Bella + spøk = dårlig kombinasjon.
Nå sitter jeg i senga mi, klar til å gå ned til frokost. Som du kanskje vet, har jeg nå kommet meg vel tilbake til folkehøyskolen sammen med de andre fire stipendiatene. Selve skoleåret starter ikke før om tre dager, men vi har hatt en del å jobbe med siden da. Denne helgen har det vært et kor-seminar på skolen for godt voksne mennesker, og da har vi stipendiater hatt den æren av å hjelpe til under arrangementet (Hildre-seminar). Vi steller i stand til måltidene, passer på at de har nok kaffe, te og kaker under øvelsene, og i dag skal vi hjelpe til under konserten deres ved å rigge opp og ned utstyr og selge billetter. Jeg finner dette veldig moro, for som du vet; jeg liker å kunne føle meg til nytte for andre. Og plutselig fant jeg ut at jeg kjente en som er med på seminaret; jeg husker ikke hva han heter, men han går i koret mamma er med i hjemme; i 02!
Vi stipendiater kom jo ganske tidlig i forhold til når skoleåret egentlig starter, noe som ga oss god tid til å danne et godt miljø oss i mellom. Jeg må innrømme jeg var ganske sjenert de første dagene, men jeg merker jeg kommer meg bedre og bedre etter hvert. Nå klarer jeg til og med og dra en spøk nå og da, hehe! Vanligvis er jeg jo egentlig en dønn seriøs person, og jeg er dermed ikke så god på å verken lyve eller tulle. Jeg merker at når jeg prøver å si noe spøkefullt, kan det være vanskelig for de andre å skjønne om det er en spøk eller ikke - og ja, jeg tenker over det rett etter at jeg har sagt det! Når jeg skal si noe tullete, skjer nemlig vanligvis dette:
Når Anabel skal dra i gang en spøk:
1: Jeg tenker nøye igjennom hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det.
2: Jeg vurderer om jeg skal si det eller ikke.
Da har jeg to valgmuligheter:
3a: Jeg bestemmer meg for å ikke si det, og prosessen stopper her.
3b: Jeg bestemmer meg for å si det, og prosessen fortsetter (selv om spøken som oftest kommer en stund etter den naturlige tiden den skulle ha kommet).
4: Mens jeg sier spøken, angrer jeg litt på at jeg ikke valgte 3a, både av grunner fordi jeg verken er den som pleier å si noe slikt eller har noe erfaring med slikt, og fordi jeg vet at neste steg vil forekomme:
5: Det ender derfor som en meget dårlig spøk; jeg får sagt hva jeg ville si, men måten jeg sier det på blir en halvhjertet blanding av alvorlighet og ironi, noe som gjør det vanskelig for lytteren å vite om jeg snakker tull eller ikke.
6: Jeg ler litt rett etter jeg har sagt spøken for at lytteren skal skjønne at jeg spøkte.
NB: Dette er helt sant - legg merke til det!
Jeg har kommet frem til at det må være tonefallet mitt jeg ikke har fått helt dreisen på; den passer ikke helt overens med det jeg sier. Egentlig ganske interessant å tenke over hvor mye tonefallet har med budskapet i ordene dine å gjøre, men jeg regner med at i løpet av skoleåret kommer jeg til å bli bedre på det! I tillegg har visst de andre stipendiatene funnet ut at jeg er ekstremt kilen, så nå vet de iallfall hvordan de kan få ut en tvungen latter av meg, hehe. Målet er å bli herdet fra kiling etter dette skoleåret! Ellers er det vel ikke noen bombe at jeg fortsatt er et godtroende menneske, noe som kan skape mye morsomt sprell i rektorboligen til klokken 11:30 om kvelden (les: kl. 1:30)! Neida, jeg syns det er moro å bli spøket med. Jeg syns det er så bra at de vet de kan tulle med meg! Nå gjelder det nok bare for meg å bli flinkere til å spøke selv.
- Bella.
"If you don't make mistakes, you aren't really trying."
Vi stipendiater kom jo ganske tidlig i forhold til når skoleåret egentlig starter, noe som ga oss god tid til å danne et godt miljø oss i mellom. Jeg må innrømme jeg var ganske sjenert de første dagene, men jeg merker jeg kommer meg bedre og bedre etter hvert. Nå klarer jeg til og med og dra en spøk nå og da, hehe! Vanligvis er jeg jo egentlig en dønn seriøs person, og jeg er dermed ikke så god på å verken lyve eller tulle. Jeg merker at når jeg prøver å si noe spøkefullt, kan det være vanskelig for de andre å skjønne om det er en spøk eller ikke - og ja, jeg tenker over det rett etter at jeg har sagt det! Når jeg skal si noe tullete, skjer nemlig vanligvis dette:
Når Anabel skal dra i gang en spøk:
1: Jeg tenker nøye igjennom hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det.
2: Jeg vurderer om jeg skal si det eller ikke.
Da har jeg to valgmuligheter:
3a: Jeg bestemmer meg for å ikke si det, og prosessen stopper her.
3b: Jeg bestemmer meg for å si det, og prosessen fortsetter (selv om spøken som oftest kommer en stund etter den naturlige tiden den skulle ha kommet).
4: Mens jeg sier spøken, angrer jeg litt på at jeg ikke valgte 3a, både av grunner fordi jeg verken er den som pleier å si noe slikt eller har noe erfaring med slikt, og fordi jeg vet at neste steg vil forekomme:
5: Det ender derfor som en meget dårlig spøk; jeg får sagt hva jeg ville si, men måten jeg sier det på blir en halvhjertet blanding av alvorlighet og ironi, noe som gjør det vanskelig for lytteren å vite om jeg snakker tull eller ikke.
6: Jeg ler litt rett etter jeg har sagt spøken for at lytteren skal skjønne at jeg spøkte.
NB: Dette er helt sant - legg merke til det!
Jeg har kommet frem til at det må være tonefallet mitt jeg ikke har fått helt dreisen på; den passer ikke helt overens med det jeg sier. Egentlig ganske interessant å tenke over hvor mye tonefallet har med budskapet i ordene dine å gjøre, men jeg regner med at i løpet av skoleåret kommer jeg til å bli bedre på det! I tillegg har visst de andre stipendiatene funnet ut at jeg er ekstremt kilen, så nå vet de iallfall hvordan de kan få ut en tvungen latter av meg, hehe. Målet er å bli herdet fra kiling etter dette skoleåret! Ellers er det vel ikke noen bombe at jeg fortsatt er et godtroende menneske, noe som kan skape mye morsomt sprell i rektorboligen til klokken 11:30 om kvelden (les: kl. 1:30)! Neida, jeg syns det er moro å bli spøket med. Jeg syns det er så bra at de vet de kan tulle med meg! Nå gjelder det nok bare for meg å bli flinkere til å spøke selv.
- Bella.
"If you don't make mistakes, you aren't really trying."
Hahahaha, så utrolig morsomt!! :D
SvarSlett