ROA nattcup!
Fra i går til i dag har jeg vært på fotballcup i Roa med skolelaget. Selv om det har vært hardt, slitsomt og tung belastning både for knærne og astmaen, har denne cupen virkelig vært verdt det!
Vi dro fra skolen ca. kl. 11:15, og møtte opp på Roa vgs. Vi skulle spille vår første kamp mot Valdres rundt 13-14-tiden. Dette var et godt lag, og vi slet virkelig mye med å holde tritt med dem. Vi fikk ikke til noen ting under kampen, og de overkjørte oss. Utrolig kjipt! Jeg spilte så forferdelig dårlig og fikk ikke til noen ting - men fikk bare spille i 3 min av 20 min. Vi hadde vår neste kamp litt over 20:00, så vi hadde plenty of time til å gjøre ingenting. Jeg så for det meste på andre kamper, der jeg prøvde å fange opp litt tips til meg selv de neste kampene. Jeg møtte også en student som var lærling på Ringerike vgs i fjor, så jeg pratet litt med ham også. En utrolig koselig kar! Og det var jo så gøy at han husket meg og skaden min! I tillegg så jeg at Rosthaug vgs var meldt på, så jeg så noen kjente fjes der også.
Den neste kampen, som gikk ved 20:00-tiden, måtte vi vinne for å bli med videre. Heldigvis gikk det bedre her enn forrige kamp. Vi fikk til bedre spill, og vi vant! Jeg ble satt ut på banen i de siste 2-3 minuttene av kampen. Jeg var så utrolig skuffet. Men jeg kunne ikke finne helt ut hva jeg var skuffet over. Selv om jeg følte et slags sinne over at jeg aldri ble satt ut på banen, fikk jeg heller ikke til noen ting da jeg endelig ble det. Det eneste jeg klarte, var å forkludre til alt sammen slik at de andre fikk mål. Jeg klarte alltid å rote til ett eller annet da jeg fikk ballen (eller ikke hadde ballen), som treneren alltid fikk poengtert gjennom skriking og kjefting. Det er lenge siden jeg har følt meg så dårlig som det jeg gjorde da.
Etter kampen var jeg forferdelig skuffet over egen prestasjon. Jeg var så sint, såret og lei meg. Jeg vet jo at jeg kan så mye mer! Hvorfor er det slik at jeg får det til på treningene med Modum, men ikke her? Jeg la meg kl. 21:00 den kvelden. Ikke det at jeg fikk sove da... Tenk deg; 30 stk. trengt inn i et lite klasserom som skal sove sammen - både gutter og jenter - sammen med en cd-spiller som ble spilt for full guffe. Jeg gjemte meg under soveposen for å stenge ute alt lys og støy, noe som førte til at jeg ble tråkket på siden ingen så meg. Ja, det var virkelig vanskelig å sove. Men etter hvert ble det roligere i rommet, og jeg falt omsider i en ikke så altfor dyp søvn.
Ved 3:00-tiden var det tid for en ny fotballkamp. Jeg satte meg helt likegyldig til kampen. Men samtidig; nå kunne jeg ikke prestere dårligere. Det var bare én vei igjen, og det var oppover. Jeg spilte helt greit denne kampen. Ikke noe veldig bra, men jeg spilte i alle fall bedre enn de forrige kampene. Jeg klarte faktisk å score et mål, til og med. Vi vant kampen, så vi kom oss til semifinalen. Jeg dusjet etter kampen og gikk for å legge meg igjen. Neste kamp var kl. 9:50, så nå var det tid for å sove!
Jeg sov faktisk kjempegodt den natten (timene). Til tross for at det plutselig kom en medelev som la sin luftmadrass oppå meg for å sove, gikk det egentlig veldig greit. Jeg følte meg også ganske bra uthvilt da det var tid for å stå opp og møte til kamp! Jeg tvang i meg frokosten som bestod av noen få Bixit-kjeks og en banan.
Denne kampen spilte jeg bra. Jeg la meg greit bra der jeg skulle ligge, og jeg kjente en mestringsfølelse. Åh, som det var deilig å få til noe! Å klare å bevise de andre - og meg selv - at jeg kunne klare det. Mot slutten av kampen, da spenningskurven var på sitt høyeste, scorte jeg det målet som gjorde at motlaget ikke kunne ta fra oss finalebilletten. Det var deilig. Helt sykt deilig.
Finalen skulle spilles kl. 11:20; ca. en time etter semifinale-kampen. Jeg prøvde igjen å få i meg mat, men denne tiden på nattcupen hadde jeg klart å miste matlysten helt. Jeg klarte å få i meg én banan og nesten en hel Bixit-kjeks (nei, ikke en hel engang!). Det var også nå jeg kjente det i astmaen. Jeg hostet som jeg aldri hadde gjort før, brakk meg, og hadde lyst til å kaste opp for å slippe løs den uggenheten jeg kjente inne i meg. Men da ville jeg jo ha mistet maten jeg tvang i meg tidligere, og det hadde jeg ikke råd til. Mye av energien jeg hadde å spille på, lå jo i det jeg fikk i meg. Jeg måtte bare prøve å fortrenge vekk denne følelsen.
10 minutter før kampstart begynte vi å varme opp. For en slakk oppvarming! Ingen orket nesten å løpe noe, for vi var så utslitte i beina. I finalen skulle vi møte Valdres - det laget vi møtte aller først. Vi tapte dessverre denne kampen, og jeg må innrømme de var bedre enn oss. Silje, ei fantastisk sterk og dyktig medspiller, slo hodet i gulvet med et smell under denne kampen, og fikk hjernerystelse. Stakkar, hun husket ikke når hun hadde bursdag engang! Flate, det var en sterk opplevelse å få oppleve. Jeg har aldri vært borti noe liknende! Jeg gjorde så godt jeg kunne for å hjelpe henne, og jeg håper hun har det bra nå.
Så var det tid for avreise. Jeg, som hadde brukt tiden min på å være sammen med Silje før hun ble sendt til sykehuset, fikk nå sykt dårlig tid til å pakke sammen sakene mine. Dessuten fant jeg ut at alle jentene på laget hadde allerede dratt eller skulle akkurat til å dra, så jeg fikk ikke plass der. Jeg tenkte å spørre treneren også, men han hadde visst også dratt. Heldigvis fikk jeg sitte på med en av guttene; Håkon. Han er en utrolig flink sjåfør! Jeg følte meg virkelig trygg da jeg satt på med ham!
Dette har vært en bra cup. Utrolig å tenke på at det var elever på min alder som arrangerte dette, og at klassen min skal gjøre det samme i februar! Jeg prøvde derfor å catche opp noe klassen min kunne dra nytte av når det er vår tur, hehe. Til tross for at jeg mistet matlysten totalt (fikk bare i meg 1 yoghurt, 2 bananer og noen få Bixit-kjeks + vann under hele oppholdet!) og at prestasjonen og humøret mitt var på bånn den første delen av cupen, ble det jo bedre etter hvert. Jeg er glad for at jeg ble med. Dette var jo virkelig en opplevelse jeg kan dra nytte av - spesielt når det er vår tur til å arrangere Ringeriksnatten 2011!
Peace out!
~ Bella.
Vi dro fra skolen ca. kl. 11:15, og møtte opp på Roa vgs. Vi skulle spille vår første kamp mot Valdres rundt 13-14-tiden. Dette var et godt lag, og vi slet virkelig mye med å holde tritt med dem. Vi fikk ikke til noen ting under kampen, og de overkjørte oss. Utrolig kjipt! Jeg spilte så forferdelig dårlig og fikk ikke til noen ting - men fikk bare spille i 3 min av 20 min. Vi hadde vår neste kamp litt over 20:00, så vi hadde plenty of time til å gjøre ingenting. Jeg så for det meste på andre kamper, der jeg prøvde å fange opp litt tips til meg selv de neste kampene. Jeg møtte også en student som var lærling på Ringerike vgs i fjor, så jeg pratet litt med ham også. En utrolig koselig kar! Og det var jo så gøy at han husket meg og skaden min! I tillegg så jeg at Rosthaug vgs var meldt på, så jeg så noen kjente fjes der også.
Den neste kampen, som gikk ved 20:00-tiden, måtte vi vinne for å bli med videre. Heldigvis gikk det bedre her enn forrige kamp. Vi fikk til bedre spill, og vi vant! Jeg ble satt ut på banen i de siste 2-3 minuttene av kampen. Jeg var så utrolig skuffet. Men jeg kunne ikke finne helt ut hva jeg var skuffet over. Selv om jeg følte et slags sinne over at jeg aldri ble satt ut på banen, fikk jeg heller ikke til noen ting da jeg endelig ble det. Det eneste jeg klarte, var å forkludre til alt sammen slik at de andre fikk mål. Jeg klarte alltid å rote til ett eller annet da jeg fikk ballen (eller ikke hadde ballen), som treneren alltid fikk poengtert gjennom skriking og kjefting. Det er lenge siden jeg har følt meg så dårlig som det jeg gjorde da.
Etter kampen var jeg forferdelig skuffet over egen prestasjon. Jeg var så sint, såret og lei meg. Jeg vet jo at jeg kan så mye mer! Hvorfor er det slik at jeg får det til på treningene med Modum, men ikke her? Jeg la meg kl. 21:00 den kvelden. Ikke det at jeg fikk sove da... Tenk deg; 30 stk. trengt inn i et lite klasserom som skal sove sammen - både gutter og jenter - sammen med en cd-spiller som ble spilt for full guffe. Jeg gjemte meg under soveposen for å stenge ute alt lys og støy, noe som førte til at jeg ble tråkket på siden ingen så meg. Ja, det var virkelig vanskelig å sove. Men etter hvert ble det roligere i rommet, og jeg falt omsider i en ikke så altfor dyp søvn.
Ved 3:00-tiden var det tid for en ny fotballkamp. Jeg satte meg helt likegyldig til kampen. Men samtidig; nå kunne jeg ikke prestere dårligere. Det var bare én vei igjen, og det var oppover. Jeg spilte helt greit denne kampen. Ikke noe veldig bra, men jeg spilte i alle fall bedre enn de forrige kampene. Jeg klarte faktisk å score et mål, til og med. Vi vant kampen, så vi kom oss til semifinalen. Jeg dusjet etter kampen og gikk for å legge meg igjen. Neste kamp var kl. 9:50, så nå var det tid for å sove!
Jeg sov faktisk kjempegodt den natten (timene). Til tross for at det plutselig kom en medelev som la sin luftmadrass oppå meg for å sove, gikk det egentlig veldig greit. Jeg følte meg også ganske bra uthvilt da det var tid for å stå opp og møte til kamp! Jeg tvang i meg frokosten som bestod av noen få Bixit-kjeks og en banan.
Denne kampen spilte jeg bra. Jeg la meg greit bra der jeg skulle ligge, og jeg kjente en mestringsfølelse. Åh, som det var deilig å få til noe! Å klare å bevise de andre - og meg selv - at jeg kunne klare det. Mot slutten av kampen, da spenningskurven var på sitt høyeste, scorte jeg det målet som gjorde at motlaget ikke kunne ta fra oss finalebilletten. Det var deilig. Helt sykt deilig.
Finalen skulle spilles kl. 11:20; ca. en time etter semifinale-kampen. Jeg prøvde igjen å få i meg mat, men denne tiden på nattcupen hadde jeg klart å miste matlysten helt. Jeg klarte å få i meg én banan og nesten en hel Bixit-kjeks (nei, ikke en hel engang!). Det var også nå jeg kjente det i astmaen. Jeg hostet som jeg aldri hadde gjort før, brakk meg, og hadde lyst til å kaste opp for å slippe løs den uggenheten jeg kjente inne i meg. Men da ville jeg jo ha mistet maten jeg tvang i meg tidligere, og det hadde jeg ikke råd til. Mye av energien jeg hadde å spille på, lå jo i det jeg fikk i meg. Jeg måtte bare prøve å fortrenge vekk denne følelsen.
10 minutter før kampstart begynte vi å varme opp. For en slakk oppvarming! Ingen orket nesten å løpe noe, for vi var så utslitte i beina. I finalen skulle vi møte Valdres - det laget vi møtte aller først. Vi tapte dessverre denne kampen, og jeg må innrømme de var bedre enn oss. Silje, ei fantastisk sterk og dyktig medspiller, slo hodet i gulvet med et smell under denne kampen, og fikk hjernerystelse. Stakkar, hun husket ikke når hun hadde bursdag engang! Flate, det var en sterk opplevelse å få oppleve. Jeg har aldri vært borti noe liknende! Jeg gjorde så godt jeg kunne for å hjelpe henne, og jeg håper hun har det bra nå.
Så var det tid for avreise. Jeg, som hadde brukt tiden min på å være sammen med Silje før hun ble sendt til sykehuset, fikk nå sykt dårlig tid til å pakke sammen sakene mine. Dessuten fant jeg ut at alle jentene på laget hadde allerede dratt eller skulle akkurat til å dra, så jeg fikk ikke plass der. Jeg tenkte å spørre treneren også, men han hadde visst også dratt. Heldigvis fikk jeg sitte på med en av guttene; Håkon. Han er en utrolig flink sjåfør! Jeg følte meg virkelig trygg da jeg satt på med ham!
Dette har vært en bra cup. Utrolig å tenke på at det var elever på min alder som arrangerte dette, og at klassen min skal gjøre det samme i februar! Jeg prøvde derfor å catche opp noe klassen min kunne dra nytte av når det er vår tur, hehe. Til tross for at jeg mistet matlysten totalt (fikk bare i meg 1 yoghurt, 2 bananer og noen få Bixit-kjeks + vann under hele oppholdet!) og at prestasjonen og humøret mitt var på bånn den første delen av cupen, ble det jo bedre etter hvert. Jeg er glad for at jeg ble med. Dette var jo virkelig en opplevelse jeg kan dra nytte av - spesielt når det er vår tur til å arrangere Ringeriksnatten 2011!
Peace out!
~ Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar