Akedag på Haugetun!

Så var det tid for akedag på skolen. Jeg er jo egentlig ikke så glad i å ake, men skal si jeg hadde det gøy i går! For meg er det nesten bare å komme med den riktige innstillingen, så går resten ganske greit av seg selv. Med godt humør, gode venner - og varme klær, ikke minst, hehe - er det utrolig hvor mye moro kan finne på!

Ærlig talt hadde jeg ikke store forventninger til denne akedagen. Jeg så for meg at den ville bli kald og kjedelig, og jeg var trøtt og sliten. Det var likevel ikke mye som skulle til før humøret mitt snudde seg; det eneste jeg trengte var å se akebakken og få et akebrett i hånden. Så gira som jeg var, fikk jeg skolens første aketur - i gal bakke, hehe. Den litt slakere barnebakken på den andre siden av veien var for akerne, men den gikk faktisk imponerende fort hvis du akte fra ett spesifikt sted! Varmen var ikke vanskelig å holde taket på heller; så lenge jeg løp opp bakken for en ny aketur ble jeg både andpusten og varm! Så fikk jeg trent litt i tillegg, hehe.

Denne gangen var jeg flink nok til å huske kameraet mitt, så bilder ble tatt! Her kommer endelig noen etterlengtede bilder på bloggen min fra Haugetuns store akedag:

Heidi og Henriette har det gøy i akebakken!

Lise i full fart nedover - legg merke til hvordan hun nesten letter fra bakken!

Kris hadde tatt med seg solbriller, noe som for så vidt ikke var så dumt mens man akte nedover bakken!

Selv om det virker som om aketoget har falt fra hverandre, skulle det ikke hindre Ida å fullføre turen hennes! Ina og Silje følger gledelig med Ida mens hun farer videre.

Noen fra akegjengen! Vi er ganske stilige, er vi ikke?

Liten pause i akebakken! Fv: Henriette, Guro, meg og Heidi.

Nok en liten photo shoot før akingen fortsetter. Fv: Meg, Monika, Maiken, Krish, Sandra og Julia.

Marianne prøver en ny akevri på magen!

Aw, søte Malin!

Ja, dette var virkelig moro!

Og selvfølgelig var det tid for mat også; jeg spiste min første banan med smeltet sjokolade inni! Det var veldig godt, og jeg regner med at dette ikke ble den siste gangen jeg spiste sjokoladebanan.

Så var akedagen nesten over. Mot slutten av dagen fant jeg ut at akingen ble om lag dobbelt så moro og spennende hvis jeg akte ned, forbi barnebakken og ned i grøften på den andre siden av veien (se bildet nedenfor). Hvis jeg i tillegg droppet å bremse med beina ville jeg også få et lite hopp før jeg landet i grøften, noe som ville være selve toppunktet på akingen.

Da bussen omsider kom var jeg på toppen av bakken og måtte dermed gjøre meg klar for min siste tur. Jeg bestemte meg for å avslutte på topp, og derfor droppe så godt som all beinbremsing slik at jeg fikk en skikkelig fart nedover og mot hoppet i slutten av bakken. Og som tenkt, så gjort. Hvor fort det gikk nedover! Da jeg kom ned på veien, så jeg at jeg hadde en litt gal vinkel mot hoppet, og da jeg plutselig kom opp i luften, merket jeg at jeg føk i full fart rett mot betongbrønnen på siden. Jeg skjønte at dette ikke kunne ende bra, men jeg var jo i luften og hadde derfor ingen mulighet til å stanse. Det hele endte med et hardt slag på begge beina; på leggen på høyrebeinet, og i kneet på det andre - i operasjonskneet.

Sekunder etter kom smertene. Jeg lå og vred meg i smerte mens jeg så resten av skolen begynte å gå mot bussene. I flere minutter lå jeg i grøften ute av stand til å klare og reise meg opp, og elever kom bort til meg og spurte om det gikk bra. Omsider måtte jeg til bussen, og Malin og Maiken bar meg bort - selv hvor mye jeg nektet. Likevel tror jeg ikke at jeg hadde klart å gå alene. Det var flaut å passere bussen som allerede var fylt opp med elever som jeg så i øyekroken tittet nysgjerrig på meg, akkurat som; "hva har hun gjort nå, da?" Haha, det er latterlig hvor ofte jeg mestrer å skade meg. Hvis ikke skadene finner meg, finner jeg skadene. Flaut er det - rett og slett.

Hele bussturen på vei hjem hadde jeg en konstant smerte i begge beina som gjorde så forferdelig vondt. Ikke klarte jeg å bevege dem, for det gjorde vondt, og slik jeg allerede hadde dem gjorde også vondt. Tårene rant nedover, og jeg fant ut at jeg måtte fokusere på noe annet for å holde motet oppe resten av bussturen. Jeg kom på en morsom historie Berit (sanglærerinnen min) hadde fortalt mens vi stekte bananer med sjokolade, og plutselig fant jeg meg selv smile! Jeg fortsatte å tenke på denne historien resten av turen, og det hjalp faktisk litt.

Vel tilbake på skolen fikk jeg endelig sett hva som hadde skjedd med beina mine. Ved fantastisk god hjelp av min gode venn Lise, fikk jeg tatt av meg uteklærne, og til min store lettelse så ikke skadene så ille ut; jeg at jeg bare hadde fått et ganske så ubetydelig sår på høyre legg og et lite åpent kutt i huden rett på venstre kne. Takket være Berit og Per Morten (skolens rektor) fikk jeg stripset sammen såret, så jeg håper det gror fint igjen og bare etterlater seg et lite arr.

Nå er det kveld dagen etter, og jeg bruker krykker og har fortsatt vondt i venstre kne. Det er også enkelte steder på kneet jeg ikke har følelse, men slike steder hadde jeg også etter operasjonen. Likevel er dette andre plasser på kneet... Æsj, jeg mener ikke å være hypokondrisk på noen måte, men når det først skjer en skade med knærne mine, kan jeg faktisk ikke være forsiktig nok. Jeg får bare krysse fingrene for at skadene er ubetydelige på grunnlag av uforsiktig og uaktsom aking.

Skal forresten hilse masse fra Håkon, en herlig stipendiat her på skolen!

- Bella.