Hønefoss-visitt!
I dag har Analin og jeg vært en tur til Hønefoss! Jeg pleier alltid å ta meg en tur hit i alle feriene mine, og det får meg til å tenke tilbake til minner jeg har fra dette stedet. Fra mine år som elev på videregående. Her fins det både gode - og litt mindre gode - minner, men jeg prøver å holde meg fast til de gode.
10:00:
Etter at jeg hadde gjort mitt ærend i sentrum, gikk jeg den halvtimes turen - og da gikk jeg fort, og til og med på høyhælte sko! - bort til sykehuset for å møte Analin. Hun skulle nemlig gjennom en rekke blodprøver og andre prøver for å gjøre seg klar til kneoperasjonen hun skal ha om to uker. Ja, hun sliter med samme slags knær som meg. Da jeg kom frem klokka 10:30 hadde ikke Analin kommet inn til time enda, og det var da en halvtime siden hun skulle ha vært inne. Jeg satte meg ned og ventet sammen med henne.
10:50:
Det skulle gå enda 20 minutter før Analin stakk bort til resepsjonen for å høre når hun kunne vente å komme inn. Det var først da resepsjonisten la merke til den lille, men så absolutt viktige, detaljen; "åja, du skal visst henvende deg i 2. etasje, du. Du får gå opp dit nå". Bittelitt småfrustrerte skyndte vi oss opp hvor vi møtte noen som viste oss til et nytt venteværelse. Og der ble vi sittende. Vi møtte forresten Gina, ei søt og blid medelev fra videregående! Det var utrolig koselig å snakke med henne og høre hvordan hun hadde det nå for tiden.
11:25:
Etter en stund sier Analin at parkeringstiden går straks ut. Jeg stakk ut for å betale og forlenge parkeringstiden vår. Det var først da jeg kom ut av sykehuset at jeg fant ut at jeg ikke hadde fått bilnøklene av Analin. Jeg snudde og hastet inn igjen, en smule irritert over hvor dum det går an å bli, og en annen smule engstelig for at Analin var blitt sendt inn til time hos en doktor; hvordan i all verden skulle jeg få tak i nøklene da? Selvfølgelig glemte jeg jo igjen mobilen hjemme, så jeg fikk jo ikke muligheten til å kontakte henne heller.
11:35:
Vel tilbake på venteværelset, var så klart Analin borte. Jeg måtte nesten le ironisk av den dårlige timingen, før jeg stakk til resepsjonen og spurte hvor søsteren min var hen. Hun kunne ikke jo vite hvem jeg snakket om - can't blame her either - men plutselig kom det en annen sykepleier inn og viste meg hvor hun gikk. Analin hadde akkurat blitt ferdig med blodprøven sin da jeg kom frem, og hun ga meg bilnøklene slik at jeg kunne komme meg ut igjen.
11:50:
Nok en gang ankom jeg venteværelset, og da var det tid for dødtid - noe som var greit for min del med tanke på de verkende føttene mine på grunn av de høyhælte skoene. Det neste som stod på planen var at Analin skulle møte anestesilegen sin (er det slik det skrives?). Siden han ville ha alle resultatene på prøvene, ville det resultere i at vi måtte vente en stund. Jeg sikret meg det eneste Allers-bladet jeg fant i værelset og leste yndlingssidene mine; "leserne forteller" og novellen. Da jeg fikk lest ferdig disse sidene var Analin enda ikke blitt kalt inn av noen leger, så jeg fortsatte å bla videre i bladet og leste det jeg fant interessant. Etter å ha gjort meg ferdig med bladet var det fremdeles ikke tegn til innkallelse, og jeg begynte å bli rastløs. Jeg bestemte meg derfor for å stikke ned til kantinen og kjøpe en yoghurt til Analin og meg siden vi ikke hadde spist siden frokost.
13:15:
Da jeg ankom venteværelset var Analin igjen forsvunnet. Jeg satte meg ned, fant et Hjemmet-blad med andre "leserne forteller"-innlegg (lykke!), åpnet yoghurten og gjorde meg klar til å spise. Nå var jeg virkelig klar til å slappe godt av og nyte yoghurten i fred og ro! Det skulle likevel ikke ta mange sekundene før Analin viste seg i døråpningen med ordet som ødela hyggestunden min totalt; "Ferdiig!". Med et trist sukk reiste jeg meg opp og spiste yoghurten på vei ut av sykehuset.
13:30:
Vi tok en tur innom kjøpesenteret Kuben siden Analin skulle kjøpe noe. Jeg fikk æren av å kjøre, og Analin virket tydelig imponert over parkeringen min. Det føltes godt og egentlig litt overraskende; det var da ikke så stort, vel? Hun hadde da lett klart det selv! Etter at hun fikk gjort seg ferdig - og at vi fikk møtt og snakket med vår gode venninne Iselin! - tok hun bussen hjem mens jeg kjørte til familien Amble. Jeg var nemlig blitt bedt på middag! Det var helt fantastisk koselig, og jeg trives veldig godt sammen med dem. De får meg til å føle meg så vel. Dette turned out to be en god og innholdsrik dag, til tross for et 3 1/2 timers sykehusbesøk.
I tillegg har jeg, i løpet av denne dagen, fått bekreftet flere ting:
- Det er først når jeg har glemt mobilen min at jeg virkelig trenger den.
- Å traske rundt i høyhælte sko vil mest sannsynlig gi såre føtter de neste dagene.
- Jeg undervurderer kjøreferdighetene mine. Jeg må forbedre troen på meg selv.
- Jeg kan alltid føle meg like velkommen hos familien Amble!
- Bella.
"You can't have a better tomorrow if you're always thinking about yesterday"
10:00:
Etter at jeg hadde gjort mitt ærend i sentrum, gikk jeg den halvtimes turen - og da gikk jeg fort, og til og med på høyhælte sko! - bort til sykehuset for å møte Analin. Hun skulle nemlig gjennom en rekke blodprøver og andre prøver for å gjøre seg klar til kneoperasjonen hun skal ha om to uker. Ja, hun sliter med samme slags knær som meg. Da jeg kom frem klokka 10:30 hadde ikke Analin kommet inn til time enda, og det var da en halvtime siden hun skulle ha vært inne. Jeg satte meg ned og ventet sammen med henne.
10:50:
Det skulle gå enda 20 minutter før Analin stakk bort til resepsjonen for å høre når hun kunne vente å komme inn. Det var først da resepsjonisten la merke til den lille, men så absolutt viktige, detaljen; "åja, du skal visst henvende deg i 2. etasje, du. Du får gå opp dit nå". Bittelitt småfrustrerte skyndte vi oss opp hvor vi møtte noen som viste oss til et nytt venteværelse. Og der ble vi sittende. Vi møtte forresten Gina, ei søt og blid medelev fra videregående! Det var utrolig koselig å snakke med henne og høre hvordan hun hadde det nå for tiden.
11:25:
Etter en stund sier Analin at parkeringstiden går straks ut. Jeg stakk ut for å betale og forlenge parkeringstiden vår. Det var først da jeg kom ut av sykehuset at jeg fant ut at jeg ikke hadde fått bilnøklene av Analin. Jeg snudde og hastet inn igjen, en smule irritert over hvor dum det går an å bli, og en annen smule engstelig for at Analin var blitt sendt inn til time hos en doktor; hvordan i all verden skulle jeg få tak i nøklene da? Selvfølgelig glemte jeg jo igjen mobilen hjemme, så jeg fikk jo ikke muligheten til å kontakte henne heller.
11:35:
Vel tilbake på venteværelset, var så klart Analin borte. Jeg måtte nesten le ironisk av den dårlige timingen, før jeg stakk til resepsjonen og spurte hvor søsteren min var hen. Hun kunne ikke jo vite hvem jeg snakket om - can't blame her either - men plutselig kom det en annen sykepleier inn og viste meg hvor hun gikk. Analin hadde akkurat blitt ferdig med blodprøven sin da jeg kom frem, og hun ga meg bilnøklene slik at jeg kunne komme meg ut igjen.
11:50:
Nok en gang ankom jeg venteværelset, og da var det tid for dødtid - noe som var greit for min del med tanke på de verkende føttene mine på grunn av de høyhælte skoene. Det neste som stod på planen var at Analin skulle møte anestesilegen sin (er det slik det skrives?). Siden han ville ha alle resultatene på prøvene, ville det resultere i at vi måtte vente en stund. Jeg sikret meg det eneste Allers-bladet jeg fant i værelset og leste yndlingssidene mine; "leserne forteller" og novellen. Da jeg fikk lest ferdig disse sidene var Analin enda ikke blitt kalt inn av noen leger, så jeg fortsatte å bla videre i bladet og leste det jeg fant interessant. Etter å ha gjort meg ferdig med bladet var det fremdeles ikke tegn til innkallelse, og jeg begynte å bli rastløs. Jeg bestemte meg derfor for å stikke ned til kantinen og kjøpe en yoghurt til Analin og meg siden vi ikke hadde spist siden frokost.
13:15:
Da jeg ankom venteværelset var Analin igjen forsvunnet. Jeg satte meg ned, fant et Hjemmet-blad med andre "leserne forteller"-innlegg (lykke!), åpnet yoghurten og gjorde meg klar til å spise. Nå var jeg virkelig klar til å slappe godt av og nyte yoghurten i fred og ro! Det skulle likevel ikke ta mange sekundene før Analin viste seg i døråpningen med ordet som ødela hyggestunden min totalt; "Ferdiig!". Med et trist sukk reiste jeg meg opp og spiste yoghurten på vei ut av sykehuset.
13:30:
Vi tok en tur innom kjøpesenteret Kuben siden Analin skulle kjøpe noe. Jeg fikk æren av å kjøre, og Analin virket tydelig imponert over parkeringen min. Det føltes godt og egentlig litt overraskende; det var da ikke så stort, vel? Hun hadde da lett klart det selv! Etter at hun fikk gjort seg ferdig - og at vi fikk møtt og snakket med vår gode venninne Iselin! - tok hun bussen hjem mens jeg kjørte til familien Amble. Jeg var nemlig blitt bedt på middag! Det var helt fantastisk koselig, og jeg trives veldig godt sammen med dem. De får meg til å føle meg så vel. Dette turned out to be en god og innholdsrik dag, til tross for et 3 1/2 timers sykehusbesøk.
I tillegg har jeg, i løpet av denne dagen, fått bekreftet flere ting:
- Det er først når jeg har glemt mobilen min at jeg virkelig trenger den.
- Å traske rundt i høyhælte sko vil mest sannsynlig gi såre føtter de neste dagene.
- Jeg undervurderer kjøreferdighetene mine. Jeg må forbedre troen på meg selv.
- Jeg kan alltid føle meg like velkommen hos familien Amble!
- Bella.
"You can't have a better tomorrow if you're always thinking about yesterday"
Kommentarer
Legg inn en kommentar