2. reisebrev fra USA!
I går var vi i fornøyelsesparken "Six Flags", og gjett om turen ble noe helt annet enn de forventningene jeg hadde satt meg!! Planen var å ha en rolig tur innom safarien der og ta en titt på karusellene jeg ikke skulle ta, vel fornøyd med dette valget. Jeg liker ikke karuseller pga magesuget, og på den måten har det alltid vært greit for meg å ikke ta dem.
Mens vi gikk, altså Sara, Pia, Ragnhild, Tone Charlotte og meg, møtte vi plutselig på våre gode lærere, Maren og Berit, og vi slo oss ned sammen med dem. Mens vi prater forteller Ragnhild at hun vil ta en "farlig" karusell (for meg var den farlig), og da begynner lærerne å si: "Ja, det må dere - og vi blir med!" Og slik gikk det; stakkars Tone Charlotte og jeg ble nærmest dyttet inn i køen for karusellen og tvunget til å være med. Åh, så nervøse vi var. Jeg klarte seriøst ikke slutte å si "åh, herlighet"! Køen var grusom, og nervene rakk å spille meg et forferdelig puss under denne tiden. Likevel var det noe inne i meg som ville gjennomføre dette. Som Berit fortalte meg; "det gjelder å ikke definere seg selv innenfor noe eller å ha kontroll over alt. Slipp deg heller løs og ha det gøy! Jeg vet hun har et poeng. Jeg ville klare dette og gi meg selv denne utfordringen. Men dette må ha vært første gangen jeg virkelig ikke har gledet meg til å gjennomføre utfordringen.
Jeg kom lenger og lenger fremover i køen og nærmere og nærmere vognen. Gjett om jeg var nervøs! Men plutselig kom jeg til et punkt hvor jeg innså at dette skulle jeg, og at jeg gledet meg bare til å få det overstått (den samme følelsen jeg hadde rett før prøver på vgs!). Da vi begynte å bevege oss inn i køen på den vognen vi skulle inn i, spurte jeg om Berit kunne sitte ved siden av meg, og det kunne hun. Bare det gjorde meg mer lettet; Berit var virkelig til god støtte for meg. Og etter at vi fikk satt oss inn i vognen og at jeg holdt Berit i hånden, begynte vognen å trille og vi var i gang.
På vei oppover begynte jeg å angre fullstendig. Jeg ville av! Men det var for sent. Berit fortalte meg å fokusere på å slappe av og nyte turen, og jeg gjorde alt jeg kunne nettopp for å gjøre det. Jeg visste jeg ville få det uhyggelige magesuget, jeg måtte bare godta den. Nedoverbakken kom, det samme gjorde magesuget, men jeg konsentrerte meg om å puste. Pust...pust...pust... Vet du hva som skjedde da?? Jeg klarte faktisk å more meg gjennom resten av turen!
Da turen var ferdig var jeg helt i ekstase, jeg var så lykkelig! Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle klare dette, og å bli igjen med en glad følelse, ikke en "det-var-helt-forferdelig-aldri-om-jeg-gjør-det-igjen"-følelse! Jeg må innrømme jeg tok ganske bra av, hehe. Det var fantastisk! Senere fikk jeg også høre at dette var en av de skumleste i parken også, så vi hadde virkelig all grunn til å være stolte av oss selv! Gjett om jeg var det. Hvem skulle ha trodd at jeg ville ha turt dette?? Ikke jeg i alle fall! Jeg har beveget meg langt utenfor komfortsonen denne gangen,og jeg merker jeg har så godt av det! Jeg har dermed funnet ut at når skolen skal til Tusenfryd i mai, skal jeg ta "Thunder Coaster", jeg bare håper jeg ikke har mistet motet frem til da, hehe.
- Bella.
Mens vi gikk, altså Sara, Pia, Ragnhild, Tone Charlotte og meg, møtte vi plutselig på våre gode lærere, Maren og Berit, og vi slo oss ned sammen med dem. Mens vi prater forteller Ragnhild at hun vil ta en "farlig" karusell (for meg var den farlig), og da begynner lærerne å si: "Ja, det må dere - og vi blir med!" Og slik gikk det; stakkars Tone Charlotte og jeg ble nærmest dyttet inn i køen for karusellen og tvunget til å være med. Åh, så nervøse vi var. Jeg klarte seriøst ikke slutte å si "åh, herlighet"! Køen var grusom, og nervene rakk å spille meg et forferdelig puss under denne tiden. Likevel var det noe inne i meg som ville gjennomføre dette. Som Berit fortalte meg; "det gjelder å ikke definere seg selv innenfor noe eller å ha kontroll over alt. Slipp deg heller løs og ha det gøy! Jeg vet hun har et poeng. Jeg ville klare dette og gi meg selv denne utfordringen. Men dette må ha vært første gangen jeg virkelig ikke har gledet meg til å gjennomføre utfordringen.
Jeg kom lenger og lenger fremover i køen og nærmere og nærmere vognen. Gjett om jeg var nervøs! Men plutselig kom jeg til et punkt hvor jeg innså at dette skulle jeg, og at jeg gledet meg bare til å få det overstått (den samme følelsen jeg hadde rett før prøver på vgs!). Da vi begynte å bevege oss inn i køen på den vognen vi skulle inn i, spurte jeg om Berit kunne sitte ved siden av meg, og det kunne hun. Bare det gjorde meg mer lettet; Berit var virkelig til god støtte for meg. Og etter at vi fikk satt oss inn i vognen og at jeg holdt Berit i hånden, begynte vognen å trille og vi var i gang.
På vei oppover begynte jeg å angre fullstendig. Jeg ville av! Men det var for sent. Berit fortalte meg å fokusere på å slappe av og nyte turen, og jeg gjorde alt jeg kunne nettopp for å gjøre det. Jeg visste jeg ville få det uhyggelige magesuget, jeg måtte bare godta den. Nedoverbakken kom, det samme gjorde magesuget, men jeg konsentrerte meg om å puste. Pust...pust...pust... Vet du hva som skjedde da?? Jeg klarte faktisk å more meg gjennom resten av turen!
Da turen var ferdig var jeg helt i ekstase, jeg var så lykkelig! Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle klare dette, og å bli igjen med en glad følelse, ikke en "det-var-helt-forferdelig-aldri-om-jeg-gjør-det-igjen"-følelse! Jeg må innrømme jeg tok ganske bra av, hehe. Det var fantastisk! Senere fikk jeg også høre at dette var en av de skumleste i parken også, så vi hadde virkelig all grunn til å være stolte av oss selv! Gjett om jeg var det. Hvem skulle ha trodd at jeg ville ha turt dette?? Ikke jeg i alle fall! Jeg har beveget meg langt utenfor komfortsonen denne gangen,og jeg merker jeg har så godt av det! Jeg har dermed funnet ut at når skolen skal til Tusenfryd i mai, skal jeg ta "Thunder Coaster", jeg bare håper jeg ikke har mistet motet frem til da, hehe.
- Bella.
Published with Blogger-droid v1.7.4
Kommentarer
Legg inn en kommentar