Markør hos Røde Kors!
Flate, for en UTROLIG morsom lørdagsundervisning vi hadde i dag!! Åh, jeg gleder meg skikkelig til å fortelle dere om den! Men nå må jeg skrive om gårsdagskvelden, for den var veldig fin den også! Det skjer faktisk så mye bra på skolen for tiden, og det er vanskelig å få tid til alt sammen, merker jeg. Men jeg skal gjøre mitt beste på å holde dere oppdaterte på de siste opplevelsene jeg får dette skoleåret. Forresten; jeg har snakket med Malin, den andre fremtidige jentestipendiaten, og vi ble enige om at vi skal bo på samme rom til neste år! Tenk at hun vil bo sammen med meg! Vi to skal faktisk ha det så fint neste år - jeg gleder meg skikkelig!
FREDAG:
Under morgensamlingen spurte Irene om det var noen som hadde lyst til å være med som markører under et "Røde Kors"-arrangement. Da hun fortalte at vi ville bli sminket og stæsjet opp, var jeg ikke sen med å ville være med! Jeg merket jeg ble skikkelig gira inne i meg, men jeg roet meg ned, rakk opp hånden og sa da Irene spurte om noen kunne tenke seg å være med; "Ja, kanskje det?". Det virker alltid kleint å være ivrig på fellessamlingene, for det er så laber stemning på dem. Men jeg gledet meg mye til hva kvelden ville bringe på.
Ettermiddagen gikk til å gå tur sammen med Anders til butikken. Vi hadde avtalt at vi skulle gå tur sammen, så det passet perfekt i dag, siden jeg uansett måtte kjøpe litt kveldsmat ("Røde Kors"-arrangementet ville foregå over kveldsmaten). For en utrolig koselig gåtur vi hadde! Jeg trives så godt i hans selskap. Det er nok blant annet disse gåturene med Anders jeg kommer til å savne mye når dette skoleåret er over.
Da vi kom tilbake til skolen, måtte jeg planlegge hva jeg måtte ha på meg. Irene fortalte at vi ville være ute til klokka 23:00, så her gjaldt det å kle seg godt! Jeg tok på meg stilongs, treningsbukse, regnbukse, to par sokker (den ene varmere enn den andre), langermet + -halset t-skjorte, flisjakke, genser, regnjakke, vanter og buff. I tillegg ga godeste Martin meg sin varme ulljakke fra russetiden. Gjett om jeg hadde planer om å ikke fryse, altså - jeg så jo ut som den bjørnen med alle disse plaggene!
Så var det tid for å dra. Vi var tre stykker fra skolen som ville være med; Martin, Kristoffer og meg. Vi fikk lov til å låne den røde bussen, og vi dro fra skolen klokka 18:30. Først skulle vi til oppholdshuset til Røde Kors, hvor vi deretter ble kjørt av en "Røde Kors"-bil videre dit vi skulle være, og da var klokka nærmere 20:00. Damen som hadde kjørt oss, spurte om vi hadde vært med på dette før. Vi svarte selvfølgelig nei, og hun fortsatte: "Åja, da får dere ikke bli skremte når dere møter de gale folkene som er her!". Og gjett om vi fikk merke dette! De var helt sprøe hele gjengen, slik som de oppførte seg og fortalte vitser - den ene kleinere enn den andre. Jeg syns likevel det var fascinerende å se på dem; hvordan de turte å gi av seg selv og ikke ta seg selv så høytidelig. Jeg hadde hatt mye å lære av dem.
Etter hvert fikk vi vite våre arbeidsoppgaver. Jeg skulle ikke få sminke likevel, men bare være en bekymret kjæreste til "Johnny" som hadde drukket seg full og sjanglet ved brygga. Jeg hadde null skader og var i edru tilstand - jeg var bare veldig bekymret og oppskaket av hele situasjonen. Johnny var sjokkfull og kunne falle uti vannet når som helst, og det var dette kurs-gjennomførerne måtte forhindre. Jeg merket jeg ble litt skuffet da jeg ikke fikk sminke likevel, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle opptre som et bekymret kvinnfolk. Men jeg fikk gode råd for hvordan jeg skulle oppføre meg og si: Hvis de tok meg av brygga, måtte jeg skynde meg tilbake til Johnny, og jeg kunne når som helst rive meg ut av deres faste tak rundt meg for å gå tilbake til ham. Jeg merket jeg var spent på hvordan jeg skulle klare dette.
Det var i alt åtte poster og fem grupper som skulle gjennom disse postene. Vi var den siste posten, så klokka ble 22:00 før første gruppe kom til oss. Men det var koselig å snakke med Johnny. Praten var i gang, og vi snakket løst og fast om alt og ingenting. Han hadde gått på en kristen folkehøyskole for noen år siden, og det var også det beste året han noen gang hadde hatt. Mens vi satt der på brygga, kjente jeg hvordan kulden trakk seg stadig forbi de flere lagene med klesplagg jeg hadde tatt på meg, og nærmere inn mot huden min. Heldigvis, da jeg begynte å fryse "ordentlig" (som å skjelve litt), var da første gruppe kom. Derifra kom de andre gruppene fortløpende, og siden jeg holdt meg i greit aktivitet, fant varmen sin rette plass inne i meg igjen. Og da var det også bare å ta på seg skuespillermasken, og spille med!
Den første gruppa som kom til oss var desidert den beste. Jeg satt hos Johnny og ville ikke forlate ham. Men de fikk dratt meg vekk fra ham, holdt meg et stykke bortenfor hvor jeg ikke fikk sett ham helt. Jeg var jo helt oppskaket, så jeg hadde bare gjort alt vondt verre. De snakket med meg, spurte hva som hadde skjedd og fikk etter hvert både Johnny og meg trygt av brygga. Etter første "scene" fortalte Johnny meg at jeg kunne løpe gruppen i møte når de kom seg ut på brygga, og stresse dem opp allerede før de hadde kommet inn i selve situasjonen, og det gjorde jeg jo med glede. Den andre gruppa var også flinke, og en av dem kom til og med bort til meg i ettertid og sa: "Bra spilt, Anabel!". Gjett om jeg strålte opp! De tre siste gruppene var sånn helt ok. Det var grupper det tok lang tid før de fikk meg bort fra Johnny med det første, så jeg fikk en masse tid til å både stresse opp meg selv, Johnny og "Røde Kors"-folkene, det var grupper som ikke klarte å holde kontroll på meg, så jeg fant stadig plassen min tilbake hos Johnny, og det var faktisk én gruppe som heller ikke fikk oss ut fra brygga. Det var interessant å se hvordan de forskjellige gruppene håndterte situasjonen. Jeg lærte faktisk utrolig mye som jeg kan kanskje dra nytte av senere i livet mitt.
Klokka ble rundt 23:00 før vi var ferdige med siste gruppe. Da fikk vi servert kveldsmat før vi kunne vende tilbake til skolen. Vi ankom skolen ved ett-tiden, og da måtte vi ta promille-test. Nå hadde jeg jo blitt skikkelig dreven på disse testene; jeg hadde jo tatt den natt til 1. mai også. Jeg tok promille-testen først, og den viste 0,00. Da jeg ga den til nattevakten, pep den plutselig, og gikk rett opp til 0,3. "Oi, hva har vi her?", sa plutselig nattevakten og viste meg resultatet. Jeg ble med ett stum av forskrekkelse; hva søren var det som egentlig skjedde??! Nattevakten kjenner meg jo ikke, så hun kunne jo ikke vite at jeg aldri har vært full før! Jeg har bare smakt på alkohol, og får gang på gang bekreftet at jeg hater smaken. Det meste jeg har drukket noen gang, var da jeg TVANG i meg et kvart glass vin og et lite akevittglass ved juletider i fjor. Så mye har jeg aldri drukket før, og jeg følte jeg tok helt av! Men da fant jeg ut at det faktisk var så vondt at det ikke var verdt det.
Men jeg sa ikke så mye der vi stod på lærerværelset; hva var egentlig fornuftig å si i denne situasjonen uten at det skulle høres dumt ut?! Jeg visste jo at jeg var uskyldig, så jeg prøvde å holde fast ved det. Plutselig avbrøt Kris; "jeg tror dette må være en feil, for Anabel er den største avholdspersonen på hele skolen!" (eller noe liknende). Selv om det var godt å få slik støtte i denne situasjonen da stemmen min for lengst hadde sviktet meg, gjorde det ikke noe forskjell på uttellingen av testen. Men nattevakten ba meg i alle fall om å ta testen én gang til, og gjett om jeg passet på å blåse godt ut! Nå fikk jeg heldigvis 0,00, og jeg kunne puste lettet ut. For en avslutning på dagen! Heldigvis kan jeg smile og le av hele situasjonen nå i ettertid - og Kris var jo ikke sen om å fortelle denne hendelsen både til folkene som satt i peisestuen og poste det på Facebook-gruppa til skolen, hehe. Men det går helt greit for min del; jeg syntes dette var en litt spennende opplevelse som jeg håper jeg IKKE får igjen!
- Bella.
FREDAG:
Under morgensamlingen spurte Irene om det var noen som hadde lyst til å være med som markører under et "Røde Kors"-arrangement. Da hun fortalte at vi ville bli sminket og stæsjet opp, var jeg ikke sen med å ville være med! Jeg merket jeg ble skikkelig gira inne i meg, men jeg roet meg ned, rakk opp hånden og sa da Irene spurte om noen kunne tenke seg å være med; "Ja, kanskje det?". Det virker alltid kleint å være ivrig på fellessamlingene, for det er så laber stemning på dem. Men jeg gledet meg mye til hva kvelden ville bringe på.
Ettermiddagen gikk til å gå tur sammen med Anders til butikken. Vi hadde avtalt at vi skulle gå tur sammen, så det passet perfekt i dag, siden jeg uansett måtte kjøpe litt kveldsmat ("Røde Kors"-arrangementet ville foregå over kveldsmaten). For en utrolig koselig gåtur vi hadde! Jeg trives så godt i hans selskap. Det er nok blant annet disse gåturene med Anders jeg kommer til å savne mye når dette skoleåret er over.
Da vi kom tilbake til skolen, måtte jeg planlegge hva jeg måtte ha på meg. Irene fortalte at vi ville være ute til klokka 23:00, så her gjaldt det å kle seg godt! Jeg tok på meg stilongs, treningsbukse, regnbukse, to par sokker (den ene varmere enn den andre), langermet + -halset t-skjorte, flisjakke, genser, regnjakke, vanter og buff. I tillegg ga godeste Martin meg sin varme ulljakke fra russetiden. Gjett om jeg hadde planer om å ikke fryse, altså - jeg så jo ut som den bjørnen med alle disse plaggene!
Så var det tid for å dra. Vi var tre stykker fra skolen som ville være med; Martin, Kristoffer og meg. Vi fikk lov til å låne den røde bussen, og vi dro fra skolen klokka 18:30. Først skulle vi til oppholdshuset til Røde Kors, hvor vi deretter ble kjørt av en "Røde Kors"-bil videre dit vi skulle være, og da var klokka nærmere 20:00. Damen som hadde kjørt oss, spurte om vi hadde vært med på dette før. Vi svarte selvfølgelig nei, og hun fortsatte: "Åja, da får dere ikke bli skremte når dere møter de gale folkene som er her!". Og gjett om vi fikk merke dette! De var helt sprøe hele gjengen, slik som de oppførte seg og fortalte vitser - den ene kleinere enn den andre. Jeg syns likevel det var fascinerende å se på dem; hvordan de turte å gi av seg selv og ikke ta seg selv så høytidelig. Jeg hadde hatt mye å lære av dem.
Etter hvert fikk vi vite våre arbeidsoppgaver. Jeg skulle ikke få sminke likevel, men bare være en bekymret kjæreste til "Johnny" som hadde drukket seg full og sjanglet ved brygga. Jeg hadde null skader og var i edru tilstand - jeg var bare veldig bekymret og oppskaket av hele situasjonen. Johnny var sjokkfull og kunne falle uti vannet når som helst, og det var dette kurs-gjennomførerne måtte forhindre. Jeg merket jeg ble litt skuffet da jeg ikke fikk sminke likevel, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle opptre som et bekymret kvinnfolk. Men jeg fikk gode råd for hvordan jeg skulle oppføre meg og si: Hvis de tok meg av brygga, måtte jeg skynde meg tilbake til Johnny, og jeg kunne når som helst rive meg ut av deres faste tak rundt meg for å gå tilbake til ham. Jeg merket jeg var spent på hvordan jeg skulle klare dette.
Det var i alt åtte poster og fem grupper som skulle gjennom disse postene. Vi var den siste posten, så klokka ble 22:00 før første gruppe kom til oss. Men det var koselig å snakke med Johnny. Praten var i gang, og vi snakket løst og fast om alt og ingenting. Han hadde gått på en kristen folkehøyskole for noen år siden, og det var også det beste året han noen gang hadde hatt. Mens vi satt der på brygga, kjente jeg hvordan kulden trakk seg stadig forbi de flere lagene med klesplagg jeg hadde tatt på meg, og nærmere inn mot huden min. Heldigvis, da jeg begynte å fryse "ordentlig" (som å skjelve litt), var da første gruppe kom. Derifra kom de andre gruppene fortløpende, og siden jeg holdt meg i greit aktivitet, fant varmen sin rette plass inne i meg igjen. Og da var det også bare å ta på seg skuespillermasken, og spille med!
Den første gruppa som kom til oss var desidert den beste. Jeg satt hos Johnny og ville ikke forlate ham. Men de fikk dratt meg vekk fra ham, holdt meg et stykke bortenfor hvor jeg ikke fikk sett ham helt. Jeg var jo helt oppskaket, så jeg hadde bare gjort alt vondt verre. De snakket med meg, spurte hva som hadde skjedd og fikk etter hvert både Johnny og meg trygt av brygga. Etter første "scene" fortalte Johnny meg at jeg kunne løpe gruppen i møte når de kom seg ut på brygga, og stresse dem opp allerede før de hadde kommet inn i selve situasjonen, og det gjorde jeg jo med glede. Den andre gruppa var også flinke, og en av dem kom til og med bort til meg i ettertid og sa: "Bra spilt, Anabel!". Gjett om jeg strålte opp! De tre siste gruppene var sånn helt ok. Det var grupper det tok lang tid før de fikk meg bort fra Johnny med det første, så jeg fikk en masse tid til å både stresse opp meg selv, Johnny og "Røde Kors"-folkene, det var grupper som ikke klarte å holde kontroll på meg, så jeg fant stadig plassen min tilbake hos Johnny, og det var faktisk én gruppe som heller ikke fikk oss ut fra brygga. Det var interessant å se hvordan de forskjellige gruppene håndterte situasjonen. Jeg lærte faktisk utrolig mye som jeg kan kanskje dra nytte av senere i livet mitt.
Klokka ble rundt 23:00 før vi var ferdige med siste gruppe. Da fikk vi servert kveldsmat før vi kunne vende tilbake til skolen. Vi ankom skolen ved ett-tiden, og da måtte vi ta promille-test. Nå hadde jeg jo blitt skikkelig dreven på disse testene; jeg hadde jo tatt den natt til 1. mai også. Jeg tok promille-testen først, og den viste 0,00. Da jeg ga den til nattevakten, pep den plutselig, og gikk rett opp til 0,3. "Oi, hva har vi her?", sa plutselig nattevakten og viste meg resultatet. Jeg ble med ett stum av forskrekkelse; hva søren var det som egentlig skjedde??! Nattevakten kjenner meg jo ikke, så hun kunne jo ikke vite at jeg aldri har vært full før! Jeg har bare smakt på alkohol, og får gang på gang bekreftet at jeg hater smaken. Det meste jeg har drukket noen gang, var da jeg TVANG i meg et kvart glass vin og et lite akevittglass ved juletider i fjor. Så mye har jeg aldri drukket før, og jeg følte jeg tok helt av! Men da fant jeg ut at det faktisk var så vondt at det ikke var verdt det.
Men jeg sa ikke så mye der vi stod på lærerværelset; hva var egentlig fornuftig å si i denne situasjonen uten at det skulle høres dumt ut?! Jeg visste jo at jeg var uskyldig, så jeg prøvde å holde fast ved det. Plutselig avbrøt Kris; "jeg tror dette må være en feil, for Anabel er den største avholdspersonen på hele skolen!" (eller noe liknende). Selv om det var godt å få slik støtte i denne situasjonen da stemmen min for lengst hadde sviktet meg, gjorde det ikke noe forskjell på uttellingen av testen. Men nattevakten ba meg i alle fall om å ta testen én gang til, og gjett om jeg passet på å blåse godt ut! Nå fikk jeg heldigvis 0,00, og jeg kunne puste lettet ut. For en avslutning på dagen! Heldigvis kan jeg smile og le av hele situasjonen nå i ettertid - og Kris var jo ikke sen om å fortelle denne hendelsen både til folkene som satt i peisestuen og poste det på Facebook-gruppa til skolen, hehe. Men det går helt greit for min del; jeg syntes dette var en litt spennende opplevelse som jeg håper jeg IKKE får igjen!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar