Min (ganske så mislykket) spilledag!
I det siste på folkehøyskolen har jeg begynt å ta opp igjen"Dire, Dire, Docks" på pianoet, en vakker sang fra Super Mario 64. Den gir meg alltid så gode minner fra 'barndommen' da jeg spilte dette herlige spillet, og jeg så oppriktig frem til å komme hjem for å (blant annet!) spille dette tv-spillet igjen. Jeg har virkelig en stor passion for tv-spill. Jeg vokste opp med dette, både nintendo 64 med spill som Super Mario, Marioparty og Banjo Tooie, og den eldgamle boksen med spill som Super Mario 3. Selv om jeg kan tv-spillenes baner ut og inn, og at jeg vet omtrent hvor hver stjerne eller puslebrikke gjemmer seg, spiller jeg dem like gledelig hver gang. Det er nemlig minnene knyttet til disse spillene og de gode følelsene som spillene gir meg som får meg til å spille dem om og om igjen.
For ikke lenge siden hørte jeg tilfeldigvis sangen "Move Your Feet", og denne sangen forbinder jeg med dansematta. Det er nemlig en dans fra et slikt dansematte-spill som har denne sangen, og det ga meg så inderlig lyst til å prøve dansematta igjen også! Det må nok nesten ha vært det jeg gledet meg aller mest til. Hvis jeg klatret opp på difficult/expert-mode, ville det ikke ha blitt langt unna en liten, men moro treningsøkt heller!
Så kom spilledagen. Jeg hadde allerede planlagt den ganske godt kvelden i forveien, og jeg gledet meg så mye til å spille spillene igjen! Jeg tenkte først å starte med å spille litt på orgelet - lære meg en ny sang som jeg delvis hadde lært fra Sondre på skolen, og delvis fra et youtube-klipp: En "Sims 2"-melodi. En ganske så enkel sang som det er lett å få på hjernen, hehe. Jeg lærte meg hvordan den gikk, men jeg fikk den ikke helt til å sitte i fingrene med det første. I frykt for å bruke hele spilledagen på dette, droppet jeg ut. Jeg hadde jo lært meg gangen, så jeg tenkte jeg skulle ta den opp igjen senere. Nå var det tid for dansematta!
Slik ser dansematta vår ut!
Jeg fant frem dansematten og Playstation, koblet ledningene sammen og skrudde tilfreds på tv'en mens jeg smilte for meg selv og gledet meg over å finne ut hvilken sang jeg skulle begynne å danse med. Til min store fornøyelse fant kanalen og Playstation'en hverandre med én gang, men det var noe som likevel ikke stemte; spillet viste seg ikke - bare en kjip program-side som var lik siden som viser seg hver gang vi mislykket prøver å sette på en DVD-film på Playstationen. (...) Flate. Da gikk det opp for meg at Playstationen ikke bare streiker når det gjelder DVD'er. Spillboksen var rett og slett ødelagt. Kaputt. Ubrukelig. Etter 7 gode og minnerike år tar den plutselig farvel. Jeg husker da den for første gang kom hit til Askerud Gård sammen med vår doble dansematte og et tilhørende spill som en slags belønning for at Analin og jeg hadde fått toppkarakterer allerede i begynnelsen på ungdomsskolen (og der fikk du plutselig svar, Twinnie). Playstation slo aldri Nintendo-boksen i familiens popularitet, men den hadde likevel en liten glanstid her på gården. Mismodig ryddet jeg vekk Playstation, matten og ledningene og stakk for å gå løs på neste spill, nemlig Flåklypa.
Jo mer jeg tenkte over det, jo mer gledet jeg meg til å spille dette data-spillet! Jeg har hørt at mange syntes at brev-spillet er morsomst på hele Flåklypa, men jeg har faktisk falt for sykkelreparasjonsspillet. Det er utrolig stressende, men jeg liker det! Jeg husket at hvis jeg holdt på i rundt 11-13 minutter i strekk på dette sykkelspillet, ville jeg få gull - og en krampaktig høyrehånd som jeg, vel å merke, følte virkelig var verdt det. Dataspillet måtte lastes ned på pc'en siden vi har fått oss en ny data siden forrige gang vi spilte det, og jeg merket det kriblet godt i hendene etter å komme i gang! Da installasjonen endelig var finished, kom det nok en kjip melding; dataens windows-ett-eller-annet var for fancy for det gamle Flåklypa-spillet, så det var ikke mulig å spille det likevel. Nok et lite snev av lykke svevde av gårde, og spilledagen så tilsynelatende ut til å bli fiasko. Da hadde jeg bare Nintendo 64-spillet igjen. Analin sa hun ville bli med hvis vi spilte Banjo Tooie, og jeg hadde absolutt ikke noe imot det.
Etter å ha koblet oss frem i stuen, valgte vi at Analin skulle være spillkontrollens venstrehånd, mens jeg dens høyrehånd. Siden vi, som jeg allerede har skrevet, kjenner spillet som vår egen lomme, trenger vi utfordringer. Derfor styrte Analin hvor fuglen og bjørnen gikk og deres dukk (Z), mens jeg styrte duoens hopp (A) og 'attack' (B), samt deres synspersepktiv og andre teknikker (de gule tastene). Likevel ble det ikke en altfor stor utfordring for oss; kanskje fordi vi kjenner banene så godt, og vet våre fienders svake sider. Kanskje fordi Analin og jeg er så samstemte så det er ikke noe problem for oss å spille slik. Kanskje en sammenheng mellom begge delene.
Ikke lenge etter fikk Analin besøk av Silje Kristine. Hun gikk i Analins klasse på ungdomsskolen, og de er veldig gode venner. Jeg kjenner henne jo selvfølgelig selv, men jeg fikk ikke like sterkt bånd knyttet til henne siden jeg gikk i parallellklassen. Selv om det var utrolig koselig å se henne igjen der vi oppdaterte oss om hverandres liv, medførte det til enda et brekk i spilledagen min.
Etter middag gjorde vi, som i mamma, Analin og jeg, det vi alltid gjør når vi får nye mennesker på besøk i hjemmet; vi spiller Ligretto. Vi har virkelig lagt vår elsk til dette spillet, og vi kan spille det i timevis hver dag! Problemet er at Ligretto-spillet har en tendens til å gå så ufattelig tregt med bare oss tre, så når muligheten for å spille med flere her på den forlatte gården i "sentrum av Gokk" (som vårt bosted ofte blir kalt av vennene våre) endelig byr seg, er vi ikke sene om å gripe tak i den! Til vår store glede var også Silje av de som likte dette spillet, og vi spilte det helt til hun omtrent måtte dra.
Så ble vel ikke spilledagen akkurat slik jeg hadde planlagt, men det ble jo en fin dag for det. Jeg kommer nok til å spille mer denne ferien selv om dagene ikke vil få "spilledag"-statusen. Når man bor så langt ute på landet hvor det ikke er tilgang til verken buss eller bil når foreldrene er på jobb, får man virkelig ikke noe annet moro enn det man steller i stand selv!
- Bella.
For ikke lenge siden hørte jeg tilfeldigvis sangen "Move Your Feet", og denne sangen forbinder jeg med dansematta. Det er nemlig en dans fra et slikt dansematte-spill som har denne sangen, og det ga meg så inderlig lyst til å prøve dansematta igjen også! Det må nok nesten ha vært det jeg gledet meg aller mest til. Hvis jeg klatret opp på difficult/expert-mode, ville det ikke ha blitt langt unna en liten, men moro treningsøkt heller!
Så kom spilledagen. Jeg hadde allerede planlagt den ganske godt kvelden i forveien, og jeg gledet meg så mye til å spille spillene igjen! Jeg tenkte først å starte med å spille litt på orgelet - lære meg en ny sang som jeg delvis hadde lært fra Sondre på skolen, og delvis fra et youtube-klipp: En "Sims 2"-melodi. En ganske så enkel sang som det er lett å få på hjernen, hehe. Jeg lærte meg hvordan den gikk, men jeg fikk den ikke helt til å sitte i fingrene med det første. I frykt for å bruke hele spilledagen på dette, droppet jeg ut. Jeg hadde jo lært meg gangen, så jeg tenkte jeg skulle ta den opp igjen senere. Nå var det tid for dansematta!
Jeg fant frem dansematten og Playstation, koblet ledningene sammen og skrudde tilfreds på tv'en mens jeg smilte for meg selv og gledet meg over å finne ut hvilken sang jeg skulle begynne å danse med. Til min store fornøyelse fant kanalen og Playstation'en hverandre med én gang, men det var noe som likevel ikke stemte; spillet viste seg ikke - bare en kjip program-side som var lik siden som viser seg hver gang vi mislykket prøver å sette på en DVD-film på Playstationen. (...) Flate. Da gikk det opp for meg at Playstationen ikke bare streiker når det gjelder DVD'er. Spillboksen var rett og slett ødelagt. Kaputt. Ubrukelig. Etter 7 gode og minnerike år tar den plutselig farvel. Jeg husker da den for første gang kom hit til Askerud Gård sammen med vår doble dansematte og et tilhørende spill som en slags belønning for at Analin og jeg hadde fått toppkarakterer allerede i begynnelsen på ungdomsskolen (og der fikk du plutselig svar, Twinnie). Playstation slo aldri Nintendo-boksen i familiens popularitet, men den hadde likevel en liten glanstid her på gården. Mismodig ryddet jeg vekk Playstation, matten og ledningene og stakk for å gå løs på neste spill, nemlig Flåklypa.
Jo mer jeg tenkte over det, jo mer gledet jeg meg til å spille dette data-spillet! Jeg har hørt at mange syntes at brev-spillet er morsomst på hele Flåklypa, men jeg har faktisk falt for sykkelreparasjonsspillet. Det er utrolig stressende, men jeg liker det! Jeg husket at hvis jeg holdt på i rundt 11-13 minutter i strekk på dette sykkelspillet, ville jeg få gull - og en krampaktig høyrehånd som jeg, vel å merke, følte virkelig var verdt det. Dataspillet måtte lastes ned på pc'en siden vi har fått oss en ny data siden forrige gang vi spilte det, og jeg merket det kriblet godt i hendene etter å komme i gang! Da installasjonen endelig var finished, kom det nok en kjip melding; dataens windows-ett-eller-annet var for fancy for det gamle Flåklypa-spillet, så det var ikke mulig å spille det likevel. Nok et lite snev av lykke svevde av gårde, og spilledagen så tilsynelatende ut til å bli fiasko. Da hadde jeg bare Nintendo 64-spillet igjen. Analin sa hun ville bli med hvis vi spilte Banjo Tooie, og jeg hadde absolutt ikke noe imot det.
Etter å ha koblet oss frem i stuen, valgte vi at Analin skulle være spillkontrollens venstrehånd, mens jeg dens høyrehånd. Siden vi, som jeg allerede har skrevet, kjenner spillet som vår egen lomme, trenger vi utfordringer. Derfor styrte Analin hvor fuglen og bjørnen gikk og deres dukk (Z), mens jeg styrte duoens hopp (A) og 'attack' (B), samt deres synspersepktiv og andre teknikker (de gule tastene). Likevel ble det ikke en altfor stor utfordring for oss; kanskje fordi vi kjenner banene så godt, og vet våre fienders svake sider. Kanskje fordi Analin og jeg er så samstemte så det er ikke noe problem for oss å spille slik. Kanskje en sammenheng mellom begge delene.
Ikke lenge etter fikk Analin besøk av Silje Kristine. Hun gikk i Analins klasse på ungdomsskolen, og de er veldig gode venner. Jeg kjenner henne jo selvfølgelig selv, men jeg fikk ikke like sterkt bånd knyttet til henne siden jeg gikk i parallellklassen. Selv om det var utrolig koselig å se henne igjen der vi oppdaterte oss om hverandres liv, medførte det til enda et brekk i spilledagen min.
Etter middag gjorde vi, som i mamma, Analin og jeg, det vi alltid gjør når vi får nye mennesker på besøk i hjemmet; vi spiller Ligretto. Vi har virkelig lagt vår elsk til dette spillet, og vi kan spille det i timevis hver dag! Problemet er at Ligretto-spillet har en tendens til å gå så ufattelig tregt med bare oss tre, så når muligheten for å spille med flere her på den forlatte gården i "sentrum av Gokk" (som vårt bosted ofte blir kalt av vennene våre) endelig byr seg, er vi ikke sene om å gripe tak i den! Til vår store glede var også Silje av de som likte dette spillet, og vi spilte det helt til hun omtrent måtte dra.
Så ble vel ikke spilledagen akkurat slik jeg hadde planlagt, men det ble jo en fin dag for det. Jeg kommer nok til å spille mer denne ferien selv om dagene ikke vil få "spilledag"-statusen. Når man bor så langt ute på landet hvor det ikke er tilgang til verken buss eller bil når foreldrene er på jobb, får man virkelig ikke noe annet moro enn det man steller i stand selv!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar