Hybel til neste år - CHECKED!!

Dagens øyeblikksbilde - innlegget ellers kommer

nok ikke til å bli preget av noen, hehe...

I går fikk jeg virkelig fart i sakene på hybelfronten! Utleieren fra hybelen jeg har søkt på i Oslo ringte meg plutselig i går der hun fortalte meg at jeg kunne komme på visning! Jeg måtte bare snakke med jenta som bor der nå, men som flytter ut i sommer. Jeg fikk kontaktet denne jenta, og plutselig hadde vi avtalt at jeg kunne komme på visning samme kveld!

Både mamma og pappa ble med meg på en Oslo-tur, og det syns jeg var veldig koselig! Jeg fikk kjøre til Oslo, og det gikk helt greit. Merket bare jeg ergret meg over noen syklister som syklet på veien da det var sykkel- og gangvei rett ved siden av. Jeg mener, hvor i alleste dager er logikken hen?? Er de liksom for kule til å sykle på veien rett ved siden av som faktisk er ment for dem? Eller la meg omdirigere meg; er det enda kulere å sinke trafikken? Selvfølgelig møtte jeg dem i oppoverbakke, og det hjalp jo ikke på farten på disse syklistene, langt heller tålmodigheten min.

Men til Oslo skulle vi, og med tanken på at hybelvisningen var rett rundt hjørnet fikk meg på langt bedre tanker! Vi vandret rundt i de rolige gatene som førte oss mot både Diakonhjemmet Sykehus og høyskolen, og det var et pent vær med en vakker fuglekvitring i bakgrunnen. Det første vi la merke til var det det var så stille og behagelig å være her. Vi så noen mennesker som gikk rundt på området her også. Noen var studenter, og jeg studerte dem mens de hastet videre i sitt eget tempo iført treningsklær med en treningsbag rundt skuldrene, mens andre var kanskje ansatte på skolen. Jeg merket fort hvor spesielt dette var for meg. Tenk at dette kanskje kom til å bli min hverdag, at det var jeg som ville komme til å farte rundt i nettopp dette området som nå er ganske ukjent for meg, men som kommer til å bli en del av meg og livet mitt de neste årene (forhåpentligvis).

Etter å ha spurt oss litt frem, fant vi plutselig (bokstavelig talt!) frem til adressen, og vi tok trappene opp til hybelrommet som jeg skulle se på. I døren ventet ei glad jente oss, Maria. Hun var litt eldre enn meg og hadde en dialekt som jeg - enda etter to år på folkehøyskole - skamfullt ikke klarte å plassere. Hun hadde også på seg treningsklær, så hadde nok akkurat trent. Maria viste oss gledelig inn på rommet hennes, og nå var virkelig tiden jeg hadde sett frem til kommet foran øynene mine!

Det første som møtte meg da vi entret rommet var på en måte en liten gang bestående av vask og en liten bod før vi kom inn i selve rommet, og det overrasket meg hvor digert værelset var! Vel, det var jo selvfølgelig ikke i nærheten av en aula, men i forhold til forventningene mine var det stort. Jeg syns jeg nesten kunne sammenlikne rommet med et av de ikke-nye dobbeltrommene på Haugetun Folkehøyskole! Ikke like stort naturligvis, men nå hadde jeg jo all plassen for meg selv. Videre viste hun oss fellesrommene vi hadde: Toalett, dusj, kjøkken og vaskeriet. Om ikke det var alt, hadde jeg også en egen kjellerbod som var stor nok til å beholde sykkel, klesvask og enda mer til! Med ett kjente jeg plutselig at det nettopp var dette rommet jeg vil ha til neste år. Det var ikke noe spørsmål mer; denne hybelen måtte jeg ha!

Gjennom hele visitturen gjennom hybelen hadde det slått meg hvor stille det var overalt, både utenfor og inne i hybelen. Maria fortalte at det pleide å være så stille her, og at hun likte det veldig godt med tanke på all skolelesingen. Jeg kunne ikke ha vært mer enig med henne. Selv om det ikke var fellesstue på huset, og at hun nesten ikke kjente naboene sine - som var det eneste minuset hun kom på angående hybelen - kommer nok det til å gå seg greit til for meg. Jeg vet jeg trenger arbeidsro når jeg driver med skolearbeid, så det var bare et stort pluss! Utfordringen blir nok bare det å sosialisere meg utenom skolen, men som jeg har lært meg gjennom mine to fantastiske år på Haugetun; jeg vet at jeg kan! Og denne gangen vet jeg at jeg må. Heldigvis har jeg et stort spekter av venner rundt meg i Oslo, så dette blir nok ikke noe problem! Jeg må bare ha troen på meg selv.

- Bella.