Siste nytt på knefronten.
Mine stakkars, tålmodige sjeler! Hvor treg har jeg ikke vært på å oppdatere bloggen min i det siste! Jeg beklager på det dypeste. Nå tenkte jeg å skrive om tidens siste nyhet fra knefronten; jeg har nemlig fått meg to bein ekstra. For dere som kjenner meg godt, kan skjønne hva slags bein jeg snakker om, og det er ikke noen god nyhet. Det er de evinnelige krykkene. Jeg måtte altså bryte målet mitt om å være krykkefri et helt skoleår; det er visst ikke mulig for meg. Men jeg hadde virkelig ikke noe valg. Det var det beste jeg kunne gjøre. Hva er det som har skjedd, spør du? Jo, nå skal du høre.
Alt begynte da jeg spilte volleyball i en valgfagstime på skolen, bare noen dager før USA-turen; det hadde ikke gått FEM minutter av valgfagstimen før jeg skulle ta et sats og hoppe opp for å blokke en smash, og i satset merket jeg at høyrekneet mitt gjorde fryktelig vondt. Jeg måtte derfor falle sammen på gulvet i en klein stillhet. Ingen skjønte noenting. Det var jo for så vidt fullt forståelig; det var ikke noe galt som skjedde, det var jo bare de elendige knærne mine. Jeg ålte meg veien bort til scenekanten og la meg ned mens jeg kjente på smerten. Fra mine tidligere erfaringer pleier smerten bare å vare i noen minutter før jeg er "tilbake" igjen, men denne gangen bare varte den og varte... Jeg prøvde å reise meg opp å gå etter noen minutter, men til og med det funket ikke for meg. Som jeg gråt. Jeg følte meg så mislykket.
Det ble til at jeg måtte på legevakten. Siden jeg skulle til USA om bare noen dager, fikk jeg høre at jeg skulle på kontrollsjekk etter denne turen og bli sjekket av en knespesialist. Dette hørtes bra ut for meg; jeg regnet med at smertene var over innen den tid. Som skrevet; smertene pleide aldri å være langvarige - jeg regnet med at jeg ikke trengte denne timen engang. Jeg var nok helt frisk igjen etter USA-turen.
Så feil kunne jeg ta. Under hele USA-turen føltes kneet ustabilt. Hvis jeg var uforsiktig én eneste gang og glemte å tenke balanse, vrengte kneet seg og det føltes som om leddene gikk fra hverandre der inne. Det medførte igjen til en ubegripelig stor og boblende smerte som gjorde at jeg nesten knakk sammen hvor enn jeg stod. Likevel trengte jeg bare noen få minutter før jeg klarte å hente meg inn igjen, og alt var som før - bare med et mer ustabilt kne. Jeg fant ut at jeg gjennomsnittlig hadde det 1 gang hver dag - kunne for så vidt få det om natten også; det var en gang jeg vred meg i sengen, og da kom knesmerten like tilbake igjen til meg. Det skjedde jo egentlig ikke så ofte, men det var nok til at jeg ble sliten bare av å tenke over når det ville skje neste gang, samt at det gjorde jo så grusomt vondt da det først skjedde.
Etter USA-turen fikk jeg timen hos knespesialisten som planlagt, og han fikk sjekket venstrekneet mitt. Mens han dro kneet mitt i forskjellige retninger, kunne jeg kjenne at det var noe som ga etter - akkurat som om det var noe løst der inne. Ikke lenge etter sa han at jeg kunne sette meg opp igjen før han fortalte meg hva som hadde skjedd, og med god grunn fryktet jeg det verste: Jeg hadde røket korsbåndet. Videre fortalte han at jeg ikke ble prioritert til operasjon siden jeg ikke var en profesjonell utøver, men at jeg fikk ti uker hos fysioterapeut før jeg igjen skulle til kontrollsjekk. Hvis jeg fortsatt hadde vondt, skulle jeg bli vurdert til operasjon. Tårene begynte å strømme på bak øyekroken ettersom spesialisten fortsatte å snakke, men jeg holdt dem inne. Jeg fikk med ett store flash-backs som tok meg med fem år tilbake i tid; da jeg røk mitt venstre korsbånd. All den tiden hvor jeg la inn trening hos fysioterapeut og på treningssenter for meg selv. Hvordan jeg alltid måtte bli ekskludert fra det som kunne gi meg en virkelig glede. Fotball og trening. Jeg så plutselig at alt kom tilbake til meg, og jeg må starte det hele på nytt igjen - bare med det andre kneet.
På torsdag-fredag var det "Iron Man" på skolen, og som stipendiat fikk jeg gleden av å være med å arrangere denne utflukten! Igjen fikk jeg denne plutselige og forferdelige smerten i kneet, og jeg måtte igjen sette meg ned. Som erfaring fra USA-turen, trodde jeg igjen at jeg ville bare trenge noen få minutter før jeg var tilbake på beina igjen, men selvfølgelig; når jeg befinner meg ute i skogen uten seng og gode stoler - DA velger kneet å holde på smerten gjennom resten av turen. For hvert eneste skritt jeg tok kjente jeg en lys og prikkete smerte inne i kneet - selv med TO knestøtter på! Åh, som jeg lengtet etter krykker. Jeg begynte til og med å få vondt i venstrekneet siden all belastning ble lagt på den! Det ble dermed til at jeg heller fikk ansvaret for å kjøre frem og tilbake til skolen med de som overga seg, og det gikk faktisk helt greit for beina, overraskende nok. Da arrangementet var over, fikk jeg endelig hentet meg krykkene som jeg fikk låne av skolen. Selv hvor tungt det var å måtte bryte målet mitt om å være krykkefri et helt skoleår, var det fullstendig verdt det. Med et røket korsbånd var jeg faktisk nødt.
Slik er det med den saken. Uansett hvor kjipt dette faktisk er, får jeg likevel prøve å tenke positivt, selv om jeg egentlig ikke kan finne noen positive trekk ved situasjonen. Det virker som om det bare går én vei med knærne mine, og det er rett nedover. Men akkurat nå går det bra med kneet; akkurat nå er kneet tilbake i det ustabile moduset. Det vil si at jeg ikke har noen smerter i kneet - jeg trenger bare å tenke på å gå forsiktig og kontrollert. Dessuten har jeg jo krykker som hjelper meg med å avlaste. Jeg skal klare å komme meg igjennom dette! Jeg klarte det jo første gangen for noen år siden! Jeg må bare holde meg positiv og tenke gode tanker......får bare håpe de kan finne meg....
- Bella.
Alt begynte da jeg spilte volleyball i en valgfagstime på skolen, bare noen dager før USA-turen; det hadde ikke gått FEM minutter av valgfagstimen før jeg skulle ta et sats og hoppe opp for å blokke en smash, og i satset merket jeg at høyrekneet mitt gjorde fryktelig vondt. Jeg måtte derfor falle sammen på gulvet i en klein stillhet. Ingen skjønte noenting. Det var jo for så vidt fullt forståelig; det var ikke noe galt som skjedde, det var jo bare de elendige knærne mine. Jeg ålte meg veien bort til scenekanten og la meg ned mens jeg kjente på smerten. Fra mine tidligere erfaringer pleier smerten bare å vare i noen minutter før jeg er "tilbake" igjen, men denne gangen bare varte den og varte... Jeg prøvde å reise meg opp å gå etter noen minutter, men til og med det funket ikke for meg. Som jeg gråt. Jeg følte meg så mislykket.
Det ble til at jeg måtte på legevakten. Siden jeg skulle til USA om bare noen dager, fikk jeg høre at jeg skulle på kontrollsjekk etter denne turen og bli sjekket av en knespesialist. Dette hørtes bra ut for meg; jeg regnet med at smertene var over innen den tid. Som skrevet; smertene pleide aldri å være langvarige - jeg regnet med at jeg ikke trengte denne timen engang. Jeg var nok helt frisk igjen etter USA-turen.
Så feil kunne jeg ta. Under hele USA-turen føltes kneet ustabilt. Hvis jeg var uforsiktig én eneste gang og glemte å tenke balanse, vrengte kneet seg og det føltes som om leddene gikk fra hverandre der inne. Det medførte igjen til en ubegripelig stor og boblende smerte som gjorde at jeg nesten knakk sammen hvor enn jeg stod. Likevel trengte jeg bare noen få minutter før jeg klarte å hente meg inn igjen, og alt var som før - bare med et mer ustabilt kne. Jeg fant ut at jeg gjennomsnittlig hadde det 1 gang hver dag - kunne for så vidt få det om natten også; det var en gang jeg vred meg i sengen, og da kom knesmerten like tilbake igjen til meg. Det skjedde jo egentlig ikke så ofte, men det var nok til at jeg ble sliten bare av å tenke over når det ville skje neste gang, samt at det gjorde jo så grusomt vondt da det først skjedde.
Etter USA-turen fikk jeg timen hos knespesialisten som planlagt, og han fikk sjekket venstrekneet mitt. Mens han dro kneet mitt i forskjellige retninger, kunne jeg kjenne at det var noe som ga etter - akkurat som om det var noe løst der inne. Ikke lenge etter sa han at jeg kunne sette meg opp igjen før han fortalte meg hva som hadde skjedd, og med god grunn fryktet jeg det verste: Jeg hadde røket korsbåndet. Videre fortalte han at jeg ikke ble prioritert til operasjon siden jeg ikke var en profesjonell utøver, men at jeg fikk ti uker hos fysioterapeut før jeg igjen skulle til kontrollsjekk. Hvis jeg fortsatt hadde vondt, skulle jeg bli vurdert til operasjon. Tårene begynte å strømme på bak øyekroken ettersom spesialisten fortsatte å snakke, men jeg holdt dem inne. Jeg fikk med ett store flash-backs som tok meg med fem år tilbake i tid; da jeg røk mitt venstre korsbånd. All den tiden hvor jeg la inn trening hos fysioterapeut og på treningssenter for meg selv. Hvordan jeg alltid måtte bli ekskludert fra det som kunne gi meg en virkelig glede. Fotball og trening. Jeg så plutselig at alt kom tilbake til meg, og jeg må starte det hele på nytt igjen - bare med det andre kneet.
På torsdag-fredag var det "Iron Man" på skolen, og som stipendiat fikk jeg gleden av å være med å arrangere denne utflukten! Igjen fikk jeg denne plutselige og forferdelige smerten i kneet, og jeg måtte igjen sette meg ned. Som erfaring fra USA-turen, trodde jeg igjen at jeg ville bare trenge noen få minutter før jeg var tilbake på beina igjen, men selvfølgelig; når jeg befinner meg ute i skogen uten seng og gode stoler - DA velger kneet å holde på smerten gjennom resten av turen. For hvert eneste skritt jeg tok kjente jeg en lys og prikkete smerte inne i kneet - selv med TO knestøtter på! Åh, som jeg lengtet etter krykker. Jeg begynte til og med å få vondt i venstrekneet siden all belastning ble lagt på den! Det ble dermed til at jeg heller fikk ansvaret for å kjøre frem og tilbake til skolen med de som overga seg, og det gikk faktisk helt greit for beina, overraskende nok. Da arrangementet var over, fikk jeg endelig hentet meg krykkene som jeg fikk låne av skolen. Selv hvor tungt det var å måtte bryte målet mitt om å være krykkefri et helt skoleår, var det fullstendig verdt det. Med et røket korsbånd var jeg faktisk nødt.
Slik er det med den saken. Uansett hvor kjipt dette faktisk er, får jeg likevel prøve å tenke positivt, selv om jeg egentlig ikke kan finne noen positive trekk ved situasjonen. Det virker som om det bare går én vei med knærne mine, og det er rett nedover. Men akkurat nå går det bra med kneet; akkurat nå er kneet tilbake i det ustabile moduset. Det vil si at jeg ikke har noen smerter i kneet - jeg trenger bare å tenke på å gå forsiktig og kontrollert. Dessuten har jeg jo krykker som hjelper meg med å avlaste. Jeg skal klare å komme meg igjennom dette! Jeg klarte det jo første gangen for noen år siden! Jeg må bare holde meg positiv og tenke gode tanker......får bare håpe de kan finne meg....
- Bella.
Uff det var vondt å høre Anabel :( Stakkars deg, tenker på deg og ønsker deg en riktig god bedring. Vær forsiktig sjøl om ikke det er så lett og pass på deg selv da! ;)
SvarSlettTakk for det:) Jeg skal gjøre mitt beste!
SvarSlett