Siste uken før høstferie.

Mandag 24.09: Gatekonsert!
I dag var det tid for klassens første opptreden! Vi var delt inn i to grupper der hver gruppe skulle holde konsert på hvert sitt kjøpesenter til inntekt for prosjektene skolen vår driver med i Guatemala og Den Dominikanske Republikk. Gruppa mi hadde øvd inn et repertoar (sangliste) på ca 30 minutter som vi kjørte 4-5 ganger. Repertoaret bestod av disse sangene:

Repertoar til gatekonsert:
1. Todo Cambia - Cristina og Tor på gitar.
2. Price Tag - Rebekka og jeg som beatboxer.
3. I Will Survive - meg.
4. Så Dyp En Kjærlighet - Nadia og Tor på gitar.
5. Shackles - dans av alle jentene og solist på versene og bridgen ved Martine, Nadia og meg.
6. Your Song - Cristina og Tor på gitar.
7. Colors Of The Wind - Nadia og meg.
8. We Are The World - alle.

Gatekonserten ble en vellykket suksess, og det var utrolig moro! Vår gruppe håvet inn 1600 kr mens den andre gruppa fikk inn 1400 kr, så totalt fikk vi samlet inn 3000 kr for skolens prosjekter. Vi var storfornøyde med dagens innsats!

 Cristina fremfører Todo Cambia med Tor på gitar.
Rebekka, Martine og meg som står bak.
 

Jentene danser til Shackles!
Fv: Martine, meg, Nadia, Cristina og Rebekka.

På ettermiddagen stakk jeg til ELIXIA og tok en hard utholdenhetstrening. Siden det var sponsorløp på torsdag, var det denne dagen tid for den siste harde økten før 'konkurransen'. Deretter måtte jeg ta en restitusjonsøkt dagen etter, og til slutt måtte jeg ha en total treningsfridag dagen før, altså på onsdag. Dette var et treningstips jeg lærte av den supre kontaktlæreren min på videregående, Ole Tom, og jeg har hatt god erfaring med dette tipset. Jeg løp harde intervaller på tredemølla, og kom opp på over 90 % av maks hjertefrekvens.

Samme kveld var det skolens første Input (fjorårets Toppunkt) - et obligatorisk kristent møte på skolen. Vi fikk besøk av Bjørnar, nattevakten vår, og både han og Anne fortalte oss om sine opplevelser i kontakt med Gud. Jeg syntes dette var en fin kveld; jeg finner nemlig slike historier veldig interessante. Møtet avsluttet med at de frivillige kunne tenne lys og bli bedt for av enten Anne eller Linken. Jeg valgte å ta på meg undRingen, tenne lys og sitte litt i mine egne tanker. Noen ganger er det godt å sitte slik for meg selv, men andre ganger kan det nesten være skummelt å drukne i mine egne tanker. Jeg skrev ikke ned noe denne gangen, rett og slett fordi jeg hadde skrevet dagen i forveien, så jeg stakk opp på rommet mitt etter hvert. Men en ny tankeprosess fortsatte på internatrommet, og det var ikke særlig gunstig for min del. Jeg tok kvelden med det samme, og håpet det ville gå seg til senere.

Tirsdag 25.09: Skolens første huskonsert!
Dagen startet med svømming! Sett at jeg var sliten i kroppen fra gårsdagen treningsøkt, jeg kom senere i gang enn vanlig, og at planen også var å ta en restitusjonsøkt, fikk jeg ikke svømt mer enn 800 m denne økten. Egentlig ganske kjipt med tanke på at jeg svømte 1000 m forrige gang, men sett forholdene tatt i betrakning, var det vel egentlig greit.

Deretter var det tid for sangtime, og Tormod og Leif lærte oss sangen "Smile" av Kirk Franklin. Jeg hadde hørt to av sangene til Franklin før ("Brighter Day" som jeg var solist på med Heggen Gospel for noen år siden, og "He Reigns"), og jeg syns Franklin har en stilig sangstil. Denne sangen var selvfølgelig ikke et unntak, og jeg har virkelig troen på at dette blir en fin sang vi skal fremføre på selve foreldredagen i november!

Etter sangtimen var det korridormøte for nyfløya; det var vår tur å finne på noe underholdning på torsdagskvelden. Læreren som skulle holde møtet med oss, var selv i et annet møte, så vi måtte komme i gang på egen hånd. Siden jeg følte det ble unødvendig mye dødtid uten mye fremgang på noe som helst, fant jeg ut at det var noen som måtte starte med å ta initiativet hvis vi i det hele tatt skulle få begynt møtet. Jeg tok på meg administreRingen, og holdt møtet. Det gikk veldig fint; jeg trives faktisk veldig godt i en slik lederrolle, og dessuten er jeg jo også vant til å være i denne settingen - men det behøver nødvendigvis ikke alltid å være i en positivt forstand. Sammen fant vi ut at vi skulle fortsette suksessen fra i fjor med mørkegjemsel, og jeg fordelte ut arbeidsoppgaver (hvem som f. eks skulle starte med å være politi, ha ansvaret for å skaffe refleksvester, skru av alle lysene før lekens begynnelse, lage plakat, etc.). Det var for en gangs skyld godt å fordele ansvarsoppgavene slik at jeg slapp å stå igjen med alt selv! Dette må jeg virkelig bli flinkere til.

På kvelden var det tid for at klassen skulle ha huskonsert! Våre medelever hadde lenge mast på oss SSS-elever om når vi skulle ha konsert på skolen - de var jo så nysgjerrige på å høre oss, hehe. Egentlig var det ikke satt opp noen huskonsert før høstferien, men plutselig i forrige uke kom jeg på at det kunne ha funket å ha en liten kveldskonsert på denne tirsdagskvelden; det ville være dagen etter gatekonserten, så det fortsatt ville sitte godt i minnet (i forhold til at vi måtte bruke tid på å friske opp igjen sangene etter høstferien), alle klassene var på skolen, og vi alle hadde tid til det. Så gira som jeg ble, sa jeg forslaget mitt for noen av de andre klassekameratene mine som fant ideen min veldig interessant. Sammen stakk vi til lærerinnen vår, Berit, for å høre om det gikk greit. Hun hadde dessverre ikke mulighet til å være der denne dagen, men det stoppet oss likevel ikke. Dette skulle vi klare på vår egen hånd! Vi la frem forslaget for resten av klassen, og det slo helt igjennom; da var det virkelig tid for konsert! Vi valgte altså å bruke de to repertoarene fra gatekonserten; å flette dem sammen til ett repertoar.

Vi planla at å møtes i klasserommet vårt klokka 18. Igjen tok jeg på meg administreRingen og ledet an planleggingen; halve klassen fikk i oppgave å bære bort og sette opp lydanlegget, mens den andre delen av klassen skulle rigge til og pynte opp andaktssalen hvor vi skulle ha scenen. Dette gikk helt problemfritt og strålende! Kveldens hindring hadde enda ikke begynt.

Så var det tid for lydprøver, og det 30 minutter før konsertstart. Jeg er virkelig ikke en stor tilhenger av å synge i mikrofon, men de andre rådet meg til å ta den i bruk. Da vi skulle øve på Shackles hvor jeg skulle synge mitt vers, kommer plutselig en annen elev i full fart mot meg og får ved uhell støtet borti mikrofonstativet slik at mikrofonen treffer fortannen min. Det gjorde ikke noe vondt - absolutt ikke - jeg ble bare litt satt ut. Vi stopper lydprøven og alle samler seg rundt meg for å høre hvordan det gikk. Jeg hadde det helt fint - helt til jeg kjenner på tannen med tungen...noe var ikke som det skulle...noe var fryktelig galt... Med ett springer jeg ut av rommet og bort til det nærmeste speilet. Og ja; der hadde jeg mistet en liten del av fortannen min. Nei, det kunne ikke være mulig, tenkte jeg. Slike ting skjer ikke meg. Men hver gang jeg åpnet munnen, så jeg hakket i fortannen. Da jeg omsider innså dette som et faktum, klarte jeg ikke å stanse tårene. De bare strømmet ut, selv hvor hardt jeg prøvde å holde dem tilbake. Tanken på at hver gang jeg smilte eller åpnet munnen ville dette være synligbart, var forferdelig. Tanken på at jeg som elsker å smile og le ville bli redd for å gjøre dette i frykt for at alle skulle se dette, var uutholdelig. Jeg klarte ikke annet enn å se at den ene delen av fortannen var borte hver gang jeg åpnet munnen. Ikke klarte jeg å synge med den skingrende gråtestemmen jeg hadde fått meg, så vi bestemte oss for å ta 10 minutters pause for at jeg kunne hente meg inn igjen. Absolutt, jeg var selvfølgelig ikke sur på eleven som hadde kommet borti mikrofonstativet - jeg var bare så lei meg for at dette faktisk hadde skjedd - og det med meg. Heldigvis fikk jeg god trøst av de andre fra klassen, og tårene stoppet opp etter hvert slik at vi fikk fortsatt med lydprøven.

Konserten ble utrolig vellykket, og til og med lærere kom for å høre oss denne kvelden; det var Irene og mannen hennes, Leif og Linken. Jeg ble så utrolig positivt overrasket over at de kom, og jeg satte virkelig stor pris på det! I tillegg fikk vi også samlet inn nye 1000 kr for prosjektene våre. Angående tannen min tenkte jeg aldri over det da jeg stod på scenen og sang; jeg tror jeg er flink til å sette på en slags maske når jeg går opp på en scene. En maske som alltid opptrer slik man skal gjøre på en scene - ikke som viser hvordan meg innvendig. Jeg har tenkt litt over dette i det siste, og det slår faktisk aldri feil. Uansett, jeg var storfornøyd med årets første huskonsert, både egen prestasjon (faktisk!) og totalt sett, og vi fikk en masse hyggelige tilbakemeldinger fra både lærerne og elevene etter konserten!

 Den andre gruppa fremfører "Man In The Mirror" ved Dence.
Fv: Eva, Charlotte, Tone Charlotte, Vilde og Dence.
 

Rebekka fremfører "Price Tag" mens jeg beat-boxer.

 

 Martin og Tone Charlotte fremfører "Sommerfuggel I Vinterland".
 

Nadia og jeg fremfører "Colors Of The Wind".
 

 Jeg pleier ikke å være fotogen når jeg synger (legg merke
til det!), men dette syns jeg faktisk ikke ble så verst!
 

Vi er klare for avslutningssangen; "We Are The World".
Fv: Tor, Martine, Tone Charlotte, Vilde, Martin, Eva, meg og Charlotte.
 

Onsdag, 26.09: Bibelgruppe.
I dagens studiotime innleder Leif med å rose klassen opp i skyene etter gårsdagens konsert. Så koselig! Han kom også med noen forbedringer vi kunne gjøre til neste gang, og det var interessant å høre. Det var slike elementære feil som er greit å vite. Ellers gikk timene til å spille inn sangen "Superman" i musikkrommets studio. Jeg fikk hjelp av Nadia som satt og mikset mens jeg sang, og sammen klarte vi faktisk å få lyd til mikrofonen og inn i pc'en - uten hjelp fra Leif! Jeg ble faktisk så stolt, jeg.

Vi jobber i studio! Her synger Eva inn sin sang.
Fv: Martine, Leif, Charlotte og Nadia.
 

Vi hadde stippemøtet i lunsjen slik at vi kunne få vært med på fellesfagsundervisningen. Det kom nemlig en foredragsholder, Steinar Eikvik, som snakket om ungdom og sorg, så Linken, sjefen min, tenkte det ville være godt for oss å være med på dette. Jeg husket foredraget fra i fjor, og det var like bra og artig som forrige gang. Det var til og med en gang jeg smilte og humret lavt for meg selv før foredragsholderen kom med poenget, rett og slett fordi jeg visste hva han skulle til å snakke om. Under foredraget får jeg den underlige følelsen av at han ser ordentlig på meg. Ikke på en slik måte som foredragsholdere ofte gjør når de ser utover publikum, men at han virkelig så meg. Da det var en liten pause i foredraget hans, kom han plutselig bort til meg og fortalte meg at han kjente meg igjen fra i fjor! Jeg ble nesten litt paff da jeg fikk denne tilbakemeldingen - tenk det! Av sikkert de mange foredragene han har ukentlig, møter han sikkert hundrevis, kanskje tusenvis, av ungdommer - men så husker han akkurat meg! I fjor hadde han kommet på vårparten, og jeg husker at vi hadde snakket sammen da også; jeg hadde nettopp søkt på stillingen som stipendiat, men jeg hadde ikke fått svar enda. Derfor nevnte jeg at vi kanskje ville sees igjen til neste år hvis jeg fikk tilbudt stillingen. Da jeg snakket med ham igjen denne gangen, innledet han med å gratulere meg siden jeg visstnok fikk tilbudt stillingen og at derfor en av drømmene mine ble oppfylt. Selv om vi jo hadde pratet sammen om dette i vår, må jeg virkelig si jeg ble utrolig imponert over at han husket meg likevel! Etter foredraget hans fikk jeg en klem av ham før han dro. Noen personer setter virkelig sine spor i meg, og han er en av dem, noe som er veldig spesielt siden jeg egentlig ikke kjenner ham!

Dagen gikk og humøret gikk drabelig ned. Det var faktisk helt forferdelig. Tankene streifet for det meste rundt at det var sponsorløp dagen etter, og jeg har ikke ord for hvor mye jeg hadde gruet meg til det. Igjen hadde jeg tatt på meg en ny ring, denne gangen bekymRingen. Saken var at jeg hadde satt meg så himmelhøye forventninger og krav til meg selv som jeg visste at jeg ikke ville oppnå, som igjen medførte til at jeg visste jeg ville bli skuffet - og det allerede før sponsorløpet var i gang! I fjor løp jeg nemlig 20 runder, og selv om kroppen min var helt ødelagt i flere dager i etterkant, samt at jeg måtte gå med krykker uken etter nettopp fordi jeg hadde presset meg selv så forferdelig hardt under sponsorløpet, visste jeg at jeg ville bli skuffet hvis jeg ikke klarte det samme. Problemet var at både formen og beina mine ikke var på topp som de var i fjor. Dessuten ønsket jeg heller ikke å gå med krykker etter løpet fordi jeg hadde presset meg selv så hardt. Jeg visste at jeg måtte ta det roligere i år for at det ikke skulle gå like ille som i fjor, men da visste jeg at jeg også ville bli skuffet over resultatet. Derfor var det en del inne i meg som sa at jeg måtte løpe fullt ut i år også slik at jeg slapp å skuffe meg selv. Jeg var dermed plutselig inne i et vanskelig dilemma;  jeg visste jo nemlig hva som var det mest riktige for meg og kroppen min (altså å ta det rolig under løpingen), men jeg visste jeg ville komme til å ha enormt store problemer med å gjøre det. For hvis jeg gjorde det riktige valget, kom jeg mest sannsynlig til å tro jeg ville skuffe alle andre - og absolutt ikke minst meg selv. Men hvis jeg gjorde det dårlige valget (altså å presse meg selv til det ytterste) ville jeg nok slite i flere dager, kanskje uker, i etterkant, og det var nok dette valget jeg mest sannsynlig kom til å ta. For det første fordi jeg hadde jo allerede tatt det året før, og for det andre; jeg er vant til å gjøre det beste jeg kan i hva jeg enn driver med, rett og slett fordi det er det jeg tror det forventes av meg.

Samme kveld var det Bibelgruppe, og jeg ble med på det. Men da jeg satt i bussen læreren Bernt kjørte som skulle ta oss med dit, merket jeg at jeg nesten angret på at jeg var med. Humøret var så å si nådd bånn, og jeg klarte ikke annet enn å tenke på hvor mye jeg gruet meg til dagen etter. Det var nok ganske synlig på meg at jeg ikke var helt i humør der jeg satt stille for meg selv med 1000-meters-blikket mitt. Linken snakket litt med meg da vi var på tomannshånd, og hun kom med noen oppmuntrende ord som gjorde godt for meg. Møtet med Bibelgruppen ble veldig fint, og det var godt å få noe annet å tenke på. Jeg smilte og lo til og med noen ganger! Jeg mener, Bernt er så utrolig flink til å overdrive en spøk, og det er faktisk så artig! Han er herlig. Etter møtet var jeg litt lysere til sinns enn da jeg kom - tross alle odds - og jeg prøvde å holde fast på godfølelsen så lenge jeg klarte.

Torsdag 27.8: Sponsorløpet og mørkeleken!
Selvfølgelig våknet jeg til et ikke-så-altfor-pent-vær, så jeg måtte bare bite tennene sammen og kle på meg. Ikke var jeg sulten, så jeg måtte bare tvinge ned et par brødskiver. Det er jo viktig å ha noe å løpe på, såpass vet jeg jo. Tiden gikk og jeg telte ned minuttene til at løpet skulle settes i gang; 60 min...30 min...10 min...og plutselig stod jeg ved start. Da var det en del viktige mennesker som hadde en del viktig å si - jeg vet det er idiotisk av meg, men akkurat der og da var jeg så utålmodig etter å komme i gang bare for å bli ferdig med løpet at jeg ikke helt klarte å konsentrere meg om hva som ble sagt. Omsider gikk vi i gang, og da var det bare å begynne løpingen. Jeg satte musikken på maks volum i ørene mine; det var ikke snakk om at jeg skulle sette av tid til å tenke på noe verdens ting mens jeg løp.

Klar for å løpe - en av sponsorene mine ga 200 kr
til prosjektene hvis jeg løp med HÅP i pannen!
 

Allerede de første meterne merket jeg at beina var tunge. Om ikke det skulle være nok, var pulsen min også mellom 180-190 rundt de første rundene! Hva skjedde? Det kunne da ikke være mulig? Enten var jeg så nervøs som gjorde at pulsen var høy, ellers var jeg i en ny overbelastningsfase. Eller en mellomting. Jeg kom meg gjennom 10 runder på en rekordlang tid - det må det da ha vært! - og da valgte jeg å gå en runde (jeg måtte virkelig bruke hele runde 10 på å psyke meg opp på å snart måtte gå; å komme med positive sider for å overtale meg selv til å gå den neste runden). Beina var tunge selv om de omtrent gikk av seg selv de første meterne, og jeg kjente skuffelsen bre seg inne i meg mens jeg gikk den ene runden. Etter den 11. runden begynte jeg å løpe igjen, og da føltes beina mine gode igjen. Jeg løp fire runder til slutt før jeg ga meg.

15 runder (ca. 13,5 km) på 1 t og 40 min. Skuffelsen var så stor så jeg nesten kunne ta og føle på den. Men hva var jeg skuffet over? Beina mine var helt nedbrutte, så jeg hadde jo ikke klart det bedre - formen min er jo ikke på topp. Tenk om jeg hadde tatt det for hardt i forhold til den formen jeg var i? Tenk om jeg kom til å slite i dagene som skulle komme likevel? Men jeg visste virkelig ikke om jeg kunne ha tatt det roligere enn det jeg allerede hadde gjort. Jeg hadde klart å gjøre en mellomting; jeg hadde ikke tatt det så mye med ro som jeg kanskje burde ha gjort, og jeg fikk heller ikke løpt så mye som jeg ville ha løpt. Maks skuffelse. Jeg brukte tiden rett etter løpet til nedvarming, og jeg gikk tenkende for meg selv rundt på området. Tenkende over hvordan jeg ikke hadde oppnådd kravet som jeg hadde til meg selv (selv om jeg visste jeg aldri ville komme til å klare det, og hvis jeg skulle likevel skulle ha klart det ville jeg bli skuffet over at jeg ikke hadde tatt det roligere), og jeg gråt stille der jeg gikk rolig for meg selv.

Da vi kom tilbake til skolen var jeg så tom for energi at jeg nesten ikke orket noen ting. Ikke hadde jeg tatt meg tid til å spise mens vi løp - jeg mener; hva var dealen med å ha lunsjen mens løpet pågikk? Jeg kunne jo ikke ta meg tid til det! Jeg la meg i senga - jeg orket til og med ikke å stresse med å bre dynen over meg, men jeg la meg rett på sengeteppet og tok på alarmen til middag. Alarmen ringte, men jeg orket ikke å stå opp...jeg måtte bare sove litt til... Jeg våknet av meg selv litt senere, og sa til Malin (som også hadde lagt seg) at det var på tide å komme seg ned til middag. Jeg kikket bort på klokka og fikk nesten sjokk da jeg så at vi hadde sovet over middagen! Jeg som hadde hatt en knallhard utholdenhetsøkt i dag og nesten ikke spist siden frokost (tok meg bare et eple jeg hadde lagret på internatrommet etter løpet). Malin og jeg bestemte oss derfor å bestille en pizza sammen med Dence.

Mens jeg ventet på at pizzaen skulle komme, stakk jeg ned til studioet for en ny studiojobb; cd-innpakning. Da jeg fikk dagens tilsynslærer til å låse opp studioet, spurte han meg også om jeg hadde lyst til å holde morgendagens morgenord; han skulle egentlig ha det selv, men siden han var på vei til å bli forkjølet spurte han om jeg kunne steppe inn i stedet for ham. Nok en utfordring jeg var mer enn villig til å ta, og jeg sa jeg skulle tenke på det (selv om jeg egentlig for lengst hadde bestemt meg for at det ville jeg, hehe!). Da jeg kom meg ned i studioet og så jobben jeg hadde fremfor meg, fikk jeg store flash backs fra da jeg gjorde dette i fjor. Jeg husker spesielt den ene gangen da Kris'ene og jeg ordnet rundt 1000 cd'er oppe i glasshuset ved desember-tider. Åh, det var så koselig, det! Jeg savner tiden og jeg savner dem. Da jeg kom inn la jeg merke til at det var mye mer å gjøre enn det jeg hadde forestilt meg, og jeg fant ut at jeg aldri kom til å bli ferdig på dagen hvis jeg måtte gjøre alt selv. Jeg tok en rask telefon rundt om til klassekameratene mine, og da fikk jeg Nadia med meg. Sammen med henne ble vi ferdige en time før kveldsmat, og da var det på tide å forberede meg til morgenordet, noe som gikk veldig bra.

Mens jeg drev med studiojobben merket jeg hvordan energien og humøret hentet meg inn igjen. Jeg hadde fått på meg begeistRingen uten at jeg hadde tatt den på selv! Nå kunne jeg smile uoppfordret og jeg følte meg glad innvendig, noe jeg ikke ordentlig hadde følt meg på flere dager! Det var så deilig å finne meg selv akkurat der jeg liker å være! Akkurat der jeg er.

Etter kveldsmat var det tid for mørkegjemsel. Jeg fikk ansvaret for å være "lekens leder", så jeg fortalte reglene og delte inn i lag. De andre på korridorfløya hadde holdt sin del av sine ansvarsoppgaver - hvilken herlig følelse å kunne stole på at de gjorde det! - så dette gikk storartet! Mørkeleken ble utrolig vellykket, og vi lekte leken hele fire ganger etter hverandre fordi elevene hadde lyst til å leke den om og om igjen! Det var så moro, og jeg må nesten stolt innrømme at det var jeg - med hjelp fra Analin - som lagde reglene til denne mørkeleken i fjor.

Fredag, 28.09: Siste skoledag før høstferie!
Denne dagen har jeg skrevet om, så den bruker jeg ikke tid på nå. Men jeg kan fortelle at mange la merke til den store humørforandringen min fra de tidligere dagene. Det var til og med ei, som betyr mye for meg, som sa: "Det er godt å se at du er deg selv igjen" da jeg var i sprudlende og godt humør! Det varmet utrolig mye. At jeg blir sett på som en glad jente bare at jeg kan ha mine triste dager. Men jeg vet at man trenger å oppleve og akseptere kontrastene - altså at f. eks glede trenger tristhet. Hvis denne kontrasten er borte, mister man nemlig verdsettelsen av disse følelsene, og hvis man mister denne verdsettelsen mister man til slutt verdien av dem. Dagen ble utrolig bra, men det kan du lese om i forrige innlegg, hehe.

- Bella.