Det som EGENTLIG hendte (tvillingfellen).
Ok, nå har jeg fått snakket med Analin etter at hun kom hjem fra jobb, og da fikk jeg høre litt hva kollegene hennes hadde fortalt, samt at jeg har kommet meg litt etter tabbene jeg gjorde. Da jeg hentet Analin etter jobb, fortalte jeg min versjon av det som hendte, og hun fortalte kollegenes opplevelser og tanker rundt det som skjedde. Nå som jeg har fått et mer helhetlig uttrykk av alt, er det enklere å fortelle om det også. Her er derfor historien slik som det egentlig hendte:
PS: Jeg anbefaler deg å lese forrige innlegg (HER) for å skjønne historien bedre.
På forhånd hadde Analin fortalt meg at det bare var sjefen hennes, Odd, som skulle være i rommet når jeg kom. Uheldigvis kom vi litt sent, noe som gjorde at det allerede var tre andre menn som også satt der, noe som medførte til at jeg ble enda mer nervøs. Alt var også så annerledes enn det jeg hadde forestilt meg; bordet jeg skulle sette meg ved, var mye mindre enn forventet, og jeg brukte mye energi på å trekke til meg alle sanseinntrykkene som møtte meg i dette fullstendig ukjente rommet. Det ble derfor til at jeg mestret å gå rett forbi plassen "min" og sette meg ved siden av en annen enn Odd som jeg egentlig skulle ha gjort. ("husk at du skal sette deg på HØYRE side av Odd, slik at han kommer på din VENSTRE - og du skal sitte på den eneste brune stolen i rommet!" - Analin). Likevel fikk jeg en av folkene på min venstre side - selv om det ikke var Odd. Siden jeg ikke klarte å tenke klart på denne tiden på grunn av den enormt sterke nervøsiteten som bare ble større og større innvendig, bare antok jeg at jeg kunne fortsette planen videre som planlagt. Av en eller annen merkelig grunn trodde jeg at jeg hadde satt meg på riktig plass også. Nå i ettertid fikk jeg jo også høre at mannen jeg hadde på min venstre side hadde sagt til Analin at han ikke hadde skjønt hvorfor jeg absolutt måtte sitte ved siden av ham, haha! For en feiltakelse - og verre skulle det bli!
Foran meg var det en kaffekopp; en hvit kopp uten noe mønster, akkurat som hadde Analin fortalt meg. Jeg tok tak i den, men Odd ga meg den riktige koppen som stod der jeg egentlig skulle ha sittet. Jeg helte oppi kaffe i koppen mens hendene ristet av nervøsitet; jeg var helt sikker på at dette skulle avsløre meg! Mens jeg satt og hold rundt kaffekoppen (drakk særdeles lite siden jeg ikke liker kaffe), fortsatte jeg på planen min. Jeg skulle spørre Odd om hvordan gårsdagens malingsjobb gikk; Odd som skulle ha sittet ved min venstre side. Mhm, gjett hva jeg mestret å gjøre; jeg begynte altså da å prate med mannen som altså satt ved min venstre side, men som IKKE var Odd:
"Ja, hvordan gikk malerjobben i går?"
"Hm?"
" Hvordan gikk malerjobben i går?"
"Joda, den gikk bra....."
"Og pølsene, var de gode?"
"Hm?"
Her husker jeg at jeg ble ganske forundret over at han ikke skjønte hva jeg sa - jeg satt jo rett ved siden av ham, og jeg ønsket jo ikke å trekke så altfor mye oppmerksomhet rundt denne situasjonen heller. "Var pølsene gode?"
"Joda, de var gode de...."
I ettertid skjønte jeg jo at han bare hadde jattet med meg, noe jeg egentlig kan være veldig glad for. Hva om han ikke hadde gjort det? Da hadde jeg jo blitt totalt avslørt: "Hva er det du snakker om, Analin?!" Hvis han hadde utbrutt dette, hva skulle jeg da ha svart?! Nå fikk jeg også høre fra Analin hva kollegene hadde fortalt rundt akkurat denne hendelsen, og da fikk jeg vite at vedkommende trodde at 'nå hadde det virkelig tørnet for henne', men at han bare hadde jattet med meg likevel. Odd forstod at jeg hadde misset totalt i settingen, og dermed skjønte at dette ikke kunne være Analin, men meg. Som skrevet i forrige innlegg visste han om at vi ville gjøre denne tvillingfellen en gang, bare ikke når. Heldigvis avslørte han meg ikke, men heller hjalp meg videre i fellen vår.
[[I mens, i jentegarderoben hvor Analin befant seg: Hun hadde kontakt med Oda, den andre jenta som også har sommerjobb her i kommunen, over mobil. Hun skulle jo ha vært i møterommet hvor de andre kollegene deres og jeg var, visst hva som foregikk og holdt Analin oppdatert. Dessverre hadde Oda klart å forsove seg akkurat denne dagen, så hun kom ikke før mye senere. Analin fortalte meg derfor i ettertid at hun også var kjempenervøs for hva som hendte inne på møterommet. Hadde folk avslørt meg? Hadde alt bare blitt en kjempefiasko? Kanskje hun skulle komme inn med det samme? Eller hadde jeg klart å oppholde dem med min falske identitet? Analin valgte å vente til Oda kom, slik at de sammen kunne komme. Men da måtte hun vente enda litt til...]]
Odd ga meg kortstokken som Analin pleide å legge kabaler med, fordi han tenkte det ville berolige meg litt. Mens jeg satte opp kabalen så Odd at jeg la den oppå brødfjølen som lå rett foran meg, så han tok den vennlig vekk slik at jeg fikk brukt bordet istedenfor. Da skjønte han hvor tydelig nervøs jeg måtte ha vært på denne tiden. Herlighet, jeg var jo nesten et nervevrak - jeg klarte jo ikke å tenke fornuftig i det hele tatt, haha! Heldigvis slapp skjelvingen i hendene seg etter hvert som jeg fikk fokuset på kabalen, og jeg klarte å slappe mer av. De andre kollegene pratet i sitt tempo, og jeg smilte og så på dem når jeg følte det føltes riktig, ellers fortsatte jeg med kabalspillingen min. Likevel undret jeg meg over hvor Oda ble av, men jeg turte ikke å se opp på klokken som hang på veggen. Jeg bare regnet med at hun kom snart...
Etter en liten evighet kom det en bil rett utenfor. Kollegene i rommet snudde seg mot bilen og spøkte om at alle måtte stirre på sinkerne. Ut av bilen kom Oda og Analin, og de kom bort mot oss. Analin fortalte meg nå etter jobb at hun fikk store og forunderlige blikk av kollegene hennes når de ikke skjønte hvem dette kunne være; det var jo skremmende lik Analin, men likevel satt jo hun her sammen med dem... Da de entret rommet, klappet Analin meg på skulderen og takket "Anabel" for at jeg hadde vært her for henne så lenge. Da kom reaksjonene; det var spesielt én jeg kan huske som virkelig lo hjertelig og godt av det hele. Det var nok ham som ble mest lurt av dem alle. De andre, bortsett fra Odd, hadde også blitt lurt, og alle gliste og lo av hele spøken de etter hvert skjønte de hadde blitt ofre for, hehe!
Til tross for de latterlige tabbene jeg gjorde underveis som virkelig kunne ha vært med på å ødelegge hele fellen, ble den så godt som vellykket likevel! Selv om Odd avslørte oss, fortalte han det ikke til de andre, men bare fortsatte med på spøken. Da fikk jeg plutselig en som hjalp meg med å berolige meg slik at jeg kunne fatte kontroll over meg selv igjen, og det tror jeg var veldig godt for min del. Jeg ble litt skuffet over tabbene jeg gjorde denne morgenen da jeg dro hjem igjen etter fellen vår, men da Analin og jeg fikk lagt frem for hverandre alt som egentlig skjedde i rommet da hun var ferdig på jobb, lo vi bare av hele historien. Det er jo slike minner vi kan se tilbake til med smil og latter. For selv om alt ikke gikk perfekt, ble det jo vellykket likevel, og jeg vil nok le av den latterlig dumme feiltakelsen jeg gjorde, samt at jeg vil stolt se tilbake på stuntet jeg gjorde. Jeg mener; jeg kjente ingen av folkene som satt ved bordet, rommet var totalt ukjent, og jeg visste jo egentlig ikke at Odd ble etter hvert på min side under fellen. Jeg følte meg fullstendig alene, og likevel mestret jeg å holde løpet ut! Det er jo egentlig ganske moro å tenke tilbake til!
- Bella.
"You cannot discover new oceans unless you have the courage to lose sight of the shore."
PS: Jeg anbefaler deg å lese forrige innlegg (HER) for å skjønne historien bedre.
På forhånd hadde Analin fortalt meg at det bare var sjefen hennes, Odd, som skulle være i rommet når jeg kom. Uheldigvis kom vi litt sent, noe som gjorde at det allerede var tre andre menn som også satt der, noe som medførte til at jeg ble enda mer nervøs. Alt var også så annerledes enn det jeg hadde forestilt meg; bordet jeg skulle sette meg ved, var mye mindre enn forventet, og jeg brukte mye energi på å trekke til meg alle sanseinntrykkene som møtte meg i dette fullstendig ukjente rommet. Det ble derfor til at jeg mestret å gå rett forbi plassen "min" og sette meg ved siden av en annen enn Odd som jeg egentlig skulle ha gjort. ("husk at du skal sette deg på HØYRE side av Odd, slik at han kommer på din VENSTRE - og du skal sitte på den eneste brune stolen i rommet!" - Analin). Likevel fikk jeg en av folkene på min venstre side - selv om det ikke var Odd. Siden jeg ikke klarte å tenke klart på denne tiden på grunn av den enormt sterke nervøsiteten som bare ble større og større innvendig, bare antok jeg at jeg kunne fortsette planen videre som planlagt. Av en eller annen merkelig grunn trodde jeg at jeg hadde satt meg på riktig plass også. Nå i ettertid fikk jeg jo også høre at mannen jeg hadde på min venstre side hadde sagt til Analin at han ikke hadde skjønt hvorfor jeg absolutt måtte sitte ved siden av ham, haha! For en feiltakelse - og verre skulle det bli!
Foran meg var det en kaffekopp; en hvit kopp uten noe mønster, akkurat som hadde Analin fortalt meg. Jeg tok tak i den, men Odd ga meg den riktige koppen som stod der jeg egentlig skulle ha sittet. Jeg helte oppi kaffe i koppen mens hendene ristet av nervøsitet; jeg var helt sikker på at dette skulle avsløre meg! Mens jeg satt og hold rundt kaffekoppen (drakk særdeles lite siden jeg ikke liker kaffe), fortsatte jeg på planen min. Jeg skulle spørre Odd om hvordan gårsdagens malingsjobb gikk; Odd som skulle ha sittet ved min venstre side. Mhm, gjett hva jeg mestret å gjøre; jeg begynte altså da å prate med mannen som altså satt ved min venstre side, men som IKKE var Odd:
"Ja, hvordan gikk malerjobben i går?"
"Hm?"
" Hvordan gikk malerjobben i går?"
"Joda, den gikk bra....."
"Og pølsene, var de gode?"
"Hm?"
Her husker jeg at jeg ble ganske forundret over at han ikke skjønte hva jeg sa - jeg satt jo rett ved siden av ham, og jeg ønsket jo ikke å trekke så altfor mye oppmerksomhet rundt denne situasjonen heller. "Var pølsene gode?"
"Joda, de var gode de...."
I ettertid skjønte jeg jo at han bare hadde jattet med meg, noe jeg egentlig kan være veldig glad for. Hva om han ikke hadde gjort det? Da hadde jeg jo blitt totalt avslørt: "Hva er det du snakker om, Analin?!" Hvis han hadde utbrutt dette, hva skulle jeg da ha svart?! Nå fikk jeg også høre fra Analin hva kollegene hadde fortalt rundt akkurat denne hendelsen, og da fikk jeg vite at vedkommende trodde at 'nå hadde det virkelig tørnet for henne', men at han bare hadde jattet med meg likevel. Odd forstod at jeg hadde misset totalt i settingen, og dermed skjønte at dette ikke kunne være Analin, men meg. Som skrevet i forrige innlegg visste han om at vi ville gjøre denne tvillingfellen en gang, bare ikke når. Heldigvis avslørte han meg ikke, men heller hjalp meg videre i fellen vår.
[[I mens, i jentegarderoben hvor Analin befant seg: Hun hadde kontakt med Oda, den andre jenta som også har sommerjobb her i kommunen, over mobil. Hun skulle jo ha vært i møterommet hvor de andre kollegene deres og jeg var, visst hva som foregikk og holdt Analin oppdatert. Dessverre hadde Oda klart å forsove seg akkurat denne dagen, så hun kom ikke før mye senere. Analin fortalte meg derfor i ettertid at hun også var kjempenervøs for hva som hendte inne på møterommet. Hadde folk avslørt meg? Hadde alt bare blitt en kjempefiasko? Kanskje hun skulle komme inn med det samme? Eller hadde jeg klart å oppholde dem med min falske identitet? Analin valgte å vente til Oda kom, slik at de sammen kunne komme. Men da måtte hun vente enda litt til...]]
Odd ga meg kortstokken som Analin pleide å legge kabaler med, fordi han tenkte det ville berolige meg litt. Mens jeg satte opp kabalen så Odd at jeg la den oppå brødfjølen som lå rett foran meg, så han tok den vennlig vekk slik at jeg fikk brukt bordet istedenfor. Da skjønte han hvor tydelig nervøs jeg måtte ha vært på denne tiden. Herlighet, jeg var jo nesten et nervevrak - jeg klarte jo ikke å tenke fornuftig i det hele tatt, haha! Heldigvis slapp skjelvingen i hendene seg etter hvert som jeg fikk fokuset på kabalen, og jeg klarte å slappe mer av. De andre kollegene pratet i sitt tempo, og jeg smilte og så på dem når jeg følte det føltes riktig, ellers fortsatte jeg med kabalspillingen min. Likevel undret jeg meg over hvor Oda ble av, men jeg turte ikke å se opp på klokken som hang på veggen. Jeg bare regnet med at hun kom snart...
Etter en liten evighet kom det en bil rett utenfor. Kollegene i rommet snudde seg mot bilen og spøkte om at alle måtte stirre på sinkerne. Ut av bilen kom Oda og Analin, og de kom bort mot oss. Analin fortalte meg nå etter jobb at hun fikk store og forunderlige blikk av kollegene hennes når de ikke skjønte hvem dette kunne være; det var jo skremmende lik Analin, men likevel satt jo hun her sammen med dem... Da de entret rommet, klappet Analin meg på skulderen og takket "Anabel" for at jeg hadde vært her for henne så lenge. Da kom reaksjonene; det var spesielt én jeg kan huske som virkelig lo hjertelig og godt av det hele. Det var nok ham som ble mest lurt av dem alle. De andre, bortsett fra Odd, hadde også blitt lurt, og alle gliste og lo av hele spøken de etter hvert skjønte de hadde blitt ofre for, hehe!
Til tross for de latterlige tabbene jeg gjorde underveis som virkelig kunne ha vært med på å ødelegge hele fellen, ble den så godt som vellykket likevel! Selv om Odd avslørte oss, fortalte han det ikke til de andre, men bare fortsatte med på spøken. Da fikk jeg plutselig en som hjalp meg med å berolige meg slik at jeg kunne fatte kontroll over meg selv igjen, og det tror jeg var veldig godt for min del. Jeg ble litt skuffet over tabbene jeg gjorde denne morgenen da jeg dro hjem igjen etter fellen vår, men da Analin og jeg fikk lagt frem for hverandre alt som egentlig skjedde i rommet da hun var ferdig på jobb, lo vi bare av hele historien. Det er jo slike minner vi kan se tilbake til med smil og latter. For selv om alt ikke gikk perfekt, ble det jo vellykket likevel, og jeg vil nok le av den latterlig dumme feiltakelsen jeg gjorde, samt at jeg vil stolt se tilbake på stuntet jeg gjorde. Jeg mener; jeg kjente ingen av folkene som satt ved bordet, rommet var totalt ukjent, og jeg visste jo egentlig ikke at Odd ble etter hvert på min side under fellen. Jeg følte meg fullstendig alene, og likevel mestret jeg å holde løpet ut! Det er jo egentlig ganske moro å tenke tilbake til!
- Bella.
"You cannot discover new oceans unless you have the courage to lose sight of the shore."
Kommentarer
Legg inn en kommentar