget utstrakt i korridoren i flere minutter hvor jeg stønnet og bar meg, begynte smertene endelig å avta. Jeg klarte å gå, selv om det fortsatt gjorde litt vondt, og jeg kom meg inn i bussen igjen.
Vel (?) inne i bussen ble tankene mine satt i full sving, og fornuften og lysten kjempet mot hverandre med hver sine overbevisende argumenter. Jeg hadde så inderlig lyst til å være med å sykle, men jeg visste nok innerst inne i meg at det ikke hadde vært det klokeste valget. Rett før Marte skulle kjøre, valgte jeg å gå ut. Det var med et tungt øye jeg så bussen dra fra skolegården mens jeg selv tuslet opp trappen. Det sved i øyekrokene, og tunge og medlidende tårer trillet nedover kinnet mitt. Mens jeg ser bussen kjøre videre fra vinduene i det forlatte tvstue-rommet, hører jeg plutselig skritt bak meg. Jeg tar meg sammen, tørker vekk tårene, og snur meg. Der finner jeg Heidi som sier: "Anabel, bli med på kamp, da!". Haugetun-laget skulle spille mot fjorårets Haugetun-lag i dag. Jeg hadde jo ikke noe annet bedre å foreta meg, så jeg ble med. Jeg er virkelig glad for at jeg har Heidi. Hun er så god og snill med meg!
Jaja, jeg fikk ikke den treningsøkten jeg så inderlig ønsket, men det var kanskje til det beste for meg likevel. Dessuten slipper jeg å dusje håret mitt, så jeg får rett hår på juleavslutningen i kveld! Jeg fikk også sett på en spennende og god kamp som fjorårets Haugetun-lag vant (men det var absolutt moro for det!), og jeg fikk tilbrakt en fin stund sammen med Heidi. Ved å ramse opp alle de positive sidene ved situasjonen, vil jeg kanskje glemme den eneste negative. Og vet du hva; det hjelper faktisk litt.
- Bella.
"When the world gives you a hundred reasons to cry, show life that there's a thousand reasons to smile"
Du skriver flott Anabel :)
SvarSlett