En karusell i følelser

Tillatt deg å være oppgitt,

men ikke tillat deg å gi opp.

Det er nyanser i de begrepene.

- Ragnhild Bakke Waale

Dette er dagens ord i kalenderen min, og det overrasker meg stort hvordan hvert ord for dagen treffer så godt til livet mitt her og nå.

Selv syns jeg at jeg tar opptreningen min på alvor. Jeg trener tre ganger i uken, og treningen strekker seg til 90 intense minutter. Jeg sykler i 30 minutter og bruker tredemølle eller ellipsemaskin i enda 10 minutter. Det er tungt, og jeg må presse meg selv både fysisk og psykisk for å gi maks utbytte. Deretter begynner styrketreningen som er opplegget jeg har fått av fysioterapeuten. Det er for det meste knebøy i forskjellige varianter, og jeg merker det er sårt og vondt for beina. Smerten er som små kniver som stikkes inn i kneet. Likevel fortsetter jeg. 10 repitisjoner og 3 sett. Etter treningsøkten er jeg som regel utslitt i beina, men jeg fylles med god energi og samvittighet for at jeg har gjort noe viktig for meg selv og opptreningen min. Selv om jeg resten av dagen ofte er mer eller mindre sliten og vond i beina, har håpets flamme har fått en ny glød. Jeg har kommet enda et skritt videre på veien til å bli ordentlig frisk fysisk igjen.

Hviler meg litt i garderoben etter en god dusj og vellykket treningsøkt på søndag.

Så er jeg på jobb tre dager i uken. Det er også en belastende økt i seg selv for knærne, og jeg er som regel sliten i beina allerede etter de 3-4 første timene. Det er ikke bare én gang en kollega har uoppfordret fortalt meg at de ser jeg halter på jobb. Jeg orker ikke trening og arbeidsdag på én og samme dag. Jeg vil nok komme dit en gang, men ikke enda. Tre dager jobb og tre dager trening - det er nesten hele uken! Jeg har gjort noe viktig for meg selv og jeg har gjort noe viktig for å komme tilbake igjen til mitt normale liv.

Når jeg da opplever å ha smerter tilsynelatende utenom trening og jobb, f. eks når jeg kjenner på denne stikkende smerten i kneet for hvert skritt jeg tar på vei til trening eller jobb, gjør det meg så utrolig frustrert og nedbrutt. Hva er det jeg gjør feil? Gjør jeg ikke det som forventes av meg? Gjør jeg ikke allerede nok? 

Motivasjonen går litt opp og ned, og i går tror jeg den nådde hittil laveste skåre. Etter en lang dag med arbeid, fysioterapi og (sittende) korøvelse, fant jeg meg selv kjenne ubehag i beinet. Ikke noen av de samme smertene jeg kjenner til, men en annen type. Du vet når du har løpt kjempefort og all melkesyren har bygd seg opp i beina. Melkesyren er ikke smertefull, men den er vond, og heldigvis går den over når du får roet ned og ristet litt ut i beina. Det var denne melkesyrefølelsen jeg hadde i går. Problemet var at den var i beinet konstant, selv om jeg satt og tok det rolig. Da jeg kom hjem i går hadde jeg bare lyst til å legge meg ned på gulvet og gråte, gi opp alt av trening og alt som har med knærne mine å gjøre. Håpets flamme var på randen til å slukne, men det hjalp å få noen trøstende ord av Oddo og få i meg litt mat (jeg er generelt dårlig på å spise på mandager, noe som sikkert også spilte en rolle i mitt allerede nedbrutte humør).

I dag venter en ny dag, og jeg skal på aftensvakt. Gårsdagens tanker og følelser må vike for denne nye dagen med dens blanke ark. Håpets flamme har fått morgenens nye glød, og jeg kan ikke la meg selv knekke av kvelder som i går. Jeg må fortsette å tenke fremover. Jeg må fortsette å jobbe på, kjempe videre. Jeg visste hva jeg måtte igjennom da jeg takket ja til denne operasjonen. Det er ingen vei tilbake. Heldigvis forlot melkesyrefølelsen kroppen min i løpet av kvelden i går, og jeg har tatt det rolig i formiddag for å stille godt forberedt til aftensvakt.

- Bella.