Tilbakeblikk på musikalperioden 2012!
Da var den intense perioden med musikalen, Kolibrikongen, over for denne gang, og det har vært helt fantastisk moro! Likevel må jeg meddele at det endelig er godt å la håret få slå seg ut i afro-frisyre, samt at det er deilig å ikke ha på meg alle lagene med teatersminken. Nok snikksnakk; nå er det på tide å gi dere et tilbakeblikk på denne utrolig herlige musikaltiden!
Den aller første utfordringen klassen måtte igjennom, var auditionen vi hadde foran mannen som stod bak sangene i musikalen, musikallæreren vår (Desiree) og Berit (lærerinnen vår). Med audition menes det i denne situasjonen at lærerne skulle høre stemmene våre, og dermed lettere finne ut hvem som passet til hvilken rolle. Vi skulle fremføre to sanger; en valgfri sang, samt en sang fra musikalen. Jeg valgte å synge Quetsalsangen fra musikalen (en rolig sang) og "I Will Survive" som den valgfrie. Den sistnevnte sangen er jo en litt opp-i-tempo-låt, så jeg tenkte at den ville vise den mer 'kraftige' siden av stemmen min i tillegg til den rolige siden. Selve auditionen gikk vel greit - jeg ble iallfall fornøyd - og jeg var spent på hvilken rolle jeg ville få.
Så stod høstferien for tur, og klassen fikk i oppgave å kunne så mye som mulig av manuset utenat. Altså; vi hadde ikke fått vite rollene våre enda, og enda fikk vi i oppdrag å kunne mesteparten av sanger og replikker til etter ferien. Men det gikk faktisk veldig bra. Jeg leste gjennom stykket flere ganger sammen med noen av mine medelever, og det var overraskende hvor mye som satte seg for hver gang jeg gjennomgikk stykket. Dessuten viste det seg at jeg kunne alle sangene på rams da jeg også var tilbake på Haugetun.
Siden jeg var i Polen på familietur de tre første dagene etter høstferien, fikk jeg ikke vært med da klassen gjennomgikk noen scener med Desiree og Berit. Dette skulle jo hjelpe dem til å lettere finne ut hvem som passet til hver rolle. Jeg fant det utrolig kjipt at jeg ikke kunne være med på dette; tenk om jeg fikk en rolle som jeg verken trivdes eller følte meg komfortabel i? Heldigvis sa Berit at hun visste hvordan jeg var etter min Frenchy-opptreden i fjor under Grease-musikalen, så jeg håpet hun la inn noen gode ord for meg.
Dagen etter jeg kom tilbake til skolen, var det tid for å høre rollene våre. I mitt stille sinn hadde jeg håpet at jeg skulle være Ine, en av barna som hjalp gudene med å finne Eventyrboka. Jeg husker Desiree la arket med rollefordelingen på pulten foran meg med siden ned. Jeg tok et dypt pust og snudde arket. Navnet mitt fant jeg blant de øverste på listen, noe jeg så på som positivt; det ville jo si at jeg kanskje hadde en av hovedrollene. Deretter så jeg hvilken rolle jeg hadde fått: Hunaphu, mayaguden. Min første tanke var at det var en helt grei rolle, men da vi snakket oss igjennom manuset, merket jeg hvor glad jeg ble i karakteren min. På flere måter kunne jeg nemlig gjenkjenne meg igjen i karakteren min, Hunaphu: Han var overivrig, engasjert, levde seg inn i alle situasjonene som oppstod, samt at han var treg til å forstå ting, hehe. I tillegg til at dette var en perfekt rolle for meg, fikk jeg også nok av utfordringer hvor jeg måtte bevege meg waay utenfor komfortsonen min. Jeg kunne faktisk ikke ha blitt mer fornøyd!
Så var det tid for å øve inn scener og replikker, og det var dette som var det mest krevende arbeidet for oss. Siden jeg også hadde en av hovedrollene medførte dette til at jeg hadde mye å måtte huske på, både av replikker, danser og bevegelser på scenen (dette klager jeg absolutt ikke på - det er bare en konstatering). Etter hvert begynte vi også å sette av hele ettermiddagen etter skoletid til å øve videre på musikalen, og da dette kom i tillegg til andre sangprosjekter klassen hadde, øving med dansegruppa, stipendiatarbeid og diverse andre ting og tanker som surret rundt oppe i hodet, ble det veldig mye. I de neste ukene som fulgte gikk derfor all tiden min til å tenke på alt som måtte gjøres; jeg fikk aldri tid til å sette meg ned i peisestuen sammen med de andre elevene, bare slappe helt av og ta livet med ro. Jeg stresset rundt fra gjøremål til gjøremål, og jeg følte jeg bare var et stort kaos innvendig.
Likevel må jeg rose klassen min for hvordan alle stilte opp på ettermiddagstid. Jeg syns vi var flinke til å møte opp, og vi fikk alltid til den øvingen vi hadde satt oss. Det var så godt å se at vi møtte opp til avtalt tid - som ikke jeg fastsatte engang! Det var herlig å kunne stole på klassen, både med oppmøte og innsats til å øve atter en ettermiddag. Og selv om det var mye som skjedde på en gang, var jeg glad for alle gjøremålene mine. Alt forarbeidet og forberedelsene vi gjorde til de forskjellige arrangementene var virkelig verdt det. Det var nok ingenting jeg ville ha endret på hvis jeg kunne ha gått tilbake i tid.
Dagene fortsatte med opptil to forestillinger daglig, og intensiteten forble på topp under alle opptredene. Selv om vi nå var ferdige med øving på ettermiddagene samme uken, var jeg rett og slett totalt energitom og utslitt etter de foregående ukene hvor dagene hadde gått i ett. Jeg følte meg derfor ikke særlig til tess der jeg brukte ettermiddagene og kveldene til å subbe rundt uten mål og mening, eller å slappe av for å lade opp kreftene til den neste dagens forestillinger. På familiedagen hadde vi vår siste forestilling for skolen og familiene våre, og det ble en fantastisk fin avslutning på denne perioden. Og med vår gode rektors tilbakemelding på musikalen; "dette må være en av de beste musikalene vi har hatt på skolen!", kunne jeg ikke annet enn å glise fra øre til øre. Tenk at jeg fikk være med i dette stykket - og det i en av hovedrollene til og med! Ja; alt forarbeidet var virkelig verdt det.
Når jeg nå tenker tilbake på denne tiden, merker jeg at jeg kan smile og nikke tilfreds med egen innsats. Jeg har fått høre at jeg strålte på scenen under forestillingene og at rollen passet meg veldig godt, og det varmer selvfølgelig stort. Til tross for all øvingen og slitet som klassen måtte igjennom for at musikalen skulle bli så knallbra som den ble, kommer jeg til å savne denne perioden. Jeg kommer til å savne klassens interne festligheter hvor vi linket alle samtaler til musikalens replikker. Jeg kommer til å savne å drive med sceneøving hvor jeg måtte tørre å gi av meg selv og bevege meg utenfor min trygge komfortsone for å kunne spille karakteren min fullt ut. Og jeg kommer til å savne å kunne spille en annen karakter enn meg selv. Med en gang jeg fikk på meg sminke og kostyme, var det som om hele meg var glemt, og jeg ble sugd inn i en annen parallell verden hvor jeg levde i sus og dus som mayaguden Hunaphu. Men med en gang sminken ble tatt av og jeg fikk på meg mine egne hverdagslige klær, ble jeg dratt tilbake til den reelle verdenen. Verdenen hvor tankene mine kretset om litt mer seriøse ting enn om noen barn som ikke tilhørte mayafolket var kompetente nok til å kunne hjelpe til med å finne en eventyrbok.
Nå er Kolibrikongen over for denne gang, men minnene som har blitt skapt fra stykket kommer til å forbli i meg i årene fremover. Takk for alt samarbeid med alle menneskene som har vært med på å forme dette til en så genialt gjennomført musikal som det ble, med oppmøte av publikum, lys og lyd, scenografi og teateroppsetning. Jeg kommer alltid til å se tilbake på denne perioden med glede og stolthet, både av gruppa som en helhet og meg selv.
- Bella.
PS: Er du videre interessert i å se musikalen vår, ble vi filmet og lagt ut på Youtube! Hvis du trykker på linken under, vil du komme til min folkehøyskoles hjemmeside og finne filmen av musikalen vår. Kos deg!
http://www.haugetun.no/nyhet/se-kolibrikongen-her-401.aspx
Den aller første utfordringen klassen måtte igjennom, var auditionen vi hadde foran mannen som stod bak sangene i musikalen, musikallæreren vår (Desiree) og Berit (lærerinnen vår). Med audition menes det i denne situasjonen at lærerne skulle høre stemmene våre, og dermed lettere finne ut hvem som passet til hvilken rolle. Vi skulle fremføre to sanger; en valgfri sang, samt en sang fra musikalen. Jeg valgte å synge Quetsalsangen fra musikalen (en rolig sang) og "I Will Survive" som den valgfrie. Den sistnevnte sangen er jo en litt opp-i-tempo-låt, så jeg tenkte at den ville vise den mer 'kraftige' siden av stemmen min i tillegg til den rolige siden. Selve auditionen gikk vel greit - jeg ble iallfall fornøyd - og jeg var spent på hvilken rolle jeg ville få.
Så stod høstferien for tur, og klassen fikk i oppgave å kunne så mye som mulig av manuset utenat. Altså; vi hadde ikke fått vite rollene våre enda, og enda fikk vi i oppdrag å kunne mesteparten av sanger og replikker til etter ferien. Men det gikk faktisk veldig bra. Jeg leste gjennom stykket flere ganger sammen med noen av mine medelever, og det var overraskende hvor mye som satte seg for hver gang jeg gjennomgikk stykket. Dessuten viste det seg at jeg kunne alle sangene på rams da jeg også var tilbake på Haugetun.
Manusøving på skolen!
Fv: Rebekka, Tone Charlotte og Vilde.
Fv: Rebekka, Tone Charlotte og Vilde.
Siden jeg var i Polen på familietur de tre første dagene etter høstferien, fikk jeg ikke vært med da klassen gjennomgikk noen scener med Desiree og Berit. Dette skulle jo hjelpe dem til å lettere finne ut hvem som passet til hver rolle. Jeg fant det utrolig kjipt at jeg ikke kunne være med på dette; tenk om jeg fikk en rolle som jeg verken trivdes eller følte meg komfortabel i? Heldigvis sa Berit at hun visste hvordan jeg var etter min Frenchy-opptreden i fjor under Grease-musikalen, så jeg håpet hun la inn noen gode ord for meg.
Dagen etter jeg kom tilbake til skolen, var det tid for å høre rollene våre. I mitt stille sinn hadde jeg håpet at jeg skulle være Ine, en av barna som hjalp gudene med å finne Eventyrboka. Jeg husker Desiree la arket med rollefordelingen på pulten foran meg med siden ned. Jeg tok et dypt pust og snudde arket. Navnet mitt fant jeg blant de øverste på listen, noe jeg så på som positivt; det ville jo si at jeg kanskje hadde en av hovedrollene. Deretter så jeg hvilken rolle jeg hadde fått: Hunaphu, mayaguden. Min første tanke var at det var en helt grei rolle, men da vi snakket oss igjennom manuset, merket jeg hvor glad jeg ble i karakteren min. På flere måter kunne jeg nemlig gjenkjenne meg igjen i karakteren min, Hunaphu: Han var overivrig, engasjert, levde seg inn i alle situasjonene som oppstod, samt at han var treg til å forstå ting, hehe. I tillegg til at dette var en perfekt rolle for meg, fikk jeg også nok av utfordringer hvor jeg måtte bevege meg waay utenfor komfortsonen min. Jeg kunne faktisk ikke ha blitt mer fornøyd!
Karakteren min; mayaguden Hunaphu!
Så var det tid for å øve inn scener og replikker, og det var dette som var det mest krevende arbeidet for oss. Siden jeg også hadde en av hovedrollene medførte dette til at jeg hadde mye å måtte huske på, både av replikker, danser og bevegelser på scenen (dette klager jeg absolutt ikke på - det er bare en konstatering). Etter hvert begynte vi også å sette av hele ettermiddagen etter skoletid til å øve videre på musikalen, og da dette kom i tillegg til andre sangprosjekter klassen hadde, øving med dansegruppa, stipendiatarbeid og diverse andre ting og tanker som surret rundt oppe i hodet, ble det veldig mye. I de neste ukene som fulgte gikk derfor all tiden min til å tenke på alt som måtte gjøres; jeg fikk aldri tid til å sette meg ned i peisestuen sammen med de andre elevene, bare slappe helt av og ta livet med ro. Jeg stresset rundt fra gjøremål til gjøremål, og jeg følte jeg bare var et stort kaos innvendig.
Vi øver inn en av musikalens scener; "ja, gått hjem og vogga..."
Likevel må jeg rose klassen min for hvordan alle stilte opp på ettermiddagstid. Jeg syns vi var flinke til å møte opp, og vi fikk alltid til den øvingen vi hadde satt oss. Det var så godt å se at vi møtte opp til avtalt tid - som ikke jeg fastsatte engang! Det var herlig å kunne stole på klassen, både med oppmøte og innsats til å øve atter en ettermiddag. Og selv om det var mye som skjedde på en gang, var jeg glad for alle gjøremålene mine. Alt forarbeidet og forberedelsene vi gjorde til de forskjellige arrangementene var virkelig verdt det. Det var nok ingenting jeg ville ha endret på hvis jeg kunne ha gått tilbake i tid.
Scenen vår i Guatemalas jungel.
Så kom uken hvor det var tid for forestillinger. Vi hadde sju forestillinger på fem dager. På premieren var jeg tydelig nervøs og spent der jeg rastløs gikk frem og tilbake mens jeg prøvde å overbevise meg selv om at dette kunne jeg. Heldigvis var ikke nervene like store som under premieren på Grease i fjor (det skulle vel egentlig mye til, hehe), og jeg fortalte meg selv at det bare var jeg som var altfor overkritisk til meg selv. Da jeg stod bak teppene rett før premierens begynnelse ba jeg en liten bønn til Gud om at Han måtte være med meg under stykkets fremføring, og bare sekunder etter begynte innledningssangen hvor jeg skulle entre scenen og synge sammen med resten av klassen, og siden holdt jeg meg mer eller mindre på scenen. Premieren gikk veldig bra, og jeg var strålene fornøyd med både klassens og min prestasjon av stykket! Samme kveld var det premierefest, og sett bortifra komplikasjonen som både la en demper på stemningen og som nesten kunne ha ødelagt hele kvelden, var det utrolig hyggelig! Jeg turte å ha troen på at mine historier og innvendinger var viktige der jeg nok en gang overrasket meg selv med å fortelle noe høyt for de andre.
Klasserommet fylles med spente nerver rett før premieren...
Er jeg klar for premieren, mon tro?
Koser meg på premierefest sammen med Anna!
Hun går for så vidt ikke i klassen vår, men hun hjalp til med lyd og lys under forestillingene.
Dagene fortsatte med opptil to forestillinger daglig, og intensiteten forble på topp under alle opptredene. Selv om vi nå var ferdige med øving på ettermiddagene samme uken, var jeg rett og slett totalt energitom og utslitt etter de foregående ukene hvor dagene hadde gått i ett. Jeg følte meg derfor ikke særlig til tess der jeg brukte ettermiddagene og kveldene til å subbe rundt uten mål og mening, eller å slappe av for å lade opp kreftene til den neste dagens forestillinger. På familiedagen hadde vi vår siste forestilling for skolen og familiene våre, og det ble en fantastisk fin avslutning på denne perioden. Og med vår gode rektors tilbakemelding på musikalen; "dette må være en av de beste musikalene vi har hatt på skolen!", kunne jeg ikke annet enn å glise fra øre til øre. Tenk at jeg fikk være med i dette stykket - og det i en av hovedrollene til og med! Ja; alt forarbeidet var virkelig verdt det.
Mayagudene Ixbalanque og Hunaphu.
Bilde hentet fra Haugetun Folkehøyskole.
Bilde hentet fra Haugetun Folkehøyskole.
Innledningssangen: Mayagudene følger frykfullt med
under spanjolenes herjing i mayafolkets land.
Statue-scenen, hehe: "Hun...Huna...Hunaphu..."
Når jeg nå tenker tilbake på denne tiden, merker jeg at jeg kan smile og nikke tilfreds med egen innsats. Jeg har fått høre at jeg strålte på scenen under forestillingene og at rollen passet meg veldig godt, og det varmer selvfølgelig stort. Til tross for all øvingen og slitet som klassen måtte igjennom for at musikalen skulle bli så knallbra som den ble, kommer jeg til å savne denne perioden. Jeg kommer til å savne klassens interne festligheter hvor vi linket alle samtaler til musikalens replikker. Jeg kommer til å savne å drive med sceneøving hvor jeg måtte tørre å gi av meg selv og bevege meg utenfor min trygge komfortsone for å kunne spille karakteren min fullt ut. Og jeg kommer til å savne å kunne spille en annen karakter enn meg selv. Med en gang jeg fikk på meg sminke og kostyme, var det som om hele meg var glemt, og jeg ble sugd inn i en annen parallell verden hvor jeg levde i sus og dus som mayaguden Hunaphu. Men med en gang sminken ble tatt av og jeg fikk på meg mine egne hverdagslige klær, ble jeg dratt tilbake til den reelle verdenen. Verdenen hvor tankene mine kretset om litt mer seriøse ting enn om noen barn som ikke tilhørte mayafolket var kompetente nok til å kunne hjelpe til med å finne en eventyrbok.
Nå er Kolibrikongen over for denne gang, men minnene som har blitt skapt fra stykket kommer til å forbli i meg i årene fremover. Takk for alt samarbeid med alle menneskene som har vært med på å forme dette til en så genialt gjennomført musikal som det ble, med oppmøte av publikum, lys og lyd, scenografi og teateroppsetning. Jeg kommer alltid til å se tilbake på denne perioden med glede og stolthet, både av gruppa som en helhet og meg selv.
Min fantastiske klasse!
PS: Er du videre interessert i å se musikalen vår, ble vi filmet og lagt ut på Youtube! Hvis du trykker på linken under, vil du komme til min folkehøyskoles hjemmeside og finne filmen av musikalen vår. Kos deg!
http://www.haugetun.no/nyhet/se-kolibrikongen-her-401.aspx
Kjære Anabel!
SvarSlettJeg gikk på haugetun kullet før deg. Har fulgt med bloggen din siden du begynte i fjor, og fortsatt. Går inn på den hver dag for å se om du har skrevet :)
Det er så deilig å se en annen som koser seg så mye på SSS som jeg gjorde, med fantastisk Berit som er gull verdt :) skulle egentlig søkt som stipendiat i fjor. Sånn ble det ikke. Skulle ønske jeg gjorde det for da hadde jeg blitt kjent med deg. Du virker som verdens herligste jente! Har sett oppsetningen deres på YouTube og fy flate så utrolig bra!! Jeg tar av meg hatten. Dere er ufattelige flinke, alle sammen :) skulle gjerne opplevd et år til pÅ verdens beste skole. Masse klemmer fra Oda, som gikk SSS 10/11
Hei Oda!
SvarSlettTusen takk, så koselig! Jeg blir helt rørt:)
Det er godt å høre at du også har gode minner fra Haugetun! Det er virkelig en fantastisk skole. Du får ta deg en tur innom skolen og hilse på hvis du får mulighet en dag! Det hadde vært hyggelig å møte deg:)
Mange gode klemmer tilbake fra Anabel:)