Tilbakeblikk på 5. semester i sykepleien!

Klokken er over 12 på formiddagen, og jeg sitter og hører på julemusikk mens jeg spiser frokost, bestående av en liten omelett med siste rester av det jeg har i kjøleskapet og kakao. Jeg våknet kl. 10:30, men stod ikke opp før etter 11, og tror jeg muligens sov i rundt 12 timer i natt! Aah, dette er den optimale 1. dag i juleferien!

Frokosten min!

Når jeg tenker tilbake på semesteret jeg nettopp har lagt bak meg, kan jeg se en høst med mange lærerike opplevelser, utfordrende situasjoner og flere erfaringer klokere i min utvikling til å bli ferdigutdannet sykepleier. La meg ta deg med på en ferd gjennom et semester fra en sykepleierstudents perspektiv!

Høsten begynte like brått som alltid, og det var en intens teoriuke som også inneholdt et muntlig arbeidskrav som tok for seg kommunikasjonskunnskap. Som sykepleier møter vi mange forskjellige pasienter med hver sine utfordringer, og da er det viktig at sykepleiere kan ta imot pasientene på en profesjonell og omsorgsfull måte. Arbeidskravet gikk ut på at studentene måtte leve seg inn i et case, enten som sykepleier eller pasient, og lage en situasjon som sykepleieren måtte håndtere. Det kunne være en alvorlig kreftsyk pasient som sykepleieren måtte hjelpe og bearbeide de bekymrede tankene både for seg selv og den familien han vil forlate. Arbeidskravet gikk helt greit. Jeg hadde lest meg opp på pensumet til denne dagen, og merket jeg stilte godt forberedt. Selv om jeg trakk at jeg bare skulle være pasient som måtte få hjelp til å legge om livsstilen min etter et hjerteinfarkt, var det en spennende og lærerikt å se hvordan sykepleierne håndterte de ulike situasjonene som ble spilt i klasserommet. Dessuten begynte jeg høsten med frisk energi som jeg hadde opparbeidet meg fra sommerferien, og jeg fikk faktisk lest en del pensum til eksamenen jeg skulle ha først i desember! Jeg tenkte jeg burde utnytte denne energien nå som jeg først hadde den, og det merker jeg at jeg var veldig takknemlig for da jeg satt og nileste til eksamenen jeg hadde i går. 

Noen av notatene mine som forberedte meg på arbeidskravet.

Uken etter begynte første praksisperiode på 8 uker med fokus på sykepleie til pasienter på medisinsk avdeling. Jeg ble plassert på et sykehus på hjerte- og lungeavdeling, og jeg merket jeg var spent på alt som lå foran meg i vente. Lærerveileder var en ordentlig og ryddig dame, og det var godt å ha tydelige og gode rammer for praksisen på teorisiden. I løpet av denne praksisperioden hadde studentene hvert sitt fremlegg som skulle presenteres for resten av praksisgruppen. Fremlegget skulle ta for seg en pasient vi hadde blitt kjent med i praksisperioden, og legge frem pasientens problemområder og hele sykepleieprosessen hans. Jeg var blant de første som skulle holde presentasjonen, og var - som vanlig - veldig nervøs. Men det gikk over alle forventninger, og jeg fikk til og med applaus fra gruppen da jeg var ferdig! Og med lærerveilederens oppmuntrende kommentar om at dette var så profesjonelt lagt frem at jeg kunne ha holdt det på et tverrfaglig møte (altså med både leger, fysioterapeuter, ernæringsfysiolog, etc. til stede), kunne jeg ikke annet enn å være fornøyd med egen prestasjon!

Praksisveilederen som fulgte meg hele veien var helt utrolig omsorgsfull, god og opptatt av å gjøre praksisperioden lærerik og fin for både meg og medstudenten min, og jeg merket det betydde så mye for meg. Jeg merket hvordan han bidro til et godt miljø på avdelingen, og jeg følte meg utrolig heldig som fikk ha ham som veileder. Jeg vokste og utviklet meg sterkt i min utvikling til å bli sykepleier, og det kan jeg takke ham for. Emilie, studenten som hadde samme veileder som meg, og jeg hadde flott samarbeid sammen. Vi kunne snakke sammen om alt som opptok oss på sykehuset - alt fra gleder, frustrasjoner og utfordringer, og vi heiet hverandre frem til å klare å gi det beste av oss selv.

En hendelse fra denne praksisperioden må likevel trekkes frem, jeg har nevnt den tidligere på bloggen min. Det var da jeg gikk fra sykepleier til pasient på én og samme vakt! På grunn av giftig røyk fra et lysstoffrør som jeg fikk pustet inn, måtte både veilederen min, Emilie og jeg legges inn på akuttmottaket og tilbringe en natt på sykehus. Legene forsikret oss om at alt gikk fint, men at de bare ville være på den sikre siden. Dette var likevel en god erfaring for meg. Jeg fant ut at blodgass svir skikkelig (sikkert individuelle forskjeller her!), nesekateter er ubehagelig, og jeg kjente på den lange og seige tiden frem til legevisitt om morgedagen etter. Men ikke minst fant jeg ut hvordan det var godt å bli behandlet som en pasient. Selv om sykepleier møter mange forskjellige pasienter i sin travle hverdag, gjelder det å være omsorgsfull og imøtekommende til alle. Man er fryktelig sårbar som pasient, og et varmt blikk og vennlig smil fra en sykepleier kan lyse opp dagen til de aller fleste.

Jeg var i trygge hender på akuttmottaket.

Praksisperiodens åtte uker tok ende i begynnelsen av oktober, og jeg fikk et lite pust i bakken i kun to dager - fra lørdag til søndag - før en ny intens teoriuke knyttet til neste 8-ukers praksisperiode fant sted. Denne gangen var det sykepleie til pasienter på psykiatrisk avdeling som ventet meg. Jeg ble utplassert på et distriktpsykiatrisk senter hvor jeg møtte pasienter som hadde ulike psykiske lidelser. Lærerveilederen min var også her en strukturert dame som forventet det samme til oss studenter, og jeg brukte tid på å formulere gode ukeplaner, velskrevne refleksjonsnotater og et grundig forarbeid til fremlegget jeg hadde med min medstudent, Christina. Praksisveilederen min var en like strukturert dame som lærerveilederen min, og vi fikk en utrolig god relasjon. Denne praksisperioden har ikke vært like praktisk som tidligere, men derimot krevde den mer av meg psykisk sett. Det var utfordrende å møte mine sårbare sider når det er disse jeg prøver å ta avstand fra for ikke å falle helt sammen. Heldigvis gjorde veileder meg trygg på at jeg kunne snakke med henne, og det var godt å ha en slik relasjon til veileder i en slik praksis.

Jeg kjente på følelsen av at det var mye som skulle gjennomføres denne praksisperioden og i tiden frem til jul, og det merket jeg preget meg. Med både fremlegg, simulering, tre refleksjonsnotat og hjemmeeksamen knyttet til praksisperioden, samt en skoleeksamen med sitt fyldige pensum, var det utfordrende å ha et ryddig og strukturert sinn. Noen ganger, da jeg tenkte over alt jeg måtte igjennom siste del av semesteret, klarte jeg ikke å trekke en logisk slutning om hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom alt før jul. Dette hjalp meg likevel til å holde beina godt plantet på jorden, og jeg hadde allerede fullført fremlegget, to refleksjonsnotat, begynt på hjemmeeksamenen, og - i følge praksisveilederen min - vært med på mer enn studenter til vanlig hadde opplevd i løpet av hele praksisperioden da jeg var midtveis! Men nå merket jeg at jeg var sliten. Denne praksisperioden var tyngre psykisk enn det jeg var vant med, og enda var det fullføring av hjemmeeksamen, refleksjonsnotat, simulering og pensumlesing til siste skoleeksamen som ventet på å få sin del av oppmerksomheten min.

Denne gangen var det ikke noe arbeidskrav i teoriuken - den fant sted en gang underveis i praksisperioden, kalt simulering. Her ville det komme eksterne skuespillere til skolen som skulle spille pasienter med diverse psykiske lidelser, blant annet mani, depresjon og angst. Vi var to sykepleierstudenter som fikk møte én pasient, og jeg tror vi alle håpet at det ikke ville være den maniske pasienten som skulle møte oss da vi satt midt i klasserommet mens de andre i praksisgruppen, inkludert lærerveileder, satt rundt oss for å observere og vurdere sykepleierstudentenes kommunikative og handlingsrelaterte ferdigheter. Christina og jeg fikk møte en pasient med en dyp depressiv lidelse, og det gikk greit. Vi hadde forberedt oss godt i forkant, noe læreren roste oss for. Pasienten tok opp et tema jeg ikke var forberedt på og som dermed satte meg helt ut av spill, noe som vi fikk kommentarer på i debriefingen i klasserommet. "Når dere velger å gå nærmere inn i et tema, må dere også tørre å stå i svarene dere får". Det mestret jeg ikke da. Men det var en god læringssituasjon.

Mot slutten av praksisperioden møtte jeg nemlig omtrent samme situasjon som under simuleringen. Samme tema dukket opp, og jeg kjente at den samme usikkerheten jeg kjente på da, tok tak i meg igjen, men denne gangen var det annerledes. Jeg følte meg forberedt. Og ikke minst: jeg stod med større mot og krefter til å gå inn i denne samtalen enn under simuleringen. Jeg kjente på følelsen av at jeg ikke befant meg i et trygt klasserom med bare en skuespiller foran meg, og jeg kjente på følelsen av at jeg denne gangen stod jeg alene i situasjonen. Likevel kjente jeg også en følelse av kontroll og oversikt. Jeg forholdt meg rolig og fikk kartlagt tilfellet. Alt gikk bra, og jeg ble følelsesladet og lettet da jeg forlot situasjonen. Jeg stod igjen med en stolthet over at jeg mestret situasjonen bedre enn under simuleringen, og jeg følte dette var et enormt steg som viste hvor mye jeg har utviklet meg dette halvåret.

Så avsluttet praksisperioden i psykiatri, og det var omsider klart for å fokusere fullt og helt på den siste teoretiske skoleeksamenen mindre enn én uke etter jeg hadde den siste dagen i praksis. Jeg hadde siste vakt allerede på tirsdag forrige uke, siden jeg hadde jobbet meg inn noen ekstravakter tidligere i praksisperioden som jeg kunne ta til gode den siste uken. Det er vel egentlig ikke helt innenfor, men når skolen velger å sette den siste eksamenen så tett etter praksisperioden, var det slik jeg valgte å gjøre det denne gangen. Jeg hadde jo ikke noe fravær fra siste praksisperiode heller. Jeg leverte hjemmeeksamenen samme tirsdag, og slik kunne jeg fokusere fullt og helt på den siste eksamenen. På onsdag begynte jeg bearbeidelsen av pensumet, og jeg tok for meg studiespørsmålene til pediatritemaet. Jeg merket lesemotivasjonen ikke var helt på topp, det var lenge siden jeg hadde brukt en hel dag på kun lesing. Men jeg kom meg igjennom likevel. På torsdag jobbet jeg med studiespørsmålene til "inflammatoriske og revmatiske sykdommer" og "sjokk og forgiftning", mens på fredag fullførte jeg studiespørsmålene til "blodsykdommer og forstyrrelser i væske-, elektrolytt- og syre-/basebalansen". På lørdag leste jeg og tok notater på annet pensum som ikke var knyttet til studiespørsmålene, samt artikler som også var pensum for eksamenen. Fernanda, som har blitt min lojale og faste samarbeidspartner i løpet av studietiden min, hadde også lest noe av pensumet, så vi sendte hverandre notatene våre. Jeg jobbet effektivt og intenst i disse dagene, og det førte til at vi faktisk kom oss igjennom alt pensum, også mye takket være at jeg hadde allerede jobbet meg igjennom noe av pensumet tidligere i høst, som jeg skrev tidlig i dette innlegget. For en deilig følelse! Søndagen før eksamen møttes vi og diskuterte oss gjennom studiespørsmålene, samt besvarte to tidligere eksamener fra samme emnet. Hvor effektive vi var, jeg har ikke ord! Da jeg kom hjem rundt kl. 21:30 måtte jeg lage oversikt over bøkene og notatene jeg skulle ta med meg på eksamenen dagen etter. Klokken 1 på natten kunne jeg endelig finne sengen, vel vitende om at jeg nå hadde jobbet godt de siste dagene, og kunne derfor ikke forlange noe mer av meg selv på eksamen enn å gjøre mitt beste.

Notatene jeg hadde gjort til eksamenen. Jeg var oppriktig fornøyd med systemet mitt!

Så var bøkene også systematisert. Nå var jeg endelig klar for siste eksamen før juleferie!

Eksamensdagen kom, og jeg leste som vanlig gjennom alle oppgavene før jeg begynte besvarelsen. Til min store fornøyelse følte jeg at jeg hadde god kontroll på eksamensoppgavene. Eksamenen varte i kun 90 minutter, og selv om vi kan ha med hjelpemidler, forutsetter en slik eksamen at du har en viss oversikt over pensum og i alle fall vet nøyaktig i hvilke bøker og hvilke sider du må slå opp i for å finne svarene. Jeg skrev omtrent nonstop i 90 minutter, og fikk lagt bak meg fem tettkrevne sider før eksamensvakten utbrøt at tiden var ute og det var på tide å levere. For en deilig følelse! Jeg kunne endelig ta meg juleferie - og det med en virkelig god samvittighet!

På hybelen, klar for å stikke på skolen for å ta siste eksamen før juleferie!

Dette har vært et krevende semester. Sykepleien fordrer nøyaktige regninger, selvstendige vurderinger, en holdning preget av omsorg og profesjonalitet, og når jeg samtidig går med en konstant følelse av å bli vurdert av alt mulig jeg sier eller foretar meg under vaktene, blir jeg sliten når vakten er omme. Jeg er "på" hele tiden, og jeg merker overskuddet ikke rekker langt når dagen er over, og jeg har kvelden foran meg. Da hjelper det ikke å tenke over alt som må gjøres på skolefronten. Vi har én studiedag i uken, men denne dagen går ofte med til å hente inn krefter og gjøre ærender på privaten. Da sitter jeg igjen med helgen, og det er her jeg klarer å jobbe godt og effektivt med skolearbeid. Så er uken omme, og en ny uke står for tur. Jeg føler det har gått i ett siden i sommer. Det var én gang jeg hadde studiedag både på fredag og mandag, og det var nesten ferie for meg! Fire sammenhengende dager uten obligatorisk oppmøte var nesten umulig! Selvfølgelig ble tiden brukt flittig til skolearbeid, men det var deilig å oppleve livet utenfor en sykepleierstudents boble.

Jeg har jo selvfølgelig unt meg fri fra skole og praksis også, det har jeg erfart at en student trenger! Dessuten har jeg en fantastisk kjæreste som hjelper meg til å finne glede og mening i livet utenom praksisvaktene. André, også kjent som Oddo, har virkelig vært en god støtte for meg dette semesteret. Da jeg følte det var overveldende mye å gjøre på skolefronten og at det ble forventet mer av meg enn det jeg var i stand til å utføre, trengte jeg bare en god klem og et kjærlig blikk fra ham. Han gir meg en trygghet om at jeg er god nok, og tanken om at alt vil ordne seg. Og plutselig har jeg fått nok styrke og krefter til å fortsette. Semesteret hadde vært så uendelig mye tyngre hadde det ikke vært for Oddo. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle ha mestret semesteret uten ham.

Kjære gutten min!

Og så har jeg en en kjær familie, gode slektninger og noen flotte venninner her i Oslo som jeg har møtt en gang i blant opp gjennom høstsemesteret. Det har vært deilig og viktig for meg å koble ut og være sammen med dem. Jeg føler meg velsignet med så mange flotte mennesker i livet mitt! Dessuten har jeg jo Kor Major som alltid bidro til en god begynnelse på uken, og da Øivind og Gyda også begynte, ble det ekstra kjekt å se dem igjen hver uke! Jeg har i tillegg prøvd meg som dirigent for et tensingkor - ja, du hørte riktig! Min fine venninne Charlotte fra folkehøyskolen trengte litt hjelp i det nyopprettede tensingkoret fra hennes lokalsted, og hun syntes at mine musikalske ferdigheter var kvalifiserende nok til å dirigere et kor. Jeg følte meg beæret over tilliten, og takket ja til utfordringen. Jeg har ingen erfaring eller kunnskap som dirigent, men jeg gjorde mitt beste for å lære tenåringene noen sanger flerstemt. Tensingkorets ledelse satte visst virkelig pris på prestasjonen min, og jeg tok turen over Oslofjorden for å gjøre en innsats for koret flere ganger i løpet av semesteret.

Mamma, pappa, Oddo og jeg spiller Millionær! Jeg tapte så det suste, men moro lell!

Mamma og meg!

Skyping med Analin og mamma er alltid like koselig!

Når jeg tenker tilbake på høsten jeg har lagt bak meg, kan jeg se at jeg har vokst utrolig mye på dette halvåret, både faglig, selvstendig og personlig. Jeg vokser så mye på hvert semester, og alt er med på å forberede meg til å bli en ferdigutdannet sykepleier. Semesteret har gitt meg gleder og utfordringer, og alt har bidratt til å bli bedre kjent med meg selv og hvordan jeg håndterer ulike situasjoner. Det har vært en prosess som jeg er så glad jeg har fått ta del i. Nå har jeg bare et halvt semester igjen før jeg kan betegne meg selv som sykepleier - tenk det! Tiden har gått så utrolig fort! Men aller først venter en varm og nydelig juletid sammen med min kjære familie, og jeg gleder meg til å ta en ferie som jeg føler jeg virkelig har fortjent!

God jul til dere alle!
Beste hilsen fra Bella.