Svar på MR + boklesing!
I går fikk jeg endelig svar på MR-undersøkelsen angående høyrekneet mitt. Kneet jeg har kjent smerter i titt og ofte opp gjennom flere måneder. Nå fikk jeg endelig vite hva som foregikk inne i kneet.
Selv om jeg selvfølgelig ikke ønsket å høre at jeg hadde noen alvorlige skader, ville jeg likevel at noe ikke skulle være slik som det burde i kneet. Da ville jeg i det minste forstå hvorfor jeg har hatt så vondt. Bare det kunne være noe ufarlig med menisken eller noe lite og ubetydelig som ville rette seg opp igjen på kort tid. Bare det ikke ville dreie seg om korsbåndet. Men det var nettopp det jeg fryktet. Jeg hadde røket kordbåndet delvis av. Og selvfølgelig ikke nok til å kunne få operasjon, men nok til å ikke kunne trene i ukene fremover. Dessuten ga legen meg en antibiotikakur som jeg skal gå på i to uker - jeg som absolutt ikke har noen god erfaring med disse kurene.
Flate, eller. Jeg som endelig har begynt å løpe ute i skogen, noe jeg har gledet meg helt ubeskrivelig mye til og som har vært mitt store treningsmål i hele vinter, må se denne gleden falle i grus. Ikke kan jeg løpe, sykle, spinne... Noen ting! Treningsformen min som var på god vei oppover nå, traff virkelig veggen. Da sorgen omsider fikk lagt seg litt, kom den pjuskete, men bestemte stemmen inne i hodet mitt tilbake;"tenk positivt, Anabel". Jeg skal jo snart til USA (JEG SKAL JO SNART TIL USA!!!), og da blir det jo ikke så mye trening likevel (selv om jeg hadde gjort meg noen treningsplaner). Dessuten kan jeg så smått begynne med trening igjen når jeg kommer tilbake til skolen! Det er jo noe. Hvis jeg da skulle få vondt i kneet, måtte jeg kontakte legen. Kanskje jeg måtte bli henvist til fysioterapeut, ortoped eller noe.
I går kveld leste jeg også ut boka mi; krimromanen "Åndebrettet". Jeg tenkte jeg skulle begynne på en ny bok når jeg stikker til USA, og siden jeg er så ufattelig treg til å lese, satte jeg inn høygiret nå for å bli ferdig innen ferien er omme.
Jeg gikk mot romanens siste sider (ca. 200 sider igjen), og spenningskurven var på god vei oppover. Nå begynte det nemlig å bli fart i saken! Den ene overraskelsen etter den andre skjøt som et skudd fra klar himmel, og jeg ble helt oppslukt av boka. Under flere steder av handlingens hete kunne jeg plutselig kvele et gisp eller utbryte "Nei, du tuller!", "shit!", "herlighet, hva er det hun tenker med?!" eller noen liknende utrop. Analin, som satt foran dataen i samme rom som meg, måtte le av reaksjonene mine, hehe. Siden jeg er så treg til å lese, måtte jeg hele tiden irritere meg over at jeg måtte fryse av bildene jeg hadde satt meg i hodet for å kunne lese videre og sette meg nye bilder. Det er som å stadig måtte trykke på pause når filmen er på sitt mest spennende parti - det funker jo nesten ikke.
Like fort som spenningen tok tak i boka, avsluttet den, og jeg kunne puste lettet ut. Deretter fulgte en (kanskje litt for) lang epilog, og pulsen min rakk å komme ned igjen til sitt vanlige tempo. Dette var en fin bok jeg absolutt vil anbefale!
- Bella.
Selv om jeg selvfølgelig ikke ønsket å høre at jeg hadde noen alvorlige skader, ville jeg likevel at noe ikke skulle være slik som det burde i kneet. Da ville jeg i det minste forstå hvorfor jeg har hatt så vondt. Bare det kunne være noe ufarlig med menisken eller noe lite og ubetydelig som ville rette seg opp igjen på kort tid. Bare det ikke ville dreie seg om korsbåndet. Men det var nettopp det jeg fryktet. Jeg hadde røket kordbåndet delvis av. Og selvfølgelig ikke nok til å kunne få operasjon, men nok til å ikke kunne trene i ukene fremover. Dessuten ga legen meg en antibiotikakur som jeg skal gå på i to uker - jeg som absolutt ikke har noen god erfaring med disse kurene.
Flate, eller. Jeg som endelig har begynt å løpe ute i skogen, noe jeg har gledet meg helt ubeskrivelig mye til og som har vært mitt store treningsmål i hele vinter, må se denne gleden falle i grus. Ikke kan jeg løpe, sykle, spinne... Noen ting! Treningsformen min som var på god vei oppover nå, traff virkelig veggen. Da sorgen omsider fikk lagt seg litt, kom den pjuskete, men bestemte stemmen inne i hodet mitt tilbake;"tenk positivt, Anabel". Jeg skal jo snart til USA (JEG SKAL JO SNART TIL USA!!!), og da blir det jo ikke så mye trening likevel (selv om jeg hadde gjort meg noen treningsplaner). Dessuten kan jeg så smått begynne med trening igjen når jeg kommer tilbake til skolen! Det er jo noe. Hvis jeg da skulle få vondt i kneet, måtte jeg kontakte legen. Kanskje jeg måtte bli henvist til fysioterapeut, ortoped eller noe.
I går kveld leste jeg også ut boka mi; krimromanen "Åndebrettet". Jeg tenkte jeg skulle begynne på en ny bok når jeg stikker til USA, og siden jeg er så ufattelig treg til å lese, satte jeg inn høygiret nå for å bli ferdig innen ferien er omme.
Jeg gikk mot romanens siste sider (ca. 200 sider igjen), og spenningskurven var på god vei oppover. Nå begynte det nemlig å bli fart i saken! Den ene overraskelsen etter den andre skjøt som et skudd fra klar himmel, og jeg ble helt oppslukt av boka. Under flere steder av handlingens hete kunne jeg plutselig kvele et gisp eller utbryte "Nei, du tuller!", "shit!", "herlighet, hva er det hun tenker med?!" eller noen liknende utrop. Analin, som satt foran dataen i samme rom som meg, måtte le av reaksjonene mine, hehe. Siden jeg er så treg til å lese, måtte jeg hele tiden irritere meg over at jeg måtte fryse av bildene jeg hadde satt meg i hodet for å kunne lese videre og sette meg nye bilder. Det er som å stadig måtte trykke på pause når filmen er på sitt mest spennende parti - det funker jo nesten ikke.
Like fort som spenningen tok tak i boka, avsluttet den, og jeg kunne puste lettet ut. Deretter fulgte en (kanskje litt for) lang epilog, og pulsen min rakk å komme ned igjen til sitt vanlige tempo. Dette var en fin bok jeg absolutt vil anbefale!
- Bella.
Off, god bedring!! Jeg også er skadet i bena, så da får vi være skadet sammen i USA! Hehhe, god påske, Anabel <3
SvarSlettKult at du likte boka, Anabel! Jeg tror du vil like den andre boka jeg har av Tom Egeland også ;)
SvarSlett