Premiere på Grease!
Så var dagen kommet. Dagen SSS-klassen har lagt flere timers øving frem til. Det var tid for premieren på Grease-musikalen!
Da vi møtte opp på den Røde Mølle (hvor vi skulle ha forestillingen), gikk gutta i gang med å skifte mens jentene bar inn kulissene. Deretter stakk jentene opp for å skifte og sminke seg mens gutta ordnet kulissene. Jeg er virkelig ikke noe fan av å bruke så mye sminke - bare på grunnlag av at det er så stress å måtte ta det av seg igjen, faktisk - men her var det bare å knæsje på! Øyeskyggen fikk jeg virkelig ikke til, så Aina måtte hjelpe meg med det. Hun var kjempeflink, og jeg skal innrømme at jeg syns jeg ikke så så verst ut heller!
Da jeg var ferdig med sminken, var det akkurat på tide å ta på seg mikrofonene. Den skal festes helt inntil kroppen, noe som var litt stress siden jeg allerede hadde tatt på meg halvparten av antrekket mitt (jeg skal ha på meg fire antrekk samtidig!). Det tar jo sikkert 20-30 minutter bare å få på seg alle klærne + mikrofonen! Innerst har jeg på nattkjolen, deretter kommer Frenchy-antrekket, så joggebuksa + hettegenseren, og til slutt vaktmester-dressen og capsen - i tillegg til strømpebukse OG tights. Det blir varmt, det kan jeg love deg! Afrohåret er selvfølgelig også med på å sørge for det.
Klokken nærmet seg halv elleve, og det var tid for at vi skulle bevege oss til startsstedet. Det var nå nervene kom for fullt. Pulsen steg, og jeg pustet fortere. Åh, for en følelse jeg kjente innvendig. Det var akkurat en slik følelse jeg fikk rett før prøver på videregående - en slags spenning og nervøsitet - men denne gangen var det verre. Rett før prøvene ble lagt på pulten foran meg på vgs, kjente jeg en følelse av en god spenning. Jeg hadde sannsynligvis brukt mesteparten av natten på å øve (tro meg eller ikke!), så jeg visste at jeg ikke kunne ha forberedt meg noe mer. Denne gangen, før forestillingen, kjente jeg en følelse av nervøsitet, og jeg kunne høre stemmen inne i hodet mitt som fortalte meg hvor dårlig jeg var. Selvtilliten min var helt på bånn, og det eneste som stod i hodet mitt var at jeg ville ødelegge alt både for meg selv og de andre - akkurat som jeg klarte på generalprøven. Denne gangen ville nok sikkert ikke mikrofonen funke, kanskje jeg ikke hadde sydd nattkjolen ordentlig fast, så den ville ryke igjen, eller jeg ville glemme eller si feil replikker. Jeg er sikker på at jeg kunne ha grått der og da, men jeg fortsatte å holde masken på grunn av sminken. Jeg var et nervevrak, rett og slett. Kris skjønte hvor fælt jeg hadde det der og da, og han ga meg en god klem. Det gjorde så godt! Tenk at han tok seg tid til å bry seg om meg når han sikkert hadde mye å tenke på selv! Jeg prøvde å trekke pusten dypt og ta meg sammen; jeg visste jo at jeg kunne. Jeg har jo klart det på øvelsene, hvorfor skulle det ikke funke nå? Dette skulle jo bli akkurat som øvingen, bare for noen ekstra mennesker...
Publikumet hadde samlet seg i salen, og jeg stod i døråpningen, klar som vaktmesteren med kosten i hånden. Jeg kikket stadig bort på Aina som skulle gi meg klarsignalet; det er nemlig jeg som starter opp hele showet. "Vær så god, Anabel", sa Aina lavt, og jeg spaserte opp på scenen, feiet gulvet og ventet på å høre åpningssangen. Etter å ha kostet meg omtrent halvveis på scenen, skrur Leif (lydmannen) på sangen, og jeg "skvetter" til og kikker forbauset rundt meg før jeg springer bak kulissene. Bak scenen hiver jeg av meg vaktmester-dressen, og joggeklærne kommer til syne. Jeg kommer meg inn på scenen igjen, og er klar for å synge videre med de andre. Og da var showet i gang!
Jeg må innrømme jeg ble fornøyd med forestillingen. Jeg syns jeg klarte meg greit, og jeg tror jeg klarte å snakke enda saktere enn det jeg hadde gjort tidligere. Det eneste jeg kommer på, er at jeg kunne ha sunget soloversene mine bedre. Jeg får håpe de kommer i morgen - når vi skal vise forestillingen for resten av skolen vår! Lærerne våre fortalte at de andre lærerne syntes vi var flinke til å synge, og de virket også fornøyde selv. Det var vel greit til første forestilling å være. Vi skal ha to forestillinger i morgen, en på torsdag, og den siste på lørdag (på familiedagen!), så det er bare å fortsette å holde energien på topp!
Jeg merker jeg er skikkelig trøtt nå. Konsentrasjonsnivået mitt har virkelig vært på maks i dag, og det har tatt på. Jeg får vel prøve å få meg litt søvn.
- Bella.
Da vi møtte opp på den Røde Mølle (hvor vi skulle ha forestillingen), gikk gutta i gang med å skifte mens jentene bar inn kulissene. Deretter stakk jentene opp for å skifte og sminke seg mens gutta ordnet kulissene. Jeg er virkelig ikke noe fan av å bruke så mye sminke - bare på grunnlag av at det er så stress å måtte ta det av seg igjen, faktisk - men her var det bare å knæsje på! Øyeskyggen fikk jeg virkelig ikke til, så Aina måtte hjelpe meg med det. Hun var kjempeflink, og jeg skal innrømme at jeg syns jeg ikke så så verst ut heller!
Da jeg var ferdig med sminken, var det akkurat på tide å ta på seg mikrofonene. Den skal festes helt inntil kroppen, noe som var litt stress siden jeg allerede hadde tatt på meg halvparten av antrekket mitt (jeg skal ha på meg fire antrekk samtidig!). Det tar jo sikkert 20-30 minutter bare å få på seg alle klærne + mikrofonen! Innerst har jeg på nattkjolen, deretter kommer Frenchy-antrekket, så joggebuksa + hettegenseren, og til slutt vaktmester-dressen og capsen - i tillegg til strømpebukse OG tights. Det blir varmt, det kan jeg love deg! Afrohåret er selvfølgelig også med på å sørge for det.
Klokken nærmet seg halv elleve, og det var tid for at vi skulle bevege oss til startsstedet. Det var nå nervene kom for fullt. Pulsen steg, og jeg pustet fortere. Åh, for en følelse jeg kjente innvendig. Det var akkurat en slik følelse jeg fikk rett før prøver på videregående - en slags spenning og nervøsitet - men denne gangen var det verre. Rett før prøvene ble lagt på pulten foran meg på vgs, kjente jeg en følelse av en god spenning. Jeg hadde sannsynligvis brukt mesteparten av natten på å øve (tro meg eller ikke!), så jeg visste at jeg ikke kunne ha forberedt meg noe mer. Denne gangen, før forestillingen, kjente jeg en følelse av nervøsitet, og jeg kunne høre stemmen inne i hodet mitt som fortalte meg hvor dårlig jeg var. Selvtilliten min var helt på bånn, og det eneste som stod i hodet mitt var at jeg ville ødelegge alt både for meg selv og de andre - akkurat som jeg klarte på generalprøven. Denne gangen ville nok sikkert ikke mikrofonen funke, kanskje jeg ikke hadde sydd nattkjolen ordentlig fast, så den ville ryke igjen, eller jeg ville glemme eller si feil replikker. Jeg er sikker på at jeg kunne ha grått der og da, men jeg fortsatte å holde masken på grunn av sminken. Jeg var et nervevrak, rett og slett. Kris skjønte hvor fælt jeg hadde det der og da, og han ga meg en god klem. Det gjorde så godt! Tenk at han tok seg tid til å bry seg om meg når han sikkert hadde mye å tenke på selv! Jeg prøvde å trekke pusten dypt og ta meg sammen; jeg visste jo at jeg kunne. Jeg har jo klart det på øvelsene, hvorfor skulle det ikke funke nå? Dette skulle jo bli akkurat som øvingen, bare for noen ekstra mennesker...
Publikumet hadde samlet seg i salen, og jeg stod i døråpningen, klar som vaktmesteren med kosten i hånden. Jeg kikket stadig bort på Aina som skulle gi meg klarsignalet; det er nemlig jeg som starter opp hele showet. "Vær så god, Anabel", sa Aina lavt, og jeg spaserte opp på scenen, feiet gulvet og ventet på å høre åpningssangen. Etter å ha kostet meg omtrent halvveis på scenen, skrur Leif (lydmannen) på sangen, og jeg "skvetter" til og kikker forbauset rundt meg før jeg springer bak kulissene. Bak scenen hiver jeg av meg vaktmester-dressen, og joggeklærne kommer til syne. Jeg kommer meg inn på scenen igjen, og er klar for å synge videre med de andre. Og da var showet i gang!
Jeg må innrømme jeg ble fornøyd med forestillingen. Jeg syns jeg klarte meg greit, og jeg tror jeg klarte å snakke enda saktere enn det jeg hadde gjort tidligere. Det eneste jeg kommer på, er at jeg kunne ha sunget soloversene mine bedre. Jeg får håpe de kommer i morgen - når vi skal vise forestillingen for resten av skolen vår! Lærerne våre fortalte at de andre lærerne syntes vi var flinke til å synge, og de virket også fornøyde selv. Det var vel greit til første forestilling å være. Vi skal ha to forestillinger i morgen, en på torsdag, og den siste på lørdag (på familiedagen!), så det er bare å fortsette å holde energien på topp!
Jeg merker jeg er skikkelig trøtt nå. Konsentrasjonsnivået mitt har virkelig vært på maks i dag, og det har tatt på. Jeg får vel prøve å få meg litt søvn.
- Bella.
FY SŐREN saa ufattelig bra skrevet Anabel! :D Jeg ble nesten rőrt selv naar jeg leser om hvor nervős du var i forkant!
SvarSlettVet du, jeg blir saa sinnssykt imponert og stolt av deg naar jeg leser dette! Jeg skulle virkelig saa inderlig őnske at jeg kunne vaert der og sett deg, kjaere deg!
Hvem var det dere hadde denne forestillingen for?