Retning mot operasjon.
I går var jeg hos en knespesialist på sykehuset. Ikke hos den forrige knespesialisten som både jeg hadde da korsbåndet i venstrekne røk, eller som Analin hadde under sine røkede korsbånd. Litt synd, i grunn, men damen som møtte meg var veldig hyggelig og vennlig, så det gikk så fint. Da var det egentlig bare å legge alle kortene på bordet, alt fra Jeg fortalte henne om knesituasjonen min fra begynnelsen av april og frem til nå, og jeg fikk frem disse punktene:
- Volleyballøkten hvor jeg skadet meg under de første minuttene av valgfaget; det var under mitt første hopp i kampen. Jeg skulle blokke en smash, og i satset kjenner jeg at det rører seg inne i kneet, og jeg faller sammen på gulvet. Dagen endte hos legevakten som fortalte meg at jeg hadde røket korsbåndet.
- USA-turen med mye vandring. Jeg fikk mye, plutselige og enormt sterke smerter i knærne. Jeg gjennomgikk dette omtrent en gang hver dag, og da føltes kneet totalt ustabilt.
- Mye hardtrening rett før turné slik at jeg slapp å ha smerter på selve turneen med Heggen Gospel. Jeg gikk hos fysioterapeut flere ganger i uken, samt at jeg trente mye på ELIXIA på egenhånd. Jeg trente maksimal muskelstyrke, noe som vil si at jeg la på store vekter på apparatene så jeg orket bare få repetisjoner, samt at jeg trente utholdenhet, både på ellipse og tredemølle.
- Likevel, til tross for så mye trening før turneen, viste det seg at jeg skulle få vondt på Tysklandsturneen. Det var da vi utførte spensthopp som oppvarming før en konsert. På mitt 9. hopp rørte det seg enda en gang inne i kneet, og jeg knakk sammen. Resten av dagen var forferdelig smertefullt for meg, og jeg stolte ikke på kneet i det hele tatt. De neste dagene som fulgte var heller ingen dans på roser.
- I tillegg har jeg også fått følelsen av at kneet er ustabilt. Ikke slik at det gjør vondt, men at jeg ikke tør å legge vekt på det fordi det føles som at kneet ved en liten uforsiktighet kan røre seg innvendig, og en ny strøm med smerter vil ta plass i kneet.
Knespesialisten min kom derfor frem til at hun skulle sende en henvisning til operasjon slik at jeg fikk den til høsten, kanskje ved september-tider, kanskje senere - det kom an på når de hadde tid. Hvis jeg følte at kneet var i en oppgangsperiode - at jeg følte at kneet var godt nok og ikke ønsket operasjon - når tiden nærmet seg, kunne jeg ringe sykehuset og avsette operasjonen. Istedet kunne jeg spørre om jeg kunne få en ny kontrolltime til etter jul for en ny sjekk og eventuelt da få satt meg opp til en ny operasjonstid. For min del kunne jeg ikke ha fått et bedre resultat! Nå kunne jeg enten velge å ta operasjonen i høst - eller vente til etter jul hvis jeg ønsker å få en operasjon i det hele tatt! Men hva var det jeg egentlig ønsket? Ønsker jeg operasjon?
Da jeg kom hjem fikk jeg noen råd og innspill fra både familie og venner. Da kom jeg frem til at jeg egentlig ønsker operasjon. Jeg mener; selv hvor hardt og målrettet jeg trente før turneen, både med fysioterapeut og på egenhånd, fikk jeg likevel veldig vondt under turen. Det var litt av en nedtur. Hva annet enn operasjon kan da hjelpe? Foreldrene mine foreslo at jeg kunne ta operasjonen etter jul en gang; det var kanskje dumt å operere når studiene nettopp har startet. Det hørtes ut som en god idé, men det var ett eller annet jeg følte ikke stemte likevel.
I dag var jeg hos fysioterapeuten min igjen, og da la jeg frem denne operasjonsoppdateringen. Han spurte meg hva knespesialisten hadde anbefalt meg, men jeg husket ikke om jeg hadde spurt henne om det. Dessuten var det kanskje vanskelig for henne å vite dette siden hun ikke kjenner til hvor mye jeg har slitt med mine slerkete knær og løse leddbånd opp igjennom alle mine ungdomsår. Derfor spurte jeg heller fysioterapeuten min om hva han syntes. Da sa han at han syns jeg burde gå for operasjon nå til høsten. Hvis jeg likevel har bestemt meg for operasjon, er det jo greit å ta den nå enn å måtte utsette det. Dessuten er det jo ikke sikkert jeg får operasjonen like etter jul; det kan jo gå flere måneder før operasjonen får en dato, og det kan jo være oppe i mars - og da er det kanskje eksamener rett rundt hjørnet. Da er det jo bedre å ta operasjonen tidlig når det heller er litt roligere på skolefronten. I tillegg kan jeg jo bruke vinteren på å trene inne på treningssenter og så smått begynne å løpe og sykle ute når våren kommer. Det ga jo fullstendig mening for meg!
Så nå er jeg ganske inn for operasjon denne høsten. At jeg går for den henvisningen til operasjon som jeg får i løpet av de neste ukene, regner jeg med. Guriland, jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg. Det skal jo bli deilig å endelig få operert, men jeg vet ikke om timingen passer. Hvordan skal jeg klare meg med opptrening, samt studiene oppå dette - og så bor jeg alene i Oslo!? Neida, jeg tar nok sorgene på forskudd; dette kommer nok til å gå så bra, så... Jada. Det bare må det.
- Bella.
- Volleyballøkten hvor jeg skadet meg under de første minuttene av valgfaget; det var under mitt første hopp i kampen. Jeg skulle blokke en smash, og i satset kjenner jeg at det rører seg inne i kneet, og jeg faller sammen på gulvet. Dagen endte hos legevakten som fortalte meg at jeg hadde røket korsbåndet.
- USA-turen med mye vandring. Jeg fikk mye, plutselige og enormt sterke smerter i knærne. Jeg gjennomgikk dette omtrent en gang hver dag, og da føltes kneet totalt ustabilt.
- Mye hardtrening rett før turné slik at jeg slapp å ha smerter på selve turneen med Heggen Gospel. Jeg gikk hos fysioterapeut flere ganger i uken, samt at jeg trente mye på ELIXIA på egenhånd. Jeg trente maksimal muskelstyrke, noe som vil si at jeg la på store vekter på apparatene så jeg orket bare få repetisjoner, samt at jeg trente utholdenhet, både på ellipse og tredemølle.
- Likevel, til tross for så mye trening før turneen, viste det seg at jeg skulle få vondt på Tysklandsturneen. Det var da vi utførte spensthopp som oppvarming før en konsert. På mitt 9. hopp rørte det seg enda en gang inne i kneet, og jeg knakk sammen. Resten av dagen var forferdelig smertefullt for meg, og jeg stolte ikke på kneet i det hele tatt. De neste dagene som fulgte var heller ingen dans på roser.
- I tillegg har jeg også fått følelsen av at kneet er ustabilt. Ikke slik at det gjør vondt, men at jeg ikke tør å legge vekt på det fordi det føles som at kneet ved en liten uforsiktighet kan røre seg innvendig, og en ny strøm med smerter vil ta plass i kneet.
Knespesialisten min kom derfor frem til at hun skulle sende en henvisning til operasjon slik at jeg fikk den til høsten, kanskje ved september-tider, kanskje senere - det kom an på når de hadde tid. Hvis jeg følte at kneet var i en oppgangsperiode - at jeg følte at kneet var godt nok og ikke ønsket operasjon - når tiden nærmet seg, kunne jeg ringe sykehuset og avsette operasjonen. Istedet kunne jeg spørre om jeg kunne få en ny kontrolltime til etter jul for en ny sjekk og eventuelt da få satt meg opp til en ny operasjonstid. For min del kunne jeg ikke ha fått et bedre resultat! Nå kunne jeg enten velge å ta operasjonen i høst - eller vente til etter jul hvis jeg ønsker å få en operasjon i det hele tatt! Men hva var det jeg egentlig ønsket? Ønsker jeg operasjon?
Da jeg kom hjem fikk jeg noen råd og innspill fra både familie og venner. Da kom jeg frem til at jeg egentlig ønsker operasjon. Jeg mener; selv hvor hardt og målrettet jeg trente før turneen, både med fysioterapeut og på egenhånd, fikk jeg likevel veldig vondt under turen. Det var litt av en nedtur. Hva annet enn operasjon kan da hjelpe? Foreldrene mine foreslo at jeg kunne ta operasjonen etter jul en gang; det var kanskje dumt å operere når studiene nettopp har startet. Det hørtes ut som en god idé, men det var ett eller annet jeg følte ikke stemte likevel.
I dag var jeg hos fysioterapeuten min igjen, og da la jeg frem denne operasjonsoppdateringen. Han spurte meg hva knespesialisten hadde anbefalt meg, men jeg husket ikke om jeg hadde spurt henne om det. Dessuten var det kanskje vanskelig for henne å vite dette siden hun ikke kjenner til hvor mye jeg har slitt med mine slerkete knær og løse leddbånd opp igjennom alle mine ungdomsår. Derfor spurte jeg heller fysioterapeuten min om hva han syntes. Da sa han at han syns jeg burde gå for operasjon nå til høsten. Hvis jeg likevel har bestemt meg for operasjon, er det jo greit å ta den nå enn å måtte utsette det. Dessuten er det jo ikke sikkert jeg får operasjonen like etter jul; det kan jo gå flere måneder før operasjonen får en dato, og det kan jo være oppe i mars - og da er det kanskje eksamener rett rundt hjørnet. Da er det jo bedre å ta operasjonen tidlig når det heller er litt roligere på skolefronten. I tillegg kan jeg jo bruke vinteren på å trene inne på treningssenter og så smått begynne å løpe og sykle ute når våren kommer. Det ga jo fullstendig mening for meg!
Så nå er jeg ganske inn for operasjon denne høsten. At jeg går for den henvisningen til operasjon som jeg får i løpet av de neste ukene, regner jeg med. Guriland, jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg. Det skal jo bli deilig å endelig få operert, men jeg vet ikke om timingen passer. Hvordan skal jeg klare meg med opptrening, samt studiene oppå dette - og så bor jeg alene i Oslo!? Neida, jeg tar nok sorgene på forskudd; dette kommer nok til å gå så bra, så... Jada. Det bare må det.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar