Flaut!
[http://oslopuls.aftenposten.no/hvaskjer/artist/article7164.ece%3Fwebhit=artist]Visste du at Bjørn Sundquist er tremenningen til mamma?
I dagens historieøkt på skolen, fortsatte vi å se på filmen "Kautokeino opprøret" vi visstnok hadde begynt på i forrige uke (da jeg var syk, vet du). Jeg hadde sett denne filmen én gang før; på kino i skolens regi. Hvis du har fulgt bloggen min en stund eller kjenner meg godt, vet du at jeg ikke liker filmer med sterke scener. Mot slutten skjer det både dreping og halshugging, noe som faktisk var det eneste jeg husket fra forrige gang jeg så filmen. Etter at jeg hadde sett filmen den første gangen, lovte jeg meg selv at dette skulle være den første OG den siste gangen jeg skulle se denne filmen. Så feil kunne jeg ta.
Historielæreren min vet jeg er sårbar når det gjelder slike filmer (dette er nemlig ikke den første filmen vi har sett), så etter å ha sett en stund på filmen, utbryter hun plutselig: "Anabel, nå kommer det noen sterke scener". Da stod jeg for et valg; skulle jeg gå så diskré ut av rommet som mulig, eller skulle jeg bli i klassen som en feiging som ikke tør å vise andre at jeg ikke takler slike filmer, selv om sikkert over halve klassen visste det allerede? Men plutselig begynner menneskene i filmen å ta opp stenger og andre "perfekte" håndvåpen, noe som gjorde valget enkelt - jeg stakk ut.
Etter en liten evighet valgte jeg å gå tilbake til klasserommet. En lærer hadde i tillegg elevsamtaler ute i gangen, så jeg syntes det hadde vært for kleint om jeg ble der ute lenger. Jeg åpnet døren og så på skjermen. Der så jeg en prest med et hvitt kors, og alt hadde en viss trist stemning over seg. Nå er det over, tenkte jeg. Jeg spurte ut i klassen om hva som skjedde i filmen at the moment, men jeg oppfattet ikke hva de sa. Det ble til at jeg satte meg på plassen min ved siden av min gode søster og spurte henne hvor langt inn i filmen vi var kommet. "Anabel", begynte Analin, "det er nå halshuggingen skal foregå". Da gadd jeg ikke bry meg om hva klassekameratene mine ville reagere til hvordan jeg reagerer til slike filmer. Jeg ropte "Neeei!!!" og gjemte ansiktet mitt i hendene under pulten (jeg kunne høre noen le av meg - men det var jo greit nok; jeg hadde nok også gjort det samme i deres situasjon, hehe). Rett etter hørte jeg et hode bli kappet av. "Sånn - nå er det bare ett hode igjen", sa Analin trøstende. Virket ikke noe trøstende i det hele tatt, spør du meg. Det var en stund til neste halshugging, så jeg rakk å gå (les: hoppe) ut av klasserommet. Og der ble jeg til Analin hentet meg da filmen var slutt.
Da jeg entret klasserommet igjen, la jeg merke til at medelevene mine så på meg, men jeg bare smilte og satte meg ned på plassen min. Det er jo faktisk slike situasjoner man vil tenke på og le av i ettertid. Resten av økten gikk til å høre på sanger og se på komiske filmer som mine klasseklamerater valgte ut. Mitt lille stunt var allerede ute av verden - for denne gang. Det blir nok et aktuelt tema igjen så snart vi skal se en ny film av samme smak. Men jeg bryr meg ikke; alle har sine svakheter - og her har dere mitt!
Takk for meg.
~ Bella.
Historielæreren min vet jeg er sårbar når det gjelder slike filmer (dette er nemlig ikke den første filmen vi har sett), så etter å ha sett en stund på filmen, utbryter hun plutselig: "Anabel, nå kommer det noen sterke scener". Da stod jeg for et valg; skulle jeg gå så diskré ut av rommet som mulig, eller skulle jeg bli i klassen som en feiging som ikke tør å vise andre at jeg ikke takler slike filmer, selv om sikkert over halve klassen visste det allerede? Men plutselig begynner menneskene i filmen å ta opp stenger og andre "perfekte" håndvåpen, noe som gjorde valget enkelt - jeg stakk ut.
Etter en liten evighet valgte jeg å gå tilbake til klasserommet. En lærer hadde i tillegg elevsamtaler ute i gangen, så jeg syntes det hadde vært for kleint om jeg ble der ute lenger. Jeg åpnet døren og så på skjermen. Der så jeg en prest med et hvitt kors, og alt hadde en viss trist stemning over seg. Nå er det over, tenkte jeg. Jeg spurte ut i klassen om hva som skjedde i filmen at the moment, men jeg oppfattet ikke hva de sa. Det ble til at jeg satte meg på plassen min ved siden av min gode søster og spurte henne hvor langt inn i filmen vi var kommet. "Anabel", begynte Analin, "det er nå halshuggingen skal foregå". Da gadd jeg ikke bry meg om hva klassekameratene mine ville reagere til hvordan jeg reagerer til slike filmer. Jeg ropte "Neeei!!!" og gjemte ansiktet mitt i hendene under pulten (jeg kunne høre noen le av meg - men det var jo greit nok; jeg hadde nok også gjort det samme i deres situasjon, hehe). Rett etter hørte jeg et hode bli kappet av. "Sånn - nå er det bare ett hode igjen", sa Analin trøstende. Virket ikke noe trøstende i det hele tatt, spør du meg. Det var en stund til neste halshugging, så jeg rakk å gå (les: hoppe) ut av klasserommet. Og der ble jeg til Analin hentet meg da filmen var slutt.
Da jeg entret klasserommet igjen, la jeg merke til at medelevene mine så på meg, men jeg bare smilte og satte meg ned på plassen min. Det er jo faktisk slike situasjoner man vil tenke på og le av i ettertid. Resten av økten gikk til å høre på sanger og se på komiske filmer som mine klasseklamerater valgte ut. Mitt lille stunt var allerede ute av verden - for denne gang. Det blir nok et aktuelt tema igjen så snart vi skal se en ny film av samme smak. Men jeg bryr meg ikke; alle har sine svakheter - og her har dere mitt!
Takk for meg.
~ Bella.
Hey^^,
SvarSlettVille bare si hei ;D hehe :P
Og du har en veldig fin blogg :] Utrolig spennende ^^
Og god jul forresten ;]
Hei Sol!
SvarSlettTusen takk for kommentaren! Og så fantastisk koselig at du liker bloggen min!! :D
Jeg ønsker deg også en riktig gledelig jul! Kos deg masse sammen med dine nære og kjære:)
Vennlig hilsen Bella:)
Haha, morsomt innlegg til en morsom hendelse Anabel :D
SvarSlettJeg er imponert over ditt syn på hendelsen! Du er mature :)