Hva skal jeg bli når jeg blir stor?
Nå begynner fristen for å søke meg inn på neste års studium å gå mot ende, og jeg står over noen viktige valg for hvordan fremtiden min vil bli. Vet jeg egentlig hva jeg vil bli? Hvordan skal jeg klare meg ute i den store, vide verden? Nå gjelder det å tenke godt gjennom hva jeg virkelig ønsker å bruke livet mitt på, og ta noen gode valg deretter.
Hva skal jeg bli når jeg blir stor. Når er man egentlig stor? For meg er dette et uttrykk man forteller barn når man spør om hvilken jobb de kan tenke seg når de blir voksne. Selv føler jeg meg ikke voksen enda, og langt mindre 'stor'. Jeg kan huske da jeg var yngre at jeg alltid så frem til den dagen jeg fylte 20 år - da var jeg stor, da. Nå er jeg snart blitt 21 år, og jeg føler meg virkelig ikke stor i det hele tatt. Likevel kan jeg fortelle at jeg har blitt et sterkere og et mer modent menneske, og jeg er blitt mer klar over hvem jeg er og hva jeg står for, enn det jeg tidligere har vært. Jeg har også sett på noen av veiene jeg kan tenke meg å gå videre, og det er også interessant å se hvordan jeg har tenkt gjennom dette spørsmålet opp igjennom livet mitt.
I min tidlige barndom hadde jeg flere drømmer om fremtiden. Jeg så for meg at jeg skulle bli en advokat, postmann, sekretær eller å jobbe i en bank. Til og med å bli en bussjåfør hadde jeg seriøse tanker om å bli! Etter mine lange og koselige bussturer til og fra grunnskolen hvor jeg var blant de eneste som satt på til slutt (bor et stykke innpå landet), hadde jeg alltid gode samtaler med bussjåføren og de siste gjenværende. Jeg husker spesielt godt en gang da bussjåføren ble med ut på busstoppet mitt, og han, Sigurd, Analin og jeg spilte ball med hverandre før skolebussen måtte kjøre videre. Nå i senere tid, altså på videregående og frem til den dag i dag, møter jeg stadig de samme bussjåførene jeg hadde opp gjennom min tid på skolen, og de har enda ikke glemt Bjertnes-bertene, altså Analin og meg. På grunnlag av disse gode opplevelsene og minnene jeg har fått fra disse bussturene ville nemlig jeg også bli en slik hyggelig og imøtekommende bussjåfør som barna gledet seg til å møte.
Årene gikk, og barndommens drømmer måtte vike for nye yrker jeg fant som også kunne passe meg. Jeg var en god stund innom yrkene fysioterapeut, barne- og ungdomsarbeider og lærer, men det virket ikke helt som om de trakk det lengste strået. Det kom likevel noe godt ut av denne refleksjonen: Jeg fant en stor glede i det å kunne hjelpe mennesker, og jeg kunne derfor begynne å sette meg mer inn på dette området, altså omsorgsyrker.
Jeg er, som jeg også har hørt fra mine venner, kolleger og andre mennesker som har satt sitt merke i livet mitt, et veldig omsorgsfullt, varmt og omtenksomt menneske. Jeg bryr meg om andres ve og vel, og jeg kan strekke meg langt for å få andre til ha det bra. Når jeg også tenker tilbake på barndommen, har jeg også vært interessert i nettopp dette med å ta vare på de rundt meg, bare at jeg ikke har tenkt over det helt. Da jeg var liten var det alltid slik at Analin fikk lederrollen mens jeg fikk omsorgsrollen. I den visuelle verdenen vi opprettet nede i kjellerstuen, Lekeland, var det her vår store samling av kosedyr hadde sitt bosted. Mens Analin styret landet, var det jeg som var sykepleier. Hvis et kosedyr falt på gulvet eller ble uheldigvis tråkket på, var jeg alltid til stede med min magiske helbredningskraft. Ved å sende en liksom-stråle fra hendene mine og bort på det skadede kosedyret etterfulgt av lyden "Tsshh", ble kosedyrene friske og raske igjen.
Så sykepleier, hvorfor ikke? Det er et spennende yrke hvor jeg kan jobbe med og for mennesker, og ingen dager blir like. Jeg har tenkt mye og nøye over dette valget, og vurdert det frem og tilbake i en god stund allerede. Vil jeg at arbeidsdagene også skal kunne strekke seg over høytidsdager, helger og kvelder? At jeg ikke har faste arbeidstider, men mer "når som helst"? Passer jeg egentlig som en sykepleier med all dens ansvar og utfordringer som de står overfor hver dag? Til tross for at slike spørsmål førte til at jeg ble mer usikker i valget, tror jeg at det er her jeg har landet - iallfall frem til nå. Hittil har jeg søkt på flere høyskoler som tar for seg sykepleien, men også læreryrket og mer treningsrelaterte yrker. Det kommer til å bli spennende å se hva det blir av meg til slutt.
Det viktigste er nok at jeg selv tenker over hva jeg vil videre med meg og livet mitt. Jeg kan jo få råd og innspill fra andre, men at valget står på meg alene når den tid kommer. Det er på tide å komme seg ut av folkehøyskolens trygge omgivelser og inn i virkelighetens realitet som jeg kan høre begynner å kalle på meg. Jeg føler meg mer klar enn noen gang til å begynne med det virkelige studielivet, og det merker jeg overrasker meg veldig. Men at jeg skal verdsette og kose meg den siste drøye måneden jeg har igjen her på folkehøyskolen er det selvfølgelig ingen tvil om!
- Bella.
Hva skal jeg bli når jeg blir stor. Når er man egentlig stor? For meg er dette et uttrykk man forteller barn når man spør om hvilken jobb de kan tenke seg når de blir voksne. Selv føler jeg meg ikke voksen enda, og langt mindre 'stor'. Jeg kan huske da jeg var yngre at jeg alltid så frem til den dagen jeg fylte 20 år - da var jeg stor, da. Nå er jeg snart blitt 21 år, og jeg føler meg virkelig ikke stor i det hele tatt. Likevel kan jeg fortelle at jeg har blitt et sterkere og et mer modent menneske, og jeg er blitt mer klar over hvem jeg er og hva jeg står for, enn det jeg tidligere har vært. Jeg har også sett på noen av veiene jeg kan tenke meg å gå videre, og det er også interessant å se hvordan jeg har tenkt gjennom dette spørsmålet opp igjennom livet mitt.
I min tidlige barndom hadde jeg flere drømmer om fremtiden. Jeg så for meg at jeg skulle bli en advokat, postmann, sekretær eller å jobbe i en bank. Til og med å bli en bussjåfør hadde jeg seriøse tanker om å bli! Etter mine lange og koselige bussturer til og fra grunnskolen hvor jeg var blant de eneste som satt på til slutt (bor et stykke innpå landet), hadde jeg alltid gode samtaler med bussjåføren og de siste gjenværende. Jeg husker spesielt godt en gang da bussjåføren ble med ut på busstoppet mitt, og han, Sigurd, Analin og jeg spilte ball med hverandre før skolebussen måtte kjøre videre. Nå i senere tid, altså på videregående og frem til den dag i dag, møter jeg stadig de samme bussjåførene jeg hadde opp gjennom min tid på skolen, og de har enda ikke glemt Bjertnes-bertene, altså Analin og meg. På grunnlag av disse gode opplevelsene og minnene jeg har fått fra disse bussturene ville nemlig jeg også bli en slik hyggelig og imøtekommende bussjåfør som barna gledet seg til å møte.
Årene gikk, og barndommens drømmer måtte vike for nye yrker jeg fant som også kunne passe meg. Jeg var en god stund innom yrkene fysioterapeut, barne- og ungdomsarbeider og lærer, men det virket ikke helt som om de trakk det lengste strået. Det kom likevel noe godt ut av denne refleksjonen: Jeg fant en stor glede i det å kunne hjelpe mennesker, og jeg kunne derfor begynne å sette meg mer inn på dette området, altså omsorgsyrker.
Jeg er, som jeg også har hørt fra mine venner, kolleger og andre mennesker som har satt sitt merke i livet mitt, et veldig omsorgsfullt, varmt og omtenksomt menneske. Jeg bryr meg om andres ve og vel, og jeg kan strekke meg langt for å få andre til ha det bra. Når jeg også tenker tilbake på barndommen, har jeg også vært interessert i nettopp dette med å ta vare på de rundt meg, bare at jeg ikke har tenkt over det helt. Da jeg var liten var det alltid slik at Analin fikk lederrollen mens jeg fikk omsorgsrollen. I den visuelle verdenen vi opprettet nede i kjellerstuen, Lekeland, var det her vår store samling av kosedyr hadde sitt bosted. Mens Analin styret landet, var det jeg som var sykepleier. Hvis et kosedyr falt på gulvet eller ble uheldigvis tråkket på, var jeg alltid til stede med min magiske helbredningskraft. Ved å sende en liksom-stråle fra hendene mine og bort på det skadede kosedyret etterfulgt av lyden "Tsshh", ble kosedyrene friske og raske igjen.
Analin og meg med vår store samling med kosedyr.
Så sykepleier, hvorfor ikke? Det er et spennende yrke hvor jeg kan jobbe med og for mennesker, og ingen dager blir like. Jeg har tenkt mye og nøye over dette valget, og vurdert det frem og tilbake i en god stund allerede. Vil jeg at arbeidsdagene også skal kunne strekke seg over høytidsdager, helger og kvelder? At jeg ikke har faste arbeidstider, men mer "når som helst"? Passer jeg egentlig som en sykepleier med all dens ansvar og utfordringer som de står overfor hver dag? Til tross for at slike spørsmål førte til at jeg ble mer usikker i valget, tror jeg at det er her jeg har landet - iallfall frem til nå. Hittil har jeg søkt på flere høyskoler som tar for seg sykepleien, men også læreryrket og mer treningsrelaterte yrker. Det kommer til å bli spennende å se hva det blir av meg til slutt.
Det viktigste er nok at jeg selv tenker over hva jeg vil videre med meg og livet mitt. Jeg kan jo få råd og innspill fra andre, men at valget står på meg alene når den tid kommer. Det er på tide å komme seg ut av folkehøyskolens trygge omgivelser og inn i virkelighetens realitet som jeg kan høre begynner å kalle på meg. Jeg føler meg mer klar enn noen gang til å begynne med det virkelige studielivet, og det merker jeg overrasker meg veldig. Men at jeg skal verdsette og kose meg den siste drøye måneden jeg har igjen her på folkehøyskolen er det selvfølgelig ingen tvil om!
- Bella.
Du valgte riktig, kjære jenta mi <3
SvarSlettHihi, det ser slik ut! :D
SvarSlett