Et vannmareritt i kjelleren!
Husker du dagen tidligere denne uken da det regnet helt ekstremt fra begynnelse til slutt? Så klart husker du det. Flere nordmenn ble rammet med flommen, vann la seg høyt opp i hagene sine, og veiene ble ødelagte og flere måtte evakuere på grunn av denne utrolige vannmassen. Her skal du få høre min historie.
På ettermiddagen satt mamma og jeg og så på komedie-serien Friends på tv'en. Plutselig kom pappa inn og begynte å snakke i vei om et eller annet. Jeg må innrømme jeg ikke fikk med meg så mye av det han sa. Når Friends er på tv'en skal det faktisk mye til for å få meg til å miste fokuset fra programmet. Uansett snakket han jo først og fremst til mamma. Etter at han hadde sagt sitt gikk han igjen, og jeg fortsatte med å konsentrere meg om tv-skjermen. Ikke lenge etter blir mamma observant på en merkelig lyd fra et annet sted i huset.
"Hører du det?" spurte hun meg. Men jeg var, som skrevet, helt inne i verdenen til Friends og klarte ikke å bry meg veldig mye om hvilken som helst lyd. Likevel klarte jeg å høre en merkelig og spesiell lyd et stykke unna enn hvor vi satt.
"Ja, det er nok vaskemaskinen eller noe.." svarte jeg, og fortsatte å smile til de mer eller mindre tørre vitsene til Chandler. Mamma ble ikke helt tilfredsstilt med svaret mitt og reiste seg opp for å sjekke hva det var. Plutselig hører jeg mamma komme med noen ikke-så-fullt-så-pene ord da hun visstnok får øye på noe nede i kjelleren. Stemmen hennes var fylt med et slags sjokkert og forskrekket slør, og jeg ble grepet av en engstelse for hva som i alle dager foregikk der nede. De mindre pene ordene som mamma nettopp hadde sagt pleide heller ikke å ligge i hennes ordforråd, og bare det gjorde meg enda mer bekymret. Og gjett hva? Jeg reiste meg opp for å sjekke hva som var på ferde.
Da jeg kom ned i kjelleren og nysgjerrig titter forbi mamma, så jeg pappa sitte på huk i gangen med en bøtte ved siden av seg. Deretter så jeg vannet som flyter i gangen. Og nei, det var ikke bare i gangen; det var hele seks rom som hadde måttet lide under vannets sterke krefter. Lyden vi hadde hørt var nemlig pappa som hadde helt vannet fra gulvet og opp i bøtten. Det tok ikke lang tid før både mamma og jeg var med og hjalp ham. Jeg fant meg en liten boks som var til perfekt bruk for å helle vannet oppi en større bøtte, og vi brukte alle håndklærne vi hadde i huset. Pappa kom også med den geniale ideen å bruke vannpumpen vår til å få ut vannet, men til vår store ergrelse hadde den selvfølgelig valgt å ta seg fri denne dagen. Pappa måtte derfor dra til Vikersund for å kjøpe en ny en. Imens fortsatte mamma og jeg arbeidet her hjemme.
Med bare to i arbeid gikk det ikke spesielt fort, og vi spurte om naboene kunne hjelpe oss. Til vår store glede og overraskelse kom hele nabofamilien på fire og hjalp oss. For noen fantastiske naboer vi har! Jeg tenkte mye over det mens vi alle seks jobbet der nede; hvordan de jobbet og sto på helt frivillig for at vi skulle få det best mulig. Hvor heldige er ikke vi som er velsignet med så gode naboer!? Pappa kom også etter hvert, og da vi stilte opp med både ny vannpumpe og stort mannskap skulle vi nok klare å stoppe vannet!
Bøttevis med vann ble båret ut, og heldigvis så det omsider ut til at det ble ende på vannet som fløt bortover. Men plutselig merket vi at vannet trengte seg igjennom gulvteppet og nådde flere områder i kjellerstuen. Etter hvert så vi også at vannet begynte å trenge seg inn på et nytt rom; Analins soverom. Selv om vi passet på å legge mange håndklær ved grensen mellom hennes rom og kjellerstuen, begynte likevel gulvteppet på rommet hennes å bli fuktig. Men det ble bare heldigvis med det.
Etter å ha jobbet effektivt og intensivt i to timer tok vi oss pause. Det verste var over og regnet hadde gitt seg litt. Likevel gjenstod det en del jobb. Vi måtte skjære opp resten av gulvteppene i de gjeldende rommene for å stoppe fuktigheten helt, og alle sakene i rommet måtte vekk. Dette ble litt av et prosjekt, og mamma og jeg fikk oppdraget med å ordne dette i kjellerstuen dagen etter. Litt av en jobb, men mens vi gikk igjennom våre gamle filmer, bøker, diverse skoleark og -bøker og kosedyr, fylte vi flere poser med ting og tang vi ikke skulle ta vare på lenger. Selv om det var med et tungt hjerte å kaste et to-sifret tall med kosedyr som har betydd så mye for både Analin og meg opp igjennom barndommen (jeg tror mamma nesten ble litt oppgitt over meg, hehe), var det godt å få ryddet i sakene våre.
Slik er det altså med denne saken. Kjellerstuen er fortsatt et evig kaos, men vi kan ikke fortsette før vannet tørker helt, samt at vi får skaffet oss et nytt gulv. De andre rommene er vel ikke helt velstelte heller, men vi får ta det litt som det kommer. Mamma snakker også om at vi må grave rundt huset for å stoppe kilden til hvor vannet kommer inn hen, og det vil både ta tid, penger og krefter. Men da har vi iallfall fått et prosjekt for denne sommeren! Til tross for hvor enn kjip denne situasjonen er, kommer det jo noe positivt ut av det; det skal bli godt å gå igjennom tingene våre som bare har ligget der nede i alle år, samt å få "pusset" opp rommene litt. Dette kommer nok til å gå seg veldig godt til!
- Bella.
På ettermiddagen satt mamma og jeg og så på komedie-serien Friends på tv'en. Plutselig kom pappa inn og begynte å snakke i vei om et eller annet. Jeg må innrømme jeg ikke fikk med meg så mye av det han sa. Når Friends er på tv'en skal det faktisk mye til for å få meg til å miste fokuset fra programmet. Uansett snakket han jo først og fremst til mamma. Etter at han hadde sagt sitt gikk han igjen, og jeg fortsatte med å konsentrere meg om tv-skjermen. Ikke lenge etter blir mamma observant på en merkelig lyd fra et annet sted i huset.
"Hører du det?" spurte hun meg. Men jeg var, som skrevet, helt inne i verdenen til Friends og klarte ikke å bry meg veldig mye om hvilken som helst lyd. Likevel klarte jeg å høre en merkelig og spesiell lyd et stykke unna enn hvor vi satt.
"Ja, det er nok vaskemaskinen eller noe.." svarte jeg, og fortsatte å smile til de mer eller mindre tørre vitsene til Chandler. Mamma ble ikke helt tilfredsstilt med svaret mitt og reiste seg opp for å sjekke hva det var. Plutselig hører jeg mamma komme med noen ikke-så-fullt-så-pene ord da hun visstnok får øye på noe nede i kjelleren. Stemmen hennes var fylt med et slags sjokkert og forskrekket slør, og jeg ble grepet av en engstelse for hva som i alle dager foregikk der nede. De mindre pene ordene som mamma nettopp hadde sagt pleide heller ikke å ligge i hennes ordforråd, og bare det gjorde meg enda mer bekymret. Og gjett hva? Jeg reiste meg opp for å sjekke hva som var på ferde.
Da jeg kom ned i kjelleren og nysgjerrig titter forbi mamma, så jeg pappa sitte på huk i gangen med en bøtte ved siden av seg. Deretter så jeg vannet som flyter i gangen. Og nei, det var ikke bare i gangen; det var hele seks rom som hadde måttet lide under vannets sterke krefter. Lyden vi hadde hørt var nemlig pappa som hadde helt vannet fra gulvet og opp i bøtten. Det tok ikke lang tid før både mamma og jeg var med og hjalp ham. Jeg fant meg en liten boks som var til perfekt bruk for å helle vannet oppi en større bøtte, og vi brukte alle håndklærne vi hadde i huset. Pappa kom også med den geniale ideen å bruke vannpumpen vår til å få ut vannet, men til vår store ergrelse hadde den selvfølgelig valgt å ta seg fri denne dagen. Pappa måtte derfor dra til Vikersund for å kjøpe en ny en. Imens fortsatte mamma og jeg arbeidet her hjemme.
Med bare to i arbeid gikk det ikke spesielt fort, og vi spurte om naboene kunne hjelpe oss. Til vår store glede og overraskelse kom hele nabofamilien på fire og hjalp oss. For noen fantastiske naboer vi har! Jeg tenkte mye over det mens vi alle seks jobbet der nede; hvordan de jobbet og sto på helt frivillig for at vi skulle få det best mulig. Hvor heldige er ikke vi som er velsignet med så gode naboer!? Pappa kom også etter hvert, og da vi stilte opp med både ny vannpumpe og stort mannskap skulle vi nok klare å stoppe vannet!
Bøttevis med vann ble båret ut, og heldigvis så det omsider ut til at det ble ende på vannet som fløt bortover. Men plutselig merket vi at vannet trengte seg igjennom gulvteppet og nådde flere områder i kjellerstuen. Etter hvert så vi også at vannet begynte å trenge seg inn på et nytt rom; Analins soverom. Selv om vi passet på å legge mange håndklær ved grensen mellom hennes rom og kjellerstuen, begynte likevel gulvteppet på rommet hennes å bli fuktig. Men det ble bare heldigvis med det.
Etter å ha jobbet effektivt og intensivt i to timer tok vi oss pause. Det verste var over og regnet hadde gitt seg litt. Likevel gjenstod det en del jobb. Vi måtte skjære opp resten av gulvteppene i de gjeldende rommene for å stoppe fuktigheten helt, og alle sakene i rommet måtte vekk. Dette ble litt av et prosjekt, og mamma og jeg fikk oppdraget med å ordne dette i kjellerstuen dagen etter. Litt av en jobb, men mens vi gikk igjennom våre gamle filmer, bøker, diverse skoleark og -bøker og kosedyr, fylte vi flere poser med ting og tang vi ikke skulle ta vare på lenger. Selv om det var med et tungt hjerte å kaste et to-sifret tall med kosedyr som har betydd så mye for både Analin og meg opp igjennom barndommen (jeg tror mamma nesten ble litt oppgitt over meg, hehe), var det godt å få ryddet i sakene våre.
Slik er det altså med denne saken. Kjellerstuen er fortsatt et evig kaos, men vi kan ikke fortsette før vannet tørker helt, samt at vi får skaffet oss et nytt gulv. De andre rommene er vel ikke helt velstelte heller, men vi får ta det litt som det kommer. Mamma snakker også om at vi må grave rundt huset for å stoppe kilden til hvor vannet kommer inn hen, og det vil både ta tid, penger og krefter. Men da har vi iallfall fått et prosjekt for denne sommeren! Til tross for hvor enn kjip denne situasjonen er, kommer det jo noe positivt ut av det; det skal bli godt å gå igjennom tingene våre som bare har ligget der nede i alle år, samt å få "pusset" opp rommene litt. Dette kommer nok til å gå seg veldig godt til!
- Bella.
Ok, først og fremst, har du ikke noen bilder? Og ikke minst: KASTET DU KOSEDYRENE VÅRE?!?!
SvarSlettJeg fikk ikke lov til å legge ved noen bilder;) Huff, ja, jeg måtte dessverre det, men vit at de fleste av kosedyrene var faktisk musespiste!
SvarSlett