Anabels åpenbaring #4
Siden jeg sluttet på Haugetun har jeg gjort så mye jeg kunne for å verken tenke så mye eller så dypt på folkehøyskolen. Jeg ryddet ut av koffertene og bagene mine veldig fort, fikk orden på rommet og klesskapet, og blogget litt om den siste tiden på skolen, men alt skjedde på en måte bare på "overflaten". Jeg har enda ikke satt meg ordentlig ned og virkelig arbeidet med følelsene og tankene jeg sitter igjen med etter å ha blitt ferdig med mine to år på folkehøyskolen. Langt heller skrevet et fullstendig avslutningsinnlegg om Haugetun Folkehøyskole. Hvorfor jeg ikke har gjort det? Hvorfor jeg ikke har følt det inderlige savnet etter skolen som jeg vet flere av vennene mine her ifra har gått igjennom? Jeg har mine grunner.
I fjor på denne tiden slet jeg helt ekstremt med savnet og lengselen tilbake til skolen. Jeg telte dager, uker - til og med måneder! - til jeg kom tilbake til Haugetun igjen. Det var tragisk, jeg var tragisk, jeg vet det. Men jeg hadde det så tungt. Jeg tok derfor med meg denne lærdommen fra i fjor. Hvis jeg ikke druknet meg selv i alle de gode minnene jeg har fått i løpet av årene - hvis jeg tok på meg et skjold som vernet meg mot å ikke tenke dypt på Haugetun, kunne jeg kanskje klare å nyte sommeren og få det bedre enn i fjor. Og som sagt, så gjort. Istedenfor å bearbeide mine innerste og dypereliggende tanker og følelser om folkehøyskolen og menneskene herifra, rettet jeg blikket mitt mot nåtiden; mot familien min, jobben, hybelsøking, knærne, Heggen Gospel, og det å kunne være til støtte for mine venner som jeg vet trenger det. Jeg har faktisk klart å ha det veldig bra disse ukene! Likevel har jeg ikke følt meg helt fullstendig. Akkurat som om det er noe som manglet, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det.
Jeg har alltid tenkt at jeg må lage scrapbook fra mine to år på Haugetun Folkehøyskole. For det første slik at jeg kan se tilbake på de nydelige minnene og de fantastiske menneskene jeg har fått fra disse årene, og at jeg omsider kan få sortert alle løse ark og annet småtteri jeg har tatt vare på i løpet av årene. Problemet var bare å få kommet i gang: jeg visste nemlig det ville bli mye arbeid, og jeg visste at jeg måtte begynne å grave opp minnene mine her ifra igjen, noe som ville medføre til en sterk tankeprosess.
Likevel gikk jeg i gang, og jeg begynte med mitt første år! Jeg kjøpte en diger scrapbook slik at jeg kunne samle begge årene i én bok. Selv om man kanskje kunne ha trodd at jeg ville slite med å huske hva som skjedde på det første året, gikk det seg veldig godt til. Med mine tidligere blogginnlegg (de har jeg virkelig hatt stor bruk for selv også!) og komplimentsboken min, var det ikke vanskelig å hente tilbake alle de fantastiske og fabelaktige opplevelsene jeg fikk fra Haugetun. Det som ble krevende var å omsider måtte jobbe med det jeg lenge hadde prøvd å overse glatt de siste ukene; det å gå "under overflaten".
Plutselig ble alt veldig sterkt. Minnene kom sterkt tilbake til meg, og jeg fikk sterke følelser for både menneskene jeg ble har blitt kjent med og glad i og for selve skolen. Jeg begynte å lese gjennom flere blogginnlegg enn strengt tatt nødvendig, og jeg drømte meg tilbake til Haugetuns trygge internat. Med ett følte jeg meg svak ettersom minner, tanker og følelser stadig skylte hyppigere inn i meg, og det tok ikke lang tid før de første tårene trillet nedover kinnene mine. Og flere skulle det bli utover kvelden.
Etter flere timers følelsesladet arbeid både i dag og de andre dagene jeg har drevet med dette, ble jeg endelig ferdig: jeg ble endelig ferdig med å feste inn bilder og andre minnerike lapper og premiesaker jeg fikk på mitt 1. år! Altså, jeg er bare halvveis, og jeg har enda et helt annet år å gå gjennom. Men jeg har funnet ut at dette kommer til å være så verdt det. Jeg trenger å komme meg gjennom denne tankeprosessen for å komme meg videre i livet. Kanskje du syns dette høres helt latterlig ut. Kanskje du ikke skjønner hvorfor dette må være så vanskelig. Det er nok mest sannsynlig fordi du ikke klarer å sette deg inn i hvor mye Haugetun Folkehøyskole betyr for meg. Hvor tøft jeg hadde det i fjor på denne tiden. Jeg har hørt at alle er selv ansvarlige for sin egen lykke i livet. Vel, dette er min historie.
Musikalperioden med Grease! Helt fantastisk, og jeg turte å
bevege meg utenfor komfortsonen i min rolle som Frenchy!
Diverse arrangement: Russeuken hvor jeg tok helt av, og
idrettsgallaen hvor jeg ble kåret til "Årets Solstråle".
Flere minner fra den siste perioden på mitt første år på Haugetun; bursdagskort, "godkjent romvask"-lapper med bilde av herligste og beste Linken (!), og Tusenfryd-billett. Dette er også den siste siden jeg har lagd hittil i scrapbook'en min.
- Bella.
Jeg skjønner veldig veldig godt alt for godt hva du mener i forbindelse med at jeg har gått på folkehøyskole sjøl! Det er veldig tungt å ta avskjed og se folk som gråter rundt en den siste dagen, men samtidig godt å få sjansen til å gjøre det og! :D Jeg sleit også fælt de siste ukene, slet med en liten depresjon på grunn av at jeg viste at på høsten skulle jeg ta opp noen eksamener fra videregående og det hadde jeg kværnene rundt i hue hele tida! Men alikevel var dte helt fabelaktig hvordan de hjalp meg de andre på folkehøyskolen, til å føle meg litt bedre i allefall! :D Akkurat den dagen hvor vi tok avskjed tenkte jeg ikke så mye, jeg tenkte det skjer nå og at jeg kommer til å glømme det, men det skjedde ikke. På bussen på vei hjem skjønte jeg og tenkte jeg at disse flotte menneskene kommer jeg ikke til å komme tilbake til og jeg kommer aldri til å komme tilbake til skolen og være der som elev på det som du sier trygge internatet. Var akkurat som en film som aldri stoppa og midt i den stod jeg og hadde hovedrollen. Heldigvis hadde vi treff sammen høst, så det gikk vel et halvt år så så vi hverande igjen og det var veldig godt! Også snakker jeg med mange av dem enda på sms, ringing og facebook! Men det blir ikke det samme som å treffe de face to face! Har faktisk funnet meg bestevenninna mi på folkehøyskole også, føltes som jeg hadde kjent a kjempelenge når jeg traff a første gang og det var bare begynne å prate om følelser og personlige ting med en gang! Det føltes så rett. :)
SvarSlettDu får ha lykke til videre med bearbeidelsen, det kommer sikkert til å ta tid også. Det gjorde det for meg også, så trøst deg med det Anabel! ;)
Takk for det, Marte:) Godt å høre du fortsatt har kontakt med folk på folkehøyskolen din! Håper jeg heller ikke mister kontakten med mine venner. Ja, dette blir nok litt av en bearbeidelse, men det vil nok være verdt det, til syvende og sist.
SvarSlett