Lørdagens bilrebus og LT!
Wow, det er faktisk så imponerende mange hits på bloggen min for tiden! Jeg setter utrolig stor pris på dere alle som faktisk vil bruke av deres tid til å lese om livet mitt. Tusen takk:)
Nå er det en stund siden jeg har skrevet, og det beklager jeg. Det skjer faktisk så mye for tiden. Jeg er kommet til lørdagen i forrige uke, og den dagen ble litt av en innholdsrik dag, skal du (le)se!
LØRDAG:
Dagens lørdagsundervisning gikk til bilrebus! Det vil si at det var oppgaver vi måtte gjennomføre rundt om i f. eks Fredrikstad Sentrum og skoleområder som i marka og Glomma. Postene kunne være alt fra å danse med en kassedame eller å finne ut hvilken bukse som var dyrest på Carlings, til å klatre i et tre i marka eller bade i Glomma! Gruppa mi bestod av Emma, Frikk, Linn, Ina og Ida. Siden ingen av oss har bil, fikk vi lov til å låne den røde bussen, og jeg ble satt som sjåfør. Det var absolutt helt greit for meg.
Vår første post var å stikke til en dyrebutikk og finne litt informasjon om diverse dyr (hva sier papegøyen, hvor mange kaniner var det i butikken den dagen...). Jeg parkerte (en kanskje litt for perfekt parkering med tanke på at vi var de eneste på parkeringsplassen og at dette var en konkurranse, hehe), slapp de andre ut, låste bilen og løp etter. Det var ikke noe stress å finne informasjonen om dyrene, så det tok ikke lang tid før vi bar oss av sted videre til neste post. Da måtte vi inn til Fredrikstad sentrum hvor vi måtte gjennomføre oppgaver i diverse butikker (Apotek1, bakeri, Carlings og Clas Ohlson). Og slik gikk det videre; fra sted til sted og butikk til butikk. Jeg syntes det var kjempespennende å haste ut og inn av bussen for å utføre disse postene, og jeg merket fort at denne settingen minte meg utrolig mye om tv-programmet "Amazing Race"!
Den siste posten var å bade i Glomma. Ingen på gruppa meldte seg frivillige til å få seg en frisk dukkert i Norges lengste elv, så jeg hoppet ut i det, nesten bokstavelig talt. Hva man ikke ofrer for gruppa si, hehe. Jeg hadde jo ikke tatt med meg bikinien min, så jeg måtte bare bruke undertøyet jeg hadde på meg. Aldri før har jeg vært så spontan med bading så "tidlig" på året. Jeg pleier alltid å vente til juni/juli før jeg tør å prøve meg uti vannet. Linn tok på kameraet (posten måtte filmes), og jeg løp uti. Jeg tenkte det ville være best å få det fortest mulig unnagjort slik at jeg ikke rakk å reagere på hvor kaldt det egentlig var. Mens jeg løper, mestrer jeg selvfølgelig å sparke borti noe i vannet (som ga meg dét flotte blåmerket på foten), så jeg stuper forover. Og da var jo den saken egentlig veldig grei. Jeg skynder meg opp igjen, får jakka til Emma rundt meg og skynder meg tilbake til den gode og varme bussen. Vannet var faktisk ikke så kaldt, så jeg er glad jeg gjorde det. Dette var en utrolig morsom lørdagsundervisning, og jeg syntes det var godt å komme seg litt ut fra skolen for å utforske og bli bedre kjent med nærområdene - selv om jeg for lengst burde ha vært bedre kjent med dette stedet siden jeg har bodd her i ti måneder.
På kvelden var det tid for skolens siste LT (obligatorisk lørdagstreff), og det var Puls-klassens tur til å underholde oss. Etter et grillet spyd med kjøtt og grønnsaker, var det tid for selve opplegget, og introduksjonen gikk noe rundt dette: "Siden vi nærmer oss slutten av dette skoleåret, følte vi at vi at dere skal få en siste god treningsøkt. Dere skal finne en sang og lage et treningsopplegg til den. Det kan være kick-boksing, dans, styrke, aerobic osv. Dere får 45 minutter til forberedelse, så skal dere fremføre det!". Gruppa var de samme fra bilrebusen, og vi gikk i gang med å tenke ut hva vi skulle ha. Vi kom omsider frem til å ha et aerobic-program med sangen "Call On Me". Jeg ble instruktør siden jeg har litt erfaring med å være instruktør fra før, og de andre var treningsdeltakere med forskjellige treningsbakgrunner. Dette så jo ut til at det kunne bli bra!
Men tiden løp fra oss, og vi slet med bevegelsene; vi hadde problemer med å bli enige, og til slutt fant vi ut at jeg måtte bare gjøre noe, slik at de andre kunne herme etter meg. Vi rakk ikke engang å gå gjennom sangen en hel gang før vi måtte 'innta scenen'! Når skulle jeg bytte bevegelser? Hvor lenge skulle jeg holde på med hver bevegelse? Det eneste jeg visste, var at sangen varte i 2-3 minutter, så da måtte jeg ta disse avgjørelsene på magefølelsen, og det sier faktisk en god del om hvor dårlig dette kunne bli. Og da jeg skulle finne sangen på youtube, fant jeg plutselig ut at dette var en MEGAKLEIN treningsvideo hvor lettkledde jenter "trener" til musikken - noe visstnok alle bortsett fra meg visste. Vårt mer amatør-seriøse Aerobic-opplegg stod jo så langt fra denne stilen at det ikke skulle ikke ha vært mulig! Dette var faktisk så krise, og jeg merket jeg gruet meg hardt til å komme i gang.
Vi ankom møtesalen full treningspåkledde - i motsetning til de fleste andre som fortsatt var pent kledd siden middagen. Hvorfor hadde ingen andre skiftet? Hvorfor var det nesten bare vi som stod i treningsklær? Åh, som jeg hadde lyst til å synke ned i jorden. Vi var gruppe 1, så vi måtte selvfølgelig først ut. Likevel syntes jeg det var best, for da ble vi for det første fort ferdig med det, og da var det vi som la standarden. Vi steg opp fra salen og entret scenen.
Aldri før har jeg gruet meg så mye til å fremføre noe. Aldri før! Når jeg forbereder noe, har jeg vanligvis lagt sjelen min i arbeidet for å få det best mulig, både i skolearbeid (du skulle bare ha visst hvor mange timer jeg kunne ha brukt på dette - og du ville ikke ha trodd meg), andakter eller andre ting. Jeg pleier til og med å glede meg til å presentere dette for publikumet også, både fordi jeg føler det har blitt greit bra (selv om jeg alltid har nerver rett før jeg inntar 'scenen') og jeg føler meg trygg på det. Men denne gangen følte jeg ingen av delene.
(Les: Joda, jeg har jo selvfølgelig vært nervøs før andakter og skolepresentasjoner som eksamener etc, men det har kanskje vært mer på at jeg var redd for at det ikke skulle bli perfekt. Denne typen nervøsitet jeg kjente på da, lå på at jeg fryktet at det ville bli langt verre og flauere enn "ok-til-et-innslag-å-være". At det ville bli like ille som jeg forventet.
Pulsjentene hadde litt problemer med å sette på musikken vår, så det ga jo oss litt ekstra tid til å stå foran elevmassen og redusere selvtilliten enda mer. Jeg tror den befant seg på bakkenivå nå - om lag enda lavere - og jeg er sikker på at det lyste over hele meg hvor lite komfortabel jeg hadde det med meg selv akkurat da. Likevel prøvde jeg å ta meg sammen; siden jeg var instruktør og stod et par meter foran de andre, visste jeg at hvis jeg ga et kroppsspråk som viste at dette kom til å bli flaut, da ville det bli flaut. Jeg husket at Berit hadde gitt oss et interessant råd da vi skulle drive med teatersport; spillet blir akkurat slik du gjør det til å bli. Gjør du alt halvveis, blir det ikke bra. Gjør det fullt ut, blir det så mye bedre! Med dette i bakhodet, prøvde jeg å skjerpe meg; jeg motiverte gruppa mi og prøvde å stråle av falsk selvtillit, men det var jammen meg ikke enkelt.
Plutselig var vi i gang, og det var faktisk så flaut. Likevel ble det ikke SÅ ille som jeg hadde trodd; det har vel mye å si fordi forventningene mine var langt under bånn, så det skulle ikke mye for å overgå det - men i tillegg heiet publikumet på oss også! Det var nok mer i en trøstende sammenheng, men det var godt for det. Vi fikk applaus for innslaget vårt, og jeg så et par som sa lavt; "bra, Anabel!" da jeg gikk forbi dem, men på det tidspunktet klarte jeg ikke å ta komplimentene så særlig mye inn til meg. Jeg var en elendig instruktør som ikke klarte å ha troen på treningsopplegget vårt, og jeg følte jeg sviktet de andre på gruppa mi.
Så var det tid for andre grupper, men de hadde visst ikke noe likevel. Jeg mener; her hadde vi dritet oss loddrett ut foran hele skolen, og så måtte vi være alene om å gjøre det?? Jeg følte det var så urettferdig. Selvfølgelig var det noen flere som også fremførte noe, og det var jo bra, men det var så altfor mange som ikke hadde brukt forberedelsestiden sin fornuftig. Det var så dårlig gjort - både overfor puls-klassen som hadde stelt i stand dette arrangementet, men også for oss andre som faktisk hadde turt å gå opp og fremføre det vi hadde mestret å forberede på tiden i forveien! Med ett ble jeg ikke så flau over innslaget vårt lengre. Jeg følte en slags stolthet av gruppa mi som hadde mot til å gi av seg selv da de andre feiget ut.
Senere samme kveld var det tid for kåringer fra treningsoppleggene, og da fikk faktisk jeg prisen for kveldens beste instruktør! Jeg syntes egentlig ikke jeg hadde vært så flink, men det var koselig å få denne prisen. Da var ikke treningsopplegget vårt bortkastet likevel. Til tross for at det var flaut å vise aerobic-opplegget vårt foran hele skolen, kommer jeg alltid til å sitte igjen med en følelse av mot og stolthet av gruppa mi hver gang jeg ser tilbake på denne kvelden.
- Bella.
" Courage is looking fear right in the eye and saying: "Get out of my way, I've got things to do" "
Nå er det en stund siden jeg har skrevet, og det beklager jeg. Det skjer faktisk så mye for tiden. Jeg er kommet til lørdagen i forrige uke, og den dagen ble litt av en innholdsrik dag, skal du (le)se!
LØRDAG:
Dagens lørdagsundervisning gikk til bilrebus! Det vil si at det var oppgaver vi måtte gjennomføre rundt om i f. eks Fredrikstad Sentrum og skoleområder som i marka og Glomma. Postene kunne være alt fra å danse med en kassedame eller å finne ut hvilken bukse som var dyrest på Carlings, til å klatre i et tre i marka eller bade i Glomma! Gruppa mi bestod av Emma, Frikk, Linn, Ina og Ida. Siden ingen av oss har bil, fikk vi lov til å låne den røde bussen, og jeg ble satt som sjåfør. Det var absolutt helt greit for meg.
Vår første post var å stikke til en dyrebutikk og finne litt informasjon om diverse dyr (hva sier papegøyen, hvor mange kaniner var det i butikken den dagen...). Jeg parkerte (en kanskje litt for perfekt parkering med tanke på at vi var de eneste på parkeringsplassen og at dette var en konkurranse, hehe), slapp de andre ut, låste bilen og løp etter. Det var ikke noe stress å finne informasjonen om dyrene, så det tok ikke lang tid før vi bar oss av sted videre til neste post. Da måtte vi inn til Fredrikstad sentrum hvor vi måtte gjennomføre oppgaver i diverse butikker (Apotek1, bakeri, Carlings og Clas Ohlson). Og slik gikk det videre; fra sted til sted og butikk til butikk. Jeg syntes det var kjempespennende å haste ut og inn av bussen for å utføre disse postene, og jeg merket fort at denne settingen minte meg utrolig mye om tv-programmet "Amazing Race"!
Den siste posten var å bade i Glomma. Ingen på gruppa meldte seg frivillige til å få seg en frisk dukkert i Norges lengste elv, så jeg hoppet ut i det, nesten bokstavelig talt. Hva man ikke ofrer for gruppa si, hehe. Jeg hadde jo ikke tatt med meg bikinien min, så jeg måtte bare bruke undertøyet jeg hadde på meg. Aldri før har jeg vært så spontan med bading så "tidlig" på året. Jeg pleier alltid å vente til juni/juli før jeg tør å prøve meg uti vannet. Linn tok på kameraet (posten måtte filmes), og jeg løp uti. Jeg tenkte det ville være best å få det fortest mulig unnagjort slik at jeg ikke rakk å reagere på hvor kaldt det egentlig var. Mens jeg løper, mestrer jeg selvfølgelig å sparke borti noe i vannet (som ga meg dét flotte blåmerket på foten), så jeg stuper forover. Og da var jo den saken egentlig veldig grei. Jeg skynder meg opp igjen, får jakka til Emma rundt meg og skynder meg tilbake til den gode og varme bussen. Vannet var faktisk ikke så kaldt, så jeg er glad jeg gjorde det. Dette var en utrolig morsom lørdagsundervisning, og jeg syntes det var godt å komme seg litt ut fra skolen for å utforske og bli bedre kjent med nærområdene - selv om jeg for lengst burde ha vært bedre kjent med dette stedet siden jeg har bodd her i ti måneder.
På kvelden var det tid for skolens siste LT (obligatorisk lørdagstreff), og det var Puls-klassens tur til å underholde oss. Etter et grillet spyd med kjøtt og grønnsaker, var det tid for selve opplegget, og introduksjonen gikk noe rundt dette: "Siden vi nærmer oss slutten av dette skoleåret, følte vi at vi at dere skal få en siste god treningsøkt. Dere skal finne en sang og lage et treningsopplegg til den. Det kan være kick-boksing, dans, styrke, aerobic osv. Dere får 45 minutter til forberedelse, så skal dere fremføre det!". Gruppa var de samme fra bilrebusen, og vi gikk i gang med å tenke ut hva vi skulle ha. Vi kom omsider frem til å ha et aerobic-program med sangen "Call On Me". Jeg ble instruktør siden jeg har litt erfaring med å være instruktør fra før, og de andre var treningsdeltakere med forskjellige treningsbakgrunner. Dette så jo ut til at det kunne bli bra!
Men tiden løp fra oss, og vi slet med bevegelsene; vi hadde problemer med å bli enige, og til slutt fant vi ut at jeg måtte bare gjøre noe, slik at de andre kunne herme etter meg. Vi rakk ikke engang å gå gjennom sangen en hel gang før vi måtte 'innta scenen'! Når skulle jeg bytte bevegelser? Hvor lenge skulle jeg holde på med hver bevegelse? Det eneste jeg visste, var at sangen varte i 2-3 minutter, så da måtte jeg ta disse avgjørelsene på magefølelsen, og det sier faktisk en god del om hvor dårlig dette kunne bli. Og da jeg skulle finne sangen på youtube, fant jeg plutselig ut at dette var en MEGAKLEIN treningsvideo hvor lettkledde jenter "trener" til musikken - noe visstnok alle bortsett fra meg visste. Vårt mer amatør-seriøse Aerobic-opplegg stod jo så langt fra denne stilen at det ikke skulle ikke ha vært mulig! Dette var faktisk så krise, og jeg merket jeg gruet meg hardt til å komme i gang.
Vi ankom møtesalen full treningspåkledde - i motsetning til de fleste andre som fortsatt var pent kledd siden middagen. Hvorfor hadde ingen andre skiftet? Hvorfor var det nesten bare vi som stod i treningsklær? Åh, som jeg hadde lyst til å synke ned i jorden. Vi var gruppe 1, så vi måtte selvfølgelig først ut. Likevel syntes jeg det var best, for da ble vi for det første fort ferdig med det, og da var det vi som la standarden. Vi steg opp fra salen og entret scenen.
Aldri før har jeg gruet meg så mye til å fremføre noe. Aldri før! Når jeg forbereder noe, har jeg vanligvis lagt sjelen min i arbeidet for å få det best mulig, både i skolearbeid (du skulle bare ha visst hvor mange timer jeg kunne ha brukt på dette - og du ville ikke ha trodd meg), andakter eller andre ting. Jeg pleier til og med å glede meg til å presentere dette for publikumet også, både fordi jeg føler det har blitt greit bra (selv om jeg alltid har nerver rett før jeg inntar 'scenen') og jeg føler meg trygg på det. Men denne gangen følte jeg ingen av delene.
(Les: Joda, jeg har jo selvfølgelig vært nervøs før andakter og skolepresentasjoner som eksamener etc, men det har kanskje vært mer på at jeg var redd for at det ikke skulle bli perfekt. Denne typen nervøsitet jeg kjente på da, lå på at jeg fryktet at det ville bli langt verre og flauere enn "ok-til-et-innslag-å-være". At det ville bli like ille som jeg forventet.
Pulsjentene hadde litt problemer med å sette på musikken vår, så det ga jo oss litt ekstra tid til å stå foran elevmassen og redusere selvtilliten enda mer. Jeg tror den befant seg på bakkenivå nå - om lag enda lavere - og jeg er sikker på at det lyste over hele meg hvor lite komfortabel jeg hadde det med meg selv akkurat da. Likevel prøvde jeg å ta meg sammen; siden jeg var instruktør og stod et par meter foran de andre, visste jeg at hvis jeg ga et kroppsspråk som viste at dette kom til å bli flaut, da ville det bli flaut. Jeg husket at Berit hadde gitt oss et interessant råd da vi skulle drive med teatersport; spillet blir akkurat slik du gjør det til å bli. Gjør du alt halvveis, blir det ikke bra. Gjør det fullt ut, blir det så mye bedre! Med dette i bakhodet, prøvde jeg å skjerpe meg; jeg motiverte gruppa mi og prøvde å stråle av falsk selvtillit, men det var jammen meg ikke enkelt.
Plutselig var vi i gang, og det var faktisk så flaut. Likevel ble det ikke SÅ ille som jeg hadde trodd; det har vel mye å si fordi forventningene mine var langt under bånn, så det skulle ikke mye for å overgå det - men i tillegg heiet publikumet på oss også! Det var nok mer i en trøstende sammenheng, men det var godt for det. Vi fikk applaus for innslaget vårt, og jeg så et par som sa lavt; "bra, Anabel!" da jeg gikk forbi dem, men på det tidspunktet klarte jeg ikke å ta komplimentene så særlig mye inn til meg. Jeg var en elendig instruktør som ikke klarte å ha troen på treningsopplegget vårt, og jeg følte jeg sviktet de andre på gruppa mi.
Så var det tid for andre grupper, men de hadde visst ikke noe likevel. Jeg mener; her hadde vi dritet oss loddrett ut foran hele skolen, og så måtte vi være alene om å gjøre det?? Jeg følte det var så urettferdig. Selvfølgelig var det noen flere som også fremførte noe, og det var jo bra, men det var så altfor mange som ikke hadde brukt forberedelsestiden sin fornuftig. Det var så dårlig gjort - både overfor puls-klassen som hadde stelt i stand dette arrangementet, men også for oss andre som faktisk hadde turt å gå opp og fremføre det vi hadde mestret å forberede på tiden i forveien! Med ett ble jeg ikke så flau over innslaget vårt lengre. Jeg følte en slags stolthet av gruppa mi som hadde mot til å gi av seg selv da de andre feiget ut.
Senere samme kveld var det tid for kåringer fra treningsoppleggene, og da fikk faktisk jeg prisen for kveldens beste instruktør! Jeg syntes egentlig ikke jeg hadde vært så flink, men det var koselig å få denne prisen. Da var ikke treningsopplegget vårt bortkastet likevel. Til tross for at det var flaut å vise aerobic-opplegget vårt foran hele skolen, kommer jeg alltid til å sitte igjen med en følelse av mot og stolthet av gruppa mi hver gang jeg ser tilbake på denne kvelden.
- Bella.
" Courage is looking fear right in the eye and saying: "Get out of my way, I've got things to do" "
Eg er stolt over deg som kveldens beste instruktør og at di gruppe stod fram og viste det opplegget dikka hadde stelt i stand. :) <3
SvarSlett