"MOT til å glede"-dagen 2012!
Nå har jeg akkurat kommet opp fra peisestuen etter å ha sittet der sammen med DANIEL, Ine, Hege, Miriam, Tone Charlotte og Cristina (Christian, Sebastian og Charlotte også, men det stakk etter hvert), og det var nesten litt leit å måtte gå derifra siden det var så koselig! Men siden jeg skal jobbe denne helgen er det greit å være opplagt til det, samt at jeg ville blogge om denne dagen. Og da kan det fort ta tid før jeg er i seng (eller hva, Cristina?? hehe). Jeg fikk en god klem av både Daniel og Cristina før jeg stakk opp på rommet mitt for å kunne begynne med dagens blogginnlegg!
23. november: "MOT til å glede"-dagen!
Det var ikke vanskelig å komme seg opp av senga i dag; det var mye som skulle gjøres, og jeg var spent på hva dagen ville bringe. Jeg tok på meg MOT-t-skjorta og gikk tidlig ned til frokost. Jeg skyndte meg med å spise for at jeg kunne øve på det jeg skulle fortelle på morgensamlingen. Som nøyaktig for et år siden, gikk jeg opp foran fjorårets elevmasse og formidlet om denne dagens budskap. Jeg følte jeg ikke hadde fått forberedt meg helt perfekt på dette, så jeg var passe nervøs for hvordan dette ville gå! Jeg merket jeg måtte fokusere på pusten min som allerede hadde steget noen hakk - jeg syns faktisk dette var enda mer skummelt enn å holde morgenord! Plutselig ga Linken ordet videre til meg, og etter altfor mange kremtinger trådte jeg frem og begynte å prate. Flate, som jeg skalv, både i beina, henda og i ansiktet. Da jeg var ferdig, følte jeg ikke det hadde gått så bra, men det er nok bare jeg som er altfor kritisk til meg selv - som vanlig. Jeg fikk jo applaus, og til og med Tone Charlotte kom bort til meg i ettertid og fortalte at hun syns jeg var flink til å snakke foran en forsamling! Åh, for ei skjønn jente. Hun kan ikke ane hvor mye det betydde for meg! Hun kan ikke ane hvor mye hun betyr for meg.
I løpet av skoledagen prøvde jeg å smile og være glad - noe som for så vidt ikke var så vanskelig siden jeg hadde en utrolig god skoledag i dag! I linjefagstimene (med SSS) øvde Berit, noen andre av jentene i klassen og jeg på en sang vi skal fremføre på julekonserten, og det var så moro!! Det var jo ikke noe vanskelig å smile og være glad da! Etter lunsj var det tid for dans, og denne dagen var det faktisk bare Rakel og jeg som var med (Charlotte ble med litt, men trakk seg etter hvert). Lærerinnen vår, Anne, kjørte på med mange nye bevegelser, og det ble hardt og utfordrende - men så klart moro. Hun sa at vi kunne jo lært enda mer - siden vi tok dansestegene så raskt! - men det var jo greit å vente på resten av gruppa også. Så utrolig koselig! Det hjelper jo på selvtilliten min, da, hehe.
Etter middag stakk Charlotte og jeg til butikken for å handle inn til kakebakingen. Jeg skal jo, i år som de siste årene, glede mine medelever og lærere med kake! Siden jeg ikke duger i verden på kjøkkenet, lot jeg Charlotte få hovedansvaret for kakebakingen. Jeg kunne likevel føle meg til god nytte der hun geleidet meg rundt for nye oppgaver på kjøkkenet. Det var så godt å likevel kunne være til hjelp selv hvor amatør jeg er på dette området (tro meg!), og Charlotte og jeg hadde det så bra der vi lo så nesten tårene tok oss! Jeg bare nevner "der er det en liten klump, den må vi få vekk" og "åh, du...". Haha, åh, jeg gliser bare ved tanken på hvor moro vi hadde det.
Vi ga ut kakene og fruktcoctailen ved kveldsmaten, og vi fikk applaus da vi informerte om dette før de gikk inn i matsalen, samt at flere av våre medelever og Marte (tilsynslærerinnen) kom bort og roste oss både for omtanken og kaken. Så utrolig hyggelig! Det gledet jo meg også, da.
Etter kveldsmat var det tid for volleyball som var kveldens stippearrangement; det kom noen få, og vi ble en koselig liten gjeng. Det var så moro å spille volleyball igjen! Ellers gikk kvelden til å snakke med de hyggelig vennene mine i peisestuen før jeg fant dataen og bloggen mens jeg skyper med Anders, en venn jeg fikk meg fra fjorårets folkehøyskoleår. Dette har vært en utrolig koselig dag, og det var så herlig å spre glede til de andre som befinner seg her på huset, samt at jeg også gledet meg selv ved tanken på hvor heldig jeg er som har et så rikt liv omgitt med så mange fantastiske mennesker som er glade i meg for akkurat den jeg er (referert til forrige blogginnlegg som du kan lese HER). Det er stort for meg, altså. Virkelig stort - og verdifullt.
Nei, da er det på tide å legge seg! Øynene svir, og jeg må opp for å hente tilsynstelefonen tidlig i morgen. Ha en god helg, min kjære bloggtittere - vi skrives plutselig igjen.
- Bella.
23. november: "MOT til å glede"-dagen!
Det var ikke vanskelig å komme seg opp av senga i dag; det var mye som skulle gjøres, og jeg var spent på hva dagen ville bringe. Jeg tok på meg MOT-t-skjorta og gikk tidlig ned til frokost. Jeg skyndte meg med å spise for at jeg kunne øve på det jeg skulle fortelle på morgensamlingen. Som nøyaktig for et år siden, gikk jeg opp foran fjorårets elevmasse og formidlet om denne dagens budskap. Jeg følte jeg ikke hadde fått forberedt meg helt perfekt på dette, så jeg var passe nervøs for hvordan dette ville gå! Jeg merket jeg måtte fokusere på pusten min som allerede hadde steget noen hakk - jeg syns faktisk dette var enda mer skummelt enn å holde morgenord! Plutselig ga Linken ordet videre til meg, og etter altfor mange kremtinger trådte jeg frem og begynte å prate. Flate, som jeg skalv, både i beina, henda og i ansiktet. Da jeg var ferdig, følte jeg ikke det hadde gått så bra, men det er nok bare jeg som er altfor kritisk til meg selv - som vanlig. Jeg fikk jo applaus, og til og med Tone Charlotte kom bort til meg i ettertid og fortalte at hun syns jeg var flink til å snakke foran en forsamling! Åh, for ei skjønn jente. Hun kan ikke ane hvor mye det betydde for meg! Hun kan ikke ane hvor mye hun betyr for meg.
I løpet av skoledagen prøvde jeg å smile og være glad - noe som for så vidt ikke var så vanskelig siden jeg hadde en utrolig god skoledag i dag! I linjefagstimene (med SSS) øvde Berit, noen andre av jentene i klassen og jeg på en sang vi skal fremføre på julekonserten, og det var så moro!! Det var jo ikke noe vanskelig å smile og være glad da! Etter lunsj var det tid for dans, og denne dagen var det faktisk bare Rakel og jeg som var med (Charlotte ble med litt, men trakk seg etter hvert). Lærerinnen vår, Anne, kjørte på med mange nye bevegelser, og det ble hardt og utfordrende - men så klart moro. Hun sa at vi kunne jo lært enda mer - siden vi tok dansestegene så raskt! - men det var jo greit å vente på resten av gruppa også. Så utrolig koselig! Det hjelper jo på selvtilliten min, da, hehe.
Etter middag stakk Charlotte og jeg til butikken for å handle inn til kakebakingen. Jeg skal jo, i år som de siste årene, glede mine medelever og lærere med kake! Siden jeg ikke duger i verden på kjøkkenet, lot jeg Charlotte få hovedansvaret for kakebakingen. Jeg kunne likevel føle meg til god nytte der hun geleidet meg rundt for nye oppgaver på kjøkkenet. Det var så godt å likevel kunne være til hjelp selv hvor amatør jeg er på dette området (tro meg!), og Charlotte og jeg hadde det så bra der vi lo så nesten tårene tok oss! Jeg bare nevner "der er det en liten klump, den må vi få vekk" og "åh, du...". Haha, åh, jeg gliser bare ved tanken på hvor moro vi hadde det.
Vi ga ut kakene og fruktcoctailen ved kveldsmaten, og vi fikk applaus da vi informerte om dette før de gikk inn i matsalen, samt at flere av våre medelever og Marte (tilsynslærerinnen) kom bort og roste oss både for omtanken og kaken. Så utrolig hyggelig! Det gledet jo meg også, da.
Det er viktig å prøvesmake deigen!
Jeg lager kakedeigen!
Charlotte legger kakedeigen ned i formen.
...og vips: Kakene er klare!
Vi satte dem ut til kveldsmat, og de ble tatt godt imot.
Selvfølgelig tenkte vi jo på de som ikke tålte gluten
eller laktose; vi kjøpte derfor inn fruktcoctail!
Etter kveldsmat var det tid for volleyball som var kveldens stippearrangement; det kom noen få, og vi ble en koselig liten gjeng. Det var så moro å spille volleyball igjen! Ellers gikk kvelden til å snakke med de hyggelig vennene mine i peisestuen før jeg fant dataen og bloggen mens jeg skyper med Anders, en venn jeg fikk meg fra fjorårets folkehøyskoleår. Dette har vært en utrolig koselig dag, og det var så herlig å spre glede til de andre som befinner seg her på huset, samt at jeg også gledet meg selv ved tanken på hvor heldig jeg er som har et så rikt liv omgitt med så mange fantastiske mennesker som er glade i meg for akkurat den jeg er (referert til forrige blogginnlegg som du kan lese HER). Det er stort for meg, altså. Virkelig stort - og verdifullt.
Nei, da er det på tide å legge seg! Øynene svir, og jeg må opp for å hente tilsynstelefonen tidlig i morgen. Ha en god helg, min kjære bloggtittere - vi skrives plutselig igjen.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar