Desemberoppdatering!

Hei igjen, mine kjære lesere! Nå har jeg endelig fått hvilt meg mye og kommet med en masse overskuddsenergi! Og derfor tenkte jeg å komme med en liten oppdatering over hva som har skjedd hittil i desember - jeg har jo vært så dårlig på å oppdatere i det siste. Hvis du har lest de siste blogginnleggene mine, har du kanskje forstått at det har skjedd ufattelig mye for meg denne måneden. Jeg har tatt på meg så mange arbeidsoppgaver at jeg aldri fikk tid til å slappe ordentlig av før dagen før vi hadde juleferie, og da hadde jeg sittet oppe til klokka 3 om natten for å fullføre det jeg skulle gjøre! Det medførte til en hel ettermiddag fri dagen etterpå - som måtte benyttes til å ta igjen søvnen jeg hadde mistet natten i forveien. Selvfølgelig; jeg har bare meg selv å takke for at jeg aldri ga meg selv ro i kropp og sjel. En av grunnene til at det tok så lang tid, var jo at jeg ikke ville gi meg før jeg virkelig var fornøyd med resultatet - og noe halvveis er jo ikke godt nok for den perfeksjonistiske meg. Jeg vet at dette er et av mine svake punkt, og jeg vet jeg må jobbe hardt for å slappe mer av (paradoks?). Men jeg vil så gjerne klare å forbedre meg! Jeg trenger bare litt tid - så må dere være tålmodige med meg, hehe...

Anyway! Jeg legger ved bilder og skriver litt fra dagen/hendelsen. På den måten blir ikke innlegget så kjedelig heller...håper jeg. Takk for at du vil bruke de neste minuttene av ditt liv på å lese om mitt! Likevel må du vite at dette bare er noe av alt jeg måtte gjøre; det var jo ikke alt jeg hadde behov for å ta bilde av heller, hehe.

Dagfinn Enerly og meg!

Den 1. desember fikk vi besøk av Dagfinn Enerly, og jeg fikk den store æren av å høre foredraget hans for andre gang! Det var like bra som forrige gang, og jeg gledet meg over å høre de samme morsomme historiene hans all over again og å høre hvor fornøyde de andre elevene var med møtet hans. Enerly er fantastisk! For et forbilde. Det litt triste var vel egentlig at han nesten var den eneste lørdagsforedragsholderen som ikke kjente meg igjen fra året før, haha! Men seriøst; det har faktisk kommet så mange bort til meg og dratt kjensel på meg fra året før! Det er jo litt hyggelig, da.



På vei til butikken!

Fv: Lise, Miriam, Tone Charlotte og meg.

Etter grøt-måltidet stakk vi jentene som dere kan se ovenfor en tur til butikken for å handle inn til å lage og pynte pepperkakehus! Vi hadde det faktisk så koselig denne dagen - jeg koste meg iallfall kjempemye. Jeg tror det faktisk var etter denne dagen at alt det hektiske begynte; både av gjøremål, men også av tanker.



Anders og meg.

Samme kveld som vi hadde besøk av Dagfinn Enerly, kom også Anders på overraskelsesbesøk! Ingen visste om besøket, og alle stippene (stipendiatene) ble virkelig overrasket! Selv om jeg også ble overrasket, var jeg nok den av oss som ble det minst. Vi hadde snakket sammen tidligere, og jeg regnet med at han ville vise seg før jul, jeg visste bare ikke når. Anders og jeg fikk pratet litt sammen, og besøket satte meg på nye tanker og refleksjoner. Dette ble starten på en sterk tankeprosess som jeg hadde å vente meg de neste dagene. 

Det ferdige produktet av pepperkakehuset vårt!

Her kan dere se det ferdige produktet av pepperkakehuset som vi lagde denne dagen. Selv om jeg jo var med og lagde huset, ble jeg oppriktig glad og overrasket over at de inkluderte meg i menneskefigurene - jeg fikk til og med afrohår! Plutselig en dag fant jeg overraskende nok pepperkakehuset vårt oppå skohyllen min på internatrommet sammen med diktet dere kan se i bakgrunnen. "Her har du vårt pepperkakehus || Ikke spis det opp, men drikk heller julebrus (...)" Hehe, jeg måtte le av 2. verselinje; de vet jo at jeg ikke drikker brus!

Diktet tydet på noen uløste gåter i de neste strofene (pepperkakehuset ville bli flyttet til et nytt hjem om noen dager, men ikke når eller hvor), og dette var begynnelsen på en spennende og frydefull periode. Plutselig kunne jeg få flere gåter, hint, dikt, og ja, til og med sanger! - liggende på sengen min eller hengende på veggen før jeg skulle legge meg, som en egen post i postesken på skolen, eller fra et ukjent mobilnummer (men som jeg fant fort ut gjennom mine både vellykkede og mislykkede eksperimenter, hehe....intern)! Jeg visste hvem som gjorde dette for meg, men jeg ante ikke hva jeg hadde i vente. Likevel ønsket jeg ikke å vite så mye om det; istedenfor å lure meg gul og blå for hva i alle dager dette var for noe, brukte jeg heller tiden på å glede meg over at jentene har lyst til å bruke av sin tid til å pønske ut noen hemmelige festligheter for meg. Tenk at de valgte nettopp meg av alle! Og uansett hvor stort eller lite det ville være, satte jeg utrolig pris på dette. Jeg boblet over av glede for hvert et nytt dikt med nye hint jeg fikk, og denne lille, men absolutt verdifulle oppmerksomheten de ga meg titt og ofte, betydde mer for meg enn de kan tenke seg i mitt travle og hektiske hverdagsliv.

Her kan dere se noen av de koselige diktene som plutselig dukket opp hos meg på ett eller annet vis. Som dere også kan se, tydet alt på at dette ville skje den siste natten før juleferie. Spennende, altså!

Den siste natta blir lang, vi avslutter med et pang!

Ja, hele natten skal vi feste! Tipper du blir den aller beste!

///

Nå nærmer det seg veldig, vi føler oss svært heldig.
Å få være sammen denne natt, med den største skatt!
Natten til den siste dag, skal vi feire i lag!



Ute for å se på stjerneskudd!

Bv: Miriam og Maren. Fv: Tone Charlotte, Malin og meg.

Rett før midnatt da jeg var ferdig med dagens plikter og klar for å legge meg, kommer plutselig denne flotte jentegjengen inn på internatrommet. De skulle ut og se på stjerneskudd og spurte om jeg også ville være med. Selv om jeg var sliten og trøtt, ville jeg ikke gå glipp av å være sammen med disse herlige jentene for alt i verden! Jeg slang på meg noen varme klær og vendte ansiktet opp mot himmelen fra verandaen vår. Til tross for at vi ikke fikk sett noen stjerneskudd den natten - vi var to netter for tidlig ute, haha! - var det utrolig koselig å være sammen med dem. Måten de fikk meg til å føle meg inkludert og verdsatt var helt spesielt. De har faktisk en unik måte å klare å få meg til å føle meg betydningsfull! Helt utrolig, det gjør meg faktisk så godt.

Kuldesjokk!

Så viste det seg at det var noe feil med varmepumpene på skolen, og det medførte til at det var noe enormt fryktelig kaldt på hele skolen! Varmen funket verken på internatrommet eller på badet -samt resten av skolen virket det som - og tenk dere hvor fælt det var å måtte stå opp hver morgen! Når man fryser under dynen før du må stå opp, og å vite at gulvet på badet er enda kaldere! Det var ganske ille en periode, og jeg sov med skjerf og votter, samt spiste frokost med votter en god periode for å holde varmen så mye som mulig inni kroppen min.

Koselig julemiddag!
Fv: Lena og meg.

Så var det tid for den store og formelle julekvelden på skolen hvor vi fikk besøk av personalets familie og venner av Haugetun. Vi startet opp med julemidddag på skolen, samt julenissebesøk og annet underholdning ved elevene før vi kjørte til Rolvsøy Kirke og var med på en fin gudstjeneste. Deretter kjørte vi tilbake til skolen for den litt mindre formelle underholdningen hvor det var lærernes (og Charlotte og min) tur til å skape liv og latter blant elevene.

Ovenfor kan dere se Lena og meg, pyntet og klare ved julemiddagen på  kvelden. Hele dagen i forveien hadde gått med til sine ærender (øving til kveldens underholdning, både av underholdning- og danseinnslaget og produsering av julekort - jeg fant plutselig kreativiteten inne i meg, og jeg ble virkelig i stand til å lage noen fine og koselige julekort!), og plutselig var det tid for å stelle meg til for kvelden. Da det var ti minutter igjen før middagens begynnelse kom jeg plutselig på at jeg ikke kunne teksten til sangen "Mitt hjerte alltid vanker" som jeg skulle synge i gudstjenesten samme kveld. I all hast skrev jeg ned versene jeg skulle synge på fra nettet, og måtte bare satse fullt og helt på at jeg fikk tid til å lese gjennom teksten under middagen.

Middagen var veldig koselig i seg selv, men hadde man tatt seg en titt inne i hodet mitt ville man ha sett hvor stort kaos jeg egentlig var innvendig. Jeg hadde så ufattelig mye å gjøre og tenke på denne kvelden, og jeg visste ikke om jeg egentlig hadde oversikten i det hele tatt. Hadde jeg egentlig kontroll over sangteksten? Var jeg klar for Baktus-rollen min senere i kveld; satt alle replikker sånn noen lunde? Og jeg måtte for all del ikke glemme bønnearket jeg skulle lese opp i kirken! Dansen som dansegruppen min skulle danse, som vi bare hadde fått tid til å øve samlet på rett før vi skulle opptre med den, fikk jeg rett og slett ikke tid til å tenke på; den kunne jeg jo ganske greit, så den fikk bare gå som den ville gå. Heldigvis gikk den jo bra; jeg kan bare huske jeg bommet litt på taktene under robot-delen, men jeg satser på at ingen la spesielt merke til det.

Fremføring av "Mitt hjerte alltid vanker".
Fv: Nadia, Charlotte, Rebekka, meg, Tone Charlotte og Cristina.

Så var det tid for gudstjeneste! Det var en veldig fin stund i kirken. Til min store lettelse viste det seg også at jeg klarte å memorere sangteksten til "Mitt hjerte alltid vanker"-versene til da jeg stod oppe på "scenen". Likevel skal jeg innrømme jeg trodde jeg var helt på jordet da jeg fikk sunget meg litt inn på ett av versene, men så sang jeg visst riktig likevel, hehe. Snodig.

Karius og Baktus, aka Charlotte og meg!

Så var det tid for kveldens store utfordring: Karius og Baktus! Helt i begynnelsen av skoleåret, før noen elever var kommet hit på skolen, begynte plutselig Linken, med all støtte fra Berit, å foreslå et Karius og Baktus-innslag med Malin og meg. De var helt i hundre, og jeg må innrømme at jeg selv tente litt på dette forslaget. Ukene og månedene gikk, og jeg trodde det for lengst hadde gått i glemmeboken for dem. Helt til plutselig Bernt tar det opp igjen med meg fire dager før denne julekvelden. Igjen blir jeg skikkelig gira, men Malin fulgte ikke med meg på denne entusiasmen. Derfor fikk jeg med meg Charlotte istendefor, og da visste vi at det lå mye forberedelser og manus-skriving foran oss.

De neste kveldene ble derfor brukt til å skrive manuset. Vi hadde jo egentlig ikke peiling på hva dette skulle inneholde - vi fikk bare vite at dette uansett kom til å bli moro siden det var oss. Heldigvis fikk vi gode råd fra både Bernt og Linken, og med dette var vi iallfall i gang! Denne manus-prosessen var faktisk overraskende moro. Både Charlotte og jeg moret oss over alle de forskjellige interne festlighetene vi fant på som linket disse tanntrollene til Haugetun, og jeg må virkelig si jeg er imponert over hvordan vi klarte å la alt få en sammenheng med hverandre. Selv om det krevdes timer med skriving var det virkelig verdt det. Nå kom den mer utfordrende delen; å øve på det.

For Charlotte gikk dette greit. Hun er nemlig utrolig flink til å gi av seg selv på scenen. For ei jente! Åh, som jeg lo så det ljomet bortover i korridorene da hun kom med nok en lyd eller en bevegelse som var så fantastisk latterlig at jeg måtte legge meg ned for det kraftige latteranfallet som plutselig kom innover meg. Hun har virkelig all æren for at det ble så komisk som det ble. Hun hjalp meg også med å skape en komisk karakter ut av meg også, og det skapte mange latterbrøl hos oss begge da jeg tok frem den latterlige siden av meg selv. Den siden av meg som har ligget bortgjemt og laangt vekk i håp om at ingen skulle finne den. Det var kanskje derfor dette gjorde alt så mye vanskeligere også. Jeg som tar meg selv superhøytydelig og er en perfeksjonist så det holder, fant det vanskelig å bevege meg ut av komfortsonen min. Joda, jeg har jo opptrådt på scenen både i rollene som Frenchy og Hunaphu, og det har jo gått kjempefint. Men nå måtte jeg sette meg inn i en annen type rolle; istedenfor å være den sprudlende glade karakteren, måtte jeg være en som gjorde seg til latter for alle. Jeg måtte rett og slett drite meg fullstendig ut, og det var nemlig dette som var utrolig vanskelig. Likevel gikk det bra da jeg hadde Charlotte ved min side. Hun ga meg den fulle støtten jeg trengte. Så lenge hun dro karakteren sin fullt ut, turte jeg også å henge meg på henne.

Rett etter gudstjenesten måtte vi skynde oss til bussen for å komme først til skolen. Da måtte vi skynde oss å skifte og stelle oss for Karius og Baktus. Det tok sin tid, og da vi endelig var ferdige, skjønte vi at skolen hadde allerede ventet noen minutter på at vi skulle entre scenen. Bare det gjorde at stress-nivået økte et par hakk, noe som viste seg i måten jeg opptrådte på. Vår første inngang gikk faktisk så dårlig, og tanken på at vi skulle opp på scenen igjen tre ganger til (vi var på scenen mellom alle innslagene) fristet så forferdelig lite. Likevel beit jeg meg i det, og vi gikk opp gang på gang. Heldigvis viste det seg at de tre neste gangene fikk vi med oss publikum også, slik som de lo og moret seg med oss. Folk lo faktisk av meg også! For en opplevelse. Aldri trodde jeg at jeg også kunne være morsom!

Alt i alt vil jeg si jeg ble fornøyd med kvelden og alle dets gjøremål. Jeg ble fornøyd med dansen, med sangene jeg sang i kirken, med bønnen jeg leste opp under gudstjenesten og med "Karius og Baktus"-innslaget (iallfall med 3/4 av inngangene - og da burde jeg jo være fornøyd!). Det som jeg tenkte tilbake på i ettertid som jeg syntes var litt trist, var at jeg aldri rakk å glede meg over kvelden. Det jeg følte jeg brukte hele kvelden på, var å mislykket forsøke å få en oversikt over alt jeg måtte huske på og å gjøre denne kvelden, noe som jeg følte jeg aldri fikk. Det var først da jeg var ferdig med "Karius og Baktus"-innslaget at jeg følte jeg fikk slappet ordentlig av! Men da var jo kvelden over.

SSS ringer julen inn!

Fv: Dence, Vilde, Martine, Nadia, Eva, Charlotte,
Rebekka, Cristina, meg, Tone Charlotte, Martin og Tor.

Dagen etter var det julekonsert med SSS! Denne konserten hadde også sine forberedelser som måtte gjøres. Da Berit spurte klassen om hvem som ville ta på seg ansvaret med å bære inn juletreet i andaktssalen, var det ingen som meldte seg frivillig, så jeg tilbød meg frivillig, selv om jeg egentlig hadde trengt denne ettermiddagen for å gjøre unna andre plikter. I samme slengen fikk jeg også ansvaret for dekorasjonen, og plutselig kunne jeg si farvel til denne ettermiddagen. Hvorfor jeg sa ja, spør du? Hvorfor jeg ikke lot ansvaret gå til noen andre som kanskje ikke hadde tusen andre ting i tankene som det jeg hadde? Nei, det kan du lure på - tankeprosess-perioden min var ikke kommet så langt enda på denne tiden. Heldigvis viste det seg at det skulle gå lettere enn planlagt. Jeg fikk hjelp fra klassekameratene mine; Martin og Tor hadde tatt seg av å bære inn juletreet, og jeg fikk også hjelp fra Nadia og Charlotte med dekorasjonen.

Derimot skjedde det noe helt uforventet, noe som opptok flere dyrebare minutter; plutselig ringte brannalarmen - og det på et stippetilsyn (stippetilsyn vil si at det var en stipendiat, altså en elev på sitt andre år på skolen - som meg! - som hadde tilsyn, som igjen vil si at det ikke var noen lærere tilstede)! Med en gang jeg hørte den ringe, var faktisk den første tanken som streifet meg; "å nei, hvorfor akkurat nå? Jeg har jo ikke tid til dette!!". Med ett ble jeg utrolig sjokkert og skuffet over meg selv - hvordan kunne jeg tenke slik? Jeg tok meg sammen og tenkte over hvordan situasjonen lå an. Det var Sebastian som hadde tilsyn, og jeg vet godt at hvis jeg hadde vært den som hadde hatt tilsyn denne dagen, hadde jeg vært kjempeglad hvis jeg hadde fått hjelp. Derfor tenkte jeg at jeg kunne være denne hjelpen for Seb. Jeg løp bort til alarm-maskinen for å sjekke hvor brannalarmen hadde utløst seg. Det var på et internatrom. I all hast løp jeg opp mot dette internatrommet; alle branndører var lukket og jeg møtte elever som var på vei mot gymsalen som er vårt møtepunkt når brannalarmen går. Det var en snodig opplevelse å bevege meg i den motsatte retningen enn alle de andre elevene. Likevel tror jeg ikke at jeg var så nervøs eller grepet av frykt som jeg trodde jeg skulle ha vært. Jeg tror det henger sammen med at jeg så på dette som en jobb, en plikt jeg måtte gjøre - og da fortrenger jeg alle mine følelser for å kunne fullføre arbeidet best mulig (digresjon: Jeg tror det er derfor jeg også kunne gjøre skolearbeid til klokka 3 om natten på vgs også; jeg så på skolen som en plikt jeg måtte gjøre, og på den måten ble jeg aldri tilsynelatende trøtt). Samtidig ante jeg heller ikke hva som ventet meg; Linken hadde tidligere snakket om stearinlys som kan ta fyr på rommet; tenk om dette hadde skjedd?

Da jeg kom inn i rommet så jeg til min store lettelse ingen flammer. Derimot luktet jeg røyk. Jeg skyndte meg bort til sengen hvor de påskrudde pc'ene til internatrommets eiere lå, men det kom ikke derifra. Plutselig kommer noen andre elever også inn i rommet, og da la vi merke til krølltangen med stikkontakten i veggen. Vi tok den ut og jeg skyndte meg ned igjen. Da møtte jeg Seb som pratet med Linken i telefonen. Jeg fortalte ham hva jeg hadde observert på rommet, og mens han måtte ordne pratingen med Linken og brannvesenet, stakk jeg bort til gymsalen og informerte resten av skolen hvordan saken lå an. Etter litt løping frem og tilbake mellom gymsalen og Seb, fant vi til slutt ut at elevene kunne returnere tilbake til skolen, og jeg kunne fortsette dekoreringen.

Så var det tid for konsert! Det gikk veldig fint, men jeg merket fort hvor utrolig mange sanger jeg var med på. Skamfullt mange, merket jeg meg etter hvert. Jeg syntes det var pinlig at jeg var på scenen under nesten annenhver sang! På den siste sangen jeg sang på utenom avslutningsnummeret, merket jeg at stemmen var sliten og det lød ikke noe bra. Etter konserten var det som om jeg møtte meg selv i døren. Det var først da jeg merket hvor sliten jeg var etter alt jeg hadde gjort de siste dagene og ukene, og de noen skumle spørsmål rammet meg; hvorfor ønsket jeg å slite meg så til de grader ut som jeg hadde gjort? Og var egentlig alt verdt det, til syvende og sist? Dette satte i gang en ny, tøff og reflekterende tankeprosess i meg, og selv om jeg prøvde å henge sammen med vennene mine her på skolen, slet jeg hardt med å holde masken.

Kos i Fredrikstad!

Fv: Tone Charlotte, Malin, Maren, meg, Aina og Miriam.

Dagen etter julekonserten hadde min kjære Tone Charlotte bursdag, og jeg ble bedt med for å feire henne i Fredrikstad! For en fantastisk samling med noen fantastiske jenter! Jeg kunne ikke huske forrige gangen jeg hadde tatt meg ordentlig tid til å være sammen med vennene mine bare for å være sammen med vennene mine, og de minte meg på hvor viktig det er å ta vare på de vennskapene jeg har. Mens vi spiste på Verdensspeilet ønsket jeg å holde en tale for dem. Det var en kjempespontan tale - jeg hadde aldri i verden trodd jeg skulle gjøre det! - og den var ikke så stor og fin heller. Men det betydde mye for meg at de fikk vite om det jeg hadde å si, rett og slett fordi de betyr utrolig mye for meg. Jeg fortalte dem blant annet litt om tankene jeg hadde kommet frem til kvelden i forveien og hvor høyt jeg verdsatte dem. De ble veldig rørt virket det som, og det gjorde godt for meg å åpne meg slik for dem. Fra da av bestemte jeg meg at nå skulle det bli slutt på å gjøre-gjøre hele tiden - nå var det jammen meg på tide å bare være.

Likevel hadde jeg en del andre ting jeg måtte gjøre før jeg helt kunne slappe av. Dagen etter, som altså vil si søndag, måtte jeg vaske skolen, siden jeg hadde arbeidshelg. Videre måtte jeg fullføre min del av studioarbeidet som jeg også hadde påtatt meg. Det har jeg ikke skrevet noe om hittil, men jeg skulle altså ordne 300 cd'er med både front- og bakside, samt legge inn en cd. Dette tok også sin tid, og jeg brukte all dødtiden og pausene mellom hvert ærend til å jobbe videre med dette. Heldigvis fikk jeg hjelp av Charlotte, men vi jobbet nesten aldri samtidig. Jeg hadde 'stramt' tidsskjema, og det korresponderte derfor dårlig med Charlottes timeplan. Men vi fikk fullført jobben sammen, selv om vi jobbet separat.

Etter middag var det tid for å pakke for hjemreisen og rydde internatrommet. Jeg husket fra i fjor hvor greit det var å få pakket og ryddet unna mesteparten før den store vaskedagen på skolen. Jeg hadde også en masse klær og annet dilldall jeg aldri hadde hittil brukt på skolen som jeg tenkte jeg kunne ta med hjem igjen. Dette tok hele ettermiddagen og begynnelsen av kvelden, fordi jeg gikk nøye gjennom klesskapet for å finne det overflødige jeg kunne ta med meg hjem igjen. Skal si det var deilig å tømme klesskapet! - det eneste store problemet var at kofferten ble så ufattelig tung. Og tro meg; det fikk jeg høre!

Samme kveld fikk jeg tilsynet for Anne (altså da var jeg tilsynsvakt den kvelden), og jeg fikk dermed ansvaret for kveldsmaten. I begynnelsen var det stille og rolig, men da elevene kom hjem fra fotballkampene, både som spillere og tilskuere, ble det plutselig veldig hektisk i matsalen! Det gikk seg jo til, og etter en god vasking av måltidet kom plutselig Anne tilbake, og jeg kunne fortsette med  ærendene mine.

Martine hadde spurt om jeg kunne hjelpe henne i studioet, og det ville jeg jo selvfølgelig. Det er faktisk så koselig at hun spør meg av alle hun kan spørre! Jeg syns det er litt stort, jeg da. Da jeg hadde hjulpet henne med det hun trengte hjelp til, spurte hun meg om hvordan jeg hadde det - og virkelig ventet på et svar. Hun hadde nemlig sett at jeg hadde hatt mye å gjøre i det siste, noe som hadde preget meg veldig. Jeg vet ikke hvorfor, men det betydde faktisk så mye å kunne ha blitt sett. At hun hadde sett at jeg faktisk var sliten og at hun var der for meg. Sammen fikk vi pratet litt om smått og stort, og vi var til god trøst for hverandre. For ei nydelig jente! Jeg setter virkelig pris på henne.

Selv om det var utrolig koselig å få pratet med Martine, tikket klokken videre, og jeg hadde enda igjen en siste ting på gjøre-planen min før jeg virkelig kunne slappe av; jeg måtte lage og skrive julekort til folkene her på skolen jeg ville gi til. Nei, det tar vel ikke så lang tid, spør du, men så har du jo den perfeksjonistiske meg igjen; jeg gir meg ikke før resultatet er mer enn godt nok. Jeg bruker lang tid på å formulere ordene i julekortet for at de skal få frem en oppriktig og varm hilsen som jeg håper mottakeren vil bli glad for, og julekortene skal også være hjemmelaget. Siden Malin la seg etter hvert - klokken nærmet seg jo midnatt - måtte jeg finne et annet sted å holde til. Et klasserom er nok midt i blinken for meg, tenkte jeg. Mens jeg finner saks, limstift og ark på kontoret, spør Charles (nattevakten) om hvorfor jeg bare ikke kunne slå meg ned på personalkontoret sammen med ham. "Da får jo jeg også litt selskap", argumenterte han for, og jeg hadde jo selvfølgelig ikke noe imot det. Timene gikk, og jeg lagde kort mens vi prøvde å holde noen samtaler gående. Litt vanskelig for min del, siden jeg også holdt fokuset rettet på julekortene, men det gikk seg til. Charles er en hyggelig fyr som det er koselig å snakke med. Jeg fikk til og med et råd fra ham om noe jeg grublet på, og det var utrolig godt å få råd fra en som kunne se på saken utenfra. Plutselig da jeg så på klokken var den dratt seg over 2, og jeg ble med ett kjempenervøs; her tenkte jeg jo bare på meg selv mens nattevakten kanskje ville sove! Jeg prøvde å arbeide litt fortere, men jeg ville jo likevel gjøre et nøyaktig arbeid. Da klokken var 3:02, kunne jeg endelig si meg ferdig, og både nattevakten og jeg kunne legge oss. "Vennene dine må bety mye for deg når du er oppe til klokken 3 om natten for å lage julekort til dem!", sa nattevakten spøkefullt før jeg stakk opp på internatommet mitt. Han skulle bare ha visst.

Internatromvask; Malin vasker badet!

Dagen etter (eller egentlig samme dag) ventet en ny uke, og den begynte med 'O store vaskedag'! Det var tid for den store julerengjøringen før vi drar hjem til juleferie. Jeg fikk ansvaret for å vaske musikkrommet sammen med Martin og Cristina, og det gikk veldig fint. Jeg fikk store flash backs fra da jeg på samme tid i fjor også fikk å vaske musikkrommet sammen med blant andre Hanna Serine. Jeg syntes det faktisk var koselig å gjøre det sammen med henne - akkurat som det var koselig i år også.

Etter lunsj var det tid for den grundige vasken av internatrommene: Det menes bak sengene, på alle lister bak alle kriker og kroker osv, osv. Jeg syntes det egentlig var litt deilig å få vasket internatrommet ordentlig, og med Malin som makker gikk dette strålende og effektivt!

Så var det ettermiddag! Siden jeg hadde vært så eh...flink?... og jobbet så iherdig dagen (les: natten) i forveien, betydde det at jeg hadde en hel ettermiddag fri! Åh, det var helt sykt deilig - du kan lese om denne ettermiddagen HER. Likevel var jeg så trøtt og sliten etter mange hektiske dager, så jeg sov vel egentlig bort hele ettermiddagen. Men digg var det, helt sykt digg! Dessuten måtte jeg jo også lade opp batteriene til i kveld, for hva som enn ventet meg; jeg hadde faktisk ingen anelse! Men utifra de hemmelige gåtene og nydelige diktene jeg hadde fått, tenkte jeg at vi skulle være ute, og vi skulle kose oss nede i biblioteket hvor vi skulle ligge over til dagen etter. Uansett hva det var som ventet meg, merket jeg at jeg gledet meg noe helt ustyrtelig for det jentene hadde planlagt for både meg og oss samlet.

Er de ikke nydelige?!

Fv: Tone Charlotte, Miriam, Maren og Malin.

Etter at jeg hadde vært på hvilepuls hvor jeg fikk høre den nydelige "Legenden om trærne" ved dagens tilsynslærer Eivind, skrevet bønn, tent lys, hatt en utrolig koselig samtale med Maren, og mislykket prøvd å ordne armbåndet de hadde gitt meg, spaserte jeg bort til biblioteket. I biblioteket ventet jentene på meg med lys, pepperkakehuset vårt, kort, spill og madrasser - de hadde virkelig gjort i stand alt sammen for en kveld og natt fylt med mye latter og glede for oss alle sammen! Vi startet med å tenne adventslysene - som jeg fikk æren av å tenne mens vi alle sang med - før vi gikk i gang med å "løpe" en løype de hadde laget i biblioteket. Haha, for noen skjønne skapninger! Jeg er faktisk blitt så glad i dem.

9-run!
Fv: Aina, meg og Miriam.

Etter hvert kom også Aina tilbake fra kino, og da gikk vi i gang med kortspillet 9-run! Endelig - og da mener jeg E-N-D-E-L-I-G!! - fikk jeg tid til å være med på en hel 9-run-spillerunde! Som jeg har lengtet etter det. Det tar faktisk sine timer, så før vi ble ordentlig trøtte var det tid for en ny løpeløype, denne gangen rundtom i hele skolen! Jeg fulgte hakk i hæl bak Miriam mens T-Char gjorde sitt beste for å holde tritt med oss i bare sokkelesten. Bare å måtte finne en løype var utfordrende nok i seg selv; nattevakten hadde låst alle dører, så det var nesten umulig å ta seg frem. Men vi fant det ut etter hvert! Apropos nattevakten; det var Charles som hadde vakt i natt også, og etter våre en av samtalene våre natten i forveien, kom det frem hvor mye jeg ønsket å lese i Bibelen, men at jeg aldri satte meg av tid til det. Da kom han på at han hadde en årsbibel hjemme; en Bibel hvor det står hva du skal lese hver dag, slik at du i løpet av et år har lest gjennom hele Bibelen! Ikke nok med det, så sa han at jeg kunne få den! "Jeg har så mange Bibler, så EN Bibel fra eller til gjør vel ikke så mye...", fortsatte natteakten, og sa at han kunne ta med seg Bibelen dagen etter, altså denne dagen her. Så plutselig er jeg blitt en Bibel rikere, og denne gangen skal jeg klare å lese igjennom den! Årsbibelen begynner 1. januar, så det blir et flott nyttårsforsett også!

Jul på Haugetun!

Etter tre timer ble vi omsider ferdige med 9-run, og da var det tid for å smashe pepperkakehuset! Det var faktisk så koselig, det. Etter vi hadde spist litt - og kastet resten, hehe - stakk vi en tur rundt på skolen for å sjekke hvordan livet er rundt om på fellesarealene på Haugetun Folkehøyskole klokken 4 om natten. Vi fant bare David som satt i peisestuen mutters alene. Vi holdt ham litt med selskap mens jeg tok bilder av skolen med dens flotte julepynt. Deretter stakk vi tilbake til biblioteket hvor de fleste av oss stakk for å legge seg. Jeg hadde jo egentlig veldig lyst til å døgne - for det har jeg aldri gjort før! - men jeg gadd ikke siden ingen av de andre ville. Derimot ville jeg skrive dagbok fra denne gode dagen.

Det var godt å skrive ned tankene jeg hadde gjort meg denne dagen. Sneen dalte ned utenfor, og mens jeg tittet bort på de gode vennene mine som lå hver for seg i sofaen eller på madrassene, begynte jeg å tenke over prioriteringene jeg hadde tatt i det siste. At jeg hadde gjort så altfor mye, og dermed ALDRI fått ordentlig god tid til å være sammen med vennene mine her. Nå beveget vi oss inn i den siste dagen før juleferien - 1. termin var ferdig, og vi var allerede halvveis i skoleåret! Da gikk det opp for meg hvor dum jeg egentlig hadde vært. Jeg hadde kastet bort så mye dyrebar tid på å gjøre ting (med et eget grunnlag jeg ikke føler for å dele med offentligheten), så jeg hadde helt glemt bort å pleie de mange og flotte vennskapene jeg har fått meg her på skolen. Hvor mye tid hadde jeg egentlig mistet og tapt, og som jeg aldri - ALDRI! - vil få tilbake igjen? Likevel skal jeg innrømme at jeg ikke ble så trist av tanken. Jeg hadde allerede grått disse tårene; dette ga meg faktisk bare enda større motivasjon til å ikke gå i den samme fellen i 2013!

Så var dagen kommet for å dra hjem igjen. Skolen startet opp med en hyggelig julefrokost med alle elevene og personalet med diverse innslag som både adventskalender-trekning, Skjærgårdsbilletter-trekning, morgenord og sanginnslag ved Bjørnar, vaktmesteren vår. Flate, for en stor stemme han har! Helt utrolig, jeg har ikke ord. Etter frokosten nevnte plutselig Irene noe som fikk meg til å tenke litt; Bjørnar skal synge på konserter senere, og da må folk betale for å høre ham. Her på skolen synger han både på morgensamlinger og til andre spesielle arrangementer, og vi slipper å betale noenting! Vi er jo kjempeheldige egentlig. Det er jo egentlig litt kult å tenke på.

Årets julefilm på Haugetun!

Etter frokost var det julefilm, og vi skulle se på filmen "A Christmas Carol"; den animerte Disney-filmen. Aldri hadde jeg hørt om filmen før, så jeg visste ikke hva jeg bega meg ut på. Allerede under de første minuttene av filmen merker jeg at filmen er over gjennomsnittet skummel til både å være animert og at det er en julefilm. Likevel må jeg si at dette var en fantastisk bra film! Selv hvor anspent jeg satt i stolen min, holdt rundt meg selv der jeg fryktet de neste farefulle sekundene jeg hadde i vente, og skvatt like herlig hver gang noe var på ferde, syntes jeg det var utrolig moro. Dessuten fikk filmen med seg noen komiske innslag også! Det var spesielt et utrolig latterlig øyeblikk ganske i begynnelsen da Scrooge møtte gjenferdet Marley som gapte så stort at han ødela kjeven sin. Haha, åhh, som jeg lo!! Ikke nok med det, så lo jeg så flaut lenge etter at øyeblikket var ferdig også; da det egentlig var vanlig å stoppe med å le og heller fortsette å se rolig på filmen. Herlighet, elever snudde seg og så på meg, men jeg kunne faktisk ikke noe for det - jeg måtte virkelig ta meg sammen for å slutte å le! Men gøy var det. For et utrolig komisk øyeblikk, haha. Alt i alt elsket jeg filmen, og jeg bestemte meg raskt at den måtte jeg virkelig kjøpe den for å kunne ha den selv også! Den var jo perfekt til å se hjemme sammen med Iselin, mamma og Analin!

Tone Charlotte og meg på togstasjonen!

Så kom tidens slutt, og det var på tide å ta farvel med skolen for hele tre uker mens jeg vendte snuten hjemover igjen. Jeg dro ikke alene, men sammen med Dence, Maren, Miriam og Tone Charlotte, og det var et hyggelig selskap. Våre veier splittet på Oslo S der jeg tok buss videre til Vikersund. Og etter nesten en time forsinkelse på grunn av en eller annen lastebil som hadde campet midt på veien ved Hokksund et sted, kom jeg meg omsider til Vikersund der mamma og Analin hentet meg, og derifra kom vi oss vel hjem for årets jul.

Wow, for et innlegg! Jeg håper virkelig ikke jeg har kjedet vettet av dere og skremt dere vekk for de neste ukene. Jeg skal prøve å bli flinkere å skrive oftere enn få ganger og superlaange. Takk for at du tok deg tid til å lese alt - eller deler av det! Og lag en riktig god julaften hvis vi ikke skrives før det!

God julehilsen fra Bella.