Tur til Sauevika!
Så begikk turen seg til Sauevika, men denne gangen med et nytt kull! Jeg merket jeg var spent på hvordan turen ville utarte seg til å bli - både med opplegg og egen opplevelse.
Mandag: Avreise til Sauevika + bading!
Etter morgensamling hjalp stippene til med å bære mat inn i bilene. Jeg føler jeg nesten ikke har gjort annet enn å bære i det siste, så det gikk veldig greit, hehe. Jeg fikk æren av å sitte i rødbussen sammen med Ellinor og Irene, og siden bloggingen ble litt sent forrige natt, duppet jeg av flere ganger der jeg satt i baksetet med musikk i ørene.
Elevene strømmet på etter hvert da vi hadde båret all maten inn på Sauevika, og Malin, jeg og noen andre elever kastet frisbee til hverandre. Plutselig legger jeg merke til styltene som lå der, og med flashbacks fra Langedragsturen med mamma og pappa tidligere denne sommeren, var jeg ikke sen om å ta tak i et par og begynne å gå. I starten var det utrolig tungt. Jeg valgte å gå fra et fotballmål til det andre, og jeg kom vel ikke fem meter før jeg falt av. Hver gang jeg falt av, så jeg stadig lengselsfullt bort på målet på den andre siden, for ja; dit skulle jeg! Har jeg lagt meg et mål skal det mye til for at jeg bryter det! Heldigvis gikk det bedre og bedre etter hvert, og jeg kom meg både frem og tilbake på banen.
Etter romfordelingen stakk jeg og sto mer på stylter, og denne gangen fikk jeg med meg noen flere også. Jeg kom greit inn i det igjen, og klarte nesten å gå en halv bane før jeg falt av igjen! Plutselig roper Berit til meg: "Stå på, Anabel!". Det var koselig, og det var så hyggelig av henne å si det til meg! Etter hvert valgte jeg å bruke de øverste trinnene på styltene, og det var så høyt at jeg måtte få hjelp for å komme meg helt opp. Men det gikk overraskende bra; det var jo egentlig ikke noe vanskeligere - det var bare høyere å falle av. De andre elevene roste meg for mitt beskjedne lille talent, og det var moro!
Det å gå på stylter er faktisk ganske slitsomt, og jeg merket jeg ble varm. Jeg hadde avtalt med Helene å bade med henne, og sammen fant vi veien ned til brygga. Da vi kom ut, var visst alle på vei opp igjen, men Tor Ragnar ville være med tilbake til brygga uti vannet. Så utrolig greit av ham! Vel fremme på brygga ville jeg stupe. Problemet er at jeg er ganske pysete når det gjelder vann, så jeg brukte e-evig lang tid på å tørre å kaste meg uti det - bokstavelig talt. Men med god støtte og høy motivasjonsfaktor ved Helene og Tor, klarte jeg det til slutt. Derifra var den verste kneiken nådd; nå var det bare å stupe i vei! Jeg syns det er morsomt å stupe. Jeg finner det så fascinerende dette med vannmassen som gjør at vi kan på en måte sveve i vannet.
Da jeg kom meg tilbake til land og ville egentlig skifte siden jeg begynte å bli litt kald, sa Dence at han hadde lyst til å dytte meg uti. Det skulle han da få lov til, og da ble det nok et lite stup. Deretter tenkte jeg at jeg skulle gi meg, men igjen taper tankene mine mot nok et plutselig innfall: Tor Ragnar går forbi meg, peker mot det høyeste hoppet som var ca. 3 meter fra vannoverflaten, og sier; "du må jo stupe derifra!". Altså, hvis noen gir meg en utfordring, finner jeg det vanskelig å overse den; challenge accepted! Da sa Håkon: "Jeg liker den innstillingen!" Hehe, koselig, da. Men jeg turte ikke; det ble for høyt. Jeg lagde derfor et kompromiss med meg selv; jeg måtte istedenfor stupe fra det nest høyeste stedet. Jeg hadde allerede hoppet bomben derifra med noen andre gutter, men jeg måtte stupe. Selv hvordan jeg kjente kulden trakk inn i kroppen min der jeg skalv, ristet og hakket tenner, ga jeg meg ikke lov til å gå fra brygga før jeg hadde stupt. Selvfølgelig virket det ikke som om varmen hadde planer om å komme tilbake til meg, så jeg måtte bite i meg kulden og stupe likevel. Heldigvis fikk jeg med meg Tor Ragnar igjen, og sammen med min herlige støtte og motivator, kom jeg meg uti vannet i et stup. Hvor bra det var, er et helt annet spørsmål; det var et godt nok stup for min del.
Jeg skyndte meg tilbake til rommet og fikk skiftet. Da var det tid for klatring! Jeg husket fjellveggen fra de tidligere turene hit, og jeg var villig til å prøve nok en gang. Denne gangen fikk Per Morten hjelp av Maren, den nye lærerinnen på Puls. Hittil kjenner jeg henne ikke så godt, men det inntrykket jeg allerede har laget meg er så utrolig bra, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne!
Og så har vi meg. Jeg kom opp i denne gangen også!
Vi hadde også en pikniktur med klassen denne dagen, og Berit ga oss alle en slags handicap (blind, siamesiske tvillinger..), og så skulle vi gå et stykke. Jeg var en siamesisk tvilling med Cristina, og det var så koselig! For en utrolig skjønn jente hun er! Begrunnelsen for disse handicap'ene, var at vi alle måtte lære oss å stole på hverandre under sang. Veldig fin øvelse i grunn. Da vi kom frem, spiste vi baguetter og lekte noen leker, blant annet teatersport. Jeg fant dette utrolig artig - jeg trenger virkelig denne treningen; å improvisere og bevege meg utenfor komfortsonen. Jeg har så godt av det! Dessuten syntes jeg det gikk kjempefint; de som viste seg oppe på "scenen" var så flinke! aldri om jeg hadde vært like tøff på denne tiden i fjor. Dette virker som en utrolig god klasse, og det er så bra at vi (iallfall jeg) kan føle oss trygge på gruppa allerede nå. Jeg gleder meg virkelig til å bedre kjent med dem og møte de store opplevelsene sammen med dem dette skoleåret!
Her skulle vi parvis snakke om et spesielt tema - i én stemme! Fv: Eva og Dence.
Så var det volleyballturnering! Jeg var uoppmerksom et bittelite sekund, og det førte til at alle hadde dannet seg et lag mens jeg stod igjen uten noen. Men jeg ga ikke opp for det! Jeg gikk rundt og både ropte og spurte om noen ville danne et lag med meg, og som et lyn fra den solfylte himmelen, hadde jeg dannet meg et rent jentelag! Gjett om jeg ble fylt av et gledesbrus som oste ut av meg hver gang en ny jente takket ja til å være med meg - de andre som var vitne til dette lo meg meg, haha! Jeg følte det var et privilegium at seks jenter ville være på lag med meg. Det var stort! Vi fant ut at vi ble hetende "Girl Power", og vi var flinke til å motivere og heie på hverandre. For et lag vi var! Selv om i bare vant 1/3 kamper, var det selvfølgelig helt greit. Selve deltakelsen og opplevelsen av å spille var virkelig helt fantastisk!
På kvelden var det kveldsord ved Bernt. Jeg husket han snakket om dette i fjor også - det var en veldig fin andakt. Etter samlingen ble jeg igjen og hørte lærerne Maren, Linken og Berit synge. Plutselig kommer Eva, Nadia og Cristina inn. De sier de straks skulle legge seg, og lærerne foreslår å synge noen nattasanger for oss. Så koselig! Jeg kom også med ønskelåten "Create in me a clean heart", og mens de sang den, merket jeg at jeg følte meg svak der minnene rundt kveldssamlingene på Tysklandsturneene blusset opp inne i meg. Ellers sang de tre nattasanger til. Da lærerne var ferdige med å synge nattasangene for oss, kom Nadia bort til meg og ga meg en klem. "Det kjente jeg at jeg trengte nå", sa hun. Hun hadde sikkert sagt det til hvem som helst hun hadde klemt, men likevel; hun sa det til meg! Det føltes godt. Etter at jeg fikk en klem av Eva og Cristina også, snudde jeg meg mot Maren, Linken og Berit og spurte om jeg kunne gi dem en klem. Det fikk jeg lov til - de sa til og med at jeg ikke trengte å spørre om det engang! Så fikk jeg en god klem av dem også. Tenk det; at så mange mennesker vil gi meg så gode klemmer! Det betyr så mye for meg. På vei tilbake til rommet fikk jeg tårer i øynene. Det var så godt å vite at folk ønsker meg så godt. Dette var en helt fantastisk bedre dag på Sauevika enn de foregående jeg har hatt (igjen, ikke fordi turene i seg selv har vært kjipe - det er på grunn av meg og de teite tankene mine). Dette ble en perfekt avslutning på en dag som allerede var perfekt fra før av!
Tirsdag: Diverse aktiviteter!
I dag fikk jeg bedre kontakt med Cristina, en av mine ny klassekamerater, og for ei nydelig jente! Det fins jo ikke noe ondt i henne! På noen måter kan jeg kjenne meg igjen i henne da jeg var på Sauevika i fjor på denne tiden, og det er så veldig merkelig å tenke på. Jeg ønsker henne det beste, og jeg er villig til å strekke meg langt for at hun - og selvfølgelig alle de andre på skolen - skal ha det bra dette skoleåret! Det er jeg virkelig villig til.
Ellers gikk dagen til å lage pappbåter - noe som gikk veldig greit, tur til Amerika og en båttur i regn og bølger, før det på kvelden var tid for underholdning; vi skulle nemlig lage et fjernsynsprogram gruppevis. Gruppa mi valgte å lage en parodi av reklamen "Vanish". Det er så latterlig fæl dubbing på disse reklamene, så vi ønsket å poengtere dette ekstra godt. Under planleggingen var jeg nesten i ekstase der vi kom med flere geniale innspill, og de andre lo med meg der jeg nesten tok helt av etter nok et forslag som ble lagt frem på bordet. Tiden løp fra oss, og vi fant ut av vi manglet skuespillere. Bortsett fra meg var det ingen frivillige, og jeg tør si vi brukte over 15 minutter av den allerede snaue forberedelsestiden vi hadde til rådighet til å finne ut dette. Men det ble veldig bra til slutt. Folk lo med oss mens vi fremførte den lille sketsjen vår. Det føltes godt å kunne lage noe som ga latter til de andre.
Vi venter spente på pappbåtkonkurransen!
Fv: Miriam, Tina (meg), Eva, Siv og Anna.
Laget mitt sin pappbåt! Her ser vi Martinius padle
på full guffe. Tøft gjort av ham i slikt vær som vi hadde!
Her har vi de tøffe og barske jentene som ble med til
Amerika og båttur til tross for regn og vind!
Fv: Tina, meg, Maren, Siv og Nadia. For noen herlige jenter!
Onsdag: Hjemreise.
Hele dagen gikk til pakking. Jeg merket at humøret hadde sviktet meg litt dagen før, men i dag var humøret på sin rette plass igjen! Mens elevene vasket og ryddet Sauevika, skulle stippene bære ut maten og skolens utstyr tilbake i båten. Jeg var virkelig å finne i godt humør der jeg danset meg rundt til alle som var på brygga for å ta bilder. Det var til og med to jenter som plutselig utbrøt; "jeg skjønner godt hvorfor du ble kåret til 'Årets Solstråle' i fjor!"! Det betydde mye for meg, altså. Tenk det! At noen i årets kull også kan se på meg som en solstråle! Det var jo også noen av de eldre på eldresenteret jeg jobbet på i sommer som kalte meg en solstråle UTEN at de visste at jeg ble kalt det på folkehøyskolen! Jeg mener; siden det virkelig er så mange som synes dette om meg, må det jo kanskje være en sannhet bak det også? Det er virkelig en ære å få bli sammenliknet med en solstråle - virkelig!
Herlige jenter som venter på båttur over til land.
Fv: Nadia, Malin, Anna og Miriam.
Klare for å dra tilbake til land!
Nyter båtturen! Fv: Bursdagsbarnet Monika, Even, Anna og Thale.
På vei hjem igjen sovnet jeg halvveis i baksetet, og da jeg kom tilbake til skolen var jeg både sliten og stuptrøtt. Jeg valgte derfor å sette sosialtiden på vent for første gang siden skoleåret startet for å ta vare på kroppens behov, og jeg la meg ned på sengen og både hvilte og sov litt. Selv om det var deilig å slappe av, kunne jeg ikke noe for at den dårlige samvittigheten min kom luskende tilbake for at jeg ikke gjorde noe "fornuftig". Vi er ikke så gode venner, vi to; den dårlige samvittigheten min og meg. Den liker ikke hva jeg driver med (eller rettere sagt; hva jeg ikke driver med), og jeg liker ikke hva den gjør med meg. Men jeg begynner å bli vant til den nå. Problemet ligger nok der at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle den.
Nå er det på tide å legge seg! Klokka snodde seg over midnatt i dag også, men denne gangen har jeg iallfall fått meg litt restitusjon tidligere i dag. Ha en god natt, mine kjære lesere! Jeg skal prøve å opprettholde bildebruken på bloggen!
- Bella.
Mandag: Avreise til Sauevika + bading!
Etter morgensamling hjalp stippene til med å bære mat inn i bilene. Jeg føler jeg nesten ikke har gjort annet enn å bære i det siste, så det gikk veldig greit, hehe. Jeg fikk æren av å sitte i rødbussen sammen med Ellinor og Irene, og siden bloggingen ble litt sent forrige natt, duppet jeg av flere ganger der jeg satt i baksetet med musikk i ørene.
Elevene strømmet på etter hvert da vi hadde båret all maten inn på Sauevika, og Malin, jeg og noen andre elever kastet frisbee til hverandre. Plutselig legger jeg merke til styltene som lå der, og med flashbacks fra Langedragsturen med mamma og pappa tidligere denne sommeren, var jeg ikke sen om å ta tak i et par og begynne å gå. I starten var det utrolig tungt. Jeg valgte å gå fra et fotballmål til det andre, og jeg kom vel ikke fem meter før jeg falt av. Hver gang jeg falt av, så jeg stadig lengselsfullt bort på målet på den andre siden, for ja; dit skulle jeg! Har jeg lagt meg et mål skal det mye til for at jeg bryter det! Heldigvis gikk det bedre og bedre etter hvert, og jeg kom meg både frem og tilbake på banen.
Etter romfordelingen stakk jeg og sto mer på stylter, og denne gangen fikk jeg med meg noen flere også. Jeg kom greit inn i det igjen, og klarte nesten å gå en halv bane før jeg falt av igjen! Plutselig roper Berit til meg: "Stå på, Anabel!". Det var koselig, og det var så hyggelig av henne å si det til meg! Etter hvert valgte jeg å bruke de øverste trinnene på styltene, og det var så høyt at jeg måtte få hjelp for å komme meg helt opp. Men det gikk overraskende bra; det var jo egentlig ikke noe vanskeligere - det var bare høyere å falle av. De andre elevene roste meg for mitt beskjedne lille talent, og det var moro!
Det å gå på stylter er faktisk ganske slitsomt, og jeg merket jeg ble varm. Jeg hadde avtalt med Helene å bade med henne, og sammen fant vi veien ned til brygga. Da vi kom ut, var visst alle på vei opp igjen, men Tor Ragnar ville være med tilbake til brygga uti vannet. Så utrolig greit av ham! Vel fremme på brygga ville jeg stupe. Problemet er at jeg er ganske pysete når det gjelder vann, så jeg brukte e-evig lang tid på å tørre å kaste meg uti det - bokstavelig talt. Men med god støtte og høy motivasjonsfaktor ved Helene og Tor, klarte jeg det til slutt. Derifra var den verste kneiken nådd; nå var det bare å stupe i vei! Jeg syns det er morsomt å stupe. Jeg finner det så fascinerende dette med vannmassen som gjør at vi kan på en måte sveve i vannet.
Da jeg kom meg tilbake til land og ville egentlig skifte siden jeg begynte å bli litt kald, sa Dence at han hadde lyst til å dytte meg uti. Det skulle han da få lov til, og da ble det nok et lite stup. Deretter tenkte jeg at jeg skulle gi meg, men igjen taper tankene mine mot nok et plutselig innfall: Tor Ragnar går forbi meg, peker mot det høyeste hoppet som var ca. 3 meter fra vannoverflaten, og sier; "du må jo stupe derifra!". Altså, hvis noen gir meg en utfordring, finner jeg det vanskelig å overse den; challenge accepted! Da sa Håkon: "Jeg liker den innstillingen!" Hehe, koselig, da. Men jeg turte ikke; det ble for høyt. Jeg lagde derfor et kompromiss med meg selv; jeg måtte istedenfor stupe fra det nest høyeste stedet. Jeg hadde allerede hoppet bomben derifra med noen andre gutter, men jeg måtte stupe. Selv hvordan jeg kjente kulden trakk inn i kroppen min der jeg skalv, ristet og hakket tenner, ga jeg meg ikke lov til å gå fra brygga før jeg hadde stupt. Selvfølgelig virket det ikke som om varmen hadde planer om å komme tilbake til meg, så jeg måtte bite i meg kulden og stupe likevel. Heldigvis fikk jeg med meg Tor Ragnar igjen, og sammen med min herlige støtte og motivator, kom jeg meg uti vannet i et stup. Hvor bra det var, er et helt annet spørsmål; det var et godt nok stup for min del.
Jeg skyndte meg tilbake til rommet og fikk skiftet. Da var det tid for klatring! Jeg husket fjellveggen fra de tidligere turene hit, og jeg var villig til å prøve nok en gang. Denne gangen fikk Per Morten hjelp av Maren, den nye lærerinnen på Puls. Hittil kjenner jeg henne ikke så godt, men det inntrykket jeg allerede har laget meg er så utrolig bra, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne!
Her klatrer Nadia opp fjellveggen;
hun er en av mine herlige nye klassekamerater!
hun er en av mine herlige nye klassekamerater!
Og så har vi meg. Jeg kom opp i denne gangen også!
Her har vi to blinde og deres medhjelpere! Fv: Charlotte, Martin, Eva og Martine.
Her skulle vi parvis snakke om et spesielt tema - i én stemme! Fv: Eva og Dence.
Så skulle vi lage et dikt og et symbol som var rettet mot vennskap. Her presenterer gruppa mi - bestående av Tone Charlotte, Dence og Martin (som sitter på bakken og lager vennskapssymbolet) - vårt produkt, og jeg leser opp diktet vårt.
Så var det volleyballturnering! Jeg var uoppmerksom et bittelite sekund, og det førte til at alle hadde dannet seg et lag mens jeg stod igjen uten noen. Men jeg ga ikke opp for det! Jeg gikk rundt og både ropte og spurte om noen ville danne et lag med meg, og som et lyn fra den solfylte himmelen, hadde jeg dannet meg et rent jentelag! Gjett om jeg ble fylt av et gledesbrus som oste ut av meg hver gang en ny jente takket ja til å være med meg - de andre som var vitne til dette lo meg meg, haha! Jeg følte det var et privilegium at seks jenter ville være på lag med meg. Det var stort! Vi fant ut at vi ble hetende "Girl Power", og vi var flinke til å motivere og heie på hverandre. For et lag vi var! Selv om i bare vant 1/3 kamper, var det selvfølgelig helt greit. Selve deltakelsen og opplevelsen av å spille var virkelig helt fantastisk!
På kvelden var det kveldsord ved Bernt. Jeg husket han snakket om dette i fjor også - det var en veldig fin andakt. Etter samlingen ble jeg igjen og hørte lærerne Maren, Linken og Berit synge. Plutselig kommer Eva, Nadia og Cristina inn. De sier de straks skulle legge seg, og lærerne foreslår å synge noen nattasanger for oss. Så koselig! Jeg kom også med ønskelåten "Create in me a clean heart", og mens de sang den, merket jeg at jeg følte meg svak der minnene rundt kveldssamlingene på Tysklandsturneene blusset opp inne i meg. Ellers sang de tre nattasanger til. Da lærerne var ferdige med å synge nattasangene for oss, kom Nadia bort til meg og ga meg en klem. "Det kjente jeg at jeg trengte nå", sa hun. Hun hadde sikkert sagt det til hvem som helst hun hadde klemt, men likevel; hun sa det til meg! Det føltes godt. Etter at jeg fikk en klem av Eva og Cristina også, snudde jeg meg mot Maren, Linken og Berit og spurte om jeg kunne gi dem en klem. Det fikk jeg lov til - de sa til og med at jeg ikke trengte å spørre om det engang! Så fikk jeg en god klem av dem også. Tenk det; at så mange mennesker vil gi meg så gode klemmer! Det betyr så mye for meg. På vei tilbake til rommet fikk jeg tårer i øynene. Det var så godt å vite at folk ønsker meg så godt. Dette var en helt fantastisk bedre dag på Sauevika enn de foregående jeg har hatt (igjen, ikke fordi turene i seg selv har vært kjipe - det er på grunn av meg og de teite tankene mine). Dette ble en perfekt avslutning på en dag som allerede var perfekt fra før av!
Tirsdag: Diverse aktiviteter!
I dag fikk jeg bedre kontakt med Cristina, en av mine ny klassekamerater, og for ei nydelig jente! Det fins jo ikke noe ondt i henne! På noen måter kan jeg kjenne meg igjen i henne da jeg var på Sauevika i fjor på denne tiden, og det er så veldig merkelig å tenke på. Jeg ønsker henne det beste, og jeg er villig til å strekke meg langt for at hun - og selvfølgelig alle de andre på skolen - skal ha det bra dette skoleåret! Det er jeg virkelig villig til.
Ellers gikk dagen til å lage pappbåter - noe som gikk veldig greit, tur til Amerika og en båttur i regn og bølger, før det på kvelden var tid for underholdning; vi skulle nemlig lage et fjernsynsprogram gruppevis. Gruppa mi valgte å lage en parodi av reklamen "Vanish". Det er så latterlig fæl dubbing på disse reklamene, så vi ønsket å poengtere dette ekstra godt. Under planleggingen var jeg nesten i ekstase der vi kom med flere geniale innspill, og de andre lo med meg der jeg nesten tok helt av etter nok et forslag som ble lagt frem på bordet. Tiden løp fra oss, og vi fant ut av vi manglet skuespillere. Bortsett fra meg var det ingen frivillige, og jeg tør si vi brukte over 15 minutter av den allerede snaue forberedelsestiden vi hadde til rådighet til å finne ut dette. Men det ble veldig bra til slutt. Folk lo med oss mens vi fremførte den lille sketsjen vår. Det føltes godt å kunne lage noe som ga latter til de andre.
Vi venter spente på pappbåtkonkurransen!
Fv: Miriam, Tina (meg), Eva, Siv og Anna.
Laget mitt sin pappbåt! Her ser vi Martinius padle
på full guffe. Tøft gjort av ham i slikt vær som vi hadde!
Her har vi de tøffe og barske jentene som ble med til
Amerika og båttur til tross for regn og vind!
Fv: Tina, meg, Maren, Siv og Nadia. For noen herlige jenter!
Onsdag: Hjemreise.
Hele dagen gikk til pakking. Jeg merket at humøret hadde sviktet meg litt dagen før, men i dag var humøret på sin rette plass igjen! Mens elevene vasket og ryddet Sauevika, skulle stippene bære ut maten og skolens utstyr tilbake i båten. Jeg var virkelig å finne i godt humør der jeg danset meg rundt til alle som var på brygga for å ta bilder. Det var til og med to jenter som plutselig utbrøt; "jeg skjønner godt hvorfor du ble kåret til 'Årets Solstråle' i fjor!"! Det betydde mye for meg, altså. Tenk det! At noen i årets kull også kan se på meg som en solstråle! Det var jo også noen av de eldre på eldresenteret jeg jobbet på i sommer som kalte meg en solstråle UTEN at de visste at jeg ble kalt det på folkehøyskolen! Jeg mener; siden det virkelig er så mange som synes dette om meg, må det jo kanskje være en sannhet bak det også? Det er virkelig en ære å få bli sammenliknet med en solstråle - virkelig!
Herlige jenter som venter på båttur over til land.
Fv: Nadia, Malin, Anna og Miriam.
Klare for å dra tilbake til land!
Nyter båtturen! Fv: Bursdagsbarnet Monika, Even, Anna og Thale.
Nå er det på tide å legge seg! Klokka snodde seg over midnatt i dag også, men denne gangen har jeg iallfall fått meg litt restitusjon tidligere i dag. Ha en god natt, mine kjære lesere! Jeg skal prøve å opprettholde bildebruken på bloggen!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar