News of Monday.
For en fin dag dette har vært! Vel, den ble iallfall bare bedre og bedre ettersom hvor lengre uti vi kom på dagen!
I SSS-timene viste vi sangene vi ville ha på turnéprogrammet. Jeg valgte låten "Shine" av Raze, og jeg ville synge den for klassen og lærerne i motsetning til alle de andre som bare spilte av sangen sin med artisten bak. Grunnen til at jeg ville synge, var fordi jeg syntes den sangen (iallfall den versjonen jeg liker) er ganske... hm, barnlig. Derfor sang jeg den istedenfor. Det gikk veldig greit; jeg kunne se at mine medelever nikket og smilte til meg, og det var jo så klart hyggelig. Den eneste jeg ikke turte å se på - selv om det var denne personen som jeg hadde kanskje trengt mest å få respons fra av dem alle - var Berit. I det siste har jeg nemlig vært veldig nervøs over sangvalget mitt. Ville den bli godkjent av lærerne? Kunne et sangvalg som jeg hadde tatt selv være godt nok? Jeg tror det var dette som holdt meg litt tilbake, og det var derfor jeg var så redd for å få negativ respons, noe jeg nesten var sikker på at jeg ville få. Men jeg gjorde jo ikke det! Jeg fikk vel for så vidt ikke noe særlig respons i det hele tatt. Det jeg fikk høre var at det var en "opp-i-tempoet"-låt, noe som kan være positivt i de lunsjkonsertene vi skal ha på flere skoler. Sangen min ble jo godkjent, men jeg satt ikke igjen med en så god følelse likevel.
Etter lunsj var det tid for valgfag; xcycling! Jeg har jo ikke trent utholdenhet på skamfullt lang tid, så det var virkelig godt å komme i gang igjen. Det var Marte som hadde treningsøkten, og jeg syns hun er så flink instruktør! Hun motiverer og heier på oss elever, noe som gir oss det ekstra lille dyttet for å nå toppen av 'den bakken dere kan se fremfor dere'. Denne gangen hadde Marte et nytt program, og jeg må si jeg likte denne veldig godt. Den var utrolig hard, men det er jo slik det skal være. Jeg rev og slet meg gjennom hvert tråkk jeg tok, og jeg måtte gjøre alt for å fokusere positivt for å slippe å se på tiden etter hvert 5. sekund. I den siste sangen skulle vi gi maks, og vi skulle tenke at vi måtte løpe etter bussen. Likevel brukte jeg tiden på tankevirksomheten annerledes, noe som hjalp meg til å rette oppmerksomheten min mot noe annet enn den grufulle smerten jeg kjente i kroppen. Jeg tok i bruk visualisering. Mens jeg både syklet stående og sittende, lukket jeg øynene og så for meg en skinnende varm sommerdag der jeg syklet på den lange slake sletten i Hønefossområdet (heter den Steinsletta?), der biler og lastebiler kjørte forbi meg, vinden pusten forsiktig inn i ansiktet mitt, og jeg kunne kjenne på den deilige friheten over settingen. Og plutselig var jeg halvveis i sangen! Det ga meg mer giv til å ville gi enda mer, og jeg satte meg på høygir gjennom siste del av sangen.
Da den siste sangen var ferdig var jeg helt gåen og fullstendig heseblesende der jeg prøvde å trekke til meg mer luft fra salen. Vi tok en kort uttøyning til slutt før vi reiste tilbake til skolen. Hele veien tilbake til skolen følte jeg meg ikke i form i det hele tatt. Jeg følte meg varm - og det på en annen måte enn "treningsvarm" - og jeg hadde følelsen av å ville kaste opp. Med én gang jeg kom opp på rommet mitt la hodet nedi doen, men jeg fikk ikke noe opp. Jeg brakk meg flere ganger, men det var ingenting som kom. Det var nesten verre; man føler seg jo alltid piggere etter å ha kastet opp. Jeg tok en god dusj der jeg gjorde slutt på det slette håreventyret mitt som jeg har hatt de siste dagene, og stakk ned til middag. Selvfølgelig følte jeg meg jo ikke noe bedre enda, og jeg ble nesten sikker på at jeg hadde feber. Derfor bestemte jeg meg for å bare slappe av på rommet denne ettermiddagen; jeg blogget litt, snakket med Analin og satte på tre etterlengtede klesvasker. Det er litt godt med slike slakke dager en gang i blant, spesielt for ei som er vant til å bare ha stress-dager!
På kvelden ble jeg spurt om jeg kunne ha hvilepuls, noe jeg absolutt ikke hadde noe imot. Jeg prøvde å dra med meg noen folk, og fikk plutselig høre at Mari Helene gjerne ble med! Det gjorde meg veldig glad. Cristina sa også at hun ville komme, men ombestemte seg i siste liten - men jeg forstod henne. Da klokka passerte 21, kom Mari Helene, og det så ut til at det bare ville bli oss to. Jeg begynte med å lese en tekst fra Bibelen før jeg tenkte å sette på musikk. Rett før jeg setter den på, faller en ny tanke inn i meg, og jeg spør henne: "Eller, hva har du lyst til å gjøre, Mari Helene?". Dette var jo en flott mulighet hvor jeg kunne bli bedre kjent med henne! Det ble til at vi snakket sammen hele hvilepulsen, og det var så utrolig koselig! Hun hjalp meg med å bære sakene mine tilbake på rommet mitt hvor vi snakket litt mer sammen, og vi tilbrakte vel en drøy time sammen denne kvelden! Dessuten har vi planlagt å både gå tur sammen i løpet av uken og andre ting senere, og jeg gleder meg masse til å bli bedre kjent med henne.
Resten av kvelden gikk til å snakke med Charlotte - koselig! - og vi fant ut at vi måtte snakke sammen en gang senere også (utrolig koselig; nå har jeg noe å glede meg til også!), før jeg stakk opp på rommet. Planen var å legge meg, men istedet begynner jeg å snakke med Malin om ting og tang. Jeg liker så godt å prate med henne! Så ga hun meg en god klem og satte seg på sengekanten min. Hun viste at hun bare var der for meg. For ei nydelig jente! Jeg er faktisk så glad i henne, jeg. Etter hvert stakk hun ut, og jeg ble igjen på rommet, bloggende ferdig dette lange, til dels bildesløse, dermed noe kjedelige innlegget her. For at det ikke skal bli såå kjedelig, legger jeg til et bilde som en avslutning på dette innlegget:
I SSS-timene viste vi sangene vi ville ha på turnéprogrammet. Jeg valgte låten "Shine" av Raze, og jeg ville synge den for klassen og lærerne i motsetning til alle de andre som bare spilte av sangen sin med artisten bak. Grunnen til at jeg ville synge, var fordi jeg syntes den sangen (iallfall den versjonen jeg liker) er ganske... hm, barnlig. Derfor sang jeg den istedenfor. Det gikk veldig greit; jeg kunne se at mine medelever nikket og smilte til meg, og det var jo så klart hyggelig. Den eneste jeg ikke turte å se på - selv om det var denne personen som jeg hadde kanskje trengt mest å få respons fra av dem alle - var Berit. I det siste har jeg nemlig vært veldig nervøs over sangvalget mitt. Ville den bli godkjent av lærerne? Kunne et sangvalg som jeg hadde tatt selv være godt nok? Jeg tror det var dette som holdt meg litt tilbake, og det var derfor jeg var så redd for å få negativ respons, noe jeg nesten var sikker på at jeg ville få. Men jeg gjorde jo ikke det! Jeg fikk vel for så vidt ikke noe særlig respons i det hele tatt. Det jeg fikk høre var at det var en "opp-i-tempoet"-låt, noe som kan være positivt i de lunsjkonsertene vi skal ha på flere skoler. Sangen min ble jo godkjent, men jeg satt ikke igjen med en så god følelse likevel.
Etter lunsj var det tid for valgfag; xcycling! Jeg har jo ikke trent utholdenhet på skamfullt lang tid, så det var virkelig godt å komme i gang igjen. Det var Marte som hadde treningsøkten, og jeg syns hun er så flink instruktør! Hun motiverer og heier på oss elever, noe som gir oss det ekstra lille dyttet for å nå toppen av 'den bakken dere kan se fremfor dere'. Denne gangen hadde Marte et nytt program, og jeg må si jeg likte denne veldig godt. Den var utrolig hard, men det er jo slik det skal være. Jeg rev og slet meg gjennom hvert tråkk jeg tok, og jeg måtte gjøre alt for å fokusere positivt for å slippe å se på tiden etter hvert 5. sekund. I den siste sangen skulle vi gi maks, og vi skulle tenke at vi måtte løpe etter bussen. Likevel brukte jeg tiden på tankevirksomheten annerledes, noe som hjalp meg til å rette oppmerksomheten min mot noe annet enn den grufulle smerten jeg kjente i kroppen. Jeg tok i bruk visualisering. Mens jeg både syklet stående og sittende, lukket jeg øynene og så for meg en skinnende varm sommerdag der jeg syklet på den lange slake sletten i Hønefossområdet (heter den Steinsletta?), der biler og lastebiler kjørte forbi meg, vinden pusten forsiktig inn i ansiktet mitt, og jeg kunne kjenne på den deilige friheten over settingen. Og plutselig var jeg halvveis i sangen! Det ga meg mer giv til å ville gi enda mer, og jeg satte meg på høygir gjennom siste del av sangen.
Da den siste sangen var ferdig var jeg helt gåen og fullstendig heseblesende der jeg prøvde å trekke til meg mer luft fra salen. Vi tok en kort uttøyning til slutt før vi reiste tilbake til skolen. Hele veien tilbake til skolen følte jeg meg ikke i form i det hele tatt. Jeg følte meg varm - og det på en annen måte enn "treningsvarm" - og jeg hadde følelsen av å ville kaste opp. Med én gang jeg kom opp på rommet mitt la hodet nedi doen, men jeg fikk ikke noe opp. Jeg brakk meg flere ganger, men det var ingenting som kom. Det var nesten verre; man føler seg jo alltid piggere etter å ha kastet opp. Jeg tok en god dusj der jeg gjorde slutt på det slette håreventyret mitt som jeg har hatt de siste dagene, og stakk ned til middag. Selvfølgelig følte jeg meg jo ikke noe bedre enda, og jeg ble nesten sikker på at jeg hadde feber. Derfor bestemte jeg meg for å bare slappe av på rommet denne ettermiddagen; jeg blogget litt, snakket med Analin og satte på tre etterlengtede klesvasker. Det er litt godt med slike slakke dager en gang i blant, spesielt for ei som er vant til å bare ha stress-dager!
Mitt slette håreventyr!
Back to the afro.
På kvelden ble jeg spurt om jeg kunne ha hvilepuls, noe jeg absolutt ikke hadde noe imot. Jeg prøvde å dra med meg noen folk, og fikk plutselig høre at Mari Helene gjerne ble med! Det gjorde meg veldig glad. Cristina sa også at hun ville komme, men ombestemte seg i siste liten - men jeg forstod henne. Da klokka passerte 21, kom Mari Helene, og det så ut til at det bare ville bli oss to. Jeg begynte med å lese en tekst fra Bibelen før jeg tenkte å sette på musikk. Rett før jeg setter den på, faller en ny tanke inn i meg, og jeg spør henne: "Eller, hva har du lyst til å gjøre, Mari Helene?". Dette var jo en flott mulighet hvor jeg kunne bli bedre kjent med henne! Det ble til at vi snakket sammen hele hvilepulsen, og det var så utrolig koselig! Hun hjalp meg med å bære sakene mine tilbake på rommet mitt hvor vi snakket litt mer sammen, og vi tilbrakte vel en drøy time sammen denne kvelden! Dessuten har vi planlagt å både gå tur sammen i løpet av uken og andre ting senere, og jeg gleder meg masse til å bli bedre kjent med henne.
Resten av kvelden gikk til å snakke med Charlotte - koselig! - og vi fant ut at vi måtte snakke sammen en gang senere også (utrolig koselig; nå har jeg noe å glede meg til også!), før jeg stakk opp på rommet. Planen var å legge meg, men istedet begynner jeg å snakke med Malin om ting og tang. Jeg liker så godt å prate med henne! Så ga hun meg en god klem og satte seg på sengekanten min. Hun viste at hun bare var der for meg. For ei nydelig jente! Jeg er faktisk så glad i henne, jeg. Etter hvert stakk hun ut, og jeg ble igjen på rommet, bloggende ferdig dette lange, til dels bildesløse, dermed noe kjedelige innlegget her. For at det ikke skal bli såå kjedelig, legger jeg til et bilde som en avslutning på dette innlegget:
Trøtt.no
God natt, mine kjære lesere!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar