Vi har mye å lære av barn.
I dag var jeg på jobb igjen, og siden både mamma og pappa også skulle på jobb hadde jeg ikke egen bil. Jeg satt derfor med pappa ut da han skulle på jobb, noe som ville si at jeg måtte ut en halvtime tidligere enn nødvendig. Det er egentlig ikke så forferdelig mye, men med tanke på at det er snakk om ved 5-tiden om morgenen, teller plutselig hvert minutt, hehe.
Jeg hadde bare kortvakt i dag, noe som vil si at jeg sluttet kl. 12:00. Da ringte jeg min gode venninne Iselin for å høre hvordan busstidene gikk hjem igjen. Du vet, når man bor på "feil side" av Tyrifjorden, går det ikke busser så ofte. Det går nemlig aldri busser utenom skolerutene. Iselin bor jo her og tar disse bussene litt oftere enn det jeg gjør, samt at hun har en lillebror som også gjør det, så jeg tenkte meg at hun hadde mer oversikt enn det jeg hadde. Til min store glede viste det seg at det kom en skolebuss kl. 13:00, så jeg gikk til bussholdeplassen, spiste en appelsin og leste i en bok mens jeg ventet på bussen.
Klokka 13:04 kom bussen, og til tross for at det var en vanlig stor buss, satt det ikke mer enn to andre småjenter i bussen i tillegg til bussjåføren. Jeg fortalte hvor jeg skulle av, men bussjåføren var visst ikke så kjent her inne, så jeg mistenker han for å sette på full pris på billetten - den kostet jo nesten det dobbelte fra den prisen jeg husker fra min barndom! Vel, nå skal jo sant sies at prisen bare blir høyere og høyere, da....det er kanskje bare jeg som overreagerer.
Jeg valgte - faktisk! - å ikke sette meg helt foran i bussen. Ei av småjentene satt der, så jeg satte meg et par seterekker bak. Likevel fikk jeg blikkontakt med henne; jeg smilte til henne og fikk et usikkert smil tilbake. Det er helt utrolig hvor mye et smil kan gjøre med folk, altså! Jeg merket jeg ble glad innvendig. Deretter satte jeg meg ned på plassen min og fant meg selv svevende i min tankefulle verden. Da denne jenta gikk av bussen, kom den andre jenta og satte seg like ved meg. Jeg merket hun stirret på meg, og jeg skjønte hun prøvde å få blikkontakt. Jeg så på henne, smilte og begynte å småprate. Vi pratet litt om skolen og hva hun drev med på fritiden. Hun viste meg et ark med informasjon om en hobby hun drev på med, samt matteboken hennes. Jeg syns det var koselig å se i denne boken, der man skrev svarene rett inn, og jeg fikk varme følelser fra min 1. klasses mattebok: Abakus. Før jeg måtte av bussen, fikk jeg vite at hun hadde den samme lærerinnen jeg hadde da jeg gikk i 1. klasse, så jeg ba henne, hvis hun husket, om å hilse henne fra meg - en av tvillingene (de fleste vet hvem vi her, siden Analin og jeg er tvillinger fra Filippinene, hehe).
Jeg husker selv hvordan det var å ha "de litt større ungdommene" på bussen. Det ble liksom litt mer spennende, og jeg så alltid opp til de som var eldre enn meg. Jeg pleide jo å vite hvem de var, men jeg hadde aldri turt å prate med dem. Likevel hadde det betydd mer enn de kunne tenke seg hvis de hadde satt i gang en samtale med meg. Det at denne jenta virkelig ønsket kontakt med meg, var egentlig en veldig god følelse, og jeg ønsket at jeg kunne være den "store ungdommen" som jeg ønsket at mine "store ungdommer" også skulle ha vært, så jeg begynte å snakke med henne.
Da jeg gikk av den bussen tidligere i dag, smilte jeg og var strålende fornøyd med bussturen. Alle ønsker å bli sett. Alle ønsker å føle en slags tilhørighet. Det fikk jeg i dag. Av denne lille jenta. Jeg syns det var så godt gjort av henne å ta kontakt med meg, selv om jeg var mye eldre enn henne, samt at vi aldri hadde sett hverandre før. Jeg føler ofte at vi mennesker er veldig innesluttet, for redd for å ta kontakt med noe ukjent. Denne jenta var frimodig, og vi snakket sammen som om vi hadde kjent hverandre lenge! Jeg merket jeg beundret motet og det åpne sinnet hennes for det. Jeg er jo ikke noe farlig! Det er jo for så vidt ikke noen andre heller (fins vel unntak). Jeg oppfordrer deg til å tenke litt mer over dette når du sitter ved siden en annen i bussen, stadig hilser på noen på skolen/jobben eller alltid vurderer å bli bedre kjent med noen i nabolaget. Ikke la det bare bli ved tanker eller hilsninger - tør å utvide kjennskapskretsen din! Og hvem vet; kanskje du plutselig får deg en ny venn? Som et gammelt ordtak sier: "Fremmede er bare venner vi enda ikke kjenner".
- Bella.
Jeg hadde bare kortvakt i dag, noe som vil si at jeg sluttet kl. 12:00. Da ringte jeg min gode venninne Iselin for å høre hvordan busstidene gikk hjem igjen. Du vet, når man bor på "feil side" av Tyrifjorden, går det ikke busser så ofte. Det går nemlig aldri busser utenom skolerutene. Iselin bor jo her og tar disse bussene litt oftere enn det jeg gjør, samt at hun har en lillebror som også gjør det, så jeg tenkte meg at hun hadde mer oversikt enn det jeg hadde. Til min store glede viste det seg at det kom en skolebuss kl. 13:00, så jeg gikk til bussholdeplassen, spiste en appelsin og leste i en bok mens jeg ventet på bussen.
Klokka 13:04 kom bussen, og til tross for at det var en vanlig stor buss, satt det ikke mer enn to andre småjenter i bussen i tillegg til bussjåføren. Jeg fortalte hvor jeg skulle av, men bussjåføren var visst ikke så kjent her inne, så jeg mistenker han for å sette på full pris på billetten - den kostet jo nesten det dobbelte fra den prisen jeg husker fra min barndom! Vel, nå skal jo sant sies at prisen bare blir høyere og høyere, da....det er kanskje bare jeg som overreagerer.
Jeg valgte - faktisk! - å ikke sette meg helt foran i bussen. Ei av småjentene satt der, så jeg satte meg et par seterekker bak. Likevel fikk jeg blikkontakt med henne; jeg smilte til henne og fikk et usikkert smil tilbake. Det er helt utrolig hvor mye et smil kan gjøre med folk, altså! Jeg merket jeg ble glad innvendig. Deretter satte jeg meg ned på plassen min og fant meg selv svevende i min tankefulle verden. Da denne jenta gikk av bussen, kom den andre jenta og satte seg like ved meg. Jeg merket hun stirret på meg, og jeg skjønte hun prøvde å få blikkontakt. Jeg så på henne, smilte og begynte å småprate. Vi pratet litt om skolen og hva hun drev med på fritiden. Hun viste meg et ark med informasjon om en hobby hun drev på med, samt matteboken hennes. Jeg syns det var koselig å se i denne boken, der man skrev svarene rett inn, og jeg fikk varme følelser fra min 1. klasses mattebok: Abakus. Før jeg måtte av bussen, fikk jeg vite at hun hadde den samme lærerinnen jeg hadde da jeg gikk i 1. klasse, så jeg ba henne, hvis hun husket, om å hilse henne fra meg - en av tvillingene (de fleste vet hvem vi her, siden Analin og jeg er tvillinger fra Filippinene, hehe).
Jeg husker selv hvordan det var å ha "de litt større ungdommene" på bussen. Det ble liksom litt mer spennende, og jeg så alltid opp til de som var eldre enn meg. Jeg pleide jo å vite hvem de var, men jeg hadde aldri turt å prate med dem. Likevel hadde det betydd mer enn de kunne tenke seg hvis de hadde satt i gang en samtale med meg. Det at denne jenta virkelig ønsket kontakt med meg, var egentlig en veldig god følelse, og jeg ønsket at jeg kunne være den "store ungdommen" som jeg ønsket at mine "store ungdommer" også skulle ha vært, så jeg begynte å snakke med henne.
Da jeg gikk av den bussen tidligere i dag, smilte jeg og var strålende fornøyd med bussturen. Alle ønsker å bli sett. Alle ønsker å føle en slags tilhørighet. Det fikk jeg i dag. Av denne lille jenta. Jeg syns det var så godt gjort av henne å ta kontakt med meg, selv om jeg var mye eldre enn henne, samt at vi aldri hadde sett hverandre før. Jeg føler ofte at vi mennesker er veldig innesluttet, for redd for å ta kontakt med noe ukjent. Denne jenta var frimodig, og vi snakket sammen som om vi hadde kjent hverandre lenge! Jeg merket jeg beundret motet og det åpne sinnet hennes for det. Jeg er jo ikke noe farlig! Det er jo for så vidt ikke noen andre heller (fins vel unntak). Jeg oppfordrer deg til å tenke litt mer over dette når du sitter ved siden en annen i bussen, stadig hilser på noen på skolen/jobben eller alltid vurderer å bli bedre kjent med noen i nabolaget. Ikke la det bare bli ved tanker eller hilsninger - tør å utvide kjennskapskretsen din! Og hvem vet; kanskje du plutselig får deg en ny venn? Som et gammelt ordtak sier: "Fremmede er bare venner vi enda ikke kjenner".
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar