Gøy med Alias!
I går kveld spilte mamma, Analin og jeg Alias! Vel, vi spilte teknisk sett ikke med brettet: Vi tok hver vår bunke med kort, forklarte ordet for hverandre, og den som gjettet ordet først fikk kortet. På den måten kunne vi telle opp kortene våre til slutt, og den som hadde fått flest kort hadde vunnet!
Flate, så gøy vi hadde det. Både på grunn av våre interne festligheter (jeg sier bare "porteforføl..ja...NEI"!) da vi spilte det før, men også på grunn av de mange gullkornene som dukket opp under spillets gang. Jeg tror spillets latterkick var dette:
Analin skulle forklare ordet, mens mamma og jeg ivrig følger med.
Analin: "Når mamma dør, hva gjør vi da?" (henvendt til Analin og meg)
Mamma er først ute: "Sørger!"
Analin: "Nei, ikke det..."
Jeg roper ut uten å ha hørt hva mamma har sagt i det hele tatt: "Arver!! Å arve!"
Åh, det er ikke like morsomt å gjenfortelle det... Uansett brølte både mamma, Analin og jeg ut i latter. Haha, jeg fikk nesten ikke puste, og jeg hadde så vondt i magen etter å ha ledd så kraftig! Det var moro, det. Da vi talte opp kortene våre etter spillets slutt, fant vi ut at det ble meget jevnt: Analin med 73, mamma med 75, og jeg vant med 76 kort!
Analin, meg og mamma!
I dag ble det visst ikke behov for Hønefosstur likevel. Litt kjipt, men det får gå sin gang. Jeg har brukt tiden til å rydde ut av kofferten min jeg hadde med meg fra Fredrikstad, og lese gjennom noen dagboktekster fra tidligere i år. Dette kommer jeg tilbake til senere.
For en drøy halvtime siden ropte mamma ned i kjelleren om at Analin hadde fått pakke, og jeg ropte det videre slik at Analin skulle få beskjeden. Hun stikker opp, og ikke lenge etter hører jeg et gledeshyl etterfulgt av navnet mitt. "Anabel, jeg har fått Heroes, season 1!!" GJETT om jeg skrek like herlig, da! Denne serien er så bra at det skulle ikke ha vært mulig. Jeg var helt i ekstase, og jeg gleder meg virkelig til å se episodene igjen for andre gang!
Heroes, season 1: Like what I see!
- Bella.
Flate, så gøy vi hadde det. Både på grunn av våre interne festligheter (jeg sier bare "porteforføl..ja...NEI"!) da vi spilte det før, men også på grunn av de mange gullkornene som dukket opp under spillets gang. Jeg tror spillets latterkick var dette:
Analin skulle forklare ordet, mens mamma og jeg ivrig følger med.
Analin: "Når mamma dør, hva gjør vi da?" (henvendt til Analin og meg)
Mamma er først ute: "Sørger!"
Analin: "Nei, ikke det..."
Jeg roper ut uten å ha hørt hva mamma har sagt i det hele tatt: "Arver!! Å arve!"
Åh, det er ikke like morsomt å gjenfortelle det... Uansett brølte både mamma, Analin og jeg ut i latter. Haha, jeg fikk nesten ikke puste, og jeg hadde så vondt i magen etter å ha ledd så kraftig! Det var moro, det. Da vi talte opp kortene våre etter spillets slutt, fant vi ut at det ble meget jevnt: Analin med 73, mamma med 75, og jeg vant med 76 kort!
Analin, meg og mamma!I dag ble det visst ikke behov for Hønefosstur likevel. Litt kjipt, men det får gå sin gang. Jeg har brukt tiden til å rydde ut av kofferten min jeg hadde med meg fra Fredrikstad, og lese gjennom noen dagboktekster fra tidligere i år. Dette kommer jeg tilbake til senere.
For en drøy halvtime siden ropte mamma ned i kjelleren om at Analin hadde fått pakke, og jeg ropte det videre slik at Analin skulle få beskjeden. Hun stikker opp, og ikke lenge etter hører jeg et gledeshyl etterfulgt av navnet mitt. "Anabel, jeg har fått Heroes, season 1!!" GJETT om jeg skrek like herlig, da! Denne serien er så bra at det skulle ikke ha vært mulig. Jeg var helt i ekstase, og jeg gleder meg virkelig til å se episodene igjen for andre gang!
Heroes, season 1: Like what I see!- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar