Tysklandsturné 2013!
24/06: Turneens begynnelse!
Det er egentlig ikke så mye mer å skrive enn at hele dagen foregikk i buss. Buss-buddyen min for hele turen var min gode venninne Iselin, og det var veldig koselig! Vi satt ikke heelt foran med tanke på den evinnelige reisesyken min - det var allerede noen som hadde kapret disse plassene. Likevel kunne jeg høre stemmen til Arild der foran, og da var jeg fornøyd! Dessuten viste jeg nesten ikke noe tegn til kvalme gjennom hele turen, og det kan jeg nok takke de flotte antikvalme-armbåndene som jeg hadde på meg under bussturene! Denne lange reisen gikk for det meste til å lese videre i Bibelen (henger så skamfullt langt etter for tiden, men jeg hadde planer om å catche opp sidene i løpet av turen), løse "Mikke Mus"-kryssord - noe som visstnok har rykte på seg for å være vanskeligere enn Donald-kryss, hehe - være med på en bilbingo og en quiz-greie jeg ikke dugde spikeren i, snakke med ungdommene rundt meg, spise og sove. Tiden går virkelig fort i godt selskap, og det kan jeg skrive under på at det er sant!
25/06: Magekribling i Heide Park og ankommelse Untersontheim!
Etter å ha tatt siste ferge fra Danmark-Tyskland var det kjøring til fornøyelsesparken Heide Park. Jeg husker jeg ble overrasket da vi endelig kom frem - jeg trodde vi bare hadde stoppet for en liten pause for bussjåførene, men det ble en irriterende lang ventepause. Når man sitter i en buss så lenge som vi gjør, føles det utrolig bortkastet å bare sitte på setet sitt hvis ikke bussen kjører. Da jeg omsider fikk meg til å se ut av vinduet, så jeg de kjente gjerdene rundt fornøyelsesparken, den runde, lille bygningen til toalettene og den åpne plassen med benker til frokost og raspeballspilling. For et godt syn! Jeg la meg tilbake i setet for å sove videre, vel fornøyd med å allerede ha lagt bak meg så mye av reisen.
Morgenen etter var det tid for å traske rundt i Heide Park! Jeg trasket rundt med de yngste ungdommene, og jeg hadde det så utrolig moro sammen med dem! Jeg fikk virkelig sansen for dem. Allerede før parken åpnet snakket jeg alltid så godt og varmt om den koselig karusellen "Bobbahn", så vi ble enige om å ta den først. Men til min store skuffelse var den ikke i stand. Litt av en nedtur - "Bobbahn" er jo Heide Park for min del! Vemodig måtte jeg finne meg i realitetens vonde sannhet og finne en annen karusell.
Vi ble enige om å stikke til en annen karusell med mange loopener. Jeg syns den så litt spennende ut, men jeg nølte på stedet mens de som skulle ta den begynte å gå. Plutselig kom et par av jentene Isabella og Maria, tilbake og dro meg med - de syntes visstnok de så på meg at jeg ville være med, hehe. Det viste seg at karusellen var helt harmløs. Jeg fikk litt av dette ekle suget i magen i første bakke, samt at jeg trodde beina mine skulle rives av opptil flere ganger pga karusellens konstruksjon, men det gikk jo selvfølgelig veldig greit. Dette var mye mindre verre enn forventet, og jeg bestemte meg derfor for å gå løs på en av de verste karusellene i parken; selveste Colossos!
Colossos er VERDENS bratteste karusell laget i tre - hele 61 grader rett ned! Til tross for den fryktfulle banen bygde ikke nervene seg så mye opp i ventekøen - den tok jo hele TO TIMER!! Det var faktisk helt drøyt, men det gikk likevel veldig greit med godt selskap. Det var perioder tiden kunne gå veldig fort der vi utfordret klokkens sene minutter med å synge (til alle andres stirrende blikk, haha!), speiding etter andre gospelfolk både før og etter oss i køen, og gode samtaler.
Plutselig var tiden inne, og det var da jeg virkelig kjente det begynte å krible i magen! Men det var ikke ett eneste alternativ å backe ut nå; jeg visste at jeg skulle overvinne frykten, og jeg skulle iallfall ikke ha ventet i to timer forgjeves! Jeg satte meg inn i vognen ved siden av Nicolay, og like etter begynte karusellen å trille. På veien opp - som for alles informasjon gikk både skremmende fort og skremmende høyt - brukte jeg tiden fornuftig på selvsnakk; "pust rolig....fokuser på pusten....dette går bra....bare pust....". Plutselig var vi på toppen, men istedenfor å nyte den sikkert vakre utsikten fra høyden, festet blikket mitt seg på punktet 'helt der nede' som vi snart skulle til. Det ble ikke det beste blikket jeg hadde hatt, men mer rakk jeg ikke å tenke før vi fór nedover! Å hui, som det gikk!! Jeg lettet fra setet mitt under de tre første bakkene og jeg klarte nesten ikke å puste pga den enorme luftmotstanden! Etter ha blitt dratt opp, ned, hit og dit hvor jeg gjennom hele turen gapte av denne utrolige opplevelsen, ble vi plutselig ferdige. Jeg ble kjempefornøyd med å ha gjennomført den - det ble vi alle! Deretter hadde vi ikke tid til andre karuseller, så vi gikk tilbake til bussene, tilfredsstilte med dagens opplevelser, utfordringer mestret og komfortsonen waay behind in the past!
Så var det tid for den siste bussreisen på 6 timer før vi ankom Untersontheim og våre første vertsfamilier. Da vi omsider nærmet oss stedet, kjørte en moped inn rett foran oss med et norsk flagg og en plakat hvor det stod "Follow me". Hehe, våre tyske venner finner alltid på noe sprell hver gang vi kommer - vi blir like fascinerte over kreativiteten deres hvert år! Etter å ha båret ut bager og fått samlet oss i kirken var det tid for å komme seg til vertsfamilien sin. Vi ble møtt av ei vennlig dame og datteren hennes som kjørte oss den drøye milen hjem til dem - til et bakeri!! De eide nemlig sitt eget bakeri! Vi kom inn til baren deres hvor vi også møtte den hyggelige faren i huset. Foreldrene slet litt med engelsken, så det gikk en del i tysk med Iselin. Det var helt greit for min del - jeg vet jo det er gøy for Iselin å praktisere tysken sin. Etter et godt måltid fant vi sengen og gjorde oss klare for en ny dag med turneens første konsert!
26/7: Like a dream come true + turneens første konsert!
Etter en god nattesøvn og deilig dusj gikk Iselin og jeg ned til frokost som bestod av ferske rundstykker fra bakeriet. Vi følte oss virkelig veldig spesielle der vi fikk pådekket frokostbord mens de andre kundene i baren bare satt med glassene sine, hehe. Mens vi spiste frokost forteller vertsmoren oss at til lunsj kunne vi stikke inn i rommet ved siden av og ta hva vi ville. Det syntes vi var utrolig kult; de hadde jo sitt eget bakeri, så vi regnet med at naborommet var lageret til alle bakevarene. Det viste seg at vi tok feil - det var nemlig noe enda mer utrolig enn det! Da vi hadde spist oss mette tar vertsmoren oss med til naborommet, og da jeg fikk se hva rommet bestod av, måtte jeg virkelig ta meg sammen for å ikke ta helt av!! Rommet vi kom i var nemlig - hold pusten! - en dagligvarebutikk! Tenk dere den følelsen av å gå inn i en butikk vel vitende at du kan ta hva som helst - og da mener jeg virkelig hva som helst!! - uten å måtte tenke på prisen! Den følelsen fikk Iselin og jeg kjenne på i dag! Seriøst, vi måtte skjerpe oss for å ikke ta helt av der vi gikk barbeint og i sokkelesten og kikket rundt i fruktdisken, kjekshyllene, melkevarene og ferskvaredisken. Vi tok oss hver vår banan, ferskt rundstykke, yoghurt, og drikkeflaske, samt en liten pakke med energibarer på deling. Etter å ha bestemt lunsjen ga vi vertsmoren vår en god klem før vi stakk opp på rommet vårt. Tenk det; slike ting skjer bare i filmer - og én sjelden gang i Bellas liv, hehe!
Den årlige kveldskonserten i Affalterbach gikk like strålende som alltid! Vi fikk til og med høre at til å være turneens første konsert var den overraskende bra! Det var jo koselig. Etter konserten løp Heggen Gospel ut av kirken til en flott applaus fra salen. Mens gospelgjengens energiske stemning brer seg rundt i omgivelsene, huker plutselig en tysk jentegjeng tak i meg og spør om jeg vil ta bilde med dem. Det hadde jeg selvfølgelig ikke noe imot! Da vi hadde tatt bildet spurte de meg om jeg hadde instagram, haha! Jeg fikk også høre at jeg liknet på Nicky Minaj - bare at jeg var mye penere. Hva skjer med det hele tiden? Bare i løpet av sommeren har jeg fått to tilbakemeldinger på at jeg likner henne - og når jeg ser bilder av henne merker jeg det er vanskelig å ta det som et kompliment, haha..
Da jeg hjalp med å rigge ned, kommer plutselig Geir bort til meg og sier: "Du er så flink! Du smiler som alltid, bra jobbet!" Åh, det var dagens glad-melding!! Jeg bar og trillet utstyr til bussen og løp tilbake for å hente mer. Tro det eller ei, men for meg var det fantastisk å kunne gjøre dette - uten å få vondt i beina! Ikke lenge etter kom også en av de tyske mennene herifra, en av dem som er med på å stelle i stand for Heggen Gospel slik at vi skal ha det best mulig, bort til meg og sier: "Isn't your sister here?" Selv om jeg aldri har snakket med ham før, husker jeg ham fra hvert år - og det er virkelig koselig at man husker meg også!
27/06: Knesmerter og gjensyn med mine tyske venner!
Under frokosten kom en av vertsfamiliens sønner, David, innom. Han virket som et utrolig hyggelig og vennlig menneske! Dagens lunsj fra butikken bestod av to rundstykker, en yoghurt og en banan - hvis du skulle lure, hehe. På vei til Gemaindehaus (hvor vi alltid skulle møte), samkjørte vi med en annen vertsfamilie. Under samtalens gang fortalte jeg at jeg hadde vært med i Heggen Gospel i 7-8 år. "Oh, then you started when you were 8-9 years old then?" fikk jeg til svar. Så trodde visst han også at jeg var 16-17 år gammel, haha. Men jeg har funnet ut at jeg ikke lenger kan ta meg nær av slike ting lenger, bare ta det med et smil. Det er jo faktisk litt moro å se reaksjonen til folk når jeg sier hvor gammel jeg egentlig er; en overrasket utbrytelse som i "oi, det hadde jeg ikke trodd!" samtidig som vedkommende prøver å holde seg høflig, hehe!
Dagens første konsert skulle holdes på "fengselsskolen", og vi får like god respons der hvert år! Vi fikk høre at de hadde mange konserter på denne skolen, men det var akkurat oss de husket siden vi strålte og ga energi til publikumet! Publikumet reiste seg allerede etter 2.-3. sang, og skrek og ville høre mer av oss! Etter konserten forteller rektor at hun ville begynne å gi oss tre gensere hvert år, fordi da er vi nødt til å komme tilbake hele 33 ganger for at alle skulle få! Haha, så nydelig!! Da gospelgjengen samlet seg utenfor for lunsjing og raspeballspilling, kom barna og ville ha autografene våre - både på ark og armer. Det er alltid like koselig å komme hit, vi blir alltid tatt så varmt imot.
Det som var ganske kjipt, var at jeg fikk vondt i kneet under oppvarmingen på denne skolen (skulle utføre 10 spensthopp, og fikk selvfølgelig vondt på det 9. hopp), noe som jeg måtte kjenne på resten av kvelden og de neste dagene. Etter konserten tok vi turen til det velkjente stedet Hermuthausen, og jeg la meg ned på teppet og slappet av med tanke på det vonde kneet mens jeg leste mer i Bibelen. Plutselig kjenner jeg at noen dulter vennlig borti meg og jeg titter nysgjerrig opp. Da så jeg en dame jeg dro kjensel på fra de tidligere turneene hvor vi har vært her. "Hi, Anabel, so nice to meet you again!", begynte hun. Hun visste til og med hva jeg het! Da var det egentlig ganske flaut at ikke jeg husket hennes navn. Vi snakket litt sammen før mine to tyske gode venninner, Anni og Julia, kom! Da vi hadde konsert her for første gang for 5 år siden, kom ei beskjeden jente bort til meg og spurte om jeg hadde lyst til å være hennes pen-pal, og siden har vi holdt kontakten. Hun og venninnen hennes, Anni, kom på besøk til meg i fjor sommer, og de snakker stadig om at jeg må komme på besøk til dem utenom turneen! Hvem skulle ha trodd at jeg skulle bli så godt kjent med dem?
Etter å ha ligget så å si hele dagen, merket jeg til min store fortvilelse at kneet bare ble vondere og vondere - og nå var det akkurat tid for konsert. Ikke hadde jeg tatt med meg knestøtte, den lå igjen hos vertsfamilien, og kneet føltes totalt ustabilt; jeg stolte ikke på den ett sekund. Dette må nok ha vært den konserten jeg hadde smilt minst under hittil, fordi jeg måtte hele tiden konsentrere meg om hvordan jeg stod med beina. Jeg la så å si all vekt på venstrekne, noe som førte til at jeg ble fort sliten, og likevel kom den forferdelig smertestrømmen gjennom høyrekneet ved hver minste uforsiktighet. Men når jeg er på scenen setter jeg alltid meg og mine behov til sist, og jeg gjorde mitt beste på å ta på meg min strålende maske: Jeg fulgte og beveget meg etter takten, gjorde de "obligatoriske" bevegelsene til sangene, og smilte så godt og mye jeg kunne - selv om tårene rant nedover kinnet mitt grunnet den vonde smerten kneet ga meg.
28/06: Shopping i Schwäbisch Hall!
Etter nok en vellykket skolekonsert bega vi oss til Schwäbisch Hall - nå var det tid for shopping! Det var jammen koselig å være her igjen. Kneet var heldigvis noe bedre i dag, og jeg hadde på meg knestøtten i hele dag, så det hjalp veldig. Jeg fartet rundt sammen med en liten gjeng bestående av Mari Emilie, Tobias og Iselin, og til tider også Dag Kristian og Vegard. Etter at vi hadde lett byen rundt etter en minibank satte vi oss ned og spiste litt. Deretter gikk vi av sted til den fantastiske butikken Müller. Den har virkelig alt mulig! Som Iselin så herlig sa: "Hvis du har gått deg vill i byen, bare stikk til Müller; der vil du garantert finne andre gospelfolk!" Haha, det er faktisk så sant!
På kvelden hadde Arild ord for kvelden, og de var like kloke og vise som alltid! Etter kveldssamlingen kom Arild bort til Iselin og meg og ga oss en skikkelig god Arild-klem før han sa: "Det er så godt å ha dere med." Det gjorde virkelig godt å høre! Virkelig.
29/06: Hovedkonsert i Untersontheim!
Dagen begynte med en fantastisk bibeltime med Arild, og den var helt utrolig bra!! Han snakket om "Fader Vår", og det var utrolig spennende og interessant! Jeg tok heldigvis mange og gode notater fra denne timen slik at jeg ikke vil glemme det han fortalte.
På kvelden var det klart for hovedkonsert. Jeg møtte også på noen av mine tidligere vertsfamilier, både Christine og Thomas, og det var utrolig hyggelig å snakke med dem igjen! På konserten hadde jeg heldigvis ikke særlig store smerter i kneet (hadde på meg knestøtte, så det hjalp veldig på å få følelsen av stabilitet), så jeg klarte å fokusere mer på å smile. Og det gjorde jeg! Etter konserten kom Kari bort til meg og ga meg en klem før hun sa at det alltid var godt å se på meg, fordi jeg stråler og smiler hele tiden! Selv når vi synger rolige sanger, og de fleste dabber av med smilingen, gjør ikke jeg det! Også Frida, en av korets to fantastiske dirigenter, sa at jeg var så søt på scenen fordi jeg alltid smilte, og at hvis det var fra noen hun kunne få energi fra, var det å se på meg! Slike tilbakemeldinger gjør virkelig underverker på selvfølelsen min! Det betyr så utrolig mye for meg.
30/06: Avreise til Grimmelfingen!
Så var den siste dagen i Untersontheim kommet før vi skulle begi oss videre til Grimmelfingen og til nye vertsfamilier. Vi rakk likevel en koselig gudstjeneste i den gode kirken i Untersontheim som gir meg så mange gode minner. Det var en veldig fin gudstjeneste i regi av vår tyske venn Alfred og Arild. Arild var så utrolig herlig da han fungerte som tolk for alle de tyske som snakket! Jeg digger ham, rett og slett. Deretter dro vi tilbake til vertsfamilien for en siste gang hvor vi spiste et hyggelig og stort familiemåltid.
Forresten! Da vi kjørte inn til Grimmelfingen hang det et norsk flagg der, samt at jeg fikk øye på en plakat om Heggen Gospel! Pga det store afrohåret mitt la jeg også merke til at jeg var avbildet - og det fra bussvinduet i fart! Jeg syns det var litt stas med denne PR'en i Tyskland, og enda mer stas at de hadde valgt bilde av blant andre meg!
Da alle var kommet tilbake til Gemaindehaus pakket vi inn i bussene, og ikke lenge etter dro vi til Grimmelfingen. Da vi ankom møtestedet fikk jeg også sett min tyske og gode venn Jonathan, og han hadde virkelig forandret seg siden forrige gang jeg så ham! Positivt, altså; han var blitt en utrolig flott person! Da vi ble ropt opp til vertsfamiliene, ble vi møtt av en glad tenåringsjente som kjørte oss hjem til henne. Her ble vi presentert for hennes gjestfrie foreldre og deres andre hyggelige datter. De hadde aldri vært vertsfamilie før, og de var så utrolig søte!!
På kvelden var det duket klart for nok en konsert. Her møtte jeg Büchler-familien også, og det var så hyggelig å snakke med dem igjen!! Konserten gikk veldig bra. Geir kom faktisk bort til meg igjen, ga meg en klem og roste meg for utstrålingen min! Det gjorde så utrolig godt for meg.
1/07: Konsert på NYTT sted + ten-singske leker!
Denne dagen skulle vi ha konsert på en helt ny skole. Da var det derfor vårt ansvar å lage en god konsert. Vi var jo helt nye for elevene, og elevene var nok derfor mest sannsynlig kritiske og avventende på det de hadde i vente. Likevel klarte vi faktisk å skape en heidundranes bra konsert, og elevene klappet og jublet for oss! Jeg kunne se noen filmet oss med mobilkameraene sine, og de ga oss stående applaus på flere av sangene våre! For en utrolig god opplevelse. Vi ble invitert hit til neste år også, samt at de betalte inngangsbilletten til hele gospelfolket til badeland!
Dette var den desidert varmeste dagen i Tyskland hittil, og det var derfor så godt å være i badeland! Jeg badet litt sammen med Mari Emilie, Nicolay, Camilla og Simen, og det var utrolig moro! Vi svømte bort på en brygge og koste oss med fiskene som bet oss i tærne (neida!). Jeg fikk stupt litt også. Fra barndommen av har jeg alltid hatt en form for vannskrekk, men jeg gjør mitt beste på å bli kvitt den. Selv om det tok lang tid før jeg endelig stupte inn i vannet, gjorde jeg det - og det flere ganger! Den eneste måten å bli kvitt en redsel, både for magesuget under karuseller og vann for min del, er å stå overfor dem. Det er faktisk ganske vanskelig til tider, men jøje meg hvor deilig mestringsfølelse det gir!
Så var det tid for ten-singske leker! Noen tyskere ble med oss, og til min store glede ble Jonathan med på gruppen vår! I år gikk lekene ut på alt fra tautrekkingskonkurranse, quiz, artig skostafett og avisstafett. Jeg følte vi klarte oss egentlig veldig greit. Vi vant skostafetten og fikk noen poeng på avisstafetten. Til hele gruppas store overraskelse vant vi årets Ten-singske leker!! Helt utrolig, jeg tror det kom som en overraskelse på oss alle, hehe. For en gøyal opplevelse!
2/07: Grand Prix!
Vi hadde en ny skolekonsert, denne gangen utendørs i den stekende varmen. Frida fortalte oss før konsertstart at hvis vi holdt på å besvime var det bedre å gå ut av koret enn å pine seg selv, og at vi måtte drikke mye vann. Konserten gikk heldigvis bra og ingen besvimte. Men under konserten merket jeg at jeg hadde veldig vondt bakerst i tanngarden i munnen. Jeg vet jeg pleier å få ekstra vondt når jeg smiler mye - noe jeg hadde gjort en masse på denne turneen allerede. Det var ikke så ille på denne tiden - det skulle bli verre! Mye verre.
Deretter dro vi til Dettingen og møtte våre tredje og siste vertsfamilie. Vi fikk den samme vertsfamilien vi har hatt flere år på rad, fordi de alltid ber oss om å komme tilbake til dem. Utrolig koselig! Da vi kom hjem til henne, snakket vi derfor sammen som om vi var gode venner! Det var utrolig hyggelig, og hun er jo så gjestfri og vennlig.
På kvelden var det tid for den vanlige underholdningsarrangementet "Grand Prix"! Det går ut på at alle i gospelen kan bidra med innslag, og det kan være ALT mulig! Det kan være alt fra vakre sanger, nydelige danser, komiske trylletriks, interne humorinnslag, eller noe som er så latterlig at det faktisk bare blir morsomt! Hvert år er det alltid noen som finner på noe artig; jeg kan se tilbake på innslagene "Salt", "Stek!" og den minnerike "Super Mario"-innslaget som jeg faktisk var med på å finne på (har du Facebook, kan du se innslaget HER)! Tidligere har Analin og jeg også opptrådt på disse arrangementene, alltid i duetter.
Det var jo faktisk på Grand Prix i 2007 (tror jeg det var) at Analin og jeg stod for første gang frem og sang "Breakin' Free" - det var først da vi fikk vår store breakthrough i sangkarrieren vår. Jeg kan fortsatt huske da dirigenten for det neste året - altså 2008 - kom bort til oss etter at vi hadde sunget og sa at han ikke visste at vi kunne synge, og at vi derfor måtte være solister til neste år. For en opplevelse! Det var nemlig den gangen på Grand Prix Analin og jeg ble virkelig oppdaget for første gang.
I år skulle jeg - for første gang - synge helt alene. Joda, jeg har jo sunget alene tidligere, men det er faktisk bare på folkehøyskolen hvor ingen kjenner Analin. Her i gospelmiljøet har man bare hørt stemmen min i duetter sammen med Analin, aldri stemmen min spesielt. Hvordan ville man like stemmen min? Eller ville man synes den ikke var noe til tess siden den ikke hadde den samme klangen som når jeg synger med Analin? Det er lenge siden jeg har vært så nervøs når jeg skal opp på en scene - og dette var jo bare for det trygge gospelmiljøet! Jeg skalv i beina, hendene ristet og stemmen var enda mer skjelven enn vanlig mens jeg sang. Det var nok fordi jeg følte så stort prestasjonspress denne gangen. Jeg ville jo så gjerne at gospelfolket skulle like stemmen min - og det uten Analins hjelp. Det var jo ikke det store innslaget, men det betydde nok mer for meg enn gospelen noen gang kan tenke seg. Og jeg kan trygt si at jeg aldri hadde turt å stå der på scenen hadde det ikke vært for den gode selvtilliten Haugetun Folkehøyskole har gitt meg på at stemmen min er fin alene også! Opptredenen gikk vel greit. Jeg følte jeg bommet litt her og der, men jeg fikk da en god applaus, flere varme smil, stående applaus fra et par stk som har betydd mye for meg på turneen, og mange gode tilbakemeldinger og klapp på skulderen! Det gledet min gode og sarte sjel.
3/07: Nedbrutt, men flott avslutningskonsert!
I dag nådde jeg toppen på smerteterskelen angående tannpinen, og den hadde begynt samme natt. Jeg husker jeg ganske brått våknet av den grufulle smerten om natten. Jeg hadde en konstant sterk smerte bakerst i tanngarden på høyre side, samt at en ny smertestrøm inntok hver gang jeg beveget tennene eller svelget - først da fant jeg ut hvor ofte man egentlig svelget! Ikke klarte jeg å sovne igjen heller siden det gjorde så vondt. Jeg tror jeg gråt i en time den natten. Heldigvis kom jeg på at jeg hadde fått smertestillende av Helge dagen før, og den lå i sekken. Jeg stod derfor opp, gikk inn på kjøkkenet og fikk svelget paracet'en med et glass vann. Da jeg la meg igjen satte jeg på iPoden i ørene mine og prøvde å sove videre. Hvis jeg fokuserte på musikken, ville jeg kanskje ikke tenke så mye over tannverket. Det funket, og jeg klarte å komme inn i en lett søvn frem til alarmen ringte bare 2-3 timer senere.
Frokosten gikk som vanlig, helt til vertsmoren satte seg ned ved siden av oss og nesten alvorlig spurte oss: "How are you - really?", akkurat som om hun forventet noe mer en "I'm fine, thanks". Da kom jeg på at under nattens vonde minutter glemte jeg å fjerne paracet-emballasjen fra kjøkkenet, og det var nok den hun siktet til. Jeg fortalte henne derfor om denne tannpinen jeg hadde hatt i det siste, og jeg tror det egentlig var bra at jeg fikk gjort det. Jeg klarte jo ikke å nesten ikke å tygge, det var vondt å svelge, og for ikke å snakke om å måtte åpne munnen for å spise frokosten! Iselin var nødt til å ta deler av rundstykket mitt siden jeg ikke klarte å spise det opp selv. Da vertsmoren ble klar over dette, behøvde hun ikke å lure på hva som skjedde der vi vekslet maten mellom oss, og hun ga meg til og med yoghurt jeg kunne spise og å ta med til niste istedenfor! Det hjalp mye, og jeg merket jeg nesten ble på gråten av den gode omtenksomheten hennes.
Dagen gikk til shoppebyen Ulm. Jeg var ikke i shoppehumør, så jeg var spent på hva jeg skulle fordrive den timevis lange turen i Ulm. Egentlig hang jeg ikke med noen spesielle mens vi gikk rundt i byen. Jeg gikk litt for meg selv, og hang meg på noen jeg møtte på veien. Jeg fant alltid godt selskap, både med de energiske og flotte 8. klassingene, gode Simen og den herlige trioen bestående av Tobias, Vegard og Iselin. Jeg fikk jo ikke noen problemer med å tenke på noe annet enn tannpinen sammen med mine gode venner! Og da jeg var så blakk at jeg ikke hadde råd til en milkshake engang, spanderer Nicolay en på meg! Utrolig hyggelig, jeg er så glad jeg ble kjent med ham på denne turneen.
På kvelden var det tid for turneens avslutningskonsert i Dettingen. Jeg hadde klart å ta en smertestillende i perfekt tid i forveien, så jeg hadde ikke så vondt da vi sang! Men tablettene strekker jo bare ut smerteterskelen - tannen vil fortsatt verke like herlig når tabletten slutter å virke. Selv om jeg visste at all denne syngingen og smilingen ville gi vonde konsekvenser i ettertid, var det ikke et alternativ å ikke smile og stråle under konserten! Ikke på aller siste konsert. Jeg smilte og hadde det gøy på scenen - så fikk jeg ta konsekvensen av det siden. Hvis du vil høre en av sangene fra konserten, trykk HER!
Daniel kom også på avslutningskonserten, og det var en stor fornøyelse å snakke med ham igjen! Han ga meg en gave jeg skulle gi hjem til foreldrene mine, samt noen norske mynter han ikke hadde bruk for lenger nå som han var tilbake i Tyskland. Deretter inviterte han Iselin og meg til å besøke ham. Iselin hadde ikke lyst, så mens hun dro hjem til vertsfamilien ble jeg med på en liten snartur innom Daniels hus. Han var jo vertsfamilie for meg på turné i to år, i 2008 og 2009, og så har Daniel bodd hos oss en gang, samt at vi har møttes nå mens han har studert norsk dette halvåret. Daniel er nok den tyske vennen jeg kjenner aller best blant alle mine venner fra Tyskland. Da vi kom hjem til Daniel møtte foreldrene hans meg, og det var et gledelig gjensyn. De inviterte meg inn, og jeg fikk muligheten til å "finne frem" i huset. Det er jo så utrolig mange ganger, rom og dører - og stankelbein, haha! - i huset! Åh, som jeg løp rundt i ekstase etter hvert som minnene tok tak i meg igjen, og jeg fikk ikke utbrutt nok "åå, så koselig!!", "aww, den husker jeg!!", eller noe liknende - og det gjerne i en imponerende lys stemme i forhold til at vi hadde avslutningskonsert samme kveld! Det var så koselig å være her igjen, og Daniel måtte smile og le av den voldsomme begeistringen jeg fylte rommene jeg entret.
Ikke så altfor lenge etter kjørte Daniel meg tilbake til vertsfamilien min, der hvor vertsmoren og Iselin visstnok hadde pratet tysk med hverandre, og vertsmoren var tydelig imponert over Iselins uttalelse! Det var moro å høre, jeg tror Iselin er mye flinkere enn det hun forteller vertsfamiliene. Jeg merker jeg er så stolt av Iselin og hennes talent og interesse for tysk! Etter å ha pakket ferdig bagen min, ble jeg omsider klar for sengen. Jeg kjente allerede litt smerter i munnen, men ikke nok til at jeg ville ta smertestillende....ikke enda iallfall. Jeg la det istedenfor på sengekanten sammen med en flaske med vann slik at jeg kunne være forberedt på nattens uforutsigbarheter denne gangen.
4/07: Tid for hjemreise.
Til min store lettelse våknet jeg ikke i smerte denne natten, men det ble verre ved frokostbordet. Selv da jeg delte rundstykket i tre skiver, slet jeg med å åpne munnen høyt nok for å få det i meg. Men jeg klarte å spise alt sammen selv - uten hjelp fra Iselin, hehe! Det gikk bare veldig sakte.
Da vi kom inn i kirken i Dettingen for aller siste gang, fikk vi gjennomført turneens årlige morgengymnastikk sammen med Geir! Geir er helt fantastisk, og denne gymnastikken tar faktisk like bra av hver gang!
Deretter hadde vi en lang busstur i vente. Tannen var fortsatt vond og jeg kviet meg for å svelge, men jeg ønsket ikke å ta så mange smertestillende heller - jeg tok jo opptil 2-4 hver dag, og jeg merket jeg mislikte å måtte ta dem sterkt. Jeg pusset tennene mine på den første fergen, til en forandring fra de andre turneene. Da både slapp jeg køen når alle skal pusse på den neste 15-minutters lange fergeturen, og jeg slapp å bekymre meg for at andre skulle legge merke til at det gjorde vondt for meg å pusse tennene. Deretter gikk jeg ut på dekk. Det var folk rundt meg, ikke gospelfolk though, men det var egentlig litt godt å se utover vannet i mine egne tanker. Jeg tenkte over livet mitt og satte meg en del spørsmål som jeg ikke kan få svar på. Ikke enda. Til slutt ba jeg en bønn til Gud før jeg trasket inn igjen, og da var det straks tid for å vende tilbake til bussen igjen.
5/07: Ankomst Vikersund og hjem.
På siste fergen mellom Danmark og Sverige (rett ved midnattstider) var det stor kø på toalettet, men heldigvis hadde jeg pusset ferdig tennene, så jeg slapp dette stresset. Jeg snakket litt med Geir på fergen, han er blant de få som visste om tannverket mitt. Han spurte hvordan det gikk med tannen min, og jeg svarte jeg hadde nettopp tatt en ny paracet, men at det fortsatt gjorde vondt. Siden vi var inne på temaet, spurte jeg ham også om jeg kunne få nye paracet siden jeg hadde tatt alle de andre. Han sa han skulle gi meg det da vi skulle stoppe rett etter fergen.
Resten av turen gikk veldig fint. Jeg fikk smertestillende av Geir, men jeg følte jeg ikke hadde så vondt at jeg ønsket å ta dem enda. Deretter sov jeg hele veien til vi kom til frokostpausen i Norge igjen. Her klarte jeg faktisk å åpne munnen stort nok til å spise brødskiver, og gjett om det var godt! Jeg tror jeg spiste fire brødskiver, haha! Etter å ha vært igjennom den gode, lange, og absolutt tradisjonelle dokøen på bensinstasjonen like i nærheten, satte vi turen videre til Vikersund uten stopp. Da vi kom frem bar vi ut utstyr både på Kulturhuset og Menighetssenteret før vi hentet bagasjen vår. Og etter at vi hadde sagt 'ha det bra' til og ønsket hverandre god sommer var det tid for å sette seg i bilen og kjøre den lille turen hjem til Askerud igjen. Takk for en flott turné i år igjen, mine kjære venner fra Heggen Gospel og Tyskland! Kanskje vi sees igjen på neste turné!
- Bella.
Det er egentlig ikke så mye mer å skrive enn at hele dagen foregikk i buss. Buss-buddyen min for hele turen var min gode venninne Iselin, og det var veldig koselig! Vi satt ikke heelt foran med tanke på den evinnelige reisesyken min - det var allerede noen som hadde kapret disse plassene. Likevel kunne jeg høre stemmen til Arild der foran, og da var jeg fornøyd! Dessuten viste jeg nesten ikke noe tegn til kvalme gjennom hele turen, og det kan jeg nok takke de flotte antikvalme-armbåndene som jeg hadde på meg under bussturene! Denne lange reisen gikk for det meste til å lese videre i Bibelen (henger så skamfullt langt etter for tiden, men jeg hadde planer om å catche opp sidene i løpet av turen), løse "Mikke Mus"-kryssord - noe som visstnok har rykte på seg for å være vanskeligere enn Donald-kryss, hehe - være med på en bilbingo og en quiz-greie jeg ikke dugde spikeren i, snakke med ungdommene rundt meg, spise og sove. Tiden går virkelig fort i godt selskap, og det kan jeg skrive under på at det er sant!
Mine gode og høye venn Vegard like før vi reiser fra Vikersund!
25/06: Magekribling i Heide Park og ankommelse Untersontheim!
Etter å ha tatt siste ferge fra Danmark-Tyskland var det kjøring til fornøyelsesparken Heide Park. Jeg husker jeg ble overrasket da vi endelig kom frem - jeg trodde vi bare hadde stoppet for en liten pause for bussjåførene, men det ble en irriterende lang ventepause. Når man sitter i en buss så lenge som vi gjør, føles det utrolig bortkastet å bare sitte på setet sitt hvis ikke bussen kjører. Da jeg omsider fikk meg til å se ut av vinduet, så jeg de kjente gjerdene rundt fornøyelsesparken, den runde, lille bygningen til toalettene og den åpne plassen med benker til frokost og raspeballspilling. For et godt syn! Jeg la meg tilbake i setet for å sove videre, vel fornøyd med å allerede ha lagt bak meg så mye av reisen.
Morgenen etter var det tid for å traske rundt i Heide Park! Jeg trasket rundt med de yngste ungdommene, og jeg hadde det så utrolig moro sammen med dem! Jeg fikk virkelig sansen for dem. Allerede før parken åpnet snakket jeg alltid så godt og varmt om den koselig karusellen "Bobbahn", så vi ble enige om å ta den først. Men til min store skuffelse var den ikke i stand. Litt av en nedtur - "Bobbahn" er jo Heide Park for min del! Vemodig måtte jeg finne meg i realitetens vonde sannhet og finne en annen karusell.
Vi ble enige om å stikke til en annen karusell med mange loopener. Jeg syns den så litt spennende ut, men jeg nølte på stedet mens de som skulle ta den begynte å gå. Plutselig kom et par av jentene Isabella og Maria, tilbake og dro meg med - de syntes visstnok de så på meg at jeg ville være med, hehe. Det viste seg at karusellen var helt harmløs. Jeg fikk litt av dette ekle suget i magen i første bakke, samt at jeg trodde beina mine skulle rives av opptil flere ganger pga karusellens konstruksjon, men det gikk jo selvfølgelig veldig greit. Dette var mye mindre verre enn forventet, og jeg bestemte meg derfor for å gå løs på en av de verste karusellene i parken; selveste Colossos!
Colossos er VERDENS bratteste karusell laget i tre - hele 61 grader rett ned! Til tross for den fryktfulle banen bygde ikke nervene seg så mye opp i ventekøen - den tok jo hele TO TIMER!! Det var faktisk helt drøyt, men det gikk likevel veldig greit med godt selskap. Det var perioder tiden kunne gå veldig fort der vi utfordret klokkens sene minutter med å synge (til alle andres stirrende blikk, haha!), speiding etter andre gospelfolk både før og etter oss i køen, og gode samtaler.
Den mektige karusellen Colossos!
Plutselig var tiden inne, og det var da jeg virkelig kjente det begynte å krible i magen! Men det var ikke ett eneste alternativ å backe ut nå; jeg visste at jeg skulle overvinne frykten, og jeg skulle iallfall ikke ha ventet i to timer forgjeves! Jeg satte meg inn i vognen ved siden av Nicolay, og like etter begynte karusellen å trille. På veien opp - som for alles informasjon gikk både skremmende fort og skremmende høyt - brukte jeg tiden fornuftig på selvsnakk; "pust rolig....fokuser på pusten....dette går bra....bare pust....". Plutselig var vi på toppen, men istedenfor å nyte den sikkert vakre utsikten fra høyden, festet blikket mitt seg på punktet 'helt der nede' som vi snart skulle til. Det ble ikke det beste blikket jeg hadde hatt, men mer rakk jeg ikke å tenke før vi fór nedover! Å hui, som det gikk!! Jeg lettet fra setet mitt under de tre første bakkene og jeg klarte nesten ikke å puste pga den enorme luftmotstanden! Etter ha blitt dratt opp, ned, hit og dit hvor jeg gjennom hele turen gapte av denne utrolige opplevelsen, ble vi plutselig ferdige. Jeg ble kjempefornøyd med å ha gjennomført den - det ble vi alle! Deretter hadde vi ikke tid til andre karuseller, så vi gikk tilbake til bussene, tilfredsstilte med dagens opplevelser, utfordringer mestret og komfortsonen waay behind in the past!
The gang of Heide Park! Dette var gjengen sin, det!
Så var det tid for den siste bussreisen på 6 timer før vi ankom Untersontheim og våre første vertsfamilier. Da vi omsider nærmet oss stedet, kjørte en moped inn rett foran oss med et norsk flagg og en plakat hvor det stod "Follow me". Hehe, våre tyske venner finner alltid på noe sprell hver gang vi kommer - vi blir like fascinerte over kreativiteten deres hvert år! Etter å ha båret ut bager og fått samlet oss i kirken var det tid for å komme seg til vertsfamilien sin. Vi ble møtt av ei vennlig dame og datteren hennes som kjørte oss den drøye milen hjem til dem - til et bakeri!! De eide nemlig sitt eget bakeri! Vi kom inn til baren deres hvor vi også møtte den hyggelige faren i huset. Foreldrene slet litt med engelsken, så det gikk en del i tysk med Iselin. Det var helt greit for min del - jeg vet jo det er gøy for Iselin å praktisere tysken sin. Etter et godt måltid fant vi sengen og gjorde oss klare for en ny dag med turneens første konsert!
26/7: Like a dream come true + turneens første konsert!
Etter en god nattesøvn og deilig dusj gikk Iselin og jeg ned til frokost som bestod av ferske rundstykker fra bakeriet. Vi følte oss virkelig veldig spesielle der vi fikk pådekket frokostbord mens de andre kundene i baren bare satt med glassene sine, hehe. Mens vi spiste frokost forteller vertsmoren oss at til lunsj kunne vi stikke inn i rommet ved siden av og ta hva vi ville. Det syntes vi var utrolig kult; de hadde jo sitt eget bakeri, så vi regnet med at naborommet var lageret til alle bakevarene. Det viste seg at vi tok feil - det var nemlig noe enda mer utrolig enn det! Da vi hadde spist oss mette tar vertsmoren oss med til naborommet, og da jeg fikk se hva rommet bestod av, måtte jeg virkelig ta meg sammen for å ikke ta helt av!! Rommet vi kom i var nemlig - hold pusten! - en dagligvarebutikk! Tenk dere den følelsen av å gå inn i en butikk vel vitende at du kan ta hva som helst - og da mener jeg virkelig hva som helst!! - uten å måtte tenke på prisen! Den følelsen fikk Iselin og jeg kjenne på i dag! Seriøst, vi måtte skjerpe oss for å ikke ta helt av der vi gikk barbeint og i sokkelesten og kikket rundt i fruktdisken, kjekshyllene, melkevarene og ferskvaredisken. Vi tok oss hver vår banan, ferskt rundstykke, yoghurt, og drikkeflaske, samt en liten pakke med energibarer på deling. Etter å ha bestemt lunsjen ga vi vertsmoren vår en god klem før vi stakk opp på rommet vårt. Tenk det; slike ting skjer bare i filmer - og én sjelden gang i Bellas liv, hehe!
Lunsjen min!
Den årlige kveldskonserten i Affalterbach gikk like strålende som alltid! Vi fikk til og med høre at til å være turneens første konsert var den overraskende bra! Det var jo koselig. Etter konserten løp Heggen Gospel ut av kirken til en flott applaus fra salen. Mens gospelgjengens energiske stemning brer seg rundt i omgivelsene, huker plutselig en tysk jentegjeng tak i meg og spør om jeg vil ta bilde med dem. Det hadde jeg selvfølgelig ikke noe imot! Da vi hadde tatt bildet spurte de meg om jeg hadde instagram, haha! Jeg fikk også høre at jeg liknet på Nicky Minaj - bare at jeg var mye penere. Hva skjer med det hele tiden? Bare i løpet av sommeren har jeg fått to tilbakemeldinger på at jeg likner henne - og når jeg ser bilder av henne merker jeg det er vanskelig å ta det som et kompliment, haha..
Likner jeg virkelig denne damen her?!
Da jeg hjalp med å rigge ned, kommer plutselig Geir bort til meg og sier: "Du er så flink! Du smiler som alltid, bra jobbet!" Åh, det var dagens glad-melding!! Jeg bar og trillet utstyr til bussen og løp tilbake for å hente mer. Tro det eller ei, men for meg var det fantastisk å kunne gjøre dette - uten å få vondt i beina! Ikke lenge etter kom også en av de tyske mennene herifra, en av dem som er med på å stelle i stand for Heggen Gospel slik at vi skal ha det best mulig, bort til meg og sier: "Isn't your sister here?" Selv om jeg aldri har snakket med ham før, husker jeg ham fra hvert år - og det er virkelig koselig at man husker meg også!
27/06: Knesmerter og gjensyn med mine tyske venner!
Under frokosten kom en av vertsfamiliens sønner, David, innom. Han virket som et utrolig hyggelig og vennlig menneske! Dagens lunsj fra butikken bestod av to rundstykker, en yoghurt og en banan - hvis du skulle lure, hehe. På vei til Gemaindehaus (hvor vi alltid skulle møte), samkjørte vi med en annen vertsfamilie. Under samtalens gang fortalte jeg at jeg hadde vært med i Heggen Gospel i 7-8 år. "Oh, then you started when you were 8-9 years old then?" fikk jeg til svar. Så trodde visst han også at jeg var 16-17 år gammel, haha. Men jeg har funnet ut at jeg ikke lenger kan ta meg nær av slike ting lenger, bare ta det med et smil. Det er jo faktisk litt moro å se reaksjonen til folk når jeg sier hvor gammel jeg egentlig er; en overrasket utbrytelse som i "oi, det hadde jeg ikke trodd!" samtidig som vedkommende prøver å holde seg høflig, hehe!
Skolebilde fra da jeg var 16-17 år gammel. Jeg har jo for så vidt i ikke endret meg mye siden den gang - bortsett fra håret. Høyden er jo omtrent den samme, og det spiller jo også veldig inn.
Dagens første konsert skulle holdes på "fengselsskolen", og vi får like god respons der hvert år! Vi fikk høre at de hadde mange konserter på denne skolen, men det var akkurat oss de husket siden vi strålte og ga energi til publikumet! Publikumet reiste seg allerede etter 2.-3. sang, og skrek og ville høre mer av oss! Etter konserten forteller rektor at hun ville begynne å gi oss tre gensere hvert år, fordi da er vi nødt til å komme tilbake hele 33 ganger for at alle skulle få! Haha, så nydelig!! Da gospelgjengen samlet seg utenfor for lunsjing og raspeballspilling, kom barna og ville ha autografene våre - både på ark og armer. Det er alltid like koselig å komme hit, vi blir alltid tatt så varmt imot.
Savnet makkeren min da! (intern)
Det som var ganske kjipt, var at jeg fikk vondt i kneet under oppvarmingen på denne skolen (skulle utføre 10 spensthopp, og fikk selvfølgelig vondt på det 9. hopp), noe som jeg måtte kjenne på resten av kvelden og de neste dagene. Etter konserten tok vi turen til det velkjente stedet Hermuthausen, og jeg la meg ned på teppet og slappet av med tanke på det vonde kneet mens jeg leste mer i Bibelen. Plutselig kjenner jeg at noen dulter vennlig borti meg og jeg titter nysgjerrig opp. Da så jeg en dame jeg dro kjensel på fra de tidligere turneene hvor vi har vært her. "Hi, Anabel, so nice to meet you again!", begynte hun. Hun visste til og med hva jeg het! Da var det egentlig ganske flaut at ikke jeg husket hennes navn. Vi snakket litt sammen før mine to tyske gode venninner, Anni og Julia, kom! Da vi hadde konsert her for første gang for 5 år siden, kom ei beskjeden jente bort til meg og spurte om jeg hadde lyst til å være hennes pen-pal, og siden har vi holdt kontakten. Hun og venninnen hennes, Anni, kom på besøk til meg i fjor sommer, og de snakker stadig om at jeg må komme på besøk til dem utenom turneen! Hvem skulle ha trodd at jeg skulle bli så godt kjent med dem?
Fv: Julia, meg og Anni.
Dårlig vær ute fører til koselig samling inne!
Fv: Simen, Vegard og Tobias.
Fv: Simen, Vegard og Tobias.
Fv: (Dag Kristian), meg, Siv Kaia og Iselin.
28/06: Shopping i Schwäbisch Hall!
Etter nok en vellykket skolekonsert bega vi oss til Schwäbisch Hall - nå var det tid for shopping! Det var jammen koselig å være her igjen. Kneet var heldigvis noe bedre i dag, og jeg hadde på meg knestøtten i hele dag, så det hjalp veldig. Jeg fartet rundt sammen med en liten gjeng bestående av Mari Emilie, Tobias og Iselin, og til tider også Dag Kristian og Vegard. Etter at vi hadde lett byen rundt etter en minibank satte vi oss ned og spiste litt. Deretter gikk vi av sted til den fantastiske butikken Müller. Den har virkelig alt mulig! Som Iselin så herlig sa: "Hvis du har gått deg vill i byen, bare stikk til Müller; der vil du garantert finne andre gospelfolk!" Haha, det er faktisk så sant!
Jeg kjøpte meg blant annet to cd'er på Müller
- jeg er kjempefornøyd med dem!
På kvelden hadde Arild ord for kvelden, og de var like kloke og vise som alltid! Etter kveldssamlingen kom Arild bort til Iselin og meg og ga oss en skikkelig god Arild-klem før han sa: "Det er så godt å ha dere med." Det gjorde virkelig godt å høre! Virkelig.
29/06: Hovedkonsert i Untersontheim!
Dagen begynte med en fantastisk bibeltime med Arild, og den var helt utrolig bra!! Han snakket om "Fader Vår", og det var utrolig spennende og interessant! Jeg tok heldigvis mange og gode notater fra denne timen slik at jeg ikke vil glemme det han fortalte.
På kvelden var det klart for hovedkonsert. Jeg møtte også på noen av mine tidligere vertsfamilier, både Christine og Thomas, og det var utrolig hyggelig å snakke med dem igjen! På konserten hadde jeg heldigvis ikke særlig store smerter i kneet (hadde på meg knestøtte, så det hjalp veldig på å få følelsen av stabilitet), så jeg klarte å fokusere mer på å smile. Og det gjorde jeg! Etter konserten kom Kari bort til meg og ga meg en klem før hun sa at det alltid var godt å se på meg, fordi jeg stråler og smiler hele tiden! Selv når vi synger rolige sanger, og de fleste dabber av med smilingen, gjør ikke jeg det! Også Frida, en av korets to fantastiske dirigenter, sa at jeg var så søt på scenen fordi jeg alltid smilte, og at hvis det var fra noen hun kunne få energi fra, var det å se på meg! Slike tilbakemeldinger gjør virkelig underverker på selvfølelsen min! Det betyr så utrolig mye for meg.
Julia kom på hovedkonserten! Her
sammen med søsteren hennes Luisa.
30/06: Avreise til Grimmelfingen!
Så var den siste dagen i Untersontheim kommet før vi skulle begi oss videre til Grimmelfingen og til nye vertsfamilier. Vi rakk likevel en koselig gudstjeneste i den gode kirken i Untersontheim som gir meg så mange gode minner. Det var en veldig fin gudstjeneste i regi av vår tyske venn Alfred og Arild. Arild var så utrolig herlig da han fungerte som tolk for alle de tyske som snakket! Jeg digger ham, rett og slett. Deretter dro vi tilbake til vertsfamilien for en siste gang hvor vi spiste et hyggelig og stort familiemåltid.
Forresten! Da vi kjørte inn til Grimmelfingen hang det et norsk flagg der, samt at jeg fikk øye på en plakat om Heggen Gospel! Pga det store afrohåret mitt la jeg også merke til at jeg var avbildet - og det fra bussvinduet i fart! Jeg syns det var litt stas med denne PR'en i Tyskland, og enda mer stas at de hadde valgt bilde av blant andre meg!
Selve plakaten!
Avslutningskonsert i Dettingen 2011!
Neimen; er det ikke Analin og meg!?
Da alle var kommet tilbake til Gemaindehaus pakket vi inn i bussene, og ikke lenge etter dro vi til Grimmelfingen. Da vi ankom møtestedet fikk jeg også sett min tyske og gode venn Jonathan, og han hadde virkelig forandret seg siden forrige gang jeg så ham! Positivt, altså; han var blitt en utrolig flott person! Da vi ble ropt opp til vertsfamiliene, ble vi møtt av en glad tenåringsjente som kjørte oss hjem til henne. Her ble vi presentert for hennes gjestfrie foreldre og deres andre hyggelige datter. De hadde aldri vært vertsfamilie før, og de var så utrolig søte!!
Den koselige jenta i huset; Isabella,
her sammen med Iselin og meg!
På kvelden var det duket klart for nok en konsert. Her møtte jeg Büchler-familien også, og det var så hyggelig å snakke med dem igjen!! Konserten gikk veldig bra. Geir kom faktisk bort til meg igjen, ga meg en klem og roste meg for utstrålingen min! Det gjorde så utrolig godt for meg.
1/07: Konsert på NYTT sted + ten-singske leker!
Denne dagen skulle vi ha konsert på en helt ny skole. Da var det derfor vårt ansvar å lage en god konsert. Vi var jo helt nye for elevene, og elevene var nok derfor mest sannsynlig kritiske og avventende på det de hadde i vente. Likevel klarte vi faktisk å skape en heidundranes bra konsert, og elevene klappet og jublet for oss! Jeg kunne se noen filmet oss med mobilkameraene sine, og de ga oss stående applaus på flere av sangene våre! For en utrolig god opplevelse. Vi ble invitert hit til neste år også, samt at de betalte inngangsbilletten til hele gospelfolket til badeland!
Dette var den desidert varmeste dagen i Tyskland hittil, og det var derfor så godt å være i badeland! Jeg badet litt sammen med Mari Emilie, Nicolay, Camilla og Simen, og det var utrolig moro! Vi svømte bort på en brygge og koste oss med fiskene som bet oss i tærne (neida!). Jeg fikk stupt litt også. Fra barndommen av har jeg alltid hatt en form for vannskrekk, men jeg gjør mitt beste på å bli kvitt den. Selv om det tok lang tid før jeg endelig stupte inn i vannet, gjorde jeg det - og det flere ganger! Den eneste måten å bli kvitt en redsel, både for magesuget under karuseller og vann for min del, er å stå overfor dem. Det er faktisk ganske vanskelig til tider, men jøje meg hvor deilig mestringsfølelse det gir!
Så var det tid for ten-singske leker! Noen tyskere ble med oss, og til min store glede ble Jonathan med på gruppen vår! I år gikk lekene ut på alt fra tautrekkingskonkurranse, quiz, artig skostafett og avisstafett. Jeg følte vi klarte oss egentlig veldig greit. Vi vant skostafetten og fikk noen poeng på avisstafetten. Til hele gruppas store overraskelse vant vi årets Ten-singske leker!! Helt utrolig, jeg tror det kom som en overraskelse på oss alle, hehe. For en gøyal opplevelse!
2/07: Grand Prix!
Vi hadde en ny skolekonsert, denne gangen utendørs i den stekende varmen. Frida fortalte oss før konsertstart at hvis vi holdt på å besvime var det bedre å gå ut av koret enn å pine seg selv, og at vi måtte drikke mye vann. Konserten gikk heldigvis bra og ingen besvimte. Men under konserten merket jeg at jeg hadde veldig vondt bakerst i tanngarden i munnen. Jeg vet jeg pleier å få ekstra vondt når jeg smiler mye - noe jeg hadde gjort en masse på denne turneen allerede. Det var ikke så ille på denne tiden - det skulle bli verre! Mye verre.
Deretter dro vi til Dettingen og møtte våre tredje og siste vertsfamilie. Vi fikk den samme vertsfamilien vi har hatt flere år på rad, fordi de alltid ber oss om å komme tilbake til dem. Utrolig koselig! Da vi kom hjem til henne, snakket vi derfor sammen som om vi var gode venner! Det var utrolig hyggelig, og hun er jo så gjestfri og vennlig.
På kvelden var det tid for den vanlige underholdningsarrangementet "Grand Prix"! Det går ut på at alle i gospelen kan bidra med innslag, og det kan være ALT mulig! Det kan være alt fra vakre sanger, nydelige danser, komiske trylletriks, interne humorinnslag, eller noe som er så latterlig at det faktisk bare blir morsomt! Hvert år er det alltid noen som finner på noe artig; jeg kan se tilbake på innslagene "Salt", "Stek!" og den minnerike "Super Mario"-innslaget som jeg faktisk var med på å finne på (har du Facebook, kan du se innslaget HER)! Tidligere har Analin og jeg også opptrådt på disse arrangementene, alltid i duetter.
Super Mario! Her er jeg i turkis jakke forkledd
som en fisk som vil spise Super Mario, hehe.
Det var jo faktisk på Grand Prix i 2007 (tror jeg det var) at Analin og jeg stod for første gang frem og sang "Breakin' Free" - det var først da vi fikk vår store breakthrough i sangkarrieren vår. Jeg kan fortsatt huske da dirigenten for det neste året - altså 2008 - kom bort til oss etter at vi hadde sunget og sa at han ikke visste at vi kunne synge, og at vi derfor måtte være solister til neste år. For en opplevelse! Det var nemlig den gangen på Grand Prix Analin og jeg ble virkelig oppdaget for første gang.
I år skulle jeg - for første gang - synge helt alene. Joda, jeg har jo sunget alene tidligere, men det er faktisk bare på folkehøyskolen hvor ingen kjenner Analin. Her i gospelmiljøet har man bare hørt stemmen min i duetter sammen med Analin, aldri stemmen min spesielt. Hvordan ville man like stemmen min? Eller ville man synes den ikke var noe til tess siden den ikke hadde den samme klangen som når jeg synger med Analin? Det er lenge siden jeg har vært så nervøs når jeg skal opp på en scene - og dette var jo bare for det trygge gospelmiljøet! Jeg skalv i beina, hendene ristet og stemmen var enda mer skjelven enn vanlig mens jeg sang. Det var nok fordi jeg følte så stort prestasjonspress denne gangen. Jeg ville jo så gjerne at gospelfolket skulle like stemmen min - og det uten Analins hjelp. Det var jo ikke det store innslaget, men det betydde nok mer for meg enn gospelen noen gang kan tenke seg. Og jeg kan trygt si at jeg aldri hadde turt å stå der på scenen hadde det ikke vært for den gode selvtilliten Haugetun Folkehøyskole har gitt meg på at stemmen min er fin alene også! Opptredenen gikk vel greit. Jeg følte jeg bommet litt her og der, men jeg fikk da en god applaus, flere varme smil, stående applaus fra et par stk som har betydd mye for meg på turneen, og mange gode tilbakemeldinger og klapp på skulderen! Det gledet min gode og sarte sjel.
50/50-innslaget: Geniale magikere!
Fv: Lina og Dina.
Fv: Lina og Dina.
Sminke-innslaget - Vegard ble så nyydelig, atte, hehe!
Fv: Sondre, Vegard og Bendik.
Og til sist, men absolutt ikke minst: Gutta i tights! Priceless!!
Fv: Jan Erik og Simen. Vegard var også med.
3/07: Nedbrutt, men flott avslutningskonsert!
I dag nådde jeg toppen på smerteterskelen angående tannpinen, og den hadde begynt samme natt. Jeg husker jeg ganske brått våknet av den grufulle smerten om natten. Jeg hadde en konstant sterk smerte bakerst i tanngarden på høyre side, samt at en ny smertestrøm inntok hver gang jeg beveget tennene eller svelget - først da fant jeg ut hvor ofte man egentlig svelget! Ikke klarte jeg å sovne igjen heller siden det gjorde så vondt. Jeg tror jeg gråt i en time den natten. Heldigvis kom jeg på at jeg hadde fått smertestillende av Helge dagen før, og den lå i sekken. Jeg stod derfor opp, gikk inn på kjøkkenet og fikk svelget paracet'en med et glass vann. Da jeg la meg igjen satte jeg på iPoden i ørene mine og prøvde å sove videre. Hvis jeg fokuserte på musikken, ville jeg kanskje ikke tenke så mye over tannverket. Det funket, og jeg klarte å komme inn i en lett søvn frem til alarmen ringte bare 2-3 timer senere.
Frokosten gikk som vanlig, helt til vertsmoren satte seg ned ved siden av oss og nesten alvorlig spurte oss: "How are you - really?", akkurat som om hun forventet noe mer en "I'm fine, thanks". Da kom jeg på at under nattens vonde minutter glemte jeg å fjerne paracet-emballasjen fra kjøkkenet, og det var nok den hun siktet til. Jeg fortalte henne derfor om denne tannpinen jeg hadde hatt i det siste, og jeg tror det egentlig var bra at jeg fikk gjort det. Jeg klarte jo ikke å nesten ikke å tygge, det var vondt å svelge, og for ikke å snakke om å måtte åpne munnen for å spise frokosten! Iselin var nødt til å ta deler av rundstykket mitt siden jeg ikke klarte å spise det opp selv. Da vertsmoren ble klar over dette, behøvde hun ikke å lure på hva som skjedde der vi vekslet maten mellom oss, og hun ga meg til og med yoghurt jeg kunne spise og å ta med til niste istedenfor! Det hjalp mye, og jeg merket jeg nesten ble på gråten av den gode omtenksomheten hennes.
Dagen gikk til shoppebyen Ulm. Jeg var ikke i shoppehumør, så jeg var spent på hva jeg skulle fordrive den timevis lange turen i Ulm. Egentlig hang jeg ikke med noen spesielle mens vi gikk rundt i byen. Jeg gikk litt for meg selv, og hang meg på noen jeg møtte på veien. Jeg fant alltid godt selskap, både med de energiske og flotte 8. klassingene, gode Simen og den herlige trioen bestående av Tobias, Vegard og Iselin. Jeg fikk jo ikke noen problemer med å tenke på noe annet enn tannpinen sammen med mine gode venner! Og da jeg var så blakk at jeg ikke hadde råd til en milkshake engang, spanderer Nicolay en på meg! Utrolig hyggelig, jeg er så glad jeg ble kjent med ham på denne turneen.
På kvelden var det tid for turneens avslutningskonsert i Dettingen. Jeg hadde klart å ta en smertestillende i perfekt tid i forveien, så jeg hadde ikke så vondt da vi sang! Men tablettene strekker jo bare ut smerteterskelen - tannen vil fortsatt verke like herlig når tabletten slutter å virke. Selv om jeg visste at all denne syngingen og smilingen ville gi vonde konsekvenser i ettertid, var det ikke et alternativ å ikke smile og stråle under konserten! Ikke på aller siste konsert. Jeg smilte og hadde det gøy på scenen - så fikk jeg ta konsekvensen av det siden. Hvis du vil høre en av sangene fra konserten, trykk HER!
Daniel kom også på avslutningskonserten, og det var en stor fornøyelse å snakke med ham igjen! Han ga meg en gave jeg skulle gi hjem til foreldrene mine, samt noen norske mynter han ikke hadde bruk for lenger nå som han var tilbake i Tyskland. Deretter inviterte han Iselin og meg til å besøke ham. Iselin hadde ikke lyst, så mens hun dro hjem til vertsfamilien ble jeg med på en liten snartur innom Daniels hus. Han var jo vertsfamilie for meg på turné i to år, i 2008 og 2009, og så har Daniel bodd hos oss en gang, samt at vi har møttes nå mens han har studert norsk dette halvåret. Daniel er nok den tyske vennen jeg kjenner aller best blant alle mine venner fra Tyskland. Da vi kom hjem til Daniel møtte foreldrene hans meg, og det var et gledelig gjensyn. De inviterte meg inn, og jeg fikk muligheten til å "finne frem" i huset. Det er jo så utrolig mange ganger, rom og dører - og stankelbein, haha! - i huset! Åh, som jeg løp rundt i ekstase etter hvert som minnene tok tak i meg igjen, og jeg fikk ikke utbrutt nok "åå, så koselig!!", "aww, den husker jeg!!", eller noe liknende - og det gjerne i en imponerende lys stemme i forhold til at vi hadde avslutningskonsert samme kveld! Det var så koselig å være her igjen, og Daniel måtte smile og le av den voldsomme begeistringen jeg fylte rommene jeg entret.
Vi bodde hos Daniel i år 2008! Åja, her har jeg røket venstre korsbånd, og
dette året var begynnelsen på skademarerittet som enda ikke har tatt slutt.
Fv: meg, Silje Kristine, Analin og Daniel.
Fv: meg, Silje Kristine, Analin og Daniel.
Den uhyggelige korridoren mellom do og vask som vi alltid
løp igjennom! Var alltid like skummelt hver kveld, haha!
Det koselige værelset hvor vi samlet oss på kvelden sammen med Daniel og spiste litt godt kveldsmåltid mens vi lo oss gjennom mange gode og interne festligheter før vi fant sengen. Åå, gode minner!
Ikke så altfor lenge etter kjørte Daniel meg tilbake til vertsfamilien min, der hvor vertsmoren og Iselin visstnok hadde pratet tysk med hverandre, og vertsmoren var tydelig imponert over Iselins uttalelse! Det var moro å høre, jeg tror Iselin er mye flinkere enn det hun forteller vertsfamiliene. Jeg merker jeg er så stolt av Iselin og hennes talent og interesse for tysk! Etter å ha pakket ferdig bagen min, ble jeg omsider klar for sengen. Jeg kjente allerede litt smerter i munnen, men ikke nok til at jeg ville ta smertestillende....ikke enda iallfall. Jeg la det istedenfor på sengekanten sammen med en flaske med vann slik at jeg kunne være forberedt på nattens uforutsigbarheter denne gangen.
4/07: Tid for hjemreise.
Til min store lettelse våknet jeg ikke i smerte denne natten, men det ble verre ved frokostbordet. Selv da jeg delte rundstykket i tre skiver, slet jeg med å åpne munnen høyt nok for å få det i meg. Men jeg klarte å spise alt sammen selv - uten hjelp fra Iselin, hehe! Det gikk bare veldig sakte.
Da vi kom inn i kirken i Dettingen for aller siste gang, fikk vi gjennomført turneens årlige morgengymnastikk sammen med Geir! Geir er helt fantastisk, og denne gymnastikken tar faktisk like bra av hver gang!
Deretter hadde vi en lang busstur i vente. Tannen var fortsatt vond og jeg kviet meg for å svelge, men jeg ønsket ikke å ta så mange smertestillende heller - jeg tok jo opptil 2-4 hver dag, og jeg merket jeg mislikte å måtte ta dem sterkt. Jeg pusset tennene mine på den første fergen, til en forandring fra de andre turneene. Da både slapp jeg køen når alle skal pusse på den neste 15-minutters lange fergeturen, og jeg slapp å bekymre meg for at andre skulle legge merke til at det gjorde vondt for meg å pusse tennene. Deretter gikk jeg ut på dekk. Det var folk rundt meg, ikke gospelfolk though, men det var egentlig litt godt å se utover vannet i mine egne tanker. Jeg tenkte over livet mitt og satte meg en del spørsmål som jeg ikke kan få svar på. Ikke enda. Til slutt ba jeg en bønn til Gud før jeg trasket inn igjen, og da var det straks tid for å vende tilbake til bussen igjen.
Nydelig solnedgang - kameraet
fikk bare ikke catchet øyeblikket.
5/07: Ankomst Vikersund og hjem.
På siste fergen mellom Danmark og Sverige (rett ved midnattstider) var det stor kø på toalettet, men heldigvis hadde jeg pusset ferdig tennene, så jeg slapp dette stresset. Jeg snakket litt med Geir på fergen, han er blant de få som visste om tannverket mitt. Han spurte hvordan det gikk med tannen min, og jeg svarte jeg hadde nettopp tatt en ny paracet, men at det fortsatt gjorde vondt. Siden vi var inne på temaet, spurte jeg ham også om jeg kunne få nye paracet siden jeg hadde tatt alle de andre. Han sa han skulle gi meg det da vi skulle stoppe rett etter fergen.
Resten av turen gikk veldig fint. Jeg fikk smertestillende av Geir, men jeg følte jeg ikke hadde så vondt at jeg ønsket å ta dem enda. Deretter sov jeg hele veien til vi kom til frokostpausen i Norge igjen. Her klarte jeg faktisk å åpne munnen stort nok til å spise brødskiver, og gjett om det var godt! Jeg tror jeg spiste fire brødskiver, haha! Etter å ha vært igjennom den gode, lange, og absolutt tradisjonelle dokøen på bensinstasjonen like i nærheten, satte vi turen videre til Vikersund uten stopp. Da vi kom frem bar vi ut utstyr både på Kulturhuset og Menighetssenteret før vi hentet bagasjen vår. Og etter at vi hadde sagt 'ha det bra' til og ønsket hverandre god sommer var det tid for å sette seg i bilen og kjøre den lille turen hjem til Askerud igjen. Takk for en flott turné i år igjen, mine kjære venner fra Heggen Gospel og Tyskland! Kanskje vi sees igjen på neste turné!
- Bella.
Åh, det minner meg om den eneste turnéen jeg har vært med på (med BusSing, da), og nå gleder jeg meg mer til å dra på tur med Ten Sing igjen!! Er jo 16 dager til ;) Ikke at det er noen turné sånn sett, men festival, og det er nesten like bra;) (mye buss da også, haha)
SvarSlettGuro!! Så koselig å høre fra deg igjen:D Så spennende med festivalen! Ja, det er noe spesielt med miljøet i Ten-Sing-kor; alltid like trygt og herlig:) Du må kose deg masse på "turneen" og bussturene, Guro! Jeg håper du får en fin tur:)
SvarSlett