Liten oppdatering.
Nå er jeg HJEMME. Neste uke er det klart for utplasseringsuke, og jeg skal være med musikklærere på den videregående skolen jeg gikk på. Jeg gleder meg fantastisk mye - både til å se hvordan en lærer opptrer i praksis, men også til å se igjen mine tidligere lærere og kjente elever. Åh, det kommer til å bli så bra!
I går var det familiedag, og foreldrene mine kom, samt fetteren til mamma og kjæresten hans. Det var utrolig koselig å se dem igjen! SSS-klassen hadde vår siste visning av Grease denne dagen også. Jeg føler jeg kunne ha prestert bedre. Litt kjipt å ikke kunne avslutte på topp, men alt i alt gikk det jo veldig bra! Jeg kan virkelig ikke få beskrevet hvor stolte jeg er av alle sammen.
På fredag hadde stippene arrangert "Vinn på minuttet!", og vi ble samlet i Amfi-rommet. Stippene hadde virkelig laget et velplanlagt opplegg - det eneste som manglet var frivillige som ville delta. INGEN ville nemlig! Marianne hoppet ut i det først, etter å ha blitt heiet frem av publikum. Hennes oppgave var å slå ned tre brusflasker ved hjelp av en strikk. Hun var på nippet flere ganger, men hun klarte det dessverre ikke innenfor tiden. Hun måtte derfor sette seg ned, og vi måtte få en ny frivillig opp. Det var virkelig lettere sagt enn gjort. Ingen ville, og det utbredte seg en klein stemning i rommet. Stakkars stippene - her hadde de jo laget dette bra opplegget, og så var det ingen som ville! "Skitt au", tenkte jeg, rakk opp hånden og reiste meg opp. Jeg fikk applaus mens jeg steg frem foran publikum, og jeg kunne høre Astrid, romvenninna mi, rope: "Jeg er stolt av deg!" og Dence si: "Gjør Filippinene stolt!" (han er selvfølgelig fra Filippinene han også, hehe).
Min første oppgave var å la en bordtennisball sprette på en tallerken mens jeg måtte ta av alle klypene som hang rundt. Jeg klarte oppgaven - vel, stippene godkjente den, i alle fall, hehe. Neste oppgave var mye enklere; jeg fikk en strømpebukse trædd over ansiktet. I en av endene på føttene var det en klementin. Oppgaven var å slå ned alle brusflaskene som stod på gulvet ved hjelp av klementinen. Denne oppgaven klarte jeg også, så jeg bega meg videre: Korthusstabling. Her visste jeg at jeg ville gå ut. Jeg skalv jo skikkelig på grunn av all presset, og kortene var såpeglatte. Jeg fikk derfor ikke til oppgaven, men jeg var faktisk like ved! Moro var det i alle fall. Henriette meldte seg som neste frivillig, og hun kom seg også gjennom et par øvelser!
Til slutt spurte stippene om jeg ville opp igjen for å prøve meg på de vanskeligste oppgavene. Jeg var jo allerede så godt i gang, så jeg takket ja. Dessuten virket det jo ikke som om det var noen andre som hadde lyst. Oppgaven gikk ut på å at jeg skulle knipse et kort (fra en kortstokk) slik at den ble stående i vannmelonen som Håkon, en av stippene, holdt noen meter foran meg. Jeg slet skikkelig, både med teknikk og å i det hele tatt treffe vannmelonen. Da det var ti sekunder igjen, kom Håkon bare en meter foran meg, og rett før tiden ble avsluttet klarte jeg det!! Jeg utbrøt et lite gledeshyl mens de andre elevene jublet med meg; det var fantastisk! Min neste oppgave var å brette et papirfly og sende papirflyet ned i en bøtte noen meter foran meg. Å brette papirfly var null stress - det var verre å få den ned i bøtta. Tiden rant ut, og jeg fikk den bare ikke nedi, selv om jeg var like ved flere ganger. Alle tre som hadde deltatt på konkurransen, fikk hver sin Haribo-pose; den typiske premien her på Haugetun: Godteri, gjerne noe svensk noe, fra Haribo eller begge deler, hehe.
Nå som Grease-perioden er over, kan jeg endelig trene igjen! Åh, som jeg gleder meg! Jeg har nemlig unngått nesten all trening for å slippe skader og stølhet til forestillingene. Jeg skal trene opp utholdenheten min igjen, og styrke i hele kroppen. Anders har til og med sagt at det skal bli godt å få tilbake treningspartneren hans igjen (for dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at vi to har pleid å trene sammen opptil flere ganger ukentlig)! På den videregående skolen jeg har utplasseringsuke har de et utrolig fint styrkerom med spinningssykler, tredemøller og mange styrkeapparater som jeg hadde stor glede av da jeg gikk på idrettslinja her. Jeg håper jeg får lov til å bruke det nå også! I dag tenker jeg at jeg tar en utholdenhetsøkt på sykkelen nede i kjelleren. Det skal bli godt å kjenne pulsen øke, samtidig som jeg blir mer andpusten. Det skal bli godt å kjenne t-skjorten bli mer klam inntil kroppen ettersom jeg presser meg selv hardere for hvert tråkk jeg tar. Dette kommer virkelig til å bli gøy!
Vi skrives!
- Bella.
I går var det familiedag, og foreldrene mine kom, samt fetteren til mamma og kjæresten hans. Det var utrolig koselig å se dem igjen! SSS-klassen hadde vår siste visning av Grease denne dagen også. Jeg føler jeg kunne ha prestert bedre. Litt kjipt å ikke kunne avslutte på topp, men alt i alt gikk det jo veldig bra! Jeg kan virkelig ikke få beskrevet hvor stolte jeg er av alle sammen.
På fredag hadde stippene arrangert "Vinn på minuttet!", og vi ble samlet i Amfi-rommet. Stippene hadde virkelig laget et velplanlagt opplegg - det eneste som manglet var frivillige som ville delta. INGEN ville nemlig! Marianne hoppet ut i det først, etter å ha blitt heiet frem av publikum. Hennes oppgave var å slå ned tre brusflasker ved hjelp av en strikk. Hun var på nippet flere ganger, men hun klarte det dessverre ikke innenfor tiden. Hun måtte derfor sette seg ned, og vi måtte få en ny frivillig opp. Det var virkelig lettere sagt enn gjort. Ingen ville, og det utbredte seg en klein stemning i rommet. Stakkars stippene - her hadde de jo laget dette bra opplegget, og så var det ingen som ville! "Skitt au", tenkte jeg, rakk opp hånden og reiste meg opp. Jeg fikk applaus mens jeg steg frem foran publikum, og jeg kunne høre Astrid, romvenninna mi, rope: "Jeg er stolt av deg!" og Dence si: "Gjør Filippinene stolt!" (han er selvfølgelig fra Filippinene han også, hehe).
Min første oppgave var å la en bordtennisball sprette på en tallerken mens jeg måtte ta av alle klypene som hang rundt. Jeg klarte oppgaven - vel, stippene godkjente den, i alle fall, hehe. Neste oppgave var mye enklere; jeg fikk en strømpebukse trædd over ansiktet. I en av endene på føttene var det en klementin. Oppgaven var å slå ned alle brusflaskene som stod på gulvet ved hjelp av klementinen. Denne oppgaven klarte jeg også, så jeg bega meg videre: Korthusstabling. Her visste jeg at jeg ville gå ut. Jeg skalv jo skikkelig på grunn av all presset, og kortene var såpeglatte. Jeg fikk derfor ikke til oppgaven, men jeg var faktisk like ved! Moro var det i alle fall. Henriette meldte seg som neste frivillig, og hun kom seg også gjennom et par øvelser!
Til slutt spurte stippene om jeg ville opp igjen for å prøve meg på de vanskeligste oppgavene. Jeg var jo allerede så godt i gang, så jeg takket ja. Dessuten virket det jo ikke som om det var noen andre som hadde lyst. Oppgaven gikk ut på å at jeg skulle knipse et kort (fra en kortstokk) slik at den ble stående i vannmelonen som Håkon, en av stippene, holdt noen meter foran meg. Jeg slet skikkelig, både med teknikk og å i det hele tatt treffe vannmelonen. Da det var ti sekunder igjen, kom Håkon bare en meter foran meg, og rett før tiden ble avsluttet klarte jeg det!! Jeg utbrøt et lite gledeshyl mens de andre elevene jublet med meg; det var fantastisk! Min neste oppgave var å brette et papirfly og sende papirflyet ned i en bøtte noen meter foran meg. Å brette papirfly var null stress - det var verre å få den ned i bøtta. Tiden rant ut, og jeg fikk den bare ikke nedi, selv om jeg var like ved flere ganger. Alle tre som hadde deltatt på konkurransen, fikk hver sin Haribo-pose; den typiske premien her på Haugetun: Godteri, gjerne noe svensk noe, fra Haribo eller begge deler, hehe.
Nå som Grease-perioden er over, kan jeg endelig trene igjen! Åh, som jeg gleder meg! Jeg har nemlig unngått nesten all trening for å slippe skader og stølhet til forestillingene. Jeg skal trene opp utholdenheten min igjen, og styrke i hele kroppen. Anders har til og med sagt at det skal bli godt å få tilbake treningspartneren hans igjen (for dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at vi to har pleid å trene sammen opptil flere ganger ukentlig)! På den videregående skolen jeg har utplasseringsuke har de et utrolig fint styrkerom med spinningssykler, tredemøller og mange styrkeapparater som jeg hadde stor glede av da jeg gikk på idrettslinja her. Jeg håper jeg får lov til å bruke det nå også! I dag tenker jeg at jeg tar en utholdenhetsøkt på sykkelen nede i kjelleren. Det skal bli godt å kjenne pulsen øke, samtidig som jeg blir mer andpusten. Det skal bli godt å kjenne t-skjorten bli mer klam inntil kroppen ettersom jeg presser meg selv hardere for hvert tråkk jeg tar. Dette kommer virkelig til å bli gøy!
Vi skrives!
- Bella.
Jeg er SAA STOLT AV DEG, Anabel :D
SvarSlett