Øyeblikkslapp på Greåker Fort.
I dag bestemte noen av mine gode venner at vi skulle ta turen opp til Greåker Fort for å grille i det nydelige været. Vi ble en fin gjeng på sju stk; Ragnhild, Aina (de stakk da vi skulle begynne å grille though), Christian, Maren, Malin, Tone Charlotte og meg. Utrolig koselig, og for en utsikt med den vakre solen! Innlegget vil bli prydet av mange bilder, rett og slett fordi jeg for én gangs skyld faktisk har vært kjempflink til å ta bilder av akkurat denne turen, hehe.
Da vi hadde sittet litt her ute og delt noen hverdagslige og mer dypereliggende tanker og refleksjoner med hverandre, stakk vi inn i "grotten" hvor vi begynte grillingen. Her forlot Ragnhild og Aina oss, men stemningen fortsatte likevel på topp her inne! Selv om noen (les: meg) hadde spist seg mette på chips, klarte vi nesten å spise opp begge pakkene med pølser som vi hadde kjøpt inn. Hvor koselig vi hadde det. Denne gangen turte jeg også å aktivere meg i samtalene - altså at jeg ikke bare lyttet til det alle sa, men at jeg også var med og bidro med mine tanker og meninger! Det var utrolig moro! Plutselig snakker vi om andakter, og da tar jeg - på sparket, faktisk! - til ordet og sier noen kloke ord som jeg fikk høre en gang selv:
"Da familien vår hadde nettopp flyttet inn i dette huset, var dette stuegulvet helt perfekt; det fantes ikke én ripe i gulvet. Selv om det var vakkert å se på, var det vanskelig for oss å være i dette rommet. Vi var så redde for å ødelegge det perfekte gulvet, så det ble nesten til at vi aldri befant oss her inne. Men så skjedde det den dagen da vi skulle få inn en ny sofa i stuen; da vi skulle bære den inn, klarte vi å lage en stor ripe i gulvet. Til tross for at det var nettopp dette vi var redde for at skulle hende, ble vi faktisk lettet over at det hendte. Nå var ripen laget, og gulvet var ikke perfekt lenger. Fra den dagen klarte vi endelig å være i stuen i en avslappende stilling. Det gjorde ikke noe om vi lagde flere riper eller sølte på gulvet - det var ikke lenger perfekt uansett.
Slik er det med oss mennesker også. Hvis folk opptrer perfekte, vil man føle det er vanskelig å være sammen med disse personene, rett og slett fordi man føler at man selv også må være perfekt. Hvis folk derimot ikke tar seg selv så høytidelige, tør å drite seg ut og å gi av seg selv, vil det bli enklere for medmennesker å være sammen med dem. Da føler man at man ikke trenger å være perfekte i deres nærvær - men man kan rett og slett være seg selv i en avslappet tilstand."
Jeg syns det virkelig var kloke ord. Jeg har mye å lære ut av disse ordene. Hadde jeg jobbet litt mer med denne andakten kunne den jo også ha vært fin å ha som et morgenord på skolen! Men det er det nok for sent til uansett.
Mens vi sitter her og koser oss over pølser, prat, sang, latter og glede, faller det plutselig inn i meg at dette mest sannsynlig var min siste gang jeg var på Greåker Fort. Jeg ble med ett fylt med en slags vemodig følelse mens jeg ble kastet inn i mine fortidens minner fra dette Fortet; alle aktivitetsøktene og filmingen til musikkvideoer med Haugetun FHS. Helt ut fra den klare, blå himmelen faller en idé i meg om at jeg skulle skrive ned tankene jeg hadde i dette øyeblikket. Til min store overraskelse fant jeg ut at jeg hadde både tatt med meg penn og papir (les: gammel kvittering), så da var det bare å sette i gang å skrive.
Da jeg hadde skrevet ferdig, fikk jeg det for meg at jeg skulle legge igjen denne øyeblikkslappen her oppe på Greåker Fort. På den måten kan andre besøkende få lese om mine tanker fra dette øyeblikket. Jeg la den fra meg i en sprekk inne i grotten, så vil det bli spennende å se om noen finner den igjen i de fremtidige årene. Hvis det er noen fremtidige elever som skal begynne på Haugetun FHS som leser akkurat dette innlegget, kan dere jo prøve å se etter lappen jeg la igjen på Fortet! Det hadde jo vært spennende om dere fant den, hehe.
Etter en liten photo shoot i den vakre utsikten, samt at vi alle hadde kysset Greåker Fort farvel (bokstaelig talt!), bega vi oss på veien tilbake til skolen. Som jeg skrev avslutningsvis på lappen min: "Takk for en koselig kveld fylt med mye latter og glede sammen med mine flotte venner, Greåker Fort! Måtte våre veier krysses senere i livet mitt."
- Bella.
Fantastisk!
Koser oss på Fortet! Fv: Ragnhild, Maren, Malin og Christian....
....og Tone Charlotte og Aina.
"Da familien vår hadde nettopp flyttet inn i dette huset, var dette stuegulvet helt perfekt; det fantes ikke én ripe i gulvet. Selv om det var vakkert å se på, var det vanskelig for oss å være i dette rommet. Vi var så redde for å ødelegge det perfekte gulvet, så det ble nesten til at vi aldri befant oss her inne. Men så skjedde det den dagen da vi skulle få inn en ny sofa i stuen; da vi skulle bære den inn, klarte vi å lage en stor ripe i gulvet. Til tross for at det var nettopp dette vi var redde for at skulle hende, ble vi faktisk lettet over at det hendte. Nå var ripen laget, og gulvet var ikke perfekt lenger. Fra den dagen klarte vi endelig å være i stuen i en avslappende stilling. Det gjorde ikke noe om vi lagde flere riper eller sølte på gulvet - det var ikke lenger perfekt uansett.
Slik er det med oss mennesker også. Hvis folk opptrer perfekte, vil man føle det er vanskelig å være sammen med disse personene, rett og slett fordi man føler at man selv også må være perfekt. Hvis folk derimot ikke tar seg selv så høytidelige, tør å drite seg ut og å gi av seg selv, vil det bli enklere for medmennesker å være sammen med dem. Da føler man at man ikke trenger å være perfekte i deres nærvær - men man kan rett og slett være seg selv i en avslappet tilstand."
Jeg syns det virkelig var kloke ord. Jeg har mye å lære ut av disse ordene. Hadde jeg jobbet litt mer med denne andakten kunne den jo også ha vært fin å ha som et morgenord på skolen! Men det er det nok for sent til uansett.
Kos inne i grotten!
Grilling av pølser.
Mens vi sitter her og koser oss over pølser, prat, sang, latter og glede, faller det plutselig inn i meg at dette mest sannsynlig var min siste gang jeg var på Greåker Fort. Jeg ble med ett fylt med en slags vemodig følelse mens jeg ble kastet inn i mine fortidens minner fra dette Fortet; alle aktivitetsøktene og filmingen til musikkvideoer med Haugetun FHS. Helt ut fra den klare, blå himmelen faller en idé i meg om at jeg skulle skrive ned tankene jeg hadde i dette øyeblikket. Til min store overraskelse fant jeg ut at jeg hadde både tatt med meg penn og papir (les: gammel kvittering), så da var det bare å sette i gang å skrive.
Litt av lappen jeg skrev.
Da jeg hadde skrevet ferdig, fikk jeg det for meg at jeg skulle legge igjen denne øyeblikkslappen her oppe på Greåker Fort. På den måten kan andre besøkende få lese om mine tanker fra dette øyeblikket. Jeg la den fra meg i en sprekk inne i grotten, så vil det bli spennende å se om noen finner den igjen i de fremtidige årene. Hvis det er noen fremtidige elever som skal begynne på Haugetun FHS som leser akkurat dette innlegget, kan dere jo prøve å se etter lappen jeg la igjen på Fortet! Det hadde jo vært spennende om dere fant den, hehe.
Her ligger lappen min. Jeg kan høre den
skriker om at du må komme og finne den!
Etter en liten photo shoot i den vakre utsikten, samt at vi alle hadde kysset Greåker Fort farvel (bokstaelig talt!), bega vi oss på veien tilbake til skolen. Som jeg skrev avslutningsvis på lappen min: "Takk for en koselig kveld fylt med mye latter og glede sammen med mine flotte venner, Greåker Fort! Måtte våre veier krysses senere i livet mitt."
Maren og Malin tok helt av, haha!
Mine herlige venner!
Hehe, vinden var litt ufin med håret mitt.
Christian og meg! For et hyggelig menneske.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar