"Skummel" tilbakereise til Haugetun.
Etter en snartur innom Hønefoss hvor jeg fikk gjort et nødvendig ærend, kom jeg meg til Oslo S etter en skyss av en god venn av meg. Vel fremme hadde jeg en hel time til gode. Da jeg hadde vært i butikken og kjøpt inn noen nødvendigheter til USA-turen, så jeg plutselig et par ungdommer holde opp hver sin lille plakat hvor det stod: "Free hugs". Aw, jeg kunne jo ikke gå forbi dem uten å få en gratis klem! Jeg tok motet til meg, åpnet armene og sank inn i deres varme nærvær. Det var to hyggelige klemmer som ga livets dag om lag enda mer energi - det at jeg skulle tilbake til skolen gir meg alltid kasser av energi!
Da jeg kom frem til rasteplassen der jeg hadde full oversikt mot toget mitt, var det nesten fullt av folk der. Likevel fant jeg meg en plass like ved noen andre som satt der, tok opp en yoghurt og en bok jeg låner av en lærerinne på skolen, og begynte å lese.
Det tok ikke lange stunden før jeg la merke til at mannen ved siden av meg stirret på meg. Plutselig smiler han og sier på gebrokkent norsk: "Hei, har du det bra?". Jeg svarer så høflig jeg kan; "jo, takk, bare bra". Praten går lett videre, og det kommer frem at jeg er adoptert fra Filippinene. Han henvender seg til en annen mann som satt ved siden av ham, og sier at han også kom fra Filippinene. Tvilen var likevel sterk da jeg så på ham; de så begge nemlig ut til å komme fra Afrika et sted. Men jeg lot være å lage en diskusjon ut av det. Flere mennesker snudde seg og så på oss; samtalen vår var visst blitt interessant for andre også.
Spørsmålene rullet videre, og det ene ubehagelige - altså mer private - spørsmålet etter det andre. Jeg, som den samvittighetsfulle tosken som jeg er, klarte ikke å lyve for dem, men prøvde heller å sno meg ut av spørsmålene. De spurte meg til og med om jeg ville droppe toget og være med dem hjem; jeg kunne jo bare ta et annet tog DAGEN ETTER. Altså, hvor dum trodde de egentlig at jeg var? Vel, selv om de syntes jeg så ut som en syttenåring (gjør jeg virkelig det??!), er det da banket litt vett i skollen min! Da klokka nærmet seg endelig-tid-til-å-kunne-åle-seg-saakte-bort-mot-toget-og-likevel-rekke-den-lett, var jeg ikke sen om å reise meg og komme meg av sted etter et hastig farvel. Jeg ga et fort blikk til stedet hvor jeg satt og kunne se at mennene, som var på en alder rundt 30-40 år, tilsynelatende hadde glemt meg, og jeg pustet lettet ut. Likevel var det en litt fæl opplevelse.
På toget ringte jeg Analin, siden hun hadde ringt meg. Jeg merket jeg bekymret meg over å gjenkjenne de samme mennene på toget, men jeg så heldigvis ikke noe til dem. Haha, så paranoid, da. Men spørsmålene de stadig stilte meg gikk aldri på noen tanker om samfunnet, politikken, reliøsitet eller livet generelt. Det var bare spørsmål knyttet til meg spesielt. Det var godt å høre Analins stemme; en stemme jeg kjente igjen. Åh, som jeg lengtet etter å se noen fra skolen sitte på toget - bare ett eller annet kjent ansikt! Uansett hvem det hadde vært, hadde det løftet humøret et par hakk fra hvordan humøret mitt allerede var etter å ha snakket med disse mennene! Men neida, ingen.
For første gang reiser jeg alene. Og for siste gang reiser jeg tilbake til skolen sammen med dette elevkullet. På togterminalen vurderte jeg å ta taxi siden det regnet ute, men da prisen viste seg å være på skammelige 200-300 kr, lot jeg det lett være. Sjåførene rådet meg istedenfor å hoppe på bussen som var 20 meter unna. Jeg takket og skyndte meg bort. Det viste seg at bussen skulle samme vei, og jeg hoppet på etter å ha betalt de fattige 15 kr. Ja, jeg måtte gå fra Rema 1000 (1-2 km fra skolen), men det var faktisk SÅ verdt det.
Nå er jeg tilbake til skolen, ganske ferdig med USA-pakkingen, skamfullt mast på flere lærere for å få svar på en rekke spørsmål, Ligretto-spilling med vennene mine her - hvor jeg vant! - og klokka som nærmer seg halv to om natta. Om 8 timer drar vi fra skolen, og om 12 timer sitter jeg kanskje på flyet på vei til Amsterdam! Helt ufattelig. Helt vilt! Helt ubeskrivelig. USA, here I come!
- Bella.
Da jeg kom frem til rasteplassen der jeg hadde full oversikt mot toget mitt, var det nesten fullt av folk der. Likevel fant jeg meg en plass like ved noen andre som satt der, tok opp en yoghurt og en bok jeg låner av en lærerinne på skolen, og begynte å lese.
Det tok ikke lange stunden før jeg la merke til at mannen ved siden av meg stirret på meg. Plutselig smiler han og sier på gebrokkent norsk: "Hei, har du det bra?". Jeg svarer så høflig jeg kan; "jo, takk, bare bra". Praten går lett videre, og det kommer frem at jeg er adoptert fra Filippinene. Han henvender seg til en annen mann som satt ved siden av ham, og sier at han også kom fra Filippinene. Tvilen var likevel sterk da jeg så på ham; de så begge nemlig ut til å komme fra Afrika et sted. Men jeg lot være å lage en diskusjon ut av det. Flere mennesker snudde seg og så på oss; samtalen vår var visst blitt interessant for andre også.
Spørsmålene rullet videre, og det ene ubehagelige - altså mer private - spørsmålet etter det andre. Jeg, som den samvittighetsfulle tosken som jeg er, klarte ikke å lyve for dem, men prøvde heller å sno meg ut av spørsmålene. De spurte meg til og med om jeg ville droppe toget og være med dem hjem; jeg kunne jo bare ta et annet tog DAGEN ETTER. Altså, hvor dum trodde de egentlig at jeg var? Vel, selv om de syntes jeg så ut som en syttenåring (gjør jeg virkelig det??!), er det da banket litt vett i skollen min! Da klokka nærmet seg endelig-tid-til-å-kunne-åle-seg-saakte-bort-mot-toget-og-likevel-rekke-den-lett, var jeg ikke sen om å reise meg og komme meg av sted etter et hastig farvel. Jeg ga et fort blikk til stedet hvor jeg satt og kunne se at mennene, som var på en alder rundt 30-40 år, tilsynelatende hadde glemt meg, og jeg pustet lettet ut. Likevel var det en litt fæl opplevelse.
På toget ringte jeg Analin, siden hun hadde ringt meg. Jeg merket jeg bekymret meg over å gjenkjenne de samme mennene på toget, men jeg så heldigvis ikke noe til dem. Haha, så paranoid, da. Men spørsmålene de stadig stilte meg gikk aldri på noen tanker om samfunnet, politikken, reliøsitet eller livet generelt. Det var bare spørsmål knyttet til meg spesielt. Det var godt å høre Analins stemme; en stemme jeg kjente igjen. Åh, som jeg lengtet etter å se noen fra skolen sitte på toget - bare ett eller annet kjent ansikt! Uansett hvem det hadde vært, hadde det løftet humøret et par hakk fra hvordan humøret mitt allerede var etter å ha snakket med disse mennene! Men neida, ingen.
For første gang reiser jeg alene. Og for siste gang reiser jeg tilbake til skolen sammen med dette elevkullet. På togterminalen vurderte jeg å ta taxi siden det regnet ute, men da prisen viste seg å være på skammelige 200-300 kr, lot jeg det lett være. Sjåførene rådet meg istedenfor å hoppe på bussen som var 20 meter unna. Jeg takket og skyndte meg bort. Det viste seg at bussen skulle samme vei, og jeg hoppet på etter å ha betalt de fattige 15 kr. Ja, jeg måtte gå fra Rema 1000 (1-2 km fra skolen), men det var faktisk SÅ verdt det.
Nå er jeg tilbake til skolen, ganske ferdig med USA-pakkingen, skamfullt mast på flere lærere for å få svar på en rekke spørsmål, Ligretto-spilling med vennene mine her - hvor jeg vant! - og klokka som nærmer seg halv to om natta. Om 8 timer drar vi fra skolen, og om 12 timer sitter jeg kanskje på flyet på vei til Amsterdam! Helt ufattelig. Helt vilt! Helt ubeskrivelig. USA, here I come!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar