Barnas Dag!
Yes, klokka er halv fire om natten, og den samme forferdelige smerten i brystet både vekket meg og holder meg våken. Jeg tok nettopp en syrenøytraliserende tablett, men den har ikke begynt å virke enda. Derfor tenkte jeg å blogge så lenge; få tankene vekk fra smertene og heller fokusere på noe annet.
Hvert år blir det alltid duket klart for både morsdag og farsdag, og her i familien er det tradisjon at Analin og jeg kommer med frokost og gave på senga til foreldrene våre på disse spesielle dagene. I de siste årene har det ofte vært at jeg steller i stand frokost og gaveinnpakning, før jeg vekker Analin slik at vi sammen går til våre foreldres rom. Analin er glad i å sove lenge om morgenene, men for min del er det ikke stress å stå opp tidlig, og da er jo dette en helt grei deal også. Uansett, her i familien har vi også markert en annen "rød" dag i kalenderen - en dag som også blir sett på som en litt viktigere dag enn de andre. Det er den 19. februar, altså i dag; det er nemlig denne dagen Analin og jeg kom til Norge for første gang etter adopsjonen. Vi har dermed gitt dagen navnet "Barnas Dag", og i dag er det akkurat 19 år siden Analin og jeg kom til Norge.
"Barnas Dag" pleier likevel ikke å inneholde noe særlig mer spesielt enn andre ordinære dager. Egentlig har Analin og jeg laget denne dagen bare for å selv minne oss på at på denne dagen er det nøyaktig vår alder minus ett år siden vi kom til et nytt hjem på nordligere trakter. Jeg pleier kanskje å tenke ekstra godt over livet mitt denne dagen, og reflektere over hvor heldig jeg er som lever så godt som jeg gjør nå. Jeg fikk en ny sjanse til et bedre liv etter adopsjonen, og jeg lever for å verdsette dette.
Ser man det; smertene begynner omsider å slippe taket i meg! Selv om de enda ikke er helt borte, vil jeg velge å prøve og sove siden jeg i tillegg også er trøtt. Vi blogges plutselig igjen!
- Bella.
"Happiness is not something you get, but something you do."
Hvert år blir det alltid duket klart for både morsdag og farsdag, og her i familien er det tradisjon at Analin og jeg kommer med frokost og gave på senga til foreldrene våre på disse spesielle dagene. I de siste årene har det ofte vært at jeg steller i stand frokost og gaveinnpakning, før jeg vekker Analin slik at vi sammen går til våre foreldres rom. Analin er glad i å sove lenge om morgenene, men for min del er det ikke stress å stå opp tidlig, og da er jo dette en helt grei deal også. Uansett, her i familien har vi også markert en annen "rød" dag i kalenderen - en dag som også blir sett på som en litt viktigere dag enn de andre. Det er den 19. februar, altså i dag; det er nemlig denne dagen Analin og jeg kom til Norge for første gang etter adopsjonen. Vi har dermed gitt dagen navnet "Barnas Dag", og i dag er det akkurat 19 år siden Analin og jeg kom til Norge.
"Barnas Dag" pleier likevel ikke å inneholde noe særlig mer spesielt enn andre ordinære dager. Egentlig har Analin og jeg laget denne dagen bare for å selv minne oss på at på denne dagen er det nøyaktig vår alder minus ett år siden vi kom til et nytt hjem på nordligere trakter. Jeg pleier kanskje å tenke ekstra godt over livet mitt denne dagen, og reflektere over hvor heldig jeg er som lever så godt som jeg gjør nå. Jeg fikk en ny sjanse til et bedre liv etter adopsjonen, og jeg lever for å verdsette dette.
Ser man det; smertene begynner omsider å slippe taket i meg! Selv om de enda ikke er helt borte, vil jeg velge å prøve og sove siden jeg i tillegg også er trøtt. Vi blogges plutselig igjen!
- Bella.
"Happiness is not something you get, but something you do."
Kommentarer
Legg inn en kommentar