Kveldsdramatikk.
For dere som er innom bloggen min regelmessig, vet kanskje at jeg har begynt på en antibiotika-kur siden jeg har fått en infeksjon i såret mitt på venstre kne. Jeg begynte på den i går og har tatt tre piller.
Etter at jeg hadde tatt pille nummer to, merket jeg at jeg fikk vondt i brystet. Jeg lot meg dvele ved at det var store piller som hadde resultert i at jeg kanskje hadde svelget litt feil. Jeg tok meg litt drikke, og smerten gikk etter hvert sakte, men sikkert bort. Det var den tredje pillen som var forferdelig.
Jeg svelget i meg pille nummer tre rett før jeg skulle legge meg. Smertene begynte så å si rett etter at jeg hadde tatt den, og de hadde forverret seg siden forrige pille. Det var akkurat som det var en liten ball i lungene mine som sved noe så grusomt, og det var hardt og vanskelig å puste siden det gjorde så vondt. Smertene kom i perioder; da de kom, gjorde det så vondt at jeg ikke orket å puste, men rett etter slapp smertene taket i meg, og jeg kunne puste rolig ut. Likevel skulle det bare ta noen få sekunder før smertene bygde seg opp igjen.
Etter å ha vridd meg i senga i en time skjønte jeg det var nytteløst å prøve og sove. Problemet var at jeg ikke ante hva jeg burde gjøre. Det første som falt meg inn var å kaste opp for å få pillen ut igjen, men den hadde sikkert trukket inn i blodet allerede. Jeg sendte en rask sms til min herlige venninne, Marianne, og spurte om hun var våken; jeg trengte råd. Hun svarte meg med én gang, og jeg stakk bort til internatrommet hennes.
Marianne er så god, hun. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skulle ha gjort uten henne! Siden hun ikke helt visste hva den beste løsningen var, insisterte hun på at jeg skulle snakke med nattevakten, og hun tok følge med meg. Nattevakten hadde heller ingen gode råd å gi meg, bortsett fra å ringe til legevakten. Plutselig virket alt veldig alvorlig. Jeg prøvde å overbevise dem om at dette sikkert ikke var noe stress, men til ingen nytte. Nattevakten sa at det var bedre å være på den sikre siden, og Marianne nektet å forlate meg før jeg hadde ringt. "Du skal jo ikke ha det sånn, Anabel." Jeg innså at jeg ikke hadde noe valg; Marianne og jeg stakk opp på rommet mitt for å ringe legevakten.
Vel tilbake på internatrommet mitt fikk jeg ringt legevakten. Etter at jeg hadde beskrevet situasjonen og oppgitt en del informasjon om meg selv, rådet de meg til å ta en Ibux og ringe legen i morgen. Jeg fikk en Ibux av Marianne før hun stakk inn på rommet sitt igjen. For ei fantastisk jente! Jeg står virkelig i gjeld for henne. Smertene dempet seg litt etter litt, og jeg klarte omsider å falle i en overraskende god søvn.
I dag ringte jeg legen (sekretæren) og forklarte situasjonen på nytt. Hun klarte å beskrive smertene bedre enn jeg gjorde; det var smerter sammenliknet med en halsbrannfølelse som lå mellom magen og brystet. Jeg spurte om jeg skulle avslutte kuren, og hun svarte at hun ville ringe meg opp igjen etter hun hadde snakket med legen min. Etter en stund ringte hun meg tilbake og fortalte at jeg ikke skulle avslutte kuren, men kjøpe noe syrenøytraliserende på apoteket. Jeg stakk bort til apoteket etter skoledagen var over og fikk kjøpt meg det.
Nå har jeg tatt en ny antibiotika-pille ved middag, og jeg kjente ingen smerter i brystet. Det kan jo ha en sammenheng med at jeg ikke tok en pille i dag morges. Jeg skal ta en ny pille til kveldsmat, og jeg merker jeg er spent på eventuelle bivirkninger. Men denne gangen er jeg forberedt; nå er jeg klar til å ta i bruk den syrenøytraliserende tyggetabletten i tilfelle jeg skulle oppleve den samme fæle opplevelsen som hendte meg i går kveld.
- Bella.
Etter at jeg hadde tatt pille nummer to, merket jeg at jeg fikk vondt i brystet. Jeg lot meg dvele ved at det var store piller som hadde resultert i at jeg kanskje hadde svelget litt feil. Jeg tok meg litt drikke, og smerten gikk etter hvert sakte, men sikkert bort. Det var den tredje pillen som var forferdelig.
Jeg svelget i meg pille nummer tre rett før jeg skulle legge meg. Smertene begynte så å si rett etter at jeg hadde tatt den, og de hadde forverret seg siden forrige pille. Det var akkurat som det var en liten ball i lungene mine som sved noe så grusomt, og det var hardt og vanskelig å puste siden det gjorde så vondt. Smertene kom i perioder; da de kom, gjorde det så vondt at jeg ikke orket å puste, men rett etter slapp smertene taket i meg, og jeg kunne puste rolig ut. Likevel skulle det bare ta noen få sekunder før smertene bygde seg opp igjen.
Etter å ha vridd meg i senga i en time skjønte jeg det var nytteløst å prøve og sove. Problemet var at jeg ikke ante hva jeg burde gjøre. Det første som falt meg inn var å kaste opp for å få pillen ut igjen, men den hadde sikkert trukket inn i blodet allerede. Jeg sendte en rask sms til min herlige venninne, Marianne, og spurte om hun var våken; jeg trengte råd. Hun svarte meg med én gang, og jeg stakk bort til internatrommet hennes.
Marianne er så god, hun. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skulle ha gjort uten henne! Siden hun ikke helt visste hva den beste løsningen var, insisterte hun på at jeg skulle snakke med nattevakten, og hun tok følge med meg. Nattevakten hadde heller ingen gode råd å gi meg, bortsett fra å ringe til legevakten. Plutselig virket alt veldig alvorlig. Jeg prøvde å overbevise dem om at dette sikkert ikke var noe stress, men til ingen nytte. Nattevakten sa at det var bedre å være på den sikre siden, og Marianne nektet å forlate meg før jeg hadde ringt. "Du skal jo ikke ha det sånn, Anabel." Jeg innså at jeg ikke hadde noe valg; Marianne og jeg stakk opp på rommet mitt for å ringe legevakten.
Vel tilbake på internatrommet mitt fikk jeg ringt legevakten. Etter at jeg hadde beskrevet situasjonen og oppgitt en del informasjon om meg selv, rådet de meg til å ta en Ibux og ringe legen i morgen. Jeg fikk en Ibux av Marianne før hun stakk inn på rommet sitt igjen. For ei fantastisk jente! Jeg står virkelig i gjeld for henne. Smertene dempet seg litt etter litt, og jeg klarte omsider å falle i en overraskende god søvn.
I dag ringte jeg legen (sekretæren) og forklarte situasjonen på nytt. Hun klarte å beskrive smertene bedre enn jeg gjorde; det var smerter sammenliknet med en halsbrannfølelse som lå mellom magen og brystet. Jeg spurte om jeg skulle avslutte kuren, og hun svarte at hun ville ringe meg opp igjen etter hun hadde snakket med legen min. Etter en stund ringte hun meg tilbake og fortalte at jeg ikke skulle avslutte kuren, men kjøpe noe syrenøytraliserende på apoteket. Jeg stakk bort til apoteket etter skoledagen var over og fikk kjøpt meg det.
Nå har jeg tatt en ny antibiotika-pille ved middag, og jeg kjente ingen smerter i brystet. Det kan jo ha en sammenheng med at jeg ikke tok en pille i dag morges. Jeg skal ta en ny pille til kveldsmat, og jeg merker jeg er spent på eventuelle bivirkninger. Men denne gangen er jeg forberedt; nå er jeg klar til å ta i bruk den syrenøytraliserende tyggetabletten i tilfelle jeg skulle oppleve den samme fæle opplevelsen som hendte meg i går kveld.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar