Legetime.
Seriøst. Jeg er virkelig ikke den personen som liker fravær; jeg forsover meg aldri (ett unntak på vgs) og jeg er på skolen selv om jeg burde ha holdt senga (flere gode eksempler på dette!). Jeg rett og slett hater fravær - vi kommer ikke så veldig godt overens, vi to. Likevel gjorde jeg et unntak denne dagen da jeg måtte på legetime; slik som mamma og tante insisterte, hadde jeg nok aldri tilgitt meg selv om jeg ikke hadde hørt på dem.
Den dag i dag - som er to uker i morgen - er fortsatt såret på venstre etter aketuren åpent og litt vått. Ikke noe tegn til skorpe er lagt på, og mamma og tante var svært bekymret for at jeg ville få en alvorlig infeksjon. Jeg fikk bestilt time hos den nye fastlegen min i Fredrikstad så sent som mulig, slik at jeg på den måten ville få med meg mest mulig av skoletimene. Jeg var kjempeheldig, og fikk en time klokka halv to i dag. Nå kom det som var mest stress; å finne veien dit.
Etter å ha sjekket meg rundt på nettet, fant jeg sånn cirka ut hvor legesenteret befant seg, og tider for når bussene skulle gå. Med god hjelp fra Bernt, en annen herlig lærer her på skolen, fikk jeg vite mer nøyaktig hvor jeg måtte av og hvor jeg måtte gå fra busstoppet til legesenteret. Dette så lovende ut - det gjenstod bare å få dette til i praksis.
Siden jeg ikke visste hvor dette var hen, beregnet jeg god tid. Hjernen messet "fravær, fravær" i hodet mitt, og jeg følte en slags skam over meg selv. Hvis det ikke skulle være noe galt med såret mitt, ville jeg nok hatt det vanskelig med å tilgi meg selv for dette fraværet. Og tro meg; det ville jeg. Den gode bussjåføren fortalte meg hvor jeg måtte av, og turen fortsatte videre til fots. Men hvor skulle jeg gå?
Jeg er sikker på at jeg spurte alle som passerte meg (les i tillegg: De jeg til og med løp for å rekke) om å forklare meg veien til dette legesenteret; jeg følte jeg nemlig bare gikk på måfå uten verken mål eller mening. Men gjett hva; den personen som ikke eier retningssans i verden klarte - etter å ha gått en LANG omvei, vel å merke! - å finne legesenteret! Gjett om jeg ble stolt, da!
Jeg kom ett kvarter for tidlig til legesenteret, og jeg hadde brukt rundt en time på å finne frem fra skolen. Jeg satte meg ned i venterommet, tok frem mobilen og spilte kabalspillet jeg har blitt fullstendig hektet på de siste dagene. Tiden gikk, og etter utallige kabalspill senere kikket jeg urolig på klokka; jeg skulle ha vært inne for nesten en halvtime siden. Hadde de glemt meg bort? Hadde jeg bommet på tiden? Bekymret stakk jeg bort til resepsjonen for å høre om de hadde registrert at jeg hadde kommet. "Jada, legen er bare litt forsinket." Jeg satte meg ned igjen, litt roligere til sinns, men fortsatt ergret jeg meg over fraværet jeg ville komme til å få.
Etter enda 10 minutters (som tilsammen tilsvarte 40 minutter) rastløs kabalspilling kom jeg endelig inn. Legen så på såret, så at jeg hadde fått en infeksjon, ga meg en resept på antibiotika-kur på ti dager før jeg var ferdig. Det tok meg ti minutter; 10 minutter på - la meg se - rundt tre timers fravær??! Latterlig, jeg sier det bare. Jeg fikk spurt om hvordan jeg lettest kunne komme tilbake til hovedveien, slik at jeg slapp å gå omveien igjen. Og der sparte jeg meg selv for flere minutters vandring. Da jeg omsider fikk øye på veien så jeg bussen kjøre rett forbi meg. Fra hjemkommunen min er jeg så vant til at hvis jeg ikke rekker bussen, må jeg vente minst én time til neste buss kommer. Jeg tittet på klokka og så at det bare var snaue ti minutter til neste buss ville komme; klokka halv tre. Jeg satte meg ned og nøt musikken jeg hadde i ørene.
Siden skoledagen likevel var over, valgte jeg å stikke innom apoteket mens jeg fortsatt var i nærheten. Men da måtte jeg haste tilbake til skolen for å rekke middagen også! Du vet, med mine små bein tar det jo sin tid, hehe. Jeg kom bare ett kvarter forsinket til middag, og da merket jeg hvor sliten jeg var etter denne hektiske dagen. Det var godt å sette meg ned og spise middagen i fred og ro sammen med Frikk.
Til tross for fraværet jeg vil komme til å få, lever jeg i troen på at det var verdt det. Jeg hadde jo fått infeksjon, så hadde jeg ikke gjort noe med det, kunne det ha resultert i langt verre konsekvenser. Jeg har jo bestemt meg for å lytte mer til kroppens signaler, og her har jeg virkelig gjort store fremskritt dette skoleåret! Jeg burde være fornøyd med det lille fraværet jeg har (selv om jeg syns det er mye, og at jeg enda ergrer meg over fraværet jeg fikk i oktober), og tenke mer positivt rundt det; jeg har jo ikke passert ti timers fravær enda.
Speaking of akeskaden; under finner dere ukerevyen for to uker siden; fra akedagen blant annet! La meg sitere: "Selv om det ser heftigere ut med hopp i bakken, skulle det vise seg at aking var atskillig tøffere. Alle skadene denne dagen kom nemlig i akebakken." Haha, jeg ler.
http://www.haugetun.no/revy/uke-5--guatemala-fotballkamper-skidag-og-volleyballturnering-128.aspx
- Bella.
Den dag i dag - som er to uker i morgen - er fortsatt såret på venstre etter aketuren åpent og litt vått. Ikke noe tegn til skorpe er lagt på, og mamma og tante var svært bekymret for at jeg ville få en alvorlig infeksjon. Jeg fikk bestilt time hos den nye fastlegen min i Fredrikstad så sent som mulig, slik at jeg på den måten ville få med meg mest mulig av skoletimene. Jeg var kjempeheldig, og fikk en time klokka halv to i dag. Nå kom det som var mest stress; å finne veien dit.
Etter å ha sjekket meg rundt på nettet, fant jeg sånn cirka ut hvor legesenteret befant seg, og tider for når bussene skulle gå. Med god hjelp fra Bernt, en annen herlig lærer her på skolen, fikk jeg vite mer nøyaktig hvor jeg måtte av og hvor jeg måtte gå fra busstoppet til legesenteret. Dette så lovende ut - det gjenstod bare å få dette til i praksis.
Siden jeg ikke visste hvor dette var hen, beregnet jeg god tid. Hjernen messet "fravær, fravær" i hodet mitt, og jeg følte en slags skam over meg selv. Hvis det ikke skulle være noe galt med såret mitt, ville jeg nok hatt det vanskelig med å tilgi meg selv for dette fraværet. Og tro meg; det ville jeg. Den gode bussjåføren fortalte meg hvor jeg måtte av, og turen fortsatte videre til fots. Men hvor skulle jeg gå?
Jeg er sikker på at jeg spurte alle som passerte meg (les i tillegg: De jeg til og med løp for å rekke) om å forklare meg veien til dette legesenteret; jeg følte jeg nemlig bare gikk på måfå uten verken mål eller mening. Men gjett hva; den personen som ikke eier retningssans i verden klarte - etter å ha gått en LANG omvei, vel å merke! - å finne legesenteret! Gjett om jeg ble stolt, da!
Jeg kom ett kvarter for tidlig til legesenteret, og jeg hadde brukt rundt en time på å finne frem fra skolen. Jeg satte meg ned i venterommet, tok frem mobilen og spilte kabalspillet jeg har blitt fullstendig hektet på de siste dagene. Tiden gikk, og etter utallige kabalspill senere kikket jeg urolig på klokka; jeg skulle ha vært inne for nesten en halvtime siden. Hadde de glemt meg bort? Hadde jeg bommet på tiden? Bekymret stakk jeg bort til resepsjonen for å høre om de hadde registrert at jeg hadde kommet. "Jada, legen er bare litt forsinket." Jeg satte meg ned igjen, litt roligere til sinns, men fortsatt ergret jeg meg over fraværet jeg ville komme til å få.
Etter enda 10 minutters (som tilsammen tilsvarte 40 minutter) rastløs kabalspilling kom jeg endelig inn. Legen så på såret, så at jeg hadde fått en infeksjon, ga meg en resept på antibiotika-kur på ti dager før jeg var ferdig. Det tok meg ti minutter; 10 minutter på - la meg se - rundt tre timers fravær??! Latterlig, jeg sier det bare. Jeg fikk spurt om hvordan jeg lettest kunne komme tilbake til hovedveien, slik at jeg slapp å gå omveien igjen. Og der sparte jeg meg selv for flere minutters vandring. Da jeg omsider fikk øye på veien så jeg bussen kjøre rett forbi meg. Fra hjemkommunen min er jeg så vant til at hvis jeg ikke rekker bussen, må jeg vente minst én time til neste buss kommer. Jeg tittet på klokka og så at det bare var snaue ti minutter til neste buss ville komme; klokka halv tre. Jeg satte meg ned og nøt musikken jeg hadde i ørene.
Siden skoledagen likevel var over, valgte jeg å stikke innom apoteket mens jeg fortsatt var i nærheten. Men da måtte jeg haste tilbake til skolen for å rekke middagen også! Du vet, med mine små bein tar det jo sin tid, hehe. Jeg kom bare ett kvarter forsinket til middag, og da merket jeg hvor sliten jeg var etter denne hektiske dagen. Det var godt å sette meg ned og spise middagen i fred og ro sammen med Frikk.
Til tross for fraværet jeg vil komme til å få, lever jeg i troen på at det var verdt det. Jeg hadde jo fått infeksjon, så hadde jeg ikke gjort noe med det, kunne det ha resultert i langt verre konsekvenser. Jeg har jo bestemt meg for å lytte mer til kroppens signaler, og her har jeg virkelig gjort store fremskritt dette skoleåret! Jeg burde være fornøyd med det lille fraværet jeg har (selv om jeg syns det er mye, og at jeg enda ergrer meg over fraværet jeg fikk i oktober), og tenke mer positivt rundt det; jeg har jo ikke passert ti timers fravær enda.
Speaking of akeskaden; under finner dere ukerevyen for to uker siden; fra akedagen blant annet! La meg sitere: "Selv om det ser heftigere ut med hopp i bakken, skulle det vise seg at aking var atskillig tøffere. Alle skadene denne dagen kom nemlig i akebakken." Haha, jeg ler.
http://www.haugetun.no/revy/uke-5--guatemala-fotballkamper-skidag-og-volleyballturnering-128.aspx
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar