Skitur til Høgevarde med klassen!
Nå har jeg kommet hjem fra denne turen, og vi hadde det veldig moro. Jeg tenkte jeg derfor ville dele noen av opplevelsene jeg hadde fra denne turen med akkurat deg!
Hytta på Høgevarde - klassens base!
Om kvelden spilte vi et kortspill vi kalte Mafia; et spill noen av oss kjente igjen fra barneskolen. Det hadde seg nemlig slik at vi husket at dette var veldig gøyalt spill, men ikke hvordan det gikk. Vi diskuterte derfor litt frem og tilbake, og kom til slutt frem til et kortspill som faktisk ble veldig bra! Da vi hadde spilt et par, tre.... 20 ganger, gikk vi og la oss. Jeg ble faktisk kveldens eneste morder som klarte å vinne over alle!
TIRSDAG:
I dag skulle vi lære om snøprofil (overraskende interessant!) og å lage en snøhule. Vi gikk sammen i grupper på to (min gruppe ble den eneste på tre - Analin, Anny og meg) og fikk i oppdrag å lage en snøhule. Problemet var at ingen av oss tre hadde noen erfaring med å lage dette, så det virket helt håpløst i begynnelsen. Likevel klarte vi, på en eller annen måte, å lage en fantastisk bra snøhule! "Et fasit-svar tatt rett ut ifra læreboka", som læreren vår, Ole Tom, beskrev det så fint.
Klassen lager snøhuler!
Annys, Analins og min snøhule!
MANDAG:
Vi tok buss til Norefjellstua, og begynte å gå. Til tross for at jeg ikke duger på ski, virket turen helt overkommelig i begynnelsen - jeg hadde ingen smerter, og jeg hadde bra feste. Men plutselig begynte jeg å kjenne smerter i lysken. Hvordan er det mulig; jeg hadde ofret bort to treningsøkter for å bli klar til denne skituren, men likevel skulle jeg kjenne smerter!
Glade elever på skitur!
Etter en halvannen times tid tok vi spisepause der vi rakk å spise, sole oss (herlig vær, altså!) og bli kalde før vi kom i gang igjen. Det var nå det verste var oss i møte; vi snakker nemlig o
m 8 km både bratte og litt slakere bakker - uten nedoverbakker eller rette distanser. Jeg husker jeg tenkte da jeg så toppen av bakken flere hundre meter foran meg; Kom igjen, Anabel, dette klarer du - når du når toppen KAN det umulig være mer oppover! Dette var det eneste som sto i hodet mitt, og den eneste drivkraften min. Men hver gang jeg kom på toppen, møtte en ny motbakke. Marerittet skulle ingen ende ta! I tillegg til lyskesmerter, fikk jeg også vondt i kneet og ryggen. Nå begynte det virkelig å se mørkt ut for meg, noe som preget sinnet mitt. Men jeg prøvde så godt jeg kunne å se positivt på det hele; vi hadde flott vær, fantastisk utsikt (som jeg ikke fikk nytt så mye som jeg hadde hatt ønsket) og jeg hadde utrolig godt feste. Jeg prøvde å tenke skritt for skritt - ikke de lange distansene, og trøstet meg med at det vil bli bedre å gå oppover i dag enn nedover på onsdag (grunnet de dårlige knærne mine). Dette funket faktisk litt, for plutselig, etter å ha rundet en ny bakketopp, skimtet et hyttetak, og en enorm lettelse skylte gjennom kroppen min og festet seg der i en god stund.
Vi tok buss til Norefjellstua, og begynte å gå. Til tross for at jeg ikke duger på ski, virket turen helt overkommelig i begynnelsen - jeg hadde ingen smerter, og jeg hadde bra feste. Men plutselig begynte jeg å kjenne smerter i lysken. Hvordan er det mulig; jeg hadde ofret bort to treningsøkter for å bli klar til denne skituren, men likevel skulle jeg kjenne smerter!
Glade elever på skitur!Etter en halvannen times tid tok vi spisepause der vi rakk å spise, sole oss (herlig vær, altså!) og bli kalde før vi kom i gang igjen. Det var nå det verste var oss i møte; vi snakker nemlig o
m 8 km både bratte og litt slakere bakker - uten nedoverbakker eller rette distanser. Jeg husker jeg tenkte da jeg så toppen av bakken flere hundre meter foran meg; Kom igjen, Anabel, dette klarer du - når du når toppen KAN det umulig være mer oppover! Dette var det eneste som sto i hodet mitt, og den eneste drivkraften min. Men hver gang jeg kom på toppen, møtte en ny motbakke. Marerittet skulle ingen ende ta! I tillegg til lyskesmerter, fikk jeg også vondt i kneet og ryggen. Nå begynte det virkelig å se mørkt ut for meg, noe som preget sinnet mitt. Men jeg prøvde så godt jeg kunne å se positivt på det hele; vi hadde flott vær, fantastisk utsikt (som jeg ikke fikk nytt så mye som jeg hadde hatt ønsket) og jeg hadde utrolig godt feste. Jeg prøvde å tenke skritt for skritt - ikke de lange distansene, og trøstet meg med at det vil bli bedre å gå oppover i dag enn nedover på onsdag (grunnet de dårlige knærne mine). Dette funket faktisk litt, for plutselig, etter å ha rundet en ny bakketopp, skimtet et hyttetak, og en enorm lettelse skylte gjennom kroppen min og festet seg der i en god stund.Hytta på Høgevarde - klassens base!Om kvelden spilte vi et kortspill vi kalte Mafia; et spill noen av oss kjente igjen fra barneskolen. Det hadde seg nemlig slik at vi husket at dette var veldig gøyalt spill, men ikke hvordan det gikk. Vi diskuterte derfor litt frem og tilbake, og kom til slutt frem til et kortspill som faktisk ble veldig bra! Da vi hadde spilt et par, tre.... 20 ganger, gikk vi og la oss. Jeg ble faktisk kveldens eneste morder som klarte å vinne over alle!
TIRSDAG:
I dag skulle vi lære om snøprofil (overraskende interessant!) og å lage en snøhule. Vi gikk sammen i grupper på to (min gruppe ble den eneste på tre - Analin, Anny og meg) og fikk i oppdrag å lage en snøhule. Problemet var at ingen av oss tre hadde noen erfaring med å lage dette, så det virket helt håpløst i begynnelsen. Likevel klarte vi, på en eller annen måte, å lage en fantastisk bra snøhule! "Et fasit-svar tatt rett ut ifra læreboka", som læreren vår, Ole Tom, beskrev det så fint.
Klassen lager snøhuler!Annys, Analins og min snøhule!Deretter satte Analin, Ole Tom og jeg opp teltet Analin og jeg skulle sove i denne natten. Det ble veldig stødig, og motivasjonen for å ligge ute så lysere ut! Resten av kvelden gikk til kortspill, grilling av pølser og elevsamtaler. Jeg var forresten veldig lei meg denne kvelden, men det er ikke noe å ta opp her.
Etter å ha snakket litt med friluftsjenta og min gode klassevenninne; Gøril, fikk jeg gode råd for hvordan jeg skulle overleve i telt ute den natten. I soveposen skulle jeg bare ha på meg ullundertøy (og undertøy, selvfølgelig). Det virket ironisk lite, men jeg stolte på henne og tok bare på meg dette, noe som gikk for så vidt veldig greit. Da jeg ankom teltet sammen med Analin, var det overraskende varmt der inne. jeg kom meg fort inn i soveposen og prøvde å sove. Selvfølgelig, til min store uflaks, som også toppet seg på det allerede dårlige humøret mitt, klarte jeg ikke å sove. Ikke fordi jeg frøs, langt ifra (i hvert fall ikke i begynnelsen), men grunnet den forferdelige stormen utenfor som fikk det til å blafre så voldsomt i teltduken. Jeg tror ikke jeg sov ordentlig hele den natten, men bare sånn svakt, hvis du skjønner.... Vanskelig å forklare, men har du noen gang sovet i en buss; du får med deg alle lyder rundt deg og du klarer å tenke klart, samtidig som du er i søvne? Slik var det i hele natt.
ONSDAG:
Allikevel ble jeg vekket av alarmen. Analin og jeg skyndte oss inn i hytta for å få inn varmen og få spist frokost før vi pakket ned sakene og teltet og fikk ryddet inne i hytta før hele klassen bega seg på vei ned til Norefjellsstua. Jeg hadde gruet meg veldig til denne... nedturen (kremt), for knærne mine er så ufattelig svake - du aner ikke. Turen startet merkelig nok med oppoverbakker, som ville si enda flere, og kanskje brattere nedoverbakker. Og som tenkt, så gjort. Da vi hadde kommet et stykke, kunne vi velge mellom å gå gjennom en kort, men forferdelig bratt (til og med for bratt for å gå med fiskeben opp!) eller å ta en slakere, men lengre bakke. Jeg valgte selvfølgelig å gå den slake, men lengre bakken, som de fleste valgte. Til tross for at jeg valgte denne bakken, var den relativt bratt denne også - og lang. Jeg datt tre ganger; delvis fordi jeg kom så altfor fort opp i eleven foran meg, og delvis fordi jeg trengte å stoppe (grunnet knærne ikke orket mer), og da var et fall den eneste og sikreste løsningen.
Etter hvert begynte jeg å kjenne smerter i operasjonskneet også, og jeg var langt ifra ferdig med nedoverbakkene. Jeg klarte ikke lenger å ploge med venstrekneet, og ble derfor fort sliten i høyrekneet siden det ble min eneste bremsekilde. Etter en stund fortalte jeg dette til Liv (andre læreren) og Ole Tom, og jeg fikk lov til å legge sekken min i pulken. Det ble med ett mye lettere for meg - noen hundre meter, før jeg igjen fikk vondt igjen - nei, vondere, og jeg klarte ikke å legge noen krefter på venstrekne før jeg skulle få vondt. Jeg var fullstendig utslitt og helt på gråten; jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre, og enda kunne jeg ikke se enden på nedoverbakkene. Plutselig hører jeg en god stemme bakfra: "Anabel, vil du sitte i pulken?" Jeg snudde meg og så det var Ole Tom som spurte meg. Han og en annen klassekamerat, Petter, hadde ansvaret for pulken, og de var villige til å ha meg på! Et nytt håp og en deilig følelse fór gjennom meg - jeg kunne faktisk komme meg helt ned uten å få mer vondt! Jeg kunne ikke annet enn å smile og takke ja til tilbudet. Hva skulle jeg ha gjort uten dem? Det betydde så utrolig mye for meg - de aner ikke! Jeg står virkelig i gjengjeld til dem! Jeg satte meg på, og med Petter foran og Ole Tom bak, som begge ploget for harde livet, gikk det veldig sikkert nedover, og ikke lenge etter kom vi endelig frem til Norefjellstua; enden av nok en vellykket klassetur!
Herlig utsikt på skituren!
Jeg vil si dette var en fin klassetur. Litt kjipt at humøret skulle svikte sterkt på tirsdagskvelden og at jeg skulle få smerter i kneet mot slutten av turen, men jeg får bare håpe det går fort over. Sett bortifra dette, hadde jeg et herlig samvær sammen med klassen. Vi er så flinke til å inkludere hverandre, og jeg føler de tar så godt vare på meg - at de virkelig bryr seg om meg. Tusen takk for denne turen, kjære klassekamerater og lærere! Det hadde virkelig ikke blitt en like bra tur uten akkurat dere!
Ta vare på deg selv!
~ Bella
"Side by side or miles apart, dear friends are always close to the heart"
Etter å ha snakket litt med friluftsjenta og min gode klassevenninne; Gøril, fikk jeg gode råd for hvordan jeg skulle overleve i telt ute den natten. I soveposen skulle jeg bare ha på meg ullundertøy (og undertøy, selvfølgelig). Det virket ironisk lite, men jeg stolte på henne og tok bare på meg dette, noe som gikk for så vidt veldig greit. Da jeg ankom teltet sammen med Analin, var det overraskende varmt der inne. jeg kom meg fort inn i soveposen og prøvde å sove. Selvfølgelig, til min store uflaks, som også toppet seg på det allerede dårlige humøret mitt, klarte jeg ikke å sove. Ikke fordi jeg frøs, langt ifra (i hvert fall ikke i begynnelsen), men grunnet den forferdelige stormen utenfor som fikk det til å blafre så voldsomt i teltduken. Jeg tror ikke jeg sov ordentlig hele den natten, men bare sånn svakt, hvis du skjønner.... Vanskelig å forklare, men har du noen gang sovet i en buss; du får med deg alle lyder rundt deg og du klarer å tenke klart, samtidig som du er i søvne? Slik var det i hele natt.
ONSDAG:
Allikevel ble jeg vekket av alarmen. Analin og jeg skyndte oss inn i hytta for å få inn varmen og få spist frokost før vi pakket ned sakene og teltet og fikk ryddet inne i hytta før hele klassen bega seg på vei ned til Norefjellsstua. Jeg hadde gruet meg veldig til denne... nedturen (kremt), for knærne mine er så ufattelig svake - du aner ikke. Turen startet merkelig nok med oppoverbakker, som ville si enda flere, og kanskje brattere nedoverbakker. Og som tenkt, så gjort. Da vi hadde kommet et stykke, kunne vi velge mellom å gå gjennom en kort, men forferdelig bratt (til og med for bratt for å gå med fiskeben opp!) eller å ta en slakere, men lengre bakke. Jeg valgte selvfølgelig å gå den slake, men lengre bakken, som de fleste valgte. Til tross for at jeg valgte denne bakken, var den relativt bratt denne også - og lang. Jeg datt tre ganger; delvis fordi jeg kom så altfor fort opp i eleven foran meg, og delvis fordi jeg trengte å stoppe (grunnet knærne ikke orket mer), og da var et fall den eneste og sikreste løsningen.
Etter hvert begynte jeg å kjenne smerter i operasjonskneet også, og jeg var langt ifra ferdig med nedoverbakkene. Jeg klarte ikke lenger å ploge med venstrekneet, og ble derfor fort sliten i høyrekneet siden det ble min eneste bremsekilde. Etter en stund fortalte jeg dette til Liv (andre læreren) og Ole Tom, og jeg fikk lov til å legge sekken min i pulken. Det ble med ett mye lettere for meg - noen hundre meter, før jeg igjen fikk vondt igjen - nei, vondere, og jeg klarte ikke å legge noen krefter på venstrekne før jeg skulle få vondt. Jeg var fullstendig utslitt og helt på gråten; jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre, og enda kunne jeg ikke se enden på nedoverbakkene. Plutselig hører jeg en god stemme bakfra: "Anabel, vil du sitte i pulken?" Jeg snudde meg og så det var Ole Tom som spurte meg. Han og en annen klassekamerat, Petter, hadde ansvaret for pulken, og de var villige til å ha meg på! Et nytt håp og en deilig følelse fór gjennom meg - jeg kunne faktisk komme meg helt ned uten å få mer vondt! Jeg kunne ikke annet enn å smile og takke ja til tilbudet. Hva skulle jeg ha gjort uten dem? Det betydde så utrolig mye for meg - de aner ikke! Jeg står virkelig i gjengjeld til dem! Jeg satte meg på, og med Petter foran og Ole Tom bak, som begge ploget for harde livet, gikk det veldig sikkert nedover, og ikke lenge etter kom vi endelig frem til Norefjellstua; enden av nok en vellykket klassetur!
Herlig utsikt på skituren!Jeg vil si dette var en fin klassetur. Litt kjipt at humøret skulle svikte sterkt på tirsdagskvelden og at jeg skulle få smerter i kneet mot slutten av turen, men jeg får bare håpe det går fort over. Sett bortifra dette, hadde jeg et herlig samvær sammen med klassen. Vi er så flinke til å inkludere hverandre, og jeg føler de tar så godt vare på meg - at de virkelig bryr seg om meg. Tusen takk for denne turen, kjære klassekamerater og lærere! Det hadde virkelig ikke blitt en like bra tur uten akkurat dere!
Ta vare på deg selv!
~ Bella
"Side by side or miles apart, dear friends are always close to the heart"
Utrolig bra innlegg, Anabel! Du skriver helt fantastisk :D
SvarSlett