Tilbakeblikk på første semester i sykepleierutdanningen!

Jeg beklager lite blogging i det siste. Det har vært så mange andre ting jeg har hatt glede av å drive med, og bloggingen har derfor kommet litt langt ned på prioriteringslisten. Egentlig har jeg vært generelt dårlig på å blogge igjennom hele dette halvåret, for det har vært så mye å gjøre og mange nye inntrykk som har fått meg til å miste bloggens fokus. Nå tenkte jeg derfor at jeg skulle lage en oppsummering på semesteret som har gått. Det er egentlig litt fint å kunne gi meg selv en avslutning på året som har gått, for det hjelper meg å rette hodet fremover i livet. Hvis dere vil, kan dere jo ta en titt på hvordan de siste månedene har vært for meg. God lesning!

August: Mange nye inntrykk og skyhøy pensumliste!

Klar for første skoledag!

Omtrent midt i august begynte skoleåret, og jeg var så spent! Jeg husker da jeg kom ut av hybelblokken møtte jeg ei glad jente som smilte så varmt til meg. Etter å ha gitt meg selv et lite dytt i ryggen, spurte jeg henne om dette var hennes første skoledag også, noe det var. Hun het Elise og vi skulle faktisk bli klassekamerater! I skrivende stund kan jeg fortelle at Elise og jeg fortsatt har holdt kontakten, noe jeg er veldig glad for. Hun er ei solstråle uten like!

Den første uken på høgskolen gikk til fadderuken. Jeg havnet i faddergruppe med flere fra Modum og Buskerud, det var visst ikke vanlig at det var så mange fra vårt distrikt som begynte på denne skolen. Stine, ei som jeg kjente fra Heggen Gospel (koret mitt hjemme i Modum) kom også i samme faddergruppe som meg. Jeg merket det ga meg en stor trygghet å ha et ansikt jeg kjente igjen. Ellers var det flere jeg hadde felles bekjente sammen med, og bare det å finne slike kroker ga meg en følelse av at jeg kunne betegne dem som venner allerede. Vi bygde opp et sterkt og sikkert bånd i gruppen, og jeg visste jeg kunne stole på at vi alltid hadde hverandre.

Mine gode klassekamerater; Stine og Elen!
Her i Frognerparken under fadderlekene.

Jeg deltok også på det meste som var i fadderuken, og jeg tør si det må ha vært den første uken på flere år hvor jeg har prioritert sosialt samvær fremfor skolearbeid. Jeg hadde nemlig hørt at dette var en viktig uke for å bygge vennskap man har i løpet av hele studiet - om ikke lenger. I tillegg ønsket jeg å gå sterkt inn i kampen mot å falle tilbake igjen i det gamle tankemønsteret om hvordan jeg oppfattet en elevs prioriteringer og arbeidsinnsats. Likevel begynte vi med undervisning allerede den aller første skoledagen og vi hadde en liten fremføring for resten av klassen allerede i slutten av første uke, og den sjokkerende store pensumlisten tok meg virkelig på sengen. Selv om jeg hadde hatt en fin og sosial fadderuke som jeg gjorde mitt beste på å ikke få dårlig samvittighet for, brukte jeg dagene som fulgte på å ta igjen for det tapte.

Noe som er viktig for meg å fremheve er Kor Major, koret jeg likevel begynte i tross mine egne odds. Det var Oda, ei fantastisk venninne jeg har fått meg i klassen, som spurte om jeg ville være med og sjekke ut koret. I ettertid har jeg ofte tenkt over hvor takknemlig jeg er for at jeg har blitt kjent med Oda, og hvor heldig jeg er som har blitt en del av Kor Major. Jeg merker jeg har fått utrolig mye glede av Kor Major, og det ga meg noe å se frem til hver uke. Her har jeg skaffet meg et nettverk av andre mennesker enn bare sykepleierstudenter, og jeg merker det har gjort meg så godt. Kor Major ble det faste jeg hadde utenom skolen, og det var godt å kunne unne meg mandagskvelden til bare å nyte venner og sanger og legge vekk fokuset rundt skolens plikter og krav.

September: Skapelse av anafysboblen.
Ukene fortsatte å gå, og jeg levde inne i min egen lille anafysboble. Boblen hvor alt dreide seg om å lese og forstå stoffet i anatomi og fysiologi som lærerne ga oss, og hvor en den eneste gleden jeg hadde viste seg som en triumffølelse hvis jeg klarte å komme til veis ende i det store lasset av leksjoner i anatomi og fysiologi innen oppsummeringstimene. Siden jeg verken har hatt fysikk, kjemi eller biologi på videregående (men takk og pris for at jeg har hatt treningslære!), ble mesteparten helt nytt for meg. Teoriboken var også krevende, og jeg kan fortsatt huske hvordan den gode lærerinnen vår beskrev det så fint: "boken tar med seg stoffet ut på dypet.....og da er det mange som aldri kommer seg opp igjen derifra.". Selv om det var tungt stoff, ble jeg virkelig fascinert over kroppens funksjoner. Jeg kan fortsatt huske hvor rørt jeg ble da jeg leste om immunforsvaret mitt, f. eks fagocyttene og lymfocyttene; hvor mye de står på for å holde meg frisk. Jeg elsket å lære om kroppen, og det var spennende å lære nye ting. Jeg har jo alltid syntes at kroppen er interessant.

Notatene mine.

Likevel merket jeg det var viktig å få inn andre inputs enn bare hva kroppen kunne gi meg av kunnskap. Å skaffe meg et liv utenom skolen. Det var først nå jeg skjønte viktigheten bak disse ordene. Jeg tok meg tid til å møte familieslektninger og noen flotte venninner både hjemmefra og fra folkehøyskolen, og det var godt å ta en og annen kveld vekk fra skolearbeidet. Hvor godt det var å vite at jeg hadde venner rundt meg her i Oslo. Jeg tok meg også en helgetur til Haugetun Folkehøyskole, og det ble en utrolig god tur. Jeg fikk slippe opp all den anspentheten jeg hadde lagret inne i meg, og - sammen med mine gode venner - ga turen meg mange opplevelser, samtaler og råd som jeg så sårt trengte.

Nydelig helg på Haugetun Folkehøyskole!

I tillegg var jeg fortsatt med i Kor Major, og sammen skulle vi ha øvingshelg den siste uken i september. Jeg hadde satt meg opp i komiteen for å arrangere denne øvingshelgen, og det gledet meg å jobbe for at helgen skulle bli så bra som mulig for alle i koret. Det ga meg en god følelse av å være til nytte. I tillegg kommer jeg nok ikke til å glemme da Hans-Christian, lederen for komiteen, plutselig utbrøt "du har vært veldig flink denne helgen, Anabel." Det betydde veldig mye for meg. Her ble jeg bedre kjent med Hans-Christian, Birte, Sara, Kari og Margit og Hans, noe jeg er veldig glad for.

Oktober: Tomrommets åpenbaring.
Studiet fortsatte videre. Nye og tilsynelatende uoverkommelige hauger med leksjoner i anatomi og fysiologi ble slengt i fangene våre så vidt vi hadde blitt ferdige med den forrige stabelen, i tillegg til at det var mer enn nok å ta seg til i sykepleiefaget og øving på de praktiske ferdighetene innenfor prosedyrer på sykehjem. Forskjellen nå var at jeg forstod at det var vanlig å føle at man stadig henger etter det som forventes av en på høyskole. Jeg klarte å godta det for meg selv. Selvfølgelig fortsatte jeg å jobbe iherdig, men nå slapp jeg å bli demotivert over at jeg visste jeg lå langt etter, i alle fall i større grad enn tidligere. Jeg leste videre og gjorde mitt beste - og jeg klarte å overbevise meg selv at det var det som var godt nok.

I løpet av de siste ukene hadde jeg også funnet meg selv bli fylt opp av et tomrom som jeg ikke visste hvor kom fra. Et tomrom som tok plass inne i meg med det samme jeg kom tilbake på hybelen. Jeg prøvde å komme på noen positive øyeblikk gjennom dagen - et smil, noen gode ord eller vennlige blikk fra noen - men ofte fant jeg ikke nok som klarte å fylle tomrommet. På hybelen følte jeg meg forlatt for meg selv, og jeg visste det ikke var noen annen glede som ventet meg der enn skolearbeidet.

Men plutselig gikk det et lys opp for meg. Jeg forstod endelig hva dette tomrommet prøvde å fortelle meg, og i tiden foran meg kunne jeg se frem til mange refleksjonsrunder rundt større viten om meg selv som ventet på å la seg bli oppdaget av meg. Selv om det var tøft å åpne døren til kinosalen for å slippe inn alle de bråkeste gjestene nok en gang, visste jeg at det var nettopp dette nødvendig for å finne svar på spørsmålene jeg trengte å få besvart.

November: Oppgjørets time i anatomi og fysiologi!
I begynnelsen av måneden hadde vi den praktiske prosedyretesten. En test som tok for seg aktuelle prosedyrer vi kunne møte på når vi skal ut i praksis etter nyttår. I tillegg til det praktiske måtte vi også kunne mye teori rundt prosedyrene. Jeg husker jeg omtrent la vekk anatomi og fysiologi-faget i en uke for å konsentrere meg om prosedyrene og den sykepleiefaglige teorien, og selv om jeg visste jeg trengte å gjøre dette, var det nesten skummelt å gi slipp på mine "vanlige skolearbeidsrutiner". Likevel må jeg innrømme jeg lærte utrolig mye i løpet av denne perioden, noe jeg ville få utrolig god bruk for i den neste måneden.

Jeg utførte testen sammen med min flotte triade bestående av Elise og Sara. De er så herlige, og jeg er takknemlig for at jeg kom i gruppe sammen med dem. Jeg følte jeg kunne snakke løst og fritt sammen med dem, jeg kunne tørre å feile, og vi kunne diskutere og sette spørsmål ved områder i pensum. Den praktiske testen foregikk slik at en elev skulle være sykepleier (eleven som skulle utføre testen), en annen skulle være en eventuell assistent, og den siste skulle være pasient. Vi fikk omtrent 15 minutter til rådighet før det var satt av fem minutter til utspørring. Vi visste ikke hvilke prosedyrer vi ville komme opp i, men jeg husker vi ble enige om på forhånd at Elise og Sara skulle velge meg som pasient hvis de fikk testen av blant annet måling av blodtrykk siden jeg hadde den mest synlige og tydelige blodåren ved a. brachialis (arterien ved albuleddet). Til vår gode overraskelse fikk vi blodtrykksmåling, og da sensoren spurte hvem Elise ville ha som pasient valgte hun meg. Det gikk fint, men jeg hadde visst en unormalt høy hjertefrekvens; man kan si jeg var passe nervøs for testen, hehe. Til og med sensoren humret litt for seg selv da Elise nevnte hvor høy frekvens jeg hadde. Jeg fikk prosedyren å utføre munnstell på en pasient som var så medtatt at hun ikke klarte å gjøre noe selv, og jeg bestod. Selv om det selvfølgelig var utrolig godt å bestå, fikk jeg likevel ingen lykkelighetsfølelse. Det sørget siste rest av anatomi og fysiologi-pensumet for.

Mine herlige triadevenner; Elise og Sara!

I slutten av november skulle vi ha eksamen i naturvitenskap (anatomi, fysiologi og mikrobiologi), men etter de harde ukene jeg hadde lagt bak meg merket jeg at jeg var i ferd med å bli passe utbrent. Jeg visste derfor at hvis jeg verken aksepterte hvor sliten jeg faktisk var, eller tok meg en ordentlig mental pause ville jeg ikke ha nok krefter til å komme meg gjennom eksamensperioden som lå like rundt hjørnet. Jeg tok meg derfor en tur hjem helgen før eksamensperiodens begynnelse. Her fikk jeg endelig ro i sinn og sjel, og jeg fokuserte på å kose meg hjemme sammen med mamma og pappa og å ta del i deres hverdag. Det gjorde meg noe helt utrolig godt, og jeg kunne dra tilbake til Oslo med en større innsatsvilje enn jeg hadde før jeg forlot Oslo bare tre dager tidligere.

Hjemme i sofaen sammen med Simba.

Da jeg endelig - E-N-D-E-L-I-G!! - kom meg gjennom pensumhaugen i anatomi og fysiologi var det tid for å repetere stoffet og trekke sammenhenger. Her dannet jeg kollokviegruppe (elevgruppe hvor vi diskuterer stoffet) sammen med min herlige klassekamerater Elen og Stine, til dels også med Elise og Oda. Det som var utrolig godt for min del var at jeg hadde brukt ufattelig lang tid på å gå gjennom stoffet i løpet av hele semesteret, så jeg husket en del da vi begynte å repetere. Det var så ubeskrivelig godt å merke at jeg hadde fått igjen for strevet.

Eksamensperioden gikk til ensidig pugging dagen lang. Jeg møtte gruppen på skolen om morgenen, og jeg kom hjem på kvelden før jeg la meg. Jeg hadde til og med problemer med å legge vekk anatomien og fysiologien da jeg trengte å ta meg pause. Da jeg spiste, kunne for eksempel tanker om hvordan maten ble fordøyd og næringsstoffene tatt opp i blodet automatisk ta plass i hodet mitt: "maten blir mekanisk spaltet ved hjelp av tennene, mens karbohydratene blir kjemisk spaltet fra stivelse til maltose ved hjelp av enzymet amylase som befinner seg i spyttet, før maten kommer ned i spiserøret som har et sirkulært muskellag som driver maten nedover ved hjelp av peristaltiske bevegelser...". Til og med før jeg skulle sove kunne jeg plutselig fokusere på pusten min mens tanker om hvordan respirasjonen fungerte dukket opp i hjernen min: "først utvider diafragma seg ved at muskelen kontraherer, noe som fører til at trykket i brysthulen blir lavere enn i atmosfæren, og da suges luft inn i lungene og ned i alveolene...". Jeg kan trygt si at denne eksamensperioden gikk bokstavelig talt fullt og helt til eksamensforberedelser.

Anatomiveggen min på hybelen. Her brukte jeg god til pugging.

Selv om jeg hadde en slitsom og tung periode frem til eksamen, lærte jeg fantastisk mye! Eksamensdagen kom, og jeg var fylt med blandende følelser angående selvtilliten min. Plutselig kunne jeg få følelsen av at dette ville komme til å gå bra, for dette kunne jeg. Likevel kunne jeg i det neste øyeblikket få følelsen av at jeg kom til å stryke for jeg kunne egentlig ingenting. Da slike tanker tok plass i hodet mitt, prøvde jeg å tenke på noe Elen hadde sagt en gang: "det gjelder å fokusere på det vi kan, enn det vi ikke kan." Da eksamenen omsider ble lagt på pulten foran meg leste jeg meg igjennom alle eksamensoppgavene. Jeg husker jeg skjønte hva sensoren var ute etter på alle oppgavene - men om jeg hadde svarene var et annet spørsmål. Etter råd fra jeg hadde fått av andre begynte jeg med å svare på det jeg følte meg tryggest på (fordøyelsessystemet) før jeg bega meg videre på "dypere vann". Jeg kan også huske at jeg skulle besvare spørsmålet om hvor i hjernen synssenteret ligger rett før eksamenstiden var over. Da prøvde jeg å se for meg notatarket hvor jeg hadde tegnet, fargelagt og skrevet hvor de forskjellige sentrene ligger i hjernen. Første tanke som streifet meg var bakhodelappen, og jeg skyndte meg å skrive det ned. Plutselig ble jeg veldig usikker og hadde lyst til å skrive pannelappen istedenfor, men da ropte vaktene at tiden var over og vi kunne ikke skrive ett eneste ord mer. Eksamenen var endelig over. Jeg husker jeg var så glad da jeg leverte eksamenen. Lykkelig! Jeg hadde holdt ut! Da gjenstod bare sykepleieeksamenen før jeg kunne vende hjem til ferie!

Desember: Dypeste dal og høyeste topp.

Careful what you say this time of year

Tends to weaken me. . .

Hva er det med desembermåneden som gjør at jeg føler meg svakere enn andre tider på året? Er det fordi jeg lengter så inderlig etter å komme hjem til en samlet familie at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare meg frem til da? Er det fordi jeg har jobbet og strevet så hardt i løpet av året at jeg er i ferd med å bli utbrent mentalt sett? Jeg tror det har en sammenheng mellom disse utsagnene, for én ting var sikkert: Jeg var sliten.

Utsikt fra skolens grupperom hvor jeg satt og leste for meg selv.

Det tok meg ikke lang tid før jeg forstod at jeg hadde lagt inn så altfor mye tid, krefter, energi og innsats i å gjennomføre eksamenen i naturvitenskap at jeg i tiden frem til sykepleieeksamenen følte meg utslitt og motløs, samt at jeg merket jeg savnet et håp om å klare å gjennomføre den. Heldigvis hadde jeg jobbet godt med teorien til den praktiske testen, noe som hjalp meg mye. Det som var det mest krevende var at vi fikk hele to nye temaer som var fullstendig essensielle for eksamenen. Det var psykologi som telte 30 % av eksamenen, samt sykepleiedokumentasjon som utgjorde de resterende 70 % av eksamenen. Det var to-tre nye pensumbøker lærerne begynte å undervise i som jeg omtrent ikke hadde åpnet, og det var grusomt demotiverende. Jeg klarte heldigvis å lese meg igjennom to av disse bøkene, men å kunne forstå stoffet og trekke sammenhenger mellom kapitlene var et helt annet spørsmål. Jeg følte meg håpløs og utmattet, og mine øynes tårekanaler var mer vidåpne enn noen gang tidligere gjennom hele denne nye eksamensperioden.

Den jeg kan takke for at jeg klarte å drive meg fremover i løpet av denne perioden var min kjære venninne og klassekamerat Oda. Jeg vet seriøst ikke om jeg hadde klart meg uten henne! Sammen gikk vi gjennom gamle eksamensoppgaver, formulerte gode sykepleieproblem og fant relevante sykepleietiltak, samt at vi fant en noenlunde god oversikt over psykologien. Oda hjalp meg til å holde riktig fokus og innstilling, og dagen før eksamensdagen - og ikke én dag tidligere! - fikk jeg et lite snev av håp tilbake. Et håp om at jeg skulle klare meg gjennom eksamenen likevel. Da visste jeg at jeg ikke hadde råd til å miste det igjen, og jeg gjorde alt jeg maktet for å holde på det.

Gode Oda ga meg godtepose i eksamensperioden!

Eksamensdagen kom og jeg leste igjennom alle eksamensoppgavene først - det gikk jo så bra forrige gang jeg hadde gjort det. Til min ganske leie skuffelse oppdaget jeg at jeg ikke fikk oppgavene som jeg hadde håpet vi ville få (tatt i betraktning av en viss sannsynlighet i forhold til de tidligere eksamenene), men jeg skjønte hva sensorene var ute etter, så jeg måtte bare skrive så godt jeg kunne. Jeg la bak meg 12 skrevne sider da eksamenens fem timer hadde passert, og en stolt, fornøyd og ikke minst sliten Anabel kunne endelig levere eksamensbesvarelsen sin og etter hvert reise hjem til Modum for jul!

Første kvelden hjemme hos mamma og pappa i julen!

Nå har jeg hatt ferie i snart tre uker, og det har vært helt fantastisk å kunne ta et pust i bakken og leve livet som i sus og dus. Hittil har jeg heller verken gjort noe skolearbeid eller fått noen nevneverdig dårlig samvittighet for det - og det er ikke likt meg i det hele tatt! Jeg tror det er et tegn på hvor mye jeg føler jeg fortjener denne ferien til bare å slappe fullstendig av. Og gjett om jeg bruker tiden fornuftig! Dette må ha vært den beste juleferien jeg har hatt på veldig lenge.

Når jeg tenker tilbake på semesteret som har gått, er det ikke til å legge under en stol at det har vært et tøft og slitsomt år. Etter hele to sosiale friår på Haugetun Folkehøyskole har det vært tungt å begynne rett på studentlivet og helt for meg selv. Når det er sagt, har det jo også vært et utrolig lærerikt år fylt med mange gode opplevelser og minner. Jeg har lært så utrolig mye om kroppen og dens funksjoner - det må jeg da ha gjort siden jeg fikk B på eksamenen (synssenteret lå faktisk i bakhodelappen også)! Jeg har alltid funnet temaet om kroppen interessant, og det var derfor veldig fint å kunne sette meg dypere inn i det! I tillegg har jeg blitt bedre kjent med familien min som bor i Oslo, og det har betydd mye for meg. Jeg har hatt noen gode venninner som jeg traff en gang i blant, og selv om jeg ikke møtte dem så altfor ofte, ga det meg likevel en god trygghet å vite at de var her i Oslo sammen med meg. Jeg var ikke alene. Jeg hadde mennesker rundt meg som var glade i meg og som satte pris på meg. I klassen fikk jeg meg også nye studievenner som jeg ble trygg på at jeg kunne henge sammen med. Det var så godt å vite at jeg hadde noen i klassen som jeg alltid kunne sitte sammen med eller vende meg til. Jeg må heller ikke glemme å takke Kor Major som har gitt meg flere venner og flere inputs enn bare skole og studier. Dette koret var jo det eneste faste jeg hadde og som jeg tok meg tid til utenom skolearbeidet, og alle øvelsene og alle de flotte menneskene jeg har blitt kjent med her merker jeg har gjort meg utrolig godt.

Faddergruppen min; julebord og feiring etter
endt første semester. For en herlig gjeng vi er! 

Likevel vil jeg si at den jeg har blitt best kjent med, må være meg selv. Herlighet, hvor mye jeg har lært om meg selv! Altså, selvfølgelig også om kroppen og anatomiens blablabla, men jeg tenker mer om den jeg er - rettere sagt, den jeg ikke er. Nå gjelder det bare å stole på at den jeg er faktisk er bra nok. I tillegg var det også en helt ny og spennende opplevelse med sine tanker og følelser som jeg fikk ta del i mot slutten av året! Jeg bega meg ut på en helt ny reise som jeg ikke ante hvor ville ta meg med eller hvor den ville ende. Jeg bare fulgte hjertet og ble med på denne reisen, og selv om den ikke endte helt der jeg hadde håpet, lærte jeg at livet går videre. Jeg går også videre, og det er ikke verdens undergang! Selv om jeg merker det er veldig synd å være ferdig med denne reisen som jeg skapte varme følelser for og som jeg likte så godt, fins det nok flere reiser her ute i verdenen som jeg kan slenge meg på. Nå som jeg har reist én gang, blir det jo kanskje ikke så skummelt neste gang.

I dag er det faktisk bare én uke igjen til jeg begynner mitt andre semester på høyskolen, og jeg reiser tilbake til Oslo om fire-fem dager. Jøje meg, som tiden flyr, men jeg merker jeg har klart målet mitt for denne ferien. Jeg har klart å slappe av, samt være fullstendig tilstede i friminuttene mine, og jeg har klart å lade opp kreftene til et nytt semester med sine krav og utfordringer. Jeg har faktisk gjennomført et halvt år på sykepleierstudiet, og det er helt utrolig hvor mye kunnskap jeg har fått gleden av å lære og hvor mange erfaringer, opplevelser, utfordringer og mennesker jeg har fått æren av å møte opp gjennom min tid i Oslo! Dette halvåret har beriket livet mitt, og kan jeg si at jeg er stolt av meg selv? Fordi det er nettopp det jeg er.

Julaften!

- Bella.

"Whatever doesn't kill you really does make you stronger."