Confession to make.

Jeg har altså noe å tilstå. Med en stor følelse av motløshet klarte jeg ikke å gjøre noe av det som jeg vet jeg burde ha gjort. Men i dag fikk jeg endelig rotet meg til å komme tilbake på sporet igjen, og jeg kan nesten skimte et lys i enden av tunnelen!

Det har seg altså slik at jeg har fått veldig vondt i knærne mine de siste ukene. Og med uker, mener jeg siden begynnelsen av april (les et mer beskrevet innlegg HER). Samtidig som at begynnelsen av mai-måned gikk til sykehusbesøk, ordne med skademelding og yrkesskaderapport, og ringe til forskjellige leger, MR-steder, sykehus og fysioterapeut, var knærne mine fortsatt ustabile og såre. BEGGE knærne. Jeg brukte jo selvfølgelig krykker, men det ble etter hvert vanskelig å finne ut hvilket bein jeg måtte bruke mest støtte på siden jeg hadde vondt i begge. Heldigvis så det ut til at alt skulle løsne seg litt, og jeg fikk MR-time på tampen av skoleåret på Haugetun! Til min store uflaks hadde jeg klart å bomme totalt, og jeg fikk meg en bomtur til Fredrikstad Unilabs. Det medførte dermed til enda flere telefonsamtaler frem og tilbake fra MR-steder. Jeg klarte ikke å ordne meg noen ny MR-undersøkelse de siste dagene på folkehøyskolen, og jeg måtte få sykehuset til å sende henvisningen til MR-undersøkelsen i posten hjem til meg slik at jeg måtte ordne resten selv.

Da jeg kom hjem igjen var jeg lei av alt. Jeg var lei av å ha vondt i knærne, og å måtte hele tiden passe på hvordan jeg går, sitter, ligger og står. Og jeg var lei av å ringe til forskjellige steder uten noen særlig fremgang - bare ukevis med ventelister overalt. Det ble nesten til at jeg ga opp knærne mine, jeg orket ikke tanken på å måtte ta en telefon til. Men jeg visste at dette bare var utrolig dumt av meg - det var jo bare meg selv det ville gå utover til syvende og sist. Jeg skjønte at jeg måtte hente opp igjen trådene med atter flere telefonsamtaler, og i dag fikk jeg omsider rotet meg til å ringe sykehus og MR-steder igjen. Til min store overraskelse og glede fikk jeg meg en time for MR-undersøkelse på fredag!! Vel, jeg måtte jo betale en veldig stor egenandel, men det vil faktisk være så verdt det. Deretter må jeg bestille en time hos fastlegen som kan "analysere" resultatet, samt gå igjennom en periode på flere uker med fysioterapi før jeg kan vurderes til operasjon. Det kommer til å ta tid, jeg vet det, men nå fikk jeg iallfall litt av håpet tilbake!

Så ja, det er altså slik det ligger an. Ikke heelt bra enda, men faktisk bedre enn forventet! Jeg har heldigvis ikke fått de store "smerteanfallene" i høyrekneet på over en uke (!), selv om jeg likevel kan høre et lite "klikk" inne i dette kneet til tider, samtidig som at det akkurat er noe som beveger seg der inne. Dette gir meg likevel ikke særlig vondt i kneet. Det ligger nok bare i at begge knærne er så relativt ustabile til enhver tid, og at jeg får vondt av å gå lenge. Jeg får bare prøve å forholde meg positiv til situasjonen - jeg har jo fått noen lyspunkt allerede i dag! Jeg får bare prøve å holde meg på sporet og fortsette å følge lyset som jeg kan skimte i enden av denne - som jeg føler - ganske mørke tunnelen...

- Bella.