Seks uker siden operasjonsdagen!
Det har senket seg en stillhet over det hvite teppet som så vakkert har lagt seg over gården. Øyelokkene faller tungt nedover, og jeg merker det er godt å være i seng. Det er enda en dag nærmere virkeligheten. Er jeg klar for det som venter meg?
På fredag var det hele seks uker siden operasjonsdagen! Hvilket betyr at jeg endelig kan trene på full fleksjon (bøy) i kneleddet mitt. Grensen de første seks ukene lå på 90 graders vinkel i kneleddet for at den løse meniskdelen skulle få tid til å gro seg inn i resten av menisken, men nå er det endelig tid for å kunne bøye kneleddet ordentlig. Siden det har blitt så lenge siden jeg har gjort det sist, er kneet veldig stivt (klarer faktisk bare å bøye kneleddet til 90 grader), så det venter en smertefull opptreningsperiode foran meg. Jeg får heldigvis god hjelp fra Erik, min gode fysioterapeut, som jeg er hos 1-2 ganger ukentlig. Han kjenner både til min og min tvillingsøsters lange skadehistorier. Mitt skademareritt med mitt første røkede korsbånd begynte i 2008 (10-årsjubileum i år, faktisk), mens Linnies enda tidligere. Erik er en dyktig og hyggelig fysioterapeut, så jeg er glad og takknemlig for at jeg har ham!
Erik har vist meg noen øvelser som jeg prøver å utføre daglig. Det krever en del motivasjon fra min side da dette ofte er øvelser som gir meg en del smerter. I kveld da jeg skulle utføre seteløft og løfte annethvert bein, virket det for meg helt fysisk umulig å løfte venstrebeinet og dermed legge all vekt på operasjonsbeinet. Det føles som om noe revner inne i operasjonskneet bare jeg så vidt løfter venstrebeinet, og det er så nærliggende å tenke at det er den løse menisken som slites av igjen. Det gjør meg veldig redd og ligger nesten til hinder for at jeg ikke klarer å utføre øvelsen. Men jeg må stole på fysioterapeuten min. Han vet hva som er best for meg.
Nok tanker for i natt. Jeg får legge meg nå. God natt til alle der ute! Vi skrives snart igjen.
- Bella.
På fredag var det hele seks uker siden operasjonsdagen! Hvilket betyr at jeg endelig kan trene på full fleksjon (bøy) i kneleddet mitt. Grensen de første seks ukene lå på 90 graders vinkel i kneleddet for at den løse meniskdelen skulle få tid til å gro seg inn i resten av menisken, men nå er det endelig tid for å kunne bøye kneleddet ordentlig. Siden det har blitt så lenge siden jeg har gjort det sist, er kneet veldig stivt (klarer faktisk bare å bøye kneleddet til 90 grader), så det venter en smertefull opptreningsperiode foran meg. Jeg får heldigvis god hjelp fra Erik, min gode fysioterapeut, som jeg er hos 1-2 ganger ukentlig. Han kjenner både til min og min tvillingsøsters lange skadehistorier. Mitt skademareritt med mitt første røkede korsbånd begynte i 2008 (10-årsjubileum i år, faktisk), mens Linnies enda tidligere. Erik er en dyktig og hyggelig fysioterapeut, så jeg er glad og takknemlig for at jeg har ham!
Erik har vist meg noen øvelser som jeg prøver å utføre daglig. Det krever en del motivasjon fra min side da dette ofte er øvelser som gir meg en del smerter. I kveld da jeg skulle utføre seteløft og løfte annethvert bein, virket det for meg helt fysisk umulig å løfte venstrebeinet og dermed legge all vekt på operasjonsbeinet. Det føles som om noe revner inne i operasjonskneet bare jeg så vidt løfter venstrebeinet, og det er så nærliggende å tenke at det er den løse menisken som slites av igjen. Det gjør meg veldig redd og ligger nesten til hinder for at jeg ikke klarer å utføre øvelsen. Men jeg må stole på fysioterapeuten min. Han vet hva som er best for meg.
Sliten og vond etter seteløft-øvelsen.
Nok tanker for i natt. Jeg får legge meg nå. God natt til alle der ute! Vi skrives snart igjen.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar