Trening + kneklikking = ikke sant.
Øynene er trøtte og kroppen begynner allerede å bli støl etter dagens treningsøkt. Ah, det er deilig å være i seng og hvile kroppen!
Dagen i dag startet altså med en treningsøkt. Jeg føler dagene mine enten handler om jobb eller trening. Denne uken tenkte jeg over at jeg alltid tar med meg treningsbagen min når jeg skal ut av huset - med mindre jeg skal på jobb. Jeg kan ikke huske sist gang jeg kunne ta med meg en liten veske når jeg skal på en liten Oslo-utflukt, det er alltid denne store bagen.
Treningsøkten i dag gikk helt greit. På mandag trente jeg det nye treningsprogrammet jeg fikk av fysioterapeuten i forrige uke, og jeg gledet meg så mye over endelig å få økt intensitet og styrke på treningen! Men resten av den mandagen var vond og sliten for beina. Klikkingen i kneet forverret seg, samtidig som at kneet føltes ustabilt og svakt. Klikkingen er ikke vond, men likevel tapper den meg for krefter. Krefter som gir meg motivasjon, håp og styrke til å komme meg gjennom denne opptreningen. Akkurat som om hver gang denne klikkingen finner sted i kneet mitt, skriker kneet "nederlag!" og "taper!" tilbake igjen til meg. Det er det som er vondt. Det er det som får meg til å ville gråte hver gang klikkingen finner sted i kneet mitt. Uansett, etter å ha konferert med fysioterapeuten min gikk jeg tilbake til det gamle treningsopplegget mitt. Det var bittert, men jeg merket at det likevel var hardt nok. Etter 90 minutter innså jeg at det er dette beina mine tåler her og nå. Så får jeg prøve å la den dårlige samvittigheten seile sin egen sjø.
På dagen skulle jeg møte Stine, ei venninne fra hjemtrakter, men som jeg egentlig anser som en god og søt medstudent fra sykepleiestudiet på VID. Det var så koselig å se henne igjen, og praten gikk lett og ledig som den alltid gjør i hennes selskap! Jeg er så glad jeg har fått muligheten til å bli bedre kjent med henne.
På ettermiddagen var det suppe og messe, og denne gangen var det min tur til å være koordinator. Jeg dekket bordene til suppemåltidet og forberedte kirkerommet for messen. Eirik hadde laget en deilig minestronesuppe som gjorde godt på en snøværsdag som dette. Messen gikk fint for seg, og jeg leste opp dagens bibeltekst og hjalp til med servering av nattverd. Etter messen ryddet Eirik og jeg kirken før vi kunne dra hjem hvert til vårt.
Så var det på tide å begi seg på vei hjem igjen. Jeg merket at beina var slitne og vonde etter dagens utflukter, noe de spesielt blir etter en dag med trening, og knærne skrek etter oppmerksomheten min. Med en tung bag på ryggen, en tung handlepose i hånden og slitne knær, var veien hjem en tung opplevelse. Jeg hører deres lengsel, mine kjære knær, tenkte jeg. Dere skal snart få hvile dere i sofaen. Men først må dere være snille å bære meg hjem. Med musikk i ørene, høyt nok til å overdøve slitne tanker, sang jeg meg veien hjem igjen. Og plutselig entret jeg døren inn i leiligheten! Det var virkelig deilig å være hjemme. Oddo kom hjem bare minutter etter meg, og vi brukte kvelden til å se et par episoder av Downton Abbey før vi fant sengen selv. Og med en deilig og kald ispose på kneet i natt, gleder det meg - som jeg gjør hver kveld - å kunne hvile beina i mange timer før en ny dag venter meg med sin belastning.
- Bella.
Dagen i dag startet altså med en treningsøkt. Jeg føler dagene mine enten handler om jobb eller trening. Denne uken tenkte jeg over at jeg alltid tar med meg treningsbagen min når jeg skal ut av huset - med mindre jeg skal på jobb. Jeg kan ikke huske sist gang jeg kunne ta med meg en liten veske når jeg skal på en liten Oslo-utflukt, det er alltid denne store bagen.
Treningsøkten i dag gikk helt greit. På mandag trente jeg det nye treningsprogrammet jeg fikk av fysioterapeuten i forrige uke, og jeg gledet meg så mye over endelig å få økt intensitet og styrke på treningen! Men resten av den mandagen var vond og sliten for beina. Klikkingen i kneet forverret seg, samtidig som at kneet føltes ustabilt og svakt. Klikkingen er ikke vond, men likevel tapper den meg for krefter. Krefter som gir meg motivasjon, håp og styrke til å komme meg gjennom denne opptreningen. Akkurat som om hver gang denne klikkingen finner sted i kneet mitt, skriker kneet "nederlag!" og "taper!" tilbake igjen til meg. Det er det som er vondt. Det er det som får meg til å ville gråte hver gang klikkingen finner sted i kneet mitt. Uansett, etter å ha konferert med fysioterapeuten min gikk jeg tilbake til det gamle treningsopplegget mitt. Det var bittert, men jeg merket at det likevel var hardt nok. Etter 90 minutter innså jeg at det er dette beina mine tåler her og nå. Så får jeg prøve å la den dårlige samvittigheten seile sin egen sjø.
På dagen skulle jeg møte Stine, ei venninne fra hjemtrakter, men som jeg egentlig anser som en god og søt medstudent fra sykepleiestudiet på VID. Det var så koselig å se henne igjen, og praten gikk lett og ledig som den alltid gjør i hennes selskap! Jeg er så glad jeg har fått muligheten til å bli bedre kjent med henne.
På ettermiddagen var det suppe og messe, og denne gangen var det min tur til å være koordinator. Jeg dekket bordene til suppemåltidet og forberedte kirkerommet for messen. Eirik hadde laget en deilig minestronesuppe som gjorde godt på en snøværsdag som dette. Messen gikk fint for seg, og jeg leste opp dagens bibeltekst og hjalp til med servering av nattverd. Etter messen ryddet Eirik og jeg kirken før vi kunne dra hjem hvert til vårt.
Kom! For alt er gjort ferdig.
Så var det på tide å begi seg på vei hjem igjen. Jeg merket at beina var slitne og vonde etter dagens utflukter, noe de spesielt blir etter en dag med trening, og knærne skrek etter oppmerksomheten min. Med en tung bag på ryggen, en tung handlepose i hånden og slitne knær, var veien hjem en tung opplevelse. Jeg hører deres lengsel, mine kjære knær, tenkte jeg. Dere skal snart få hvile dere i sofaen. Men først må dere være snille å bære meg hjem. Med musikk i ørene, høyt nok til å overdøve slitne tanker, sang jeg meg veien hjem igjen. Og plutselig entret jeg døren inn i leiligheten! Det var virkelig deilig å være hjemme. Oddo kom hjem bare minutter etter meg, og vi brukte kvelden til å se et par episoder av Downton Abbey før vi fant sengen selv. Og med en deilig og kald ispose på kneet i natt, gleder det meg - som jeg gjør hver kveld - å kunne hvile beina i mange timer før en ny dag venter meg med sin belastning.
Bilde tatt i kveld.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar