En bekymret, men flott Oslotur!
Ahh, en deilig og avslappende følelse fylte hele meg i kveld! Etter en kveld hvor hodet mitt har vært brydd med nok av bekymrede tanker, er det endelig godt å legge fra seg alt stresset som preget meg gjennom nesten hele Osloturen. Hva slags bekymringer og hvilken Oslotur? La meg ta dere med et døgn tilbake i tid, for på den måten vil du forstå hva jeg snakker om!
Da klokka var passert 18:00, var alle elevene + noen av skolens personale samlet i to store busser, samt en minibuss. I dag var tiden jeg hadde lenge sett frem til (Tone Charlotte også, vel å merke, hehe); det var tid for å se musikalen Evita med hele skolen! Jeg satte meg inn i en av de store bussene, på det fremste setet selvfølgelig - pga min evinnelige bilsyke - og fikk gode Cristina som min buss-buddy. Hun blir like fort bilsyk som meg - men det er vel ikke noe bombe, hehe! Intern. Bussturen gikk veldig fint, og med litt mat i kroppen, et kort og godt handlingsreferat av Tone Charlotte (hvem ellers?), og litt søvn og musikk i ørene, fikk jeg meg en veldig fin og komfortabel tur, mye takket være bussjåføren vår. Jeg tenkte faktisk over det i løpet av reisen; han kjørte veldig trygt og behagelig, så det var godt å sitte på.
Klare for busstur!
Fv: Malin og Maren.
Mens jeg sitter på bussen vandrer tankene mine innom det som opptar meg for dagene. Ofte skjer dette, og jeg prøver alltid å sortere dem slik at ikke alt bare blir en røre inne i hodet mitt, noe som det fort kan ha en tendens til å bli. Anyway, mens jeg sitter der i egne tanker, streifer tankene mine innom valgfagsdansen. Husket jeg enda de nye dansestegene jeg lærte på fredag? Hva var det som kom etter de artige armbevegelsene igjen? Jeg innså fort at skamfullt mye allerede var gått i glemmeboken, så jeg tenkte jeg kanskje måtte prøve å samle dansegruppa en gang før fredag for å øve litt. Det var jo ikke noe stress; Anne, lærerinnen vår i dansevalgfaget, hadde jo gitt meg cd'en med sangene, så vi kunne få muligheten til nettopp dette. Cd'en, ja....hvor la jeg den igjen? Cd'en....cd'en..... Etter hvert som jeg lar ordet synke inn i meg, går det opp for meg at jeg faktisk ikke hadde anelse om hvor jeg hadde lagt den siden forrige gang vi hadde valgfaget - for hele fire dager siden! Jeg retter meg plutselig opp, gisper høylytt, og blir i denne posisjonen i en liten evighet. Det var visst ganske synlig, for både Cristina og Miriam og Tone Charlotte som satt bak oss - og til og med Maren og Malin som satt enda lenger unna - spurte meg om hva som var på ferde. Men jeg klarte ikke å få ut ett ord; jeg var helt i min egen lille sjokktilstand hvor tankene fløy sin egen vei: Hva ville komme til å skje neste dansetime? Hva ville Anne si? Og hvordan ville reaksjonen bli? Åh, jeg ble så redd; tenk at hun hadde gitt meg denne tilliten å gi meg ansvaret for cd'en (jeg tenkte på det da jeg fikk cd'en på fredag!), og så klarer jeg å rote den bort!? Tenk hvor skuffet hun ville bli over meg! Likevel prøvde jeg ikke å tenke så mye over det, det var jo uansett ikke noe å gjøre med den saken nå mens jeg var i Oslo. Jeg prøvde derfor å glede meg over nuet enn å bekymre meg over noe jeg uansett ikke kunne gjøre noe med. Som Anne fortalte så fint under et morgenord i fjor: Bekymringer kan sammenliknes med en gyngestol; den gir deg noe å gjøre, men du kommer ingen veier.
Det gikk for så vidt veldig greit å spore av de bekymrende tankene da jeg kom inn på "Det Norske Teatret". Jeg fant Daniel, Fabian og Charlotte, og sammen trasket vi rundt og lot tiden vandre med oss mens vi ventet på at musikalen skulle begynne. Med gode venner går tiden raskere, og plutselig satt vi i salen med Evita rett rundt hjørnet.
Denne Evita-musikalen var faktisk helt ny for meg; jeg fikk først vite om den i løpet av dette skoleåret! Jeg mener; når jeg er så mye med Tone Charlotte hadde det nesten vært underlig om jeg ikke hadde hørt om den, hehe. Men jeg fikk også vite om Evita gjennom sangpedagogen min; det var hun som ga meg den nydelige sangen "Don't Cry For Me, Argentina" fra stykket, siden hun syns den passet min stemme. Likevel må jeg innrømme det var bra å få et sammendrag av musikalen fra Tone Charlotte før musikalens gang, ellers hadde jeg nok ikke hengt like godt med. Selv om det var noe jeg ikke forstod i øyeblikket (ble forklart om det i ettertid, though), catchet jeg helheten, og jeg likte musikalen utrolig godt! Da jeg fikk høre sangen "Don't Cry For Me, Argentina", kjente jeg at jeg fikk frysninger, og det gikk opp for meg hvor stor denne sangen var. Tenk at sangpedagogen ga meg denne sangen! Jeg har forresten spilt den inn i studio, så jeg legger den plutselig ut her på bloggen, hehe. Jeg likte virkelig denne nynorske versjonen av Evita, og det hadde vært utrolig moro om jeg fikk til å se den engelske versjonen når jeg stikker til USA til neste år med klassen!
Først da jeg sitter inne i bussen kommer de bekymrende tankene rundt den mistede cd'en tilbake til meg, og den la en liten demper på det da-værende humøret mitt. Selv om det fortsatt var ingenting jeg enda kunne gjøre med det, preget tankene meg likevel en god stund videre på veien tilbake til skolen mens jeg falt i søvn. Jeg våknet da vi svingte inn mot skolen, og da visste jeg at jeg måtte være "fit for cd-leting"; aldri om jeg hadde klart å få en behagelig søvn om jeg ikke visste hvor cd'en var - eller om jeg ikke hadde gjort mitt beste for å finne den.
Da jeg gikk ut av bussen, takket bussjåføren for reisen hvor faktisk sjåføren svarte meg med; "det var koselig å ha deg med" (så utrolig hyggelig sagt av ham!!), gikk jeg til peisestuen for å sjekke det siste stedet jeg husket jeg hadde sett cd'en. Til min store forferdelse lå den ikke der, og jeg gikk desperat frem og tilbake for å ikke ta helt av der inne. Charlotte legger merke til den rare oppførselen min, og da jeg forteller henne hele greia, ble ikke situasjonen noe bedre da hun fortalte at dette var det eneste eksemplaret av sangene! Jeg kjente hjertet mitt fløy i taket samtidig som jeg virkelig begynte å kjenne på redselen. På en skala fra 1-10; hvor skuffet ville Anne bli over meg? Jeg prøvde likevel å tenke på noen gode ord som Irene prøver å banke inn i hodet mitt, og selv om de hjalp litt, mestret stadig bekymringen å dominere tankegangen min. Da jeg trodde jeg hadde nådd toppen på engstelsesskalaen, møtte jeg plutselig på den skjønne Anna, og hun ga meg en god klem. Åh, som jeg følte jeg trengte denne klemmen. Lenge ble vi stående slik, og på et mirakuløst vis var det som om jeg følte meg tryggere, samt at jeg ble fylt med et pågangsmot for å lete videre og et håp om at jeg ville finne igjen cd'en. Da Anna og jeg skilte våre veier, skjønte jeg at jeg måtte over til plan B; hvis jeg var heldig skrev jeg dagbok for denne dagen, og da kunne jeg prøve å huske alle områdene jeg befant meg på etter det siste stedet hvor jeg husker jeg så cd'en. Heldigvis viste det seg at jeg hadde skrevet dagbok for denne dagen:
Det var "MOT til å glede"-dagen. Dagen jeg stakk til butikken sammen med Charlotte og kjøpte varene vi trengte for å lage kake for resten av skolen. Da var cd'en i peisestuen. Deretter stakk vi ned på skolekjøkkenet for å lage kaken. Jeg husket at mens vi lagde kaken, kom jeg plutselig på at cd'en fortsatt var i peisestuen, og jeg stakk opp for å finne den. Da fant jeg den ligge der i peisestuen. Deretter har hukommelsen min sortnet. Derifra husket jeg ingenting.
Da var det på tide å resonnere seg frem til svaret: Jeg hadde lett i peisestuen, og der fant jeg ikke cd'en. Ergo, jeg burde ha tatt den med meg tilbake til skolekjøkkenet da jeg skulle fortsette kakebakingen. Jeg fant ut at jeg måtte spørre nattevakten om han kunne låse opp for meg (noe jeg fant forferdelig flaut; tenk at jeg måtte bry ham bare fordi jeg var surrete!) Men selv hvor skamfull jeg var, visste jeg at jeg måtte gjøre det; jeg hadde aldri klart å legge meg med god samvittighet hadde jeg ikke lagt inn 100 % innsats i letingen. Omsider fant jeg nattevakten og han viste heldigvis ingen sur mine for å måtte låse opp for meg; han var faktisk allerede der nede for sin låserunde på skolen - for en lettelse! Han åpnet opp skolekjøkkenet for meg, og gjett hva jeg først la merke til da jeg entret rommet: CD'EN SOM LÅ TRYGT OG GODT PÅ BENKEN!! Jeg kjente en lettelse strømme innover meg, samtidig som jeg kunne hoppet i taket av glede! Jeg vekslet mellom å danse og hoppe meg bortover i kjelleren mens jeg ropte til nattevakten at jeg fant det jeg lette etter (han må ha trodd jeg var en komplett idiot, haha!), og jeg skyndte meg for å fortelle denne gledelige nyheten til Charlotte. Da jeg kom inn på rommet mitt, passet jeg på å legge cd'en på et trygt sted, og det tryggeste stedet jeg kom på i farten var inne i pc'en. Og der ligger den fortsatt, og der vil den trolig forbli frem til fredag!
Når dagen er god, er allting godt - er det ikke slik uttrykket lyder? Hehe. Det passet iallfall veldig godt for meg. Etter denne litt hektiske dagen kunne jeg omsider legge hodet ned på soveputen uten å måtte engste meg for at de bekymrede tankene skulle finne meg igjen, og det ble en fin avslutning på denne gode dagen. Men i dag har det vært en ny dag med sine nye utfordringer - men det hører ikke dette blogginnlegget til. Ha en god kveld videre, vi skrives plutselig igjen!
- Bella.
Da klokka var passert 18:00, var alle elevene + noen av skolens personale samlet i to store busser, samt en minibuss. I dag var tiden jeg hadde lenge sett frem til (Tone Charlotte også, vel å merke, hehe); det var tid for å se musikalen Evita med hele skolen! Jeg satte meg inn i en av de store bussene, på det fremste setet selvfølgelig - pga min evinnelige bilsyke - og fikk gode Cristina som min buss-buddy. Hun blir like fort bilsyk som meg - men det er vel ikke noe bombe, hehe! Intern. Bussturen gikk veldig fint, og med litt mat i kroppen, et kort og godt handlingsreferat av Tone Charlotte (hvem ellers?), og litt søvn og musikk i ørene, fikk jeg meg en veldig fin og komfortabel tur, mye takket være bussjåføren vår. Jeg tenkte faktisk over det i løpet av reisen; han kjørte veldig trygt og behagelig, så det var godt å sitte på.
Bussjåføren tok bilde av oss!
BV: Tone Charlotte og Miriam. FV: Meg og Cristina.
BV: Tone Charlotte og Miriam. FV: Meg og Cristina.
Klare for busstur!
Fv: Malin og Maren.
Mens jeg sitter på bussen vandrer tankene mine innom det som opptar meg for dagene. Ofte skjer dette, og jeg prøver alltid å sortere dem slik at ikke alt bare blir en røre inne i hodet mitt, noe som det fort kan ha en tendens til å bli. Anyway, mens jeg sitter der i egne tanker, streifer tankene mine innom valgfagsdansen. Husket jeg enda de nye dansestegene jeg lærte på fredag? Hva var det som kom etter de artige armbevegelsene igjen? Jeg innså fort at skamfullt mye allerede var gått i glemmeboken, så jeg tenkte jeg kanskje måtte prøve å samle dansegruppa en gang før fredag for å øve litt. Det var jo ikke noe stress; Anne, lærerinnen vår i dansevalgfaget, hadde jo gitt meg cd'en med sangene, så vi kunne få muligheten til nettopp dette. Cd'en, ja....hvor la jeg den igjen? Cd'en....cd'en..... Etter hvert som jeg lar ordet synke inn i meg, går det opp for meg at jeg faktisk ikke hadde anelse om hvor jeg hadde lagt den siden forrige gang vi hadde valgfaget - for hele fire dager siden! Jeg retter meg plutselig opp, gisper høylytt, og blir i denne posisjonen i en liten evighet. Det var visst ganske synlig, for både Cristina og Miriam og Tone Charlotte som satt bak oss - og til og med Maren og Malin som satt enda lenger unna - spurte meg om hva som var på ferde. Men jeg klarte ikke å få ut ett ord; jeg var helt i min egen lille sjokktilstand hvor tankene fløy sin egen vei: Hva ville komme til å skje neste dansetime? Hva ville Anne si? Og hvordan ville reaksjonen bli? Åh, jeg ble så redd; tenk at hun hadde gitt meg denne tilliten å gi meg ansvaret for cd'en (jeg tenkte på det da jeg fikk cd'en på fredag!), og så klarer jeg å rote den bort!? Tenk hvor skuffet hun ville bli over meg! Likevel prøvde jeg ikke å tenke så mye over det, det var jo uansett ikke noe å gjøre med den saken nå mens jeg var i Oslo. Jeg prøvde derfor å glede meg over nuet enn å bekymre meg over noe jeg uansett ikke kunne gjøre noe med. Som Anne fortalte så fint under et morgenord i fjor: Bekymringer kan sammenliknes med en gyngestol; den gir deg noe å gjøre, men du kommer ingen veier.
Det gikk for så vidt veldig greit å spore av de bekymrende tankene da jeg kom inn på "Det Norske Teatret". Jeg fant Daniel, Fabian og Charlotte, og sammen trasket vi rundt og lot tiden vandre med oss mens vi ventet på at musikalen skulle begynne. Med gode venner går tiden raskere, og plutselig satt vi i salen med Evita rett rundt hjørnet.
Vi venter i spenning før musikalens begynnelse...
Fv: Daniel, meg og Charlotte.
EVITA!!!
Denne Evita-musikalen var faktisk helt ny for meg; jeg fikk først vite om den i løpet av dette skoleåret! Jeg mener; når jeg er så mye med Tone Charlotte hadde det nesten vært underlig om jeg ikke hadde hørt om den, hehe. Men jeg fikk også vite om Evita gjennom sangpedagogen min; det var hun som ga meg den nydelige sangen "Don't Cry For Me, Argentina" fra stykket, siden hun syns den passet min stemme. Likevel må jeg innrømme det var bra å få et sammendrag av musikalen fra Tone Charlotte før musikalens gang, ellers hadde jeg nok ikke hengt like godt med. Selv om det var noe jeg ikke forstod i øyeblikket (ble forklart om det i ettertid, though), catchet jeg helheten, og jeg likte musikalen utrolig godt! Da jeg fikk høre sangen "Don't Cry For Me, Argentina", kjente jeg at jeg fikk frysninger, og det gikk opp for meg hvor stor denne sangen var. Tenk at sangpedagogen ga meg denne sangen! Jeg har forresten spilt den inn i studio, så jeg legger den plutselig ut her på bloggen, hehe. Jeg likte virkelig denne nynorske versjonen av Evita, og det hadde vært utrolig moro om jeg fikk til å se den engelske versjonen når jeg stikker til USA til neste år med klassen!
Først da jeg sitter inne i bussen kommer de bekymrende tankene rundt den mistede cd'en tilbake til meg, og den la en liten demper på det da-værende humøret mitt. Selv om det fortsatt var ingenting jeg enda kunne gjøre med det, preget tankene meg likevel en god stund videre på veien tilbake til skolen mens jeg falt i søvn. Jeg våknet da vi svingte inn mot skolen, og da visste jeg at jeg måtte være "fit for cd-leting"; aldri om jeg hadde klart å få en behagelig søvn om jeg ikke visste hvor cd'en var - eller om jeg ikke hadde gjort mitt beste for å finne den.
Da jeg gikk ut av bussen, takket bussjåføren for reisen hvor faktisk sjåføren svarte meg med; "det var koselig å ha deg med" (så utrolig hyggelig sagt av ham!!), gikk jeg til peisestuen for å sjekke det siste stedet jeg husket jeg hadde sett cd'en. Til min store forferdelse lå den ikke der, og jeg gikk desperat frem og tilbake for å ikke ta helt av der inne. Charlotte legger merke til den rare oppførselen min, og da jeg forteller henne hele greia, ble ikke situasjonen noe bedre da hun fortalte at dette var det eneste eksemplaret av sangene! Jeg kjente hjertet mitt fløy i taket samtidig som jeg virkelig begynte å kjenne på redselen. På en skala fra 1-10; hvor skuffet ville Anne bli over meg? Jeg prøvde likevel å tenke på noen gode ord som Irene prøver å banke inn i hodet mitt, og selv om de hjalp litt, mestret stadig bekymringen å dominere tankegangen min. Da jeg trodde jeg hadde nådd toppen på engstelsesskalaen, møtte jeg plutselig på den skjønne Anna, og hun ga meg en god klem. Åh, som jeg følte jeg trengte denne klemmen. Lenge ble vi stående slik, og på et mirakuløst vis var det som om jeg følte meg tryggere, samt at jeg ble fylt med et pågangsmot for å lete videre og et håp om at jeg ville finne igjen cd'en. Da Anna og jeg skilte våre veier, skjønte jeg at jeg måtte over til plan B; hvis jeg var heldig skrev jeg dagbok for denne dagen, og da kunne jeg prøve å huske alle områdene jeg befant meg på etter det siste stedet hvor jeg husker jeg så cd'en. Heldigvis viste det seg at jeg hadde skrevet dagbok for denne dagen:
Det var "MOT til å glede"-dagen. Dagen jeg stakk til butikken sammen med Charlotte og kjøpte varene vi trengte for å lage kake for resten av skolen. Da var cd'en i peisestuen. Deretter stakk vi ned på skolekjøkkenet for å lage kaken. Jeg husket at mens vi lagde kaken, kom jeg plutselig på at cd'en fortsatt var i peisestuen, og jeg stakk opp for å finne den. Da fant jeg den ligge der i peisestuen. Deretter har hukommelsen min sortnet. Derifra husket jeg ingenting.
Da var det på tide å resonnere seg frem til svaret: Jeg hadde lett i peisestuen, og der fant jeg ikke cd'en. Ergo, jeg burde ha tatt den med meg tilbake til skolekjøkkenet da jeg skulle fortsette kakebakingen. Jeg fant ut at jeg måtte spørre nattevakten om han kunne låse opp for meg (noe jeg fant forferdelig flaut; tenk at jeg måtte bry ham bare fordi jeg var surrete!) Men selv hvor skamfull jeg var, visste jeg at jeg måtte gjøre det; jeg hadde aldri klart å legge meg med god samvittighet hadde jeg ikke lagt inn 100 % innsats i letingen. Omsider fant jeg nattevakten og han viste heldigvis ingen sur mine for å måtte låse opp for meg; han var faktisk allerede der nede for sin låserunde på skolen - for en lettelse! Han åpnet opp skolekjøkkenet for meg, og gjett hva jeg først la merke til da jeg entret rommet: CD'EN SOM LÅ TRYGT OG GODT PÅ BENKEN!! Jeg kjente en lettelse strømme innover meg, samtidig som jeg kunne hoppet i taket av glede! Jeg vekslet mellom å danse og hoppe meg bortover i kjelleren mens jeg ropte til nattevakten at jeg fant det jeg lette etter (han må ha trodd jeg var en komplett idiot, haha!), og jeg skyndte meg for å fortelle denne gledelige nyheten til Charlotte. Da jeg kom inn på rommet mitt, passet jeg på å legge cd'en på et trygt sted, og det tryggeste stedet jeg kom på i farten var inne i pc'en. Og der ligger den fortsatt, og der vil den trolig forbli frem til fredag!
Når dagen er god, er allting godt - er det ikke slik uttrykket lyder? Hehe. Det passet iallfall veldig godt for meg. Etter denne litt hektiske dagen kunne jeg omsider legge hodet ned på soveputen uten å måtte engste meg for at de bekymrede tankene skulle finne meg igjen, og det ble en fin avslutning på denne gode dagen. Men i dag har det vært en ny dag med sine nye utfordringer - men det hører ikke dette blogginnlegget til. Ha en god kveld videre, vi skrives plutselig igjen!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar