Avslutningsdagen på Haugetun Folkehøyskole.
I dag har min kjære tvillingsøster bursdag - noe som også vil si at JEG har bursdag!! Vel, både mamma og pappa er på jobb, Analin driver med eksamener i Bergen og jeg er mutters alene hjemme uten noen venner rundt meg. Men det er mange som tenker på meg! Til at klokken bare har snodd seg over 12 på formiddagen, er det allerede over 90 stk som har gratulert meg over Facebook, samt at jeg har fått flere koselige SMS og et hyggelig anrop av en god venninne av meg! Jeg merker jeg blir så rørt og glad for at jeg har så mange gode venner rundt meg.
I går hadde jeg min aller siste dag på Haugetun Folkehøyskole. Stedet hvor jeg har hatt det så ufattelig bra - både sammen med de fantastiske folkene som jeg daglig var omgitt med, og med meg selv - er nå over for alltid. Selv om det var en utrolig vemodig dag, fikk jeg likevel en perfekt avslutning! Jeg tenkte derfor at jeg skulle dele denne dagen med dere.
Søndag, den 12. mai:
Dagen begynte med den samme frokosten jeg har hatt opp igjennom mine to år på folkehøyskolen; en porsjon med yoghurt med litt korn og cornflakes og en kopp te. Det har vært så mye "min siste..." i det siste, og dette ble altså min siste frokost som elev på Haugetun. Deretter stakk jeg opp på rommet for å dusje, stelle meg og rydde den siste resten av sakene mine på internatrommet. Mamma og pappa kom da klokka hadde passert 11, og vi rakk en god, liten prat før jeg måtte stikke bort til gymsalen for soundcheck sammen med resten av SSS-klassen. Vi skulle synge to sanger; "You've got a friend" og "En sirkel av liv", og jeg hadde fått den store æren av å synge solo på første vers i den førstnevnte sangen!
Etter at det ble tatt en del bilder i glasshuset var det tid for å stikke bort i gymsalen for skolens siste samling med rektor, lærere, andre ansatte, elever og foreldre. Her fortalte DLA-linjen litt om prosjektene vi driver med nede i Guatemala, et dikt ble lest opp, SSS sang et par sanger, og - med tårer i øynene - holdt Per Morten (skolens fantastiske rektor) en flott tale. Det som er så utrolig kult med hans taler, er at de ikke er så formelle, men at han tar med opplevelser fra sitt eget liv og knytter det opp mot noe større! Og så er han jo bare god tvers igjennom så det er jo umulig å ikke smile av hvordan hans tenkemåte er - jeg mener; hvem andre kunne ha tenkt på elevene sine bare ved å øyne noen skarve smultringer? Sangene gikk også for så vidt veldig greit; ikke heelt fornøyd med egen prestasjon, men det går egentlig helt greit. Deretter var det tid for å få vitnemålet før alle lærerne og rektor stilte seg opp og sang "Velsignelsen" for oss. Det var da gråteutbruddet begynte for fullt, for en sterk opplevelse. Jeg hadde lyst til å bare leve i nøyaktig dette øyeblikket; at sangen aldri skulle ta slutt og at lærerne bare skulle stå der foran oss og gi oss velsignelsen for evig og alltid. Men sangen gikk til en ende og samlingen i gymsalen var slutt. Det var mitt liv på folkehøyskolen også.
Vel tilbake i skolebygget var det duket for middag og enda flere bildeposeringer i glasshuset. Vel, jeg hadde nesten ikke tid til å sette meg ned og spise sammen med mamma og pappa, for det dukket stadig opp noe jeg måtte gjøre, noen jeg måtte si adjø til, og noen jeg måtte møte. Tenk det; Ingvild stakk en tur innom!! Ingvild, fjorårets lærerinne på DLA-linjen! Åh, som jeg satte pris på å se henne igjen. Jeg fikk snakket litt sammen med henne også, og det var jeg utrolig glad for. I løpet av dette året har jeg nemlig holdt kontakten med henne; over møter, SMS og facebook-meldinger, og hun har hjulpet meg til å bli et sterkere menneske og å stå på opp for meg selv og mine meninger! Jeg fikk også tatt bilde sammen med stippene + Linken, og jeg merker at dette bildet vil bety mye for meg.
Så var det på tide å dra. Likevel var det bare tid for å tenke på at vi skulle dra, for jeg måtte jo si adjø til alle sammen, samt levere tilbake krykkene som jeg hadde lånt av skolen! Vel inne på kontoret møtte jeg Gunn og Irene, og jeg fikk tatt en ordentlig avskjed med dem hvor de fortalte meg noen oppløftende ord som jeg må huske å ta med meg videre i livet. I korridoren møtte jeg flere fra klassen min, blant andre Tor, og jeg begynte å gråte igjen da jeg ga ham en klem. Like etter kom T-Char og Malin for å si adjø før de også måtte dra, og jeg ga dem en ordentlig god klem før de begynte på sin hjemreise.
Da jeg kom meg ut i skolegården stod mange av lærerne i skolegården. De fleste var opptatte med å snakke med noen, men Per Morten hadde tid, og jeg gikk med glede bort til ham. Av ham fikk jeg en lang og varm klem, og atter en gang begynte jeg å gråte mens jeg stod der i hans omfavnelse. Etter en god prat med ham, satte jeg meg ned på benken ved siden av Linken; internatlederen på skolen. Dette må ha vært et av de største og viktigste øyeblikkene som jeg hadde sett for meg for denne dagen; jeg hadde virkelig sett frem til å snakke med henne, samtidig som det gjorde meg trist å tenke på at det kommer til å gå en lang stund til vi møtes igjen. Mens vi prater kommer pulslærerinnen, Maren, og setter seg på den andre siden av meg og sammen begynner vi å prate alle sammen.
Mens vi prater der de forteller meg hvor høyt de har satt pris på meg opp gjennom min tid på Haugetun, merker jeg hvor verdifull denne stunden var for meg. Jeg hadde Linken og Maren som satt på hver sin side av meg, Per Morten og min nydelige lærerinne Berit som stod et stykke bak meg, og fotballærerne Eivind og Bernt Inge som stod enda et stykke unna og tok farvel med andre elever. Alle disse fantastiske menneskene som har vært med meg opp gjennom mine to år på Haugetun, hvor de har brydd seg om meg, gitt meg en enorm støtte, omsorg og kjærlighet, og fått meg til å forstå hvilket godt menneske jeg er når jeg ikke har helt klart å se det selv. De har stått på sidelinjen min og heiet meg fremover med deres oppløftende ord og gode råd. Årene hadde ikke blitt like bra uten dem, og jeg merker hvor dypt de vil bli savnet. Akkurat dette øyeblikket hvor jeg var omgitt av disse gode menneskene kommer jeg til å plassere i hjertet mitt og aldri glemme det. Etter en stund kom også mamma bort dit hvor vi var, og det var så stort for meg at lærerne kunne hilse på og snakke med mamma, likesom at mamma fikk møte alle mine fantastiske lærere. Joda, så har noen av dem hilst på hverandre tidligere, men det er like betydningsfullt hver gang.
Etter å ha snakket sammen i en liten og dyrebar evighet var det tid for å dra. Vi ble faktisk blant de aller siste som reiste fra Haugetun! Da jeg så meg tilbake så jeg Cristina som stod igjen i skolegården, hun skulle dra litt senere. Ei av de jeg kommer til å savne mest må nok være henne, men jeg vet at vi kommer til å holde kontakten. Hun har gitt meg akkurat den optimale tryggheten jeg trenger, noe som gjør at jeg vet nøyaktig hvor jeg har henne. Hun er blitt min beste venninne - og jeg vet at jeg også er det for henne.
På veien hjem fikk jeg muligheten til å kjøre, og det ble altså min siste kjøretur her i Rolvsøy på veldig lenge. Vi kjørte den samme veien vi kjører hver gang vi skulle besøke Linken på stippekveld eller bibelgruppe, men vi tok selvfølgelig ikke av der. Da vi kom inn i Oslo merket jeg at jeg var ufattelig sliten og jeg hadde problemer med å holde konsentrasjonen oppe da jeg mest hadde lyst til å sove. Jeg sa derfor ifra til pappa at vi måtte bytte plass, og da jeg fikk satt meg i baksetet sluknet jeg så å si med én gang og fikk meg en ikke-så-altfor god søvnpause. Jeg våknet ikke før vi svingte opp mot huset vårt, og da var det på tide å finne seg til rette hjemme.
Da var drømmelivet over. Alt er slutt, og ingenting vil bli som det var. Likevel merker jeg at jeg er positivt spent på hva fremtiden vil bringe. Som jeg skrev som status på Facebook i går (som forresten har fått over 70 likes!):
"Da var eventyret på Haugetun Folkehøyskole over for alltid, og det er på tide å bla videre til det neste kapittelet i livsboken. Det er helt utrolig hvor stor utviklingen av meg selv har vært i løpet av mine to år på denne skolen, og det gleder meg å kunne ta med meg så mye livsvisdom herifra! Jeg vil takke alle som har vært med på å gjøre årene så fantastiske som de har vært; takk for alle gode opplevelser, minner og samtaler, jeg vil bevare dem trygt i hjertet mitt. Lykke til videre i livet, alle sammen - vi holder kontakten!"
Dette kommer nok til å gå bra. Jeg kommer nok til å klare meg. Med et så sterkt vennenettverk rundt meg, vet jeg at jeg kan klare mye! Nå skal jeg bare kose meg resten av denne dagen. Jeg har faktisk ikke gjort NOE fornuftig i dag - noe som kanskje er fornuftig i seg selv (sitat fra pappa - jeg likte det så godt!). Jeg fikk dessverre heller ikke laget meg en spesiell feiring av meg selv, men jeg får iallfall besøk av den fantastiske nabovenninnen min, Iselin, i kveld! Som jeg gleder meg til å se henne igjen. Da mamma og pappa kom hjem fra jobb, fikk jeg bursdagsgave av dem; Music Angel!! + 100 kr fra arbeidsgiveren til mamma! Selv om det var veldig fine bursdagsgaver, har jeg bare ett ønske for dagen. Det velger jeg ikke å ta opp her, det holder bare at jeg vet det. Gud vet det også, og jeg håper Han har hørt mine bønner.
Nå kom Iselin med nok en bursdagsgave; sjokoladekjeks!! Mmm, det var utrolig godt - hun er så utrolig flink til å bake! Nesten like flink som mamma (intern historie mellom oss, hehe)! Det blir vel enten filmkveld eller spillekveld med resten av familien, og jeg gleder meg til å bare slappe godt av! Lag dere en fin kveld, dere også!
- Bella.
Dagens øyeblikksbilde.
I går hadde jeg min aller siste dag på Haugetun Folkehøyskole. Stedet hvor jeg har hatt det så ufattelig bra - både sammen med de fantastiske folkene som jeg daglig var omgitt med, og med meg selv - er nå over for alltid. Selv om det var en utrolig vemodig dag, fikk jeg likevel en perfekt avslutning! Jeg tenkte derfor at jeg skulle dele denne dagen med dere.
Søndag, den 12. mai:
Dagen begynte med den samme frokosten jeg har hatt opp igjennom mine to år på folkehøyskolen; en porsjon med yoghurt med litt korn og cornflakes og en kopp te. Det har vært så mye "min siste..." i det siste, og dette ble altså min siste frokost som elev på Haugetun. Deretter stakk jeg opp på rommet for å dusje, stelle meg og rydde den siste resten av sakene mine på internatrommet. Mamma og pappa kom da klokka hadde passert 11, og vi rakk en god, liten prat før jeg måtte stikke bort til gymsalen for soundcheck sammen med resten av SSS-klassen. Vi skulle synge to sanger; "You've got a friend" og "En sirkel av liv", og jeg hadde fått den store æren av å synge solo på første vers i den førstnevnte sangen!
Etter at det ble tatt en del bilder i glasshuset var det tid for å stikke bort i gymsalen for skolens siste samling med rektor, lærere, andre ansatte, elever og foreldre. Her fortalte DLA-linjen litt om prosjektene vi driver med nede i Guatemala, et dikt ble lest opp, SSS sang et par sanger, og - med tårer i øynene - holdt Per Morten (skolens fantastiske rektor) en flott tale. Det som er så utrolig kult med hans taler, er at de ikke er så formelle, men at han tar med opplevelser fra sitt eget liv og knytter det opp mot noe større! Og så er han jo bare god tvers igjennom så det er jo umulig å ikke smile av hvordan hans tenkemåte er - jeg mener; hvem andre kunne ha tenkt på elevene sine bare ved å øyne noen skarve smultringer? Sangene gikk også for så vidt veldig greit; ikke heelt fornøyd med egen prestasjon, men det går egentlig helt greit. Deretter var det tid for å få vitnemålet før alle lærerne og rektor stilte seg opp og sang "Velsignelsen" for oss. Det var da gråteutbruddet begynte for fullt, for en sterk opplevelse. Jeg hadde lyst til å bare leve i nøyaktig dette øyeblikket; at sangen aldri skulle ta slutt og at lærerne bare skulle stå der foran oss og gi oss velsignelsen for evig og alltid. Men sangen gikk til en ende og samlingen i gymsalen var slutt. Det var mitt liv på folkehøyskolen også.
Per Morten holder tale.
Vi synger "You've got a friend", og jeg synger 1. vers alene.
Hele elevkullet har mottatt vitnemålet.
Mine herlige venner!! Vi mister IKKE kontakten, og det er IKKE tomme ord!:)
Fv: Miriam, Maren, T-Char, Malin, meg og Aina.
Fv: Miriam, Maren, T-Char, Malin, meg og Aina.
Min nydelige roomie og meg. Det er helt utrolig hvor heldig jeg har vært som
har blitt kjent med henne, og jeg er så stolt av å ha henne som ei venninne!
Stippegjengen! Jeg er faktisk blitt så glade i dem.
Fv: Dence, meg, Linken, Malin, Even og Sebastian.
Så var det på tide å dra. Likevel var det bare tid for å tenke på at vi skulle dra, for jeg måtte jo si adjø til alle sammen, samt levere tilbake krykkene som jeg hadde lånt av skolen! Vel inne på kontoret møtte jeg Gunn og Irene, og jeg fikk tatt en ordentlig avskjed med dem hvor de fortalte meg noen oppløftende ord som jeg må huske å ta med meg videre i livet. I korridoren møtte jeg flere fra klassen min, blant andre Tor, og jeg begynte å gråte igjen da jeg ga ham en klem. Like etter kom T-Char og Malin for å si adjø før de også måtte dra, og jeg ga dem en ordentlig god klem før de begynte på sin hjemreise.
Da jeg kom meg ut i skolegården stod mange av lærerne i skolegården. De fleste var opptatte med å snakke med noen, men Per Morten hadde tid, og jeg gikk med glede bort til ham. Av ham fikk jeg en lang og varm klem, og atter en gang begynte jeg å gråte mens jeg stod der i hans omfavnelse. Etter en god prat med ham, satte jeg meg ned på benken ved siden av Linken; internatlederen på skolen. Dette må ha vært et av de største og viktigste øyeblikkene som jeg hadde sett for meg for denne dagen; jeg hadde virkelig sett frem til å snakke med henne, samtidig som det gjorde meg trist å tenke på at det kommer til å gå en lang stund til vi møtes igjen. Mens vi prater kommer pulslærerinnen, Maren, og setter seg på den andre siden av meg og sammen begynner vi å prate alle sammen.
Mens vi prater der de forteller meg hvor høyt de har satt pris på meg opp gjennom min tid på Haugetun, merker jeg hvor verdifull denne stunden var for meg. Jeg hadde Linken og Maren som satt på hver sin side av meg, Per Morten og min nydelige lærerinne Berit som stod et stykke bak meg, og fotballærerne Eivind og Bernt Inge som stod enda et stykke unna og tok farvel med andre elever. Alle disse fantastiske menneskene som har vært med meg opp gjennom mine to år på Haugetun, hvor de har brydd seg om meg, gitt meg en enorm støtte, omsorg og kjærlighet, og fått meg til å forstå hvilket godt menneske jeg er når jeg ikke har helt klart å se det selv. De har stått på sidelinjen min og heiet meg fremover med deres oppløftende ord og gode råd. Årene hadde ikke blitt like bra uten dem, og jeg merker hvor dypt de vil bli savnet. Akkurat dette øyeblikket hvor jeg var omgitt av disse gode menneskene kommer jeg til å plassere i hjertet mitt og aldri glemme det. Etter en stund kom også mamma bort dit hvor vi var, og det var så stort for meg at lærerne kunne hilse på og snakke med mamma, likesom at mamma fikk møte alle mine fantastiske lærere. Joda, så har noen av dem hilst på hverandre tidligere, men det er like betydningsfullt hver gang.
Etter å ha snakket sammen i en liten og dyrebar evighet var det tid for å dra. Vi ble faktisk blant de aller siste som reiste fra Haugetun! Da jeg så meg tilbake så jeg Cristina som stod igjen i skolegården, hun skulle dra litt senere. Ei av de jeg kommer til å savne mest må nok være henne, men jeg vet at vi kommer til å holde kontakten. Hun har gitt meg akkurat den optimale tryggheten jeg trenger, noe som gjør at jeg vet nøyaktig hvor jeg har henne. Hun er blitt min beste venninne - og jeg vet at jeg også er det for henne.
Nydelige Cristina og meg. Åh, hvor glad
jeg har blitt i denne skjønne jenta!
Siste synet av Haugetun Folkehøyskole på en veldig lang stund.
Da var drømmelivet over. Alt er slutt, og ingenting vil bli som det var. Likevel merker jeg at jeg er positivt spent på hva fremtiden vil bringe. Som jeg skrev som status på Facebook i går (som forresten har fått over 70 likes!):
"Da var eventyret på Haugetun Folkehøyskole over for alltid, og det er på tide å bla videre til det neste kapittelet i livsboken. Det er helt utrolig hvor stor utviklingen av meg selv har vært i løpet av mine to år på denne skolen, og det gleder meg å kunne ta med meg så mye livsvisdom herifra! Jeg vil takke alle som har vært med på å gjøre årene så fantastiske som de har vært; takk for alle gode opplevelser, minner og samtaler, jeg vil bevare dem trygt i hjertet mitt. Lykke til videre i livet, alle sammen - vi holder kontakten!"
Dette kommer nok til å gå bra. Jeg kommer nok til å klare meg. Med et så sterkt vennenettverk rundt meg, vet jeg at jeg kan klare mye! Nå skal jeg bare kose meg resten av denne dagen. Jeg har faktisk ikke gjort NOE fornuftig i dag - noe som kanskje er fornuftig i seg selv (sitat fra pappa - jeg likte det så godt!). Jeg fikk dessverre heller ikke laget meg en spesiell feiring av meg selv, men jeg får iallfall besøk av den fantastiske nabovenninnen min, Iselin, i kveld! Som jeg gleder meg til å se henne igjen. Da mamma og pappa kom hjem fra jobb, fikk jeg bursdagsgave av dem; Music Angel!! + 100 kr fra arbeidsgiveren til mamma! Selv om det var veldig fine bursdagsgaver, har jeg bare ett ønske for dagen. Det velger jeg ikke å ta opp her, det holder bare at jeg vet det. Gud vet det også, og jeg håper Han har hørt mine bønner.
Nå kom Iselin med nok en bursdagsgave; sjokoladekjeks!! Mmm, det var utrolig godt - hun er så utrolig flink til å bake! Nesten like flink som mamma (intern historie mellom oss, hehe)! Det blir vel enten filmkveld eller spillekveld med resten av familien, og jeg gleder meg til å bare slappe godt av! Lag dere en fin kveld, dere også!
Bursdagsgave fra Iselin; gode sjokoladekjeks!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar