Hva er viktig for deg?
Dagen startet med en fellesundervisning for hele skolen og alle lærerne. Det eneste vi hadde fått vite om denne undervisningen på forhånd, var at det handlet om hva er vi villige til å dø og blø for. Jeg merket jeg var spent på hva disse timene ville bringe på.
Etter å ha fordelt oss avhengig av hva vi ville snakke om (menneskelighet, religiøst eller politisk - jeg valgte menneskelig), og igjen satt inn i grupper på ca seks, fikk vi alle ett spørsmål vi skulle gruble litt på: "Hva er viktig for deg?". Først skulle hver og en skrive ned sine tanker om det, før vi skulle snakke sammen i gruppen. Deretter kunne vi velge om vi skulle ta det opp for resten av elevene som hadde valgt samme tema som deg, og til slutt også for hele skolen.
Jeg brukte litt tid på dette spørsmålet. Jeg valgte å vinkle spørsmålet inn mot noe konkret, noe annet enn det vanlige som kom igjen hos de fleste andre. Ikke det at det var galt, men jeg ville utfordre meg selv. Å skrive om noe veldig personlig. Jeg brukte nok lengst tid av alle til å skrive meg ferdig, men dette krevde en del tankearbeid. Selv om jeg har tenkt mye på dette, har jeg aldri før satt ord på dem i en slik vinkling. Hvis du skulle lure, kommer jeg ikke til å skrive om det her og la det offentliggjøres for resten av verden.
Så var det tid for å snakke sammen gruppevis, og gjett om de andre på gruppa var nysgjerrige på skriveriet mitt, hehe! Likevel nektet jeg å være først ut, så jeg ble til slutt. Etter at de andre på gruppa hadde kommet frem med sine interessante synspunkter, merket jeg at jeg hadde lagt an formuleringen på spørsmålet ganske annerledes enn de andre. Jeg følte meg... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det... Altså, selv om tanken om at jeg kanskje hadde tenkt feil streifet meg, visste jeg at det ikke kunne være mulig. Det fantes jo ikke noe fasitsvar på spørsmålet, og dette var jo viktig for meg. "Det er viktig å ha noe å stå for" - ble det sagt av lærerne, så jeg holdt fast på denne tanken mens jeg fortalte det til de andre i gruppa mi.
Etter å ha fortalt det til gruppa mi, fikk jeg veldig positiv respons, og de syntes det var tøft gjort av meg å fortelle det. Da vi gikk gjennom det vi hadde kommet frem til mellom de som hadde valgt temaet menneskelig, valgte jeg å ikke si det. Jeg turte det ikke helt enda. Så kom tiden for at hele skolen skulle samles igjen, og da var det rom for alle å dele det man hadde funnet ut. Jeg merket jeg angret litt på at jeg ikke turte det i stad, men jeg var fortsatt usikker på om jeg ville klare det nå. Jeg hadde jo egentlig lyst, men jeg var redd for hvordan det ville bli mottatt her på skolen. Hvis jeg fortalte dette, ville jeg åpne en ny side av meg - en mer personlig og sårbar side. Lærerne oppfordret alle til å si noe, både fordi det ville være godt for egen læring til å tørre og stå for det man mener, og man ville angre på det i ettertid hvis man ikke gjorde det. Angeren hang fremdeles i meg fra i stad, så jeg hoppet i det, reiste meg opp og fanget til meg oppmerksomheten i rommet.
Foran hele skolen åpnet jeg meg på en måte jeg aldri før har gjort, og det var vanskelig, samt at jeg skalv som flaate. Men jeg er glad jeg gjorde det. På den måten fikk de andre vite mer om meg og dermed kanskje også forstå meg bedre. Etter å ha delt mine ord, fikk jeg mange gode tilbakemeldinger fra både lærere og elever. "Det var bra det du sa" og "det var tøft gjort av deg å si det - du er modig!" var det som oftest gikk igjen. Åh, som jeg satte pris på dette! Det varmet virkelig på det sterkeste.
Hva er viktig for deg?
- Bella.
"Bravery is not the absence of fear, it is knowing that fear gets you nowhere."
Etter å ha fordelt oss avhengig av hva vi ville snakke om (menneskelighet, religiøst eller politisk - jeg valgte menneskelig), og igjen satt inn i grupper på ca seks, fikk vi alle ett spørsmål vi skulle gruble litt på: "Hva er viktig for deg?". Først skulle hver og en skrive ned sine tanker om det, før vi skulle snakke sammen i gruppen. Deretter kunne vi velge om vi skulle ta det opp for resten av elevene som hadde valgt samme tema som deg, og til slutt også for hele skolen.
Jeg brukte litt tid på dette spørsmålet. Jeg valgte å vinkle spørsmålet inn mot noe konkret, noe annet enn det vanlige som kom igjen hos de fleste andre. Ikke det at det var galt, men jeg ville utfordre meg selv. Å skrive om noe veldig personlig. Jeg brukte nok lengst tid av alle til å skrive meg ferdig, men dette krevde en del tankearbeid. Selv om jeg har tenkt mye på dette, har jeg aldri før satt ord på dem i en slik vinkling. Hvis du skulle lure, kommer jeg ikke til å skrive om det her og la det offentliggjøres for resten av verden.
Så var det tid for å snakke sammen gruppevis, og gjett om de andre på gruppa var nysgjerrige på skriveriet mitt, hehe! Likevel nektet jeg å være først ut, så jeg ble til slutt. Etter at de andre på gruppa hadde kommet frem med sine interessante synspunkter, merket jeg at jeg hadde lagt an formuleringen på spørsmålet ganske annerledes enn de andre. Jeg følte meg... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det... Altså, selv om tanken om at jeg kanskje hadde tenkt feil streifet meg, visste jeg at det ikke kunne være mulig. Det fantes jo ikke noe fasitsvar på spørsmålet, og dette var jo viktig for meg. "Det er viktig å ha noe å stå for" - ble det sagt av lærerne, så jeg holdt fast på denne tanken mens jeg fortalte det til de andre i gruppa mi.
Etter å ha fortalt det til gruppa mi, fikk jeg veldig positiv respons, og de syntes det var tøft gjort av meg å fortelle det. Da vi gikk gjennom det vi hadde kommet frem til mellom de som hadde valgt temaet menneskelig, valgte jeg å ikke si det. Jeg turte det ikke helt enda. Så kom tiden for at hele skolen skulle samles igjen, og da var det rom for alle å dele det man hadde funnet ut. Jeg merket jeg angret litt på at jeg ikke turte det i stad, men jeg var fortsatt usikker på om jeg ville klare det nå. Jeg hadde jo egentlig lyst, men jeg var redd for hvordan det ville bli mottatt her på skolen. Hvis jeg fortalte dette, ville jeg åpne en ny side av meg - en mer personlig og sårbar side. Lærerne oppfordret alle til å si noe, både fordi det ville være godt for egen læring til å tørre og stå for det man mener, og man ville angre på det i ettertid hvis man ikke gjorde det. Angeren hang fremdeles i meg fra i stad, så jeg hoppet i det, reiste meg opp og fanget til meg oppmerksomheten i rommet.
Foran hele skolen åpnet jeg meg på en måte jeg aldri før har gjort, og det var vanskelig, samt at jeg skalv som flaate. Men jeg er glad jeg gjorde det. På den måten fikk de andre vite mer om meg og dermed kanskje også forstå meg bedre. Etter å ha delt mine ord, fikk jeg mange gode tilbakemeldinger fra både lærere og elever. "Det var bra det du sa" og "det var tøft gjort av deg å si det - du er modig!" var det som oftest gikk igjen. Åh, som jeg satte pris på dette! Det varmet virkelig på det sterkeste.
Hva er viktig for deg?
- Bella.
"Bravery is not the absence of fear, it is knowing that fear gets you nowhere."
Kommentarer
Legg inn en kommentar